14 januar 2010

Rhodos

”Midt i havets dybe vande blomstrer øen Rhodos,barn av kærlighedsgudinden Afrodite,
for at blive solguden Helios’ brud. "
(Pindar)

 
Etter mine begreper bærer øya navnet så til de grader med rette. At Helios ifølge den greske mytologien valgte Rhodos da den steg opp av havet forundrer meg ikke.
Rhodos som øy har mange steder å velge mellom med tanke på hvor man vil bo. Vakre varme fredelige Lindos midt på øya, eller Kalithea, eller Ixia,eller Ladiko eller, eller, eller. Rhodos har alt.
Jeg foretrekker å bo i Rhodos by. Det henger sammen med singelstatusen, og samtidig sansen for "gammel stein", og en tiltakende interesse for mytologi og arkitektur.For meg er Rhodos by så spesiell at jeg ikke greier sammenligne den med noen annen gresk by. Mixen av den gamle historien og det moderne livet er spennende.

Første gangen jeg kom til Rhodos var jeg som et blankt ark. Jeg var skeptisk. Og, den første kvelden var jeg sammen med noen venner og spiste dårlig mat på et heller dårlig typisk turistspisested. Ikke antydning til meze eller annet typisk gresk.
 Jeg var i grunnen ganske skuffet, og tenkte det var godt jeg ikke skulle være der i mer enn to uker. Skal nok holde ut, tenkte jeg, og fnøs i mitt stille indre av et nytt bekjentskap som utbasunerte: "Du skal se du blir et av de faste innslagene her ".
Dagen etter var vi på Elly Beach. Jeg var, pent sagt, fortsatt meget skeptisk til kveldens viderverdigheter. Eller hva jeg nå trodde det skulle bli. Støyende bakgater gir ikke kjærlige følelser og varmt hjerte. Tvert i mot. Har du sett ei av dem har du sett dem alle. Typiske turistbutikker med håndklær, kremer og Mythos... Har du sett en har du sett dem alle...

Jeg dømte ut fra det jeg så, ikke mulighetene rundt neste hjørne. Den andre kvelden viste mine venner meg gamlebyen.Middelalderbyen. Jeg skjønte øyeblikkelig at jeg hadde undervurdert min nye ferievennine, og at jeg bare kunne slutte meg til dem som uten blygsel kaller seg "rhodister", og reiser tilbake og tilbake og tilbake og tilbake...

Møtet med den gamle historien gjorde utslaget! Hadde
jeg blitt fortalt om den før jeg gikk inn porten hadde jeg vel hatt forestillinger om noen døde ruiner, eller ruiner av et eller annet slag. Jeg har jo studert historie, og er interessert i "gammel stein" så det holder. Rhodos' "gamle stein" var imidlertid ett gedigent hull i historiekunnskapene mine. Det er det bare å innrømme først som sist. Middelalderbyen lever i høyeste grad. I de gamle bygningene finnes alt man kan tenke seg egentlig. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det bor rundt 6000 mennesker innenfor murene. Den er bare helt fantastisk. Jeg har siden vandret fotsålene blemmerike og ømme, mens jeg stadig finner nye skatter. Til å begynne med holdt jeg med i de vanlige turistløypene rundt hovedgaten Sokrates, og ved moskeen. Etter hvert har jeg gått langt vekk derfra. Sett og sett og sett. Følt på atmosfæren, og snakket med vennlige grekere som sitter på trappene sine.Jeg har funnet gamlebyens desidert fineste utsiktspunkt der man til og med kan få nydelig Frape, og jeg har sågar gått meg vill. Såre bein har fått en ekstra tur på flere kilometer, fordi jeg kom ut en helt annen inngang, og i en helt annen vei enn jeg trodde. Men, alle veier fører før eller siden til Mandraki, om man går utenfor eller innefor murene. Når en ser skiltene mot flyplassen er det bare å snu og ta motsatt retning fatt. Er det mørkt lukter man Egeerhavet etter hvert...

