Tilbake til Rhodos, eller å reise er og møte seg selv.

(Foto: Synnøve Sætrum)

Diagoras dro jeg fra for bare litt siden og sa 26 varme grader farvel midt på svarte natta.
Sola flyplass hadde 23 grader mindre.
Tre uker ”season in the sun” gjør sjøl en nordboer ganske så het, nesten for het.

 Egentlig hadde jeg begynt å venne meg såpass til varmen at det var greit med dongeri.

 Det vil si betydningen dongeri når man bare skal sitte på pynt i brisen utenfor hotellet og vente på bussen. Mot Windy Beach er det neste alltid vind, og det er en av grunnene til at jeg har valgt å bo på Kipriotis noen ganger. I tillegg til at jeg har et legeme som fordrer gange og aktivitet.
Bor jeg midt i smørøyet lenger nede i byen smelter jeg i det.

Eller sagt på en annen måte:

 Et slikt valg av hotell ender med at jeg eser mer utover, og det er, for meg, en ikke alltid like ønsket følge av varme dager og netter. Denne gangen ble det hele 22 på heldiggrisen...

"Som jeg ser ut", tenkte jeg likevel ved et par tre anledninger.

En gang sa jeg det høyt mens jeg kikka på magen som så ut som den gjør hos den som er halvvegs gått i lykkelige omstendigheter.

"Du ser vel ut akkurat som alle oss andre", falt replikken fra ei av Rhodosvenninnene.

Helt sant. Jeg ser til forveksling ut som mange andre voksne damer. Modellskjønn er jeg ikke, men jeg er og det er heldigvis kroppen min også. Alternativet er som kjent elendig.

Takk for levde dager og mye livserfaring sier jeg bare, og levd liv er skjønnhet i seg selv. 

En kan reise hvor en vil, men aldri fra seg selv, heter det i et gammelt norsk ordtak.Enig!
Alle reisende i livet deler at det er innover i seg selv man må, og trekke universet ned over skuldrene sine.
Oi, det er ble visst noe gammelklokt, men jeg mener vel at valget mellom gull og røkelse eller skitt og kanel aldri er de andres. En er alltid skaperen av seg selv og det som er i det evige nå.
 Uansett hva jeg gjør, så har jeg med meg selv.
Som alle andre mennesker har jeg meg selv i senit.
Denne sjelen godt pakket inn i denne kroppen.
Sånn er og blir det alle mine timer. Enten jeg flyter i overflata med krystalklar assur, eller jeg bakser i veg  mot Drivenesvarden på ski. Når jeg tenker etter skulle jeg kanskje skrevet en liten epistel om den sistnevnte ferden. Nei, det får vente til vinteren. Er jeg heldig får jeg en sjangse eller to til. Minst. Husker at snøen kom i oktober i fjor. Det var da veldig så opptatt jeg ble av kulde når jeg skulle beskrive varmen...;-)

(Solnedgang Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Skiføre var det heldigvis ikke i Rhodos by nå i september. Jeg har vært kjempeheldig og vært der nesten hele måneden. Det er noen som har det!

Hadde snøen falt der nede ville jeg blitt skuffet. Grekerne ville garantert innført untakstilstand og andre festligheter, uten at det hadde gjort sjokket mindre.
 Jeg greier fint å fantasere meg til naturfenomener de varme i syd kanskje ikke hadde taklet helt på samme viset som oss her oppe i det kalde nord.

