31 oktober 2010

Smultringens hull


Det er så mange slags venner, og minst like mange slags vennskap.
Eller?
Kanskje det var for drøyt?
En venn er en venn er en venn er en venn er en venn, sier livserfaringen den som evner lytte til den siden ved tilværelsen.
Den som vandrer med åpent sinn gjennom tilværelsen vet det.
Terrenget skifter etter som man går.Vennskap består.
Kart og idealer er en ting. Virkelighetens geografi en annen.
Møtet mellom teori og empiri noen ganger usymmetrisk. Teorier blir bare forenklet virkelighetsforståelse skapt for refleksjoner og systematiseringer.
Kategoriseringer.
Tankerekker og spinn.
 De forandrer seg. 
Lik det er det også med vennskap, hevder noen. 
Likevel: en virkelig venn er med hele vegen.
Uavhengig av geografi og andre hendelser.
Vandreren vet når vennskapet bare var der i navnet.
Når grunnvannet er borte tørker kilden ut. Noen ganger hender det også.
Det er trist, men ikke umulig eller uvanlig. Et fata morgana er også virkelig i øyeblikket.

Siden:
Når det ikke er mer å gi, er det ikke mer å gi.
Når det ikke er mer å få finnes ikke annet enn smultringens hull.

Synnøve Sætrum



30 oktober 2010

Kjære liv jeg har det godt


(Foto: Synnøve Sætrum)

"Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått", heter det i barnesangen.
Vi lærte den tidlig på søndagsskolen.
Gjennom barneskolen, i gamle dager, terpet vi på den som takk for dagen, og uka.
Ordene og melodiene sitter i ryggmargen for endel som er sånn rundt femti.
"Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten en Gud å henvende meg til",
er det mange mennesker som sier.
 Om det kommer fra en muslim eller en kristen går ut på det samme.
Det handler om å finne og tro på en makt større enn seg selv og menneskene.
Mange sliter med å tro, eller ikke å tro gjennom hele livet.
Ønsker seg en tro helt oppriktig, tenke at det måtte da være deilig å bare overlate styringen av livet til noen annen enn seg selv, og likevel ikke kunne "få det til". Prøver religioner og gudstro ut mot det motsatte standpuktet. Virkelig reflekterer og utprøver begge levemåter. Noen blir troende.
Andre må bare konstatere, til slutt, at det ikke går.De som har funnet ei gudtro kan si "fake it til you make it" i all evighet. Nytter ikke. Noen har bare ikke religiøse annlegg, og er motsatsen til de som har.
Og tenker: "Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klare meg med en Gud å henvende meg til".
Gud i tradisjonell religiøs forstand kan være en helt umulig størrelse.
Uten at det betyr manglende evner til å begripe at mye er større enn det lille mennesket.
De fleste har jo sett ett fjell eller ti, og hatt seg en tur eller femten til havet.
Den delen av befolkningen som har født barn, vet jo at det er null kontroll over kroppen i det sjelsettende øyeblikket. Man bare er der, er prisgitt det som skjer, vondt som bare det, en har lyst til å stikke av til det er over så vondt er det, men det er bare å henge på.
 Så det er fantastisk laget til det som er større enn en selv.

Smerten ved tannverk kan man huske, eller verken i ei brukket tå, men ikke smerten ved en fødsel.
Når en kikker inn i det lille barnets øyne første gang er smerten glemt.
Livet som er mye større enn en selv...
Det som en ukjent dag er det over.  

Døden er større enn en selv.
Et menneske kommer ut av det evige mørket, og skal tilbake til det igjen, tror noen.
Andre tror vi går et annet sted, i en annen dimensjon, eller et himmelsk rike. Til evig tid.
Kan man forstå en evighet?
Eller viser man ingen ydmykhet eller takknemlighet om man takker livet i seg selv framfor en eller annen gud?
Selvgåenhet er neppe synonymt med utakknemlighet. 