”Windy Beach” har rullestein. Noen steder kan det vanskelig å komme ut i vannet uten noe på beina, men der blåser Meltemi alltid, og roer ned varmen i kroppen. Jeg har bodd på Hotel Kipriotis noen ganger, og jeg kommer til å bo der igjen. Rommene er noenlunde moderne, og badene er bra. Er man heldig får man rom med havutsikt. Det har jeg ikke hatt, men jeg har flere ganger bodd mot baksiden som er beplantet med palmer og annet. En rolig oase. Jeg har latt meg fortelle at stedet også har et helt brukbart basseng, og her finnes ingen bamseklubb. For enslige voksne damer, som ikke er på ferie med barnebarn er det et poeng. Undertegnede har for øvrig aldri brukt bassenget. Jeg foretrekker strendene som ligger rundt Rhodos by. Anbefaler mer enn en tur langs stranden fra Windy til Elly. I ferietempo en liten times tur tenker jeg. Eller om man vil ha opp pulsen tilbakelegger man avstanden på drøye tjue minutter.

Bor man der får man også gått litt for å komme inn til sentrum av den moderne delen av byen. Krysser man øya, en spasertur som tar omtrent et kvarter, kommer man til Mandraki (havneområdet med den gamle basaren)eller Elly Beach. Elly Beach er varmere, har mye mindre vind, og mange flere soltilbedere. Jeg har ofte lagt helt innerst på stranda.Den gamle strandtavernaen Meltemi har nydelig skygge, og jeg har brukt den både til avkjøling og nytelse. De serverer det man trenger under strandpausene. Grekerne selv spiser også der. For meg er det alltid et godt tegn.

(Akvaritet. Nordspissen av Rhodos. Foto: S. Sætrum)

 På tuppen av Rhodos akvariet. Det gjenstår å besøke for undertegnede, men jeg har hørt det er helt greit, om man vil ha pause fra sola. Personlig foretrekker jeg å snorkle for å se livet under havflaten når jeg er i syden. Sånn er nå det.

På denne turen bodde jeg på Hotel Constantin. Det ligger bare tohundre meter gange fra Elly Beach. En passerer den tyrkiske kirkegården til venstre, til høyre ser man moloen med gamle vindmøllene. De store havseilerne er som et smykke. 
 Evngelimos-kirken, Elefrheriasplassen, Nasjonalteateret og adminsistrasjonsbygningen er sammen noe av det som gir atmosfæren i Rhodos by. Det kan kjennes deilig og sitte på en benk og bare betrakte menneskene som er ute og går. Turistbåtene ligger tett i tett langs denne delen av Mandraki.
Som forøvrig var oltidens krigshavn på Rhodos.
Snur jeg hodet bort fra havet kikker jeg rett på den gamle festningen. Aghios Nikolaos(Gamlebyen)...

(De tre vindmøllene og moloen. Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

6. mai var ikke Elly Beach så travel som i juni eller september. Vinden var enda kjølende etter norboeres begreper, og mange steder holdt grekerne fortsatt på med å rigge til for sesongen.

Jeg kjøpte en iskaffe, og satte meg i skyggen ved den nesten folketomme stranden. Totalt lykkelig.To dager etter ankomst hadde "høydesyka" etter flyturen forlatt kroppen. Skuldrene var nesten nede.Hellas-roen var så smått begynt å sige inn. Sakte gikk det opp for meg at jeg var i gang. At det bare var en av de første dagene, og at jeg skulle være i Hellas lenge denne gangen. Så lenge at jeg kanskje ble lei.Så det var bare å sitte der og kjenne på en utrolig takknemlighet over bare å være, nyte dagen, og ta alle som skulle komme en av gangen. En god tanke ble sendt til både den ene og andre, men særlig til ei venninne som var blitt alvorlig syk i løpet av vinteren.

Solens øy. Et av paradisene på jord.Jeg hadde møtt noen bekjente "rhodister" som allerede var på plass før meg. Snakket med kjente grekere i butikker, tavernaer og restauranter. Vært og spist lunsj på Yamas, og blitt ønsket velkommen tilbake igjen. De husker deg når du kommer tilbake for andre eller tredje gang der i byen... Rhodeserne er gode sånn. Og de aller aller fleste er like vennlige seint i september som tidlig i mai. Det skal de også ha.