Alt var som normalt heldigvis. Godt og varmt. Det eneste unormale var at jeg måtte sove for åpen dør.
Noe jeg gjorde alle dager, fordi jeg plutselig er av dem som ikke tåler luftkondisjonering.
Fikk meg en skikkelig forkjølelse etter flytur og en dårlig maskin rett i hodet ei natt.
På hotellet hevdet de at den var i orden, noe den slett ikke var.
Og , som om ikke det var nok tok de seg den frihet å skulle ha 5 euro natta for "stasen".
 Regn selv ut hva det blir for 22 dager.
Jeg takket pent nei, selv om den svenske resepsjonsdama så meg dypt i øynene og undret seg på om jeg var sikker.
Etter noen dager måtte jeg skifte rom til et som ikke hadde ettermiddagssol.
Å sove i en bakerovn er ikke det beste. Selv om jeg nesten alltid lengter etter sydens varme mens jeg fryser, har jeg alltid kjøling om natta der nede.Jeg drar dit for sola og varmen primært, men at jeg har sovet mine netter i kalde rom er nå bare en gang et faktum.
Det er mulig at anlegget på det hotellet ikke har vært rensa på ei stund, at allergien skyldtes det, men akkurat det finner jeg ikke ut før ved neste korsveg.
 Kipriotis er et greit hotell, men rommene er nå ikke mer enn akkurat det de må være, noen storslagenhet kan de ikke skryte på seg.Og, jeg tror de skal passe seg litt med blodpriser på ekstrautstyr. Fort å prise seg ut, det er mye annet å velge mellom i Rhodos by.
Kipriotis er skinnende reint, og de holder det så hele oppholdet, det skal de ha. For denne dama er det et vesentlig poeng. Jeg har ikke sansen for å rulle i gammel skit etter andre, eller hilse på kakerlakker i avløp på badet eller under kjøleskapet(Husker du det fra Egypt Berit?).
Halvgamla finner det ikke det minste snev av eksotisk. Jeg liker å ha det rent og rydding rundt meg.
Jeg liker å sove godt om natta, og det er fint når jeg slipper sope hele badegolvet etter dusjen.
Frokosten er helt ok. Faktisk såpass at det er forhold for å spise seg feit og fin på tre uker.
Veldig feit og fin.
Om jeg gjorde mitt beste?
 Jeg forstår ikke dem som sier de mister matlysta i varmen.
Fremmed tankegang for meg. Ingen klangbunn i meg i det hele tatt.
Jeg vil vel heller si jeg har sterke tilbøyeligheter til det stikk motsatte.
Middelhavets lam for eksempel. Jeg er ikke lei enda.
Har allerede funnet diverse oppskrifter på nettet i anledning lammesesongen her hjemme.
Fårikål skal jeg også ha, men jeg tenker det ikke kan skade med litt variasjon.
Lam Kleftiko for eksempel.
Nam. Lam.
Lam. Nam.

(Lam Kleftiko servert på Rustico. Foto: Synnøve Sætrum)

Tilbake til Rhodos by. Jeg høres muligens forvent ut og vel så det, men jeg overlever om noen ikke liker det.
Rallarliv på sjabby vandrerhjem er noe for de yngre og rimelig svaksynte.
Det finnes slik elendighet i Rhodos by. Jeg kan gjerne være behjelpelig med advarsler på privaten.
Bare å spørre, så kan jeg godt fortelle om hvor jeg ikke under noen omstendigheter ville satt beina.

Hva gjør man i Rhodos by, eller i det hele tatt på Rhodos for n-te gang?
 Er det i det hele tatt noe mer å skrive hjem om?
Vel, hver reise har sitt. Blir sin egen liksom. Denne gangen raste de første to ukene avgårde så jeg knapt fikk blunka før jeg var kasta ut i den siste.Sosialt, sosialt og sosialt var det. Hyggelige ferievenninner jeg har vært sammen med før, og noen like hyggelige menn dukket opp på arenaen. Vi var rundtomkring og hadde opplevelser. Det er godt å dele med noen. Være sosialt flokkdyr i deler av ferietiden. Ingen selvfølge at man skulle bli inkludert i en såpass stor krets fra første tur til øya, men sånn ble det for meg.
Det er jeg veldig glad for.
Rhodosvenninnene kommer fra ulike steder og livssituasjoner med det viktigste til felles at vi liker Rhodos, og kanskje spesielt Rhodos by.
Noen har reist dit igjen og igjen siden 80-tallet, undertegnede er novise i så måte.
Jeg har vært der bare 6 ganger, eller hva det er.
Fersking heter det sikkert, men jeg begynner å bli rimelig kjent jeg også.
Muligheten for at jeg gjentar meg selv er nok til stede, men tillater meg å poengtere igjen at Rhodos by er et godt sted å frekventere for single voksne damer. Det er umulig å være alene i den situasjonen der.
Enkelt å finne noen man kan dra til for eksempel Kalithea eller Tsambika med.
Dele lunsj og middager og kveldstimer på uterestauranter kan man lett få til.
Ikke nødvendig å sitte lik ei ensom rose om en ikke absolutt ønsker det.
Rimelig hjerterom finnes det der, og det er nok å se på til ikke å kjede seg.
Bevegelse og støy.
Grekerne er veldig glad i bakgrunnsstøy av ulikt slag.
Det er nesten så...