Om en ikke tror på ei makt større enn seg selv, ikke er relgiøs i en eller annen forstand kan en likevel nære sterke følelser for inspirasjonen, vennskapet, lysten, kroppen, femininitet, maskulinitet, seksualiteten, bøkene, friheten, kjærligheten,intelligensen og fornuften for å nevne noe.
Religionene blir av mange sett som en sterk motsetning til disse sidene ved den menneskelige eksistensen.
I boka  "Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi"  utrykker forfatteren og filosofen Michel Onfray :
"Kristendom, jødedom og islam deler alle samme hatet: Hatet mot fornuften og intelligensen, hatet mot friheten, et hat mot alle bøker i en boks navn, hatet mot livet, hatet mot seksualiteten, mot kvinner og mot nytelse, hat mot det feminine, hat mot kroppen, hat mot lystene".

Det kommer alltid an på ståsted, ingen lever i vakum. Øyet som ser vil alltid være avgjørende. Bakgrunnteppet for den enkeltes tanker henger der.Det går det ikke an å komme utenom.
Bortforklare. Forsvare.
For meg er friheten til å velge ståsted det aller viktigste.
Min tanke er fri!
Tro og troshandlinger er så mangt ,tenker lille jeg.
Må tro alltid være forbundet med ei makt større enn seg selv?
Osv.
Osv.
Osv.
Osv.
Uansett: Kjære liv jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått!

27 oktober 2010

Aldri si aldri...


Aldri for seint å ta til vettet heter det, men gjør jeg det?
For man skal jo aldri si aldri heter det også.
Dagen i dag har jeg hatt sammen med et av de kjekkeste medmenneskene i min tilværelse.
Velsignet heldig er den, i dette tilfellet meg, som har gode mennesker "på laget"...
Jeg har sunget i kor, og som ikke det er nok så har jeg vært på teater.
Sett og hørt på Frikar.
Helt knall ja, for å si det begeistret.
For det er det jeg er.
Dette flotte livsinnholdet til tross, så måtte jeg tenke på mobiltrollet der jeg satt i teateret.
Jeg kunne ikke skru den av.
Det kan nemlig ikke den som ikke aner hvor noen av kodene er.
Hvor gjorde jeg av den eska for godt over ei uke siden?
Stressa var jeg, og med det følger de heller distre handlingene...
Sånn er det å være avhengig ...
av at teknologien skal funke...
Takk for flymodus som sperrer for mottak av signaler og ødeleggelse av teaterforestillinger.
 I dette tilfellet måtte det beste være bra nok.

Sukk...

Tre uker tok det før jeg fikk tilbake mobilen.
Jeg hadde ei forsikring som sikkert ikke lønner seg, og måtte vente på maskinen dag ut og inn.
Ved første purring var den ikke sendt fra Netcom.
Ved andre purring forstod jeg at den ene hånda ikke visste hva den andre gjorde der på bruket.
Etter å ha snakket med en fem seks ulike personer ble jeg forsikret om at den nå var beordret til riktig adresse fra riktig lager.
Jeg fikk endog ordrebekreftelse prompte pr. epost, og følte meg beroliget.
Det varte og rakk enda ei uke.
Da jeg dro etter pusten og etterlyste den nye Nokia-en (...bare en helt vanlig mobil...kanskje det var det som var problemet...ikke ipod eller iphone eller hvadetnåheteraltsammen...)dro stemmen i den andre enden et smil og sa:
"Den ligger på Bunnpris Stray".
Med hentenummer skrevet på en lapp durte jeg i veg.
Til min store lettelse forstod jeg at saken ikke måtte lades i 17 timer før bruk.
Teknologien har gått videre siden sist dinosauren kjøpte noe slikt.
Lykkelig kikka jeg ut av bilvinduet for å starte vegen hjem.
Man må jo ringe for å aktivisere Sim-kortet.
Godt jeg enda har en fasttelefon.
Ingenting her i livet er enkelt...Hørte jeg noen kremte om noe annet?