"Seasons in the sun", i hodet og de indre øynene er festet på det assurgrønne havet på netthinna. Solnedganger over Windy Beach sammen med en og annen vakker gresk gud. Det det indre øyet ser kan ingen andre blande seg inn i.
Jeg reiste alene, men fant ingen ensomhetsfølelse.
Denne formiddagen ble jeg sittende på den sofaen lenge, og bare takke.Turen var i gang. Efaristå!

(Synnøve Sætrum)

http://www.ving.no/navigation/gmappopup.aspx?resortid=9225&hotelid=51864&hotelName=Kipriotis


21.12.2013 sitter jeg ved Bang Niang, Khao Lak i Thailand. Jeg leser og korrigerer litt.
Her var det "språkblomster" så det holder tenker jeg. Men, det var den turen og ikke den jeg er på nå. Vil bare tilføye at jeg har vært på Rhodos og i byen 14 ganger. Sånn skulle det bli. Jeg er "rhodist"...

Et hvert eventyr begynner under solen

(Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)



Ethvert eventyr begynner under solen...! Under den greske solen. Det er ingen betingelse at det er på solens øy, men jammen var det et veldig godt alternativ for å komme seg inn i det greske tempoet og den milde milde teperaturen. Bare fryde seg over at det skulle vare lenge, lenge, lenge.
Så mye sammenhengende deilig sommer hadde jeg aldri hatt før i mitt liv. Å få muligheten til noe slikt kommer ikke bare rekende på ei fjøl. Man må ha det rent praktiske som trengs på plass, og ikke minst, for et menneske som meg: Motet som kreves! Jeg er vant til å være alene, men jeg er ikke så vant til å reise alene. Eller dvs. jeg var det ikke da. Siden er det blitt noen reiser for egen maskin. Dog ønsker jeg innimellom at den ultimate reisekameraten +++ snart skal komme for mitt åsyn. He he.. ;-)
 I tilbakeblikket virker det fortsatt som et eventyr, selv om det er mye lagret for mitt indre øye.
Jeg drømmer om å gjenta drømmen enda en gang eller to før jeg havner i det evige penalet.
I mai og juni 2009 realiserte jeg altså  min fuktige greske drøm. Snaue syv uker oppdagelsesreise blant og på greske øyer. Herlig helt alene. Jeg hadde bestemt meg for å leve i øyeblikket, her og nå, være på øyene.

Det ble en opplevelse ganske annerledes enn det jeg hadde forventet.
 For det første fikk jeg erfare at veien blir til mens man går.
For det andre forandrer veien seg nettopp på grunn av bevegelsen.
Nå i ettertid sitter jeg ofte og undrer meg over om det virkelig var meg som var på alle stedene. Om det virkelig skjedde.
Jeg ønsket meg intenst å kunne være så lenge i Hellas at jeg ville bli lei av den steikende sola, det assur grønne havet, de vennlige menneskene, den herlige maten, det varme havet, de fredelige dønningene, den greske musikken, de milde nettene, kløen fra myggstikkene, den nære stjernehimmelen, og så videre.
Jeg er av dem som ikke er i nærheten av å ha fått nok etter to ukers pakketur. Slike bare erter opp sjela mens jeg lengter meg mørkegrønn etter mer.
Drømmer har mange sider.
Dette var noen av dem. Jeg er et søkende menneske, og jeg hungrer ofte etter en annen varme og puls enn den som finnes her i dumpa mi.
Særlig i vinterhalvåret.
Jeg fant rimelig fort ut at det ikke var så veldig komplisert.
 Mange har tråkket før meg der nede. Det var nesten for mange treff og tips å hale. Så jeg kuttet ut.
Jeg orket ikke tanken på å bli sittende fast i ei reisehåndbok, eller en annens tur.
Det skulle være min tur, og min en gang i livet opplevelse.
Dessuten så var det jo ikke snakk om å reise inn i ukjente jungler eller krigsområder. Bare til et land jeg har elsket å oppholde meg i siden jeg satte beina der for første gang.
Når man har de pengene man strengt tatt trenger, snakker engelsk rimelig godt, og ellers er utstyrt med en rimelig sosial legning er det ikke stort som kan gå galt.Det sier jeg med sikkerhet. Etter at turen var ferdig kunne jeg oppsummere usikkerhet kun et par ganger. Redd hadde jeg ikke vært.
Da jeg kom til Rhodos de to første vårukene var jeg bare lykkelig og forventningsfull, og landet med begge beina godt på den greske jorda.
Jeg opplever det slik at noe av himmelen må være falt ned over Hellas' øyer. Drømmen om å bo der ei stund, dvs. noen år er et annet kapittel enn dette med øyeventyret mitt  denne våren.