(Gatebilde Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

 For meg er motivet sol, varme, mat, venner, avslapping og i det hele tatt det gode liv. Jeg elsker å kjenne den varme vinden på beina, og jeg synes det er deilig å sove for åpen dør under myggnettet. Høre larmen fra byen i det fjerne og bare være til. Alltid føler jeg meg helt trygg. Er ikke redd for at noen skal klatre inn, eller annet. Kanskje naivt, men velsigna er det.

Jeg har godt sovehjerte bare det ikke blir for mye tumulter rundt ørene. Jeg greier ikke bevare nattesøvnen til at noen får bank i naborommet, eller at en eller annen bilalarm blir stående og ule.
Menneskestemmer og musikk går som oftest bra.
For den som vil ha en greker finnes det garantert en å kose seg med.
De samme "sjarmørene" finnes på de samme stedene til enhver tid, eller er ikke det interessant så kan man sikkert finne en Per eller Pål på en av norskebarene. Alt er mulig når det er ferie.
Undertegnede foretrekker fred og ro og singeltilstanden, men det betyr ikke at jeg ikke registrerer mulighetene som finnes.

(Mannfolk.... og kvinnfolk... ;-) Foto: Synnøve Sætrum)

Når det er sagt er det bare å innrømme at man vel har fått sine invitasjoner fra ulike hold. Siden jeg alltid har med meg selv der jeg går føler jeg det ikke så veldig interessant eller smigrende.
Jeg er vel sånn ganske mye mindre enn måtelig lykkelig over å bli betraktet som mulig lett bytte.
Plassert i kategorien desperat halvung enslig nordisk kvinne, et "easy fuck" som en gresk mannsjåvinist jeg snubla i uttrykte det. Noen må ha forlest seg på de gamle gudenes bravuder, og mikset det godt sammen med at disse øyene er av verdens mest populære reisemål.
Følelsen av at enkelte grekere har latt det gå seg såpass til hodet at de tror de er de gamle gudene selv, er til tider snublende nær.
Jo, jeg ser kulturkræsjet, og jeg skjønner hvorfor det er blitt slik. Ikke har jeg tenkt å dømme om noe som helst, men jeg sier bare at jeg ikke liker å bli adressert som akkurat det da...
Det fine med det frie valget, og å være et menneske med muligheten til det, er at jeg bare kan gå vekk fra det jeg ikke liker, hvilket jeg også gjør når det er påkrevd.
Jeg har tenkt å fortsette å reise selv om jeg er singel nordisk kvinne. At ryktet klusses til på grunn av ditt og datt er forståelig nok. Men, du verden så glad jeg er for at jeg kommer fra Norge og et samfunn hvor kvinner har lovfesta rettigheter til å være det individet hun ønsker. Enten det er det ene eller det andre. Det er mange ting her i verden man kan kimse av, men så avgjort ikke dette.
Integritet er en flott side ved friheten slik jeg ser det.
For ikke å bli oppfattet som ei skikkelig gammel røy får jeg vel skynde meg å si jeg ikke går av veien for en god flørt eller femten.
Bare så synd det er så få som mestrer sjangeren godt.
Det er nemlig langt mellom flørten og soverommet for den som behersker kunsten.
Dessverre er det ikke alle som oppfatter nyansene.
 Da blir det bare plumpe pinlige greier, og jeg ønsker meg langt langt vekk, og det litt fort.
Likevel er det bare å si: Flørt mer! Det er en del av det gode livet, og det kan slett ikke skade.