Pang!

Varebil med tilhengerfeste inn i høyre bakskjerm. Ikke så stort merke, men dog merke.
Jeg hadde ikke fotoapparatet ferdig på mobilen, men vi ble enige der i sprengkulda og mannen skrev under. Hadde han mukket så vet ikke jeg. Han rygget og jeg stod alldeles stille.
Rygger man så rygger man så rygger man...

Stress!

Her har jeg utelatt min egen fekting med armene og andre morsomheter.
Er det noe jeg blir stresset av så er det kollisjoner. Særlig når jeg blir rygget på.
Det var andre gangen med den bilen.
Sjåføren i den andre bilen hadde mobilen i orden og fikk fotografert bulken.
Jeg har enda ikke fått taksert, men det løser seg....
Mobilen er i orden, og da rekker jeg våkne i morgen før bilverksted og forsikring er stengt.
Kanskje det er best å ta det første først. På sånne steder har de enda ikke svarmenyer med syv åtte valg med fire til seks undergrupper på hver.
Samme hvor man trykker egentlig.
En ender alltid i den der "du har tastet feil, rykk tilbake til start".
Jeg kan bli passe krakilsk av mindre.
Det hjelper ikke med Madrugada.
Slutt med det der, pliiiiiis!

Alt i alt kunne jeg jo tatt til vett og sluttet med mobil. Jeg greide meg jo godt i tre uker uten.
Tiden ble mer sammenhengende, og jeg hadde ikke direkte bestråling om natta.
Oppdaget at jeg har tre andre vekkeklokker, og at de fungere alle sammen.
Dessuten har jeg skjønt jeg må tilbake til vanlig adresse- og telefonbok.
Sånn som man skriver for hånd. Man mister jo alt om mobilen forsvinner i skogens bunn.
Det er for mange som ikke finnes på 1881 og sånt lenger.
Telefonkatalongen synes å være fordums medie, og "Ditt disktrikt" inneholder ikke stort.
På den andre siden, så er alle jeg kjenner organisert rundt mobil.
Facebook holder slett ikke i alle sammenhenger.
Jeg innrømmer uten å blunke "redselen" for å bli satt utenfor.
Den sitter dypt.
Tenk om jeg skulle gå glipp av noe... he he he...!
 Jeg liker det ikke noe særlig, men sånn er det.

Synnøve Sætrum









PSSSSS....
(Mia kan du sende meg mobilnummeret ditt, du finnes ingen steder, jeg får ikke tak i deg....!)

24 oktober 2010

Det er mange ute på veiene...




Der skytes fortsatt i Malmø, og de som har renter skal være i rus i lang tid, sier nettavisen.
Det er vel neppe årsaken til skytingen og drepingen i Ciudad Juarez vil jeg tro. Verden går sin skeive gang av hengslene,helt uavhengig av mine betraktninger. Dessverre for de som er på vei under torva.
Noen forlyster seg med bloggerier, andre stjeler ambulanser.Noe skal man jo finne på for å gi livet mening og innhold. Smaken er så forskjellig ser jeg.
For å si det litt Zapffe-aktig, så er ett helt sikkert:
Det er veldig langt fram til en verden der all sosial urettferdighet er opphevet, og alle "elsker" absolutt alle. En verden der ingen tragedier er å skue og dødeligheten er historie.

I dag er det uansett innsamlingssøndag.
Tv-aksjon som jeg har tenkt å støtte. 
Jeg skal ut på skogsveien med hundene, og kan takke for at jeg ikke er der fordi jeg er flyktning.
Gode varme sko har jeg på beina. Klærne mine er like så. Jeg koser meg på tur, og har et mål med den. Dessuten skal jeg hjem igjen etterpå. Å ha et hjem er ikke en selvfølge. Selv om det burde vært det for alle. Det er mange ute på veiene. Uten bestemt mål med turen, og de kan ikke bare snu og gå hjem igjen om de roter seg aldri så langt vekk...
Sånn 42 millioner mennesker er det her på jorda, sa tallet jeg akkurat fant.
Ufattelige skarer med medmennesker som har måttet gå fra alt.
Det kan vel ikke være noen som helst tvil om at de trenger hjelp.
Mye hjelp.