Jeg hadde kjøpt en meget billig restplass til Rhodos by, og 3.mai satte jeg meg på flyet. Ethvert eventyr begynner som kjent under solen, så hvorfor ikke starte på Rhodos. Solens øy. Middelhavets perle.
Kjært barn har mange navn… Barnet til kjærlighetsgudinnen Afrodite, og solguden Helios brud. Det er ingen overdrivelse å bekjenne at jeg elsker Rhodos.
Har vært der en del ganger, og hvis solgudene vil, vender jeg mer enn gjerne tilbake.
Som siste passasjer ankom jeg det heller trasige hotell Mimosa rett før halv tolv om kvelden.
For å oppdage at dassen suste som en symfoni, det fantes intet kjøleskap der (noe en diabetiker er rimelig avhengig av), det luktet mugg og skitt. Siden jeg ganske var utkjørt av å være i gang la jeg meg til og sove til tankene: ”I morgen er det i gang på ordentlig, da våkner jeg til solen.
På dette hotellet skal jeg ikke under noen omstendighet være”, og sovnet.
Jeg våknet relativt uthvilt rundt halv åtte om morgen,
men med ei blånese den mest garva kokainsnuser kunne misunne meg.
Jeg har myggallergi og hadde glemt myggnettet i skuffelsen.
Det var verre enn jeg hadde fryktet. Kakerlakkene rømte ned i sluken da jeg kom inn på badet, og det var lenge siden teppene hadde sett ordentlig rens.
Sånn går det med billigbilletter vil noen kanskje si, men det er ikke nødvendigvis en sannhet?
Den var billig spesifisert, og jeg hadde sågar spurt etter alt som manglet og var feil.
Uheldig heter det.
Jeg flyttet rundt hjørnet til  hotell Constantin.
Etter noen timer var hele greia glemt. For best som det er så sitter man i Sokrates i gamlebyen, og nyter feriens første frappe...
For etterpå å vandre langs stranpromenaden.
Nesten til Ixia. Rhodos er solparadset på jord. Middelaldergamlebyen er drømmestedet for den som elsker historie og sagaer om korstog og riddere og jomfruer i nød samt mye mye mye mer... Dra dit sier jeg bare, det er verdt turen...
Tidlig vår og sein høst er ikke turistflommen så påtrengende heller. Nesten så man savner litt flere Nord-Europeere å kikke på...

Uansett: Rhodos er fantastisk, fantastisk, fantastisk, fantastisk!!!

(Rhodos by. Foto:Synnøve Sætrum)
Synnøve Sætrum



11 januar 2010

Vinterlengsler til Egeerhavets øyer og strender

Forventninger, sprengkulde og fuktige varme drømmer...

Jeg forventer ikke at jeg skal vinne førstepremien i Lotto, men jeg fantasterer om det. Det er lenge siden jeg forstod at det er den mest reflekterte dagdrømmen jeg har.Må man egentlig bli tulling av et par skarve millioner på konto?Gevinsten skulle jeg inkassert med stoisk ro, og ordnet opp i en del ting jeg en gang hadde forventninger til...