Ellers elsker jeg å sitte i skyggene på kafe eller annet og kikke på livet, skrive litt, lese litt. Fotografere. Drikke noe kaldt av et eller annet slag. Tilværelsen er god der man har det behagelig i skyggen.
Siden også jeg er blitt eldre synes jeg faktisk det er det beste i syden.
Jeg greier ikke for mange timer med solsteika rett i hodet.
Det er det ene, og det andre er at det blir for kjedelig.
Skal man ligge og koke uten å gjøre noe annet kan en likegodt legge seg til i et solarium.
Omtrent like stas...
De gode feriesamtalene setter jeg stor pris på, og fikk dem i rikt månn.
Dessuten fikk jeg latter, smil og bevegelse. Igjen oppdaget jeg nye steder og sider ved Rhodos by, og jeg opplevde atter en gang å gå meg vill.
Det betyr jo at man ikke er ferdig med stedet.
Dessuten er det deilig å bare holde dagen i hånda og være venn med den og verden akkurat der og da.
En gave i seg selv. Jeg tenker at det som er er alltid nok for den som vil ha det, og jeg er skrudd sammen sånn som oftest. Får jeg det ikke helt til i fra jeg setter foten ut av senga om morgenen er det bare å stoppe opp og begynne på nytt.
Evig nå, ikke sant?
Mennesker er viktige i tilværelsen.
Den er rik den som får oppleve dagene sammen med noen, og sammen med seg selv. Ingenting av det er en selvfølge.
Etter to uker ble jeg alene igjen i byen, og fikk kjent på kontrastene mellom å være alene på tur med Synnøve, eller på tur med mange kjente.
Noen opplevelser er faktisk hyggeligere delt.
Noen sider ved tilværelsen er meget bra alene.

(Foto: Synnøve Sætrum)

(
Rolige sommeropplevelser, den gode samtalen, varme smil, det greske kjøkken for å nevne noe.
Denne turens funn uti matverdenen var Aspro Piato, Rustico og Tamam. Herlig mat. Virkelig bra.
Spennende kryssninger av det greske og annet. Jeg anbefaler i fleng.
Ikke et eneste dårlig måltid. Det må være rekorden.
Den som hører etter hva andre matelskere sier om spisesteder finner.
 Så enkelt er det.
Jeg tenker som så at det ikke er nødvendig å trumpe seg gjennom diverse turistmaskiner bare for at man skal finne opp alt kruttet selv alltid.
For jeg ser når jeg går forbi steder at det må være endel rask i den byen. Kjøkken som ikke har noe særlig med middelhavsmat og gjøre. Jeg har ikke spesielt lyst til å prøve ut slikt. Et måltid er mer enn overlevelse.
Den eneste ekte tavernaen på Tsampika er også en nytelse i gresk matkunst, og kotelettspisingen hos Lambros er et høydepunkt.Jeg var ikke bare på overfor nevnte spisesteder. Selv om det ble reprise en tre fire ganger på flere av dem. Hvorfor kaste vekk noe man vet fungerer?

Adonis synger fortsatt, og det på Aquarium. Stedet kan man vel si hva som helst om, sikkert mannen også. Min munn er lukket med hundre segl jeg kjenner ham slett ikke, men han har flott sangstemme.
Siden jeg liker den greske musikken godt dumper jeg innom en kveld eller to av ferien.
Det er tross alt bedre enn karaoke, som det etter mine begreper er blitt noget for mye av i den byen.
Lettvint løsning kanskje, men det høres forjævlig ut på de fleste steder.
For meg ender det med at jeg skyr det. Noen burde kanskje ta bladet fra munnen og si at grekerne skal vokte seg vel for ikke å kvele byen i den "sporten", og at det er noe med at vi turistene (som tross alt er de mange lever av at kommer) ikke begynte reise til Hellas for karaoken sin skyld.
Caramella er det liksom blitt en tradisjon å kikke innom etter stranda eller på kveldstid når maten er fortært.Jeg liker meg best der når den finske karaoken ikke blir for påtrengende. Innehaveren og de andre vertene der er bare ganske enkelt trivelige. De utstråler en ekte varme og sans for humor.
 Det er ei spesiell sjel der mellom de gamle stolene og bordene.
For meg, som er myggalergiker, var det hyggelig å registrere at noe av jungelen var tatt bort.
Jo, jeg liker meg .

Foto: Synnøve Sætrum
Kalithea er utvilsomt det fredeligste stedet når man skal slikke sol med tean i tanga. Litt kronglete å komme seg dit, så det er fint å dele taxi med venner. Enklere og billigere. Vi kom oss dit noen dager, og det var rosinen i pølsa. Lange svømmeturer. Stillhet. Det mer opprinnelige Hellas. En nydelig liten taverna med personlighet. Jeg håper inderlig hordene fortsetter å holde seg unna stedet, jeg må si det.
Sammenlignet med maurtua nedenfor Meltemi på Elly er det som paradis å regne. At man havner nedenfor der er litt underlig når jeg tenker etter. Det er jo nærmest slosskamp om de utslitte solsengene. Fremmede bare brøyter seg ned nesten oppå deg. Selv fikk jeg høyst ufrivillig innsyn i bakenden til en avdanka italiensk spradebasse. Ei fordums hvit minibadebukse...  Det var ikke et syn for guder. Stålulla stakk opp både foran og bak.Norrøne eller greske går ut på ett fett i denne sammenhengen.Vokset seg som den italienske ungdommen gjør hadde han ikke...
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men jeg vet å snu meg vekk fra det jeg ikke liker.
Bare for å se venninnen min le så hun ristet under strandhatten. Når vidunderet til slutt fikk buksert seg ned uten å skade noen snudde han seg for sikkerhets skyld midt i mot oss. Der lå han, med noe i været mens tennene  lyste like gult som sola...
"Æææsj", var den dekkende kommentaren fra ei av venninnene.
Nødvendig å si mer?
 Lukk øynene og tenk etter selv!

(Rett utenfor Rhodos by. Flott sted som en lokal kjent hjalp meg å finne og se nærmere på...)

Til trøst fant jeg ut at jeg ikke måtte ligge i den maurtua mer. Den siste uka lå jeg ytterst ved akvariet. Gode senger, god plass og deilig vind. Sandbunn og sandstrand. De flinkeste kinesiske massørene, wc, strandbar og stillhet.Ingen dunk dunk fra høytalere, eller trafikkstøy. Nesten som å ligge utenbys. Vannet der ute er krystallklart.Sprell levende fisk leker i overflaten hele tiden. Nesten svømmer mellom tærne. Tilsiget må være totalt hver eneste time av døgnet.
Det minner litt om Grenen der ytterst på tuppen av Rhodos.
Himmelen er høyere og havet grønnere, men det er noe som møtes akkurat der.
Noe jeg bare lå og sugde inn den siste uka.
 Vind i håret, sol i ansiktet.
 Bærre lekkert!

Gamlebyen vandret jeg også i. Mange mange mange ganger.
Den gir øya sjelen og pulsen som ikke finnes noen andre steder.
Gamlebyen er begrunnelsen for turismen. Jeg liker den bare bedre og bedre. Særlig fordi jeg enda ikke kjenner den bedre enn at jeg klarer å rote meg vekk og finne nye smug og steder når jeg bare kommer meg vekk fra Sokrates. Mange grekere har jo hjemmene sine der i "labyrintene".
Den er alt annet enn et museum eller turistmaskin, selv om handelen går livlig i og rundt hovedgaten i turistsesongen.

(Foto: Synnøve Sætrum)
Reise er å møte seg selv ja. På Aspro Piata fikk jeg på et av besøkene mine holdt opp speilet av meg selv. Ved bordet vis a vis meg satt ei enslig dame på min alder og skrev og skrev og skrev på lapper. Der sitter jo jeg tenkte jeg. Jeg kunne ikke annet enn å kikke og kikke litt til. Har ikke sett noen sånne før på turene mine. Selvfølgelig måtte jeg spørre om hun var forfatter.
-Nei, ikke gitt ut noe enda.
Hun var tysk og hadde vært på Symi i fire uker, skulle hjem neste dag.
Vi snakket sammen om øya, og litt om skriving.
Jeg glemte å spørre hva hun het, men tildragelsen husker jeg godt.