Jeg forventer ikke at inntekten skal gå opp, eller rentene mer ned(…egentlig er nå det der akkurat ett fett for den som leier og ikke eier…). Ikke forventer jeg at noen forbarmer seg over meg og tilbyr meg leilighet på 85 kvadrat, peis og to soverom til den nette sum av kroner 4600 heller, som er det inntekten min tåler for å ha det rimelig romslig  rundt meg. I så henseende er jeg overbevist om at undernes tid er forbi. Dagdrømmer derimot er gratis, og jeg drømmer og koser meg, mens jeg trekker pledd nummer to godt rundt meg. Utenfor har gradestokken vist -18 de siste ukene, og jeg har hatt mine fulle hyre med å holde mine 64 kvadrat varme. Tre ovner av ymse slag og kvalitet, samt varmekablene i badegolvet har gått i ett. Jeg har forsøkt meg med litt roligere tilstander noen netter, men da er det bare blitt kaldere. Hva folk bruker for å varme opp 100 kvadrat vet jeg ikke, men jeg gleder meg ikke til neste strømregning med mine få…



Lørdag var ytterdøra totalt frosset, og jeg måtte ut gjennom soveromsvinduet for å hente avisa. Møtet mellom varmt og kaldt hadde sagt sitt endelige sitt. Vekk var nattens deilige drømmer om Egeerhavets farger og en kald Frappe i skyggen. . Natt til lørdag var spekket med våte og varme drømmer. Ei god natt er ei god natt, kommer aldri dårlig tilbake. Forgangne dager under solen, netter under myggnettet. Rett som det er spør jeg meg selv om det virkelig var meg som vandret rundt, i de greske paradisene, på mine brune sandalkledte ben i over 8 uker salig år 2009. Å skade meg selv med klyping i armer og ben er jeg ikke noe for. Men, jeg har pc, noe som igjen er lik fotografier. Mange fotografier. En god dag er en god dag, kommer aldri dårlig tilbake, som det heter i sangen.



(Naoussa, Paros. Foto: Synnøve Sætrum)
Den greske sommervinden Meltemi synes i mørketid og vinterkulde som en fjern drøm. Som Naoussa skimtes i det fjerne på dette fotet fra i sommer. Paros, fyrtårnet, eller kardemommeøya som den er blitt til i mitt hode er lagt avsted. Jeg lengter, både dit, og andre steder. Dag og natt:  Rhodos, Telendos, Samos, Kalymnos, Symi, Chios, Mykonos, til og med Tinos... Jeg nevner i fleng. Scala Eressos på Lesbos.


Ei frossen dør er ei frossen dør, og soveromsvinduet var ingen god løsning på problemet. ”Sånn kan jeg ikke ha det”, tenkte jeg og dro, som den handlingens kvinne jeg er, sporensstruksen til Claes O. for å kjøpe ovn. En litt rimelig en var planen, det er jo tross alt et stykke ut i januar, og lenge siden julehandelen var over meg, singeløkonomi og alt det der… Utsolgt! Jeg fant ei vifte til kroner åtte hundre, med fjernkontroll. I byens eneste elektrobutikk, den som alltid har vært i Skippergada ved du!



Følelsen av å frekventere et veletablert hjem rant over meg der jeg satte den på fullt, halvannen meter fra is og treverk. Ingen skjøteledninger, man kan da lese bruksanvisning. Det skal ikke stå på det.



Naturen og sprengfrostens veier er uregjerlige. Jeg måtte hente assistanse. Hjelp til å få brutt opp døra, og hjelp til å få meislet bort 20 cm kompakt stålis på trammen. Så mange slags takk for min far og en hjelpsom nabo!



Jeg har bare gjort meg noen betraktninger foran sikringsskapet der jeg har stått og lagt hånda på dem til sjekk de siste ukene. De har ikke vært ubehagelig varme, selv om det ellers har vært så kaldt at jeg ikke har merket overgangsalderen. Svetten er forsvunnet som dugg for solen, skjønt det er mørketid i dumpa her jeg bor. Energibruken min går til å holde varmen under dyna, eller et pledd.
Vennen min tror ikke temperaturen ute har noen betydning for fysikken. ”Du skal se du har hatt det lett og det er over”, sier han. Realisten, eller pessimisten i mitt bakhode sier:”Vel optimistisk! Vel optimistisk!”.
Den som har lever får se. Jeg skal ikke kaste meg ned og hamre i golvet om han skulle ha rett. Heller ydmykt ta i mot.
Selv om livet for det meste innebærer å ha forventninger til ting det ikke blir noe av, betyr det jo likevel ikke at jeg ikke kan ha dem. Kanskje fordi saken i dette tilfelle ikke handler om kontanter. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

For å gjøre en lang historie kort, kan jeg si jeg nå har fritt leide, døra er tint, og jeg følger med etter instruert evne slik at fadesen ikke skal gjenta seg. Vifta med varmepumpesystem eier jeg så til de grader en gang for alle. Sprengfrosten skal ikke få tatt knekken på meg.