Ellers har jeg fått reflektert litt over kulturforskjeller og mannssjåvinisme. Jeg liker jo ingen sånne ismer av noe som helst slag. Det passer meg dårlig. Ikke er jeg oppdradd til å rangere mennesker etter kjønn eller rase eller legning eller noe som helst. Jeg har et tidlig minne av at min far sa jeg alltid måtte tro at jeg var bra nok som menneske, og at man aldri skulle trampe på andre. Alle er mennesker med det samme verdet, og de samme rettighetene. Ingen er bedre eller dårligere. Sånt gjør inntrykk når man har en far som lever opp til det han formidler av verdier.
Jeg har møtt mange menn som hevder de samme synspunktene og verdiene.
Men, jeg har også møtt det motsatte. Jeg vet ikke om den greske mannssjåvinismen er mer utbredt enn den norske, men jeg får et gufs i meg når jeg får det midt i øret under det jeg tror en en samtale mellom likeverdige individer.
"Sjarmøren" ga meg et tilbud om å bli med hjem til kaffe.
Samtidig som han fortalte meg hvor gammel og lite fersk jeg var, siden jeg var fire år eldre enn ham.
Han ville gjøre hva som helst for å gifte seg med ei jomfru. Jeg har lest litt om den greske antikkens idealer i forhold til ekteskapsinngåelse, og fikk bekreftet at det hadde også samtalepartneren.Forsiktig nevnte jeg at det er gått noen år siden den tiden, og at de idealene kanskje ikke er gangbare i moderne tid. Ei heller i Hellas. Følelse av å trenge gjennom fikk jeg ikke. Jeg satt nå der og bare lyttet, og sa etter hvert at jeg oppfattet det som en sjåvinistisk måte å se kvinner på.
Ikke et vellykket innspill i den "konversasjonen". Jeg fikk til svar at jeg ikke kledde den måten å snakke på. Det var ukvinnelig, sa han.
Den som egentlig ble fornærmet her er vel åpenbart sett fra et norsk synspunkt, men sånn er det ikke når kulturkræsjet råder..På grunn av ukvinnelige holdninger var og kom til å forbli alene, og at jeg akkurat der og da gikk glipp av et "excellent fuck". Vel, vel.. snakk om totalt manglende antenner for hva som tiltrekker...

(Gjennom muren. Foto: Synnøve Sætrum)
Jeg gikk til et sted ikke så langt borti gata.
Til min store glede satt der to greske unge tungt bevæpnede politikvinner og nøt sine iskaffer.
"Yes", tenkte jeg. Det skjer i Hellas også. Det er slett ikke alltid representanter for  maktapparatet framstår som noen glede i mine øyne, men akkurat i dette tilfellet fantes ingen tvil.
Jeg kjente på noe som lignet jubel i mitt indre, tross alt.
Ingen kvinne skal bli utsatt for sånt som det der, ikke med noen begrunnelse.
Å reise er å møte seg selv. Det er vel kanskje unødvendig å si at feministen i meg fortsatt er høyst oppegående, men jeg nevner det nå likevel. Slik at ikke ordet blir glemt. Som verden er rundtomkring er det ingen grunn til å stikke det ned i skuffen. Få det opp, får være oppfordringen!!!

Jeg skjenker meg enda ett glass vann, og tenker meg mot avslutningen av denne reiserefleksjonen. Lime og to isbiter i glasset gjør det til rene leskedrikken. Kan absolutt anbefales. Sunn og god drikk, og ingen personlighetsendring utover kvelden. Siden jeg er totalavholdene fra alkohol skriver jeg ikke noe om greske drikker. De er vel som de alltid har vært, noen veldig bra og noen mindre bra. Jeg er ingen ekspert, og legger sjelden merke til hva folk drikker...
 Spør man etter alkoholfritt enten det er øl eller vin blir man ofte møtt med et blikk i noe retning hvor er du falt ned fra?

Ok, det er kommet seg litt i selve Rhodos by. De har det greske alkoholfrie ølet Buckler noen steder, men skal jeg være ærlig kan ikke grekerne skryte på seg at det smaker veldig godt.
Kanskje det handler om motstand mot import i disse ulvetider? Ikke vet jeg. Men, det undrer meg likevel. For det er helt vanlig å få slikt andre steder. Enten det er fritt for alkohol eller koffein eller sukker.
Jeg bare nevner det, for å reise er jo å møte seg selv...

(Nysgjerrigheten har mange uttrykk. Foto: Synnøve Sætrum)
Vel, nå sitter jeg her i leiligheten min og framkaller minnet om den varme vinden ruske meg i håret.
Jeg savner det litt. Kveldene med den følelsen er noe helt for seg selv.
 Nå er jeg hjemme og det er høst i Norge.Fineste lille rare landet i verden. Lufta er skarp og klar.
Sommeren er ugjenkallelig over, men jeg fikk min forlengelse. Jeg er takknemlig for all den greske varmen jeg har fått de siste ukene. Gresk vennlighet og gjestfrihet er noe av det flotteste som finnes. Bortsett fra den norske da. Når jeg er på reise erkjenner jeg stadig vekk at jeg er erke norsk, og veldig glad for akkurat det.
Hellas håper jeg å få møte mer av eller annen gang seinere.
På gjensyn tenker jeg.
Efaristå!
 Giassou!

Synnøve Sætrum

(Solens øy september 2010. Foto: Tassos Diamantopoulos)