Men, i kveld viser gradestokken – 5. Hurra, hurra, hurra for lengre dager og våren og alt det der!

Synnøve Sætrum


02 januar 2010

2.januar og 1. september 2010


Fra 2.januar 2010 er følgende gjenglemte utkast lagret her på bloggen min:
 Jeg fintenker på hvor det siste tiåret for hen, mens jeg nyter aromaen av klassisk espresso.
Ervervet hos Lillan, Kristiansands beste bønnepusher.
Hvilket luxusliv! Selv om, Fair Trade ringler i det fjerne, som absolutt verdig konkurrent. Har du smakt den fransk-italienske derfra?

Fjorårets jule- og nyttårsstyr er over. Det er vanlig lørdag, og salg!
Jeg har jo ”ingenting” å ha på meg, så kanskje jeg skulle snuse litt rundt i byen.
”Så flott” sier vennen min, ”at du ikke har noe å ha på deg”.
Hm… Kvinner på Venus, og menn fra Mars.Eller var det omvendt?
Tatt i betraktning – 7 grader denne glade morgenen, holder det neppe med sverting av stumpen, eller elskov i snøen. Jeg er jo ikke eskimo!
Kanskje mer formålstjenlig stirring inn i klesskapet hadde vært på sin plass?
Om det ikke hjelper får jeg ta runden i kommodene også, eller kapitulere og gjøre byturen til virkelighet.
På den andre siden, når jeg tenker meg om, så nyter jeg morgenens andre lette latte og to mandariner til frokost.
Undertegnede trapper ned til årets vann og salatbladkur.
Den starter mandag. Så hva har jeg egentlig på butikker å gjøre. Bare småplagg der likevel.
 Ikke noe for forvoksne damer.
Jeg måååååååå slanke meg. Ellers blir det smått med turer under solen om en tre fire måneders tid.
De greske øyene ringler også i det fjerne.Minner meg om at før eller siden blir jeg nøtt til å ta av meg døffelen, og mer til når jeg befinner meg utomhus. Brennhet sol på solens øy erindrer jeg og lengter tilbake til senga mi mer enn et kort øyeblikk. 
”Husk kroppen trenger noe… Litt og ofte…”, repliserer han som fortsatt befinner seg under dyna.
Hm… Sant det. Men, jeg kjenner på sidehåndtakene jeg ikke er født med at jeg kommer til å overleve aldeles utmerket uten kjøtt og flesk de neste seks ukene. Litt verre er det med forbannelsene over pastaen som jeg går så godt i spann med. Jeg har hørt noen gi skylden på sukkeret.
Men, akkurat den biten takler jeg meget godt.
En gang diabetiker, alltid diabetiker!
Eller kanskje det var noe ganske annet han hadde i tankene…?


1.september 2010 er det bare å konstatere:
Hva salatbladkurer angår har jeg ryggrad  tilsvarende et virvelløst dyr.
Med freidig mot dro jeg både til Rhodos og Lesvos, med akkurat de samme store småplaggene som før.
Jeg ser ikke ut som offer for langvarig hungersnød i den akkurat.
Men, jeg måtte ikke gå opp i størrelser fra i fjor. Det er da enda noe!
Når alt kommer til alt orker jeg vel ikke kroppsfiksering foran alt annet.
Enklest er det å godta seg selv som man er.
Slippe gå sulten.
Jeg gleder meg sågar til neste runde med mezer av alle slag. Begivenhetene ved greske matbord er nært forestående.Er jeg heldig får jeg stillet det som måtte finnes av sulter og sånn... 
Man kan ikke annet enn å klage ;-))




Synnøve Sætrum