Det er mye jeg kan takke for. I det hele tatt så er jeg stått helt uthvilt opp. Jeg har medisiner i skapet som holder sykdommene mine i sjakk. Kaffen smaker fortreffelig. Stearinlysene som brenner rundt meg gir fred i sinnet. All litteraturen står fortsatt på plass i alle hyller. Fatimas gode øye kikker mildt på meg fra veggen. Det finnes ikke drama i min verden. Priviligert er den som kan møte dagen med total sinnsro.

Synnøve Sætrum

Aksjonslederne for Flyktningehjelpen

23 oktober 2010

Is på bilen!

( 16.oktober 2010. Foto: Synnøve Sætrum)

Livet leves innefor mellom rommenes fire vegger. Litt trangt, men det går. Begrensninger gir rom for å treffe valg. Danner problemstilling man kan jobbe fram mot for å få løst.

Ordet trangt gir et behov for å bryte ut og jeg tenker på Houdini. Utbryterkonge kunne han ikke vært uten trange rom og begrensniger. Hadde ikke vært mulig.
Det motsatte av å være stengt inne, er å være ute i det fri. Være i frihet i de uendelige landskap. Ubegrenset frihet derimot, gjør et hvert arbeid utenkelig. Eller hva?
Hva er arbeid, og hva er det ikke?
Skrape is av bilen er arbeid...

Is på bilen!
Rrrrrrrrrrrrr...
Is på bilen!
Jeg satt jo nettopp utenfor i varmen og hørte på fuglesangen. Nå sitter jeg inne med dampende kaffekrus, og tenker på at jeg snart, og tenker det er godt jeg har fått lagt om til vinterdekk.
Det blir kaldt her oppe i høglandet før jeg får snudd meg.
Ok, jeg skal ikke ta hele regla om snø og spaden og jeg enda, men jeg gleder meg ikke.
Jeg er et lysmenneske. Den lyseste årstida er ugjenkallelig slutt.Det er bare en måned siden jeg enda vandret rundt i olivenlundene. En annen verden. Umulig å forstå selv om jeg lukker øynene og stikker nesa ut. For det jeg kjenner er kjørlig. Ikke 33 i skyggen. 
Om en liten måned er det mørketid her nede i bunnen av bakken...


Synnøve Sætrum

SELV MISFORSTÅELSER




Noen ganger misforstår man bare. Totalt. Frekvensen er en annen, språket kaudervelsk. Det nytter ikke. Blindfeltet er for stort. Distraksjonene for mange. Man er rett og slett ikke på nett.
Ingenting å hente. Bare å gi seg, man forstår ikke hverandre likevel.
Andre ganger er det bare tilsynelatende ulikheter. Når de riktige spørsmålene blir stilt, og diskusjonen og refleksjonen går sin gang. Da lytter man og lærer og avklarer og finner tilbake til nettet. Så herlig det er når det "swinger" riktige vegen.
"SELV MISFORSTÅELSER ER INTERESSANTE,
hvis de oppstår mellom mennesker som forstår hverandre",
uttalte Håkon Bleken.
Godt sagt tenkte jeg.
Det er sant det.
I alle fall for meg også...

Synnøve Sætrum

DEN SOM BARE BRYR SEG OM HVA SOM ER PENT...


(Tortur i Irak)


  Burgundre nye tøffelsokker fra Aalborg har varmet føttene siden jeg stod opp for et par timer siden. Fred og frihet preger sinnsstemningen her jeg sitter, og er takknemlig for alt godt som har vederfart meg i uka som gikk. 
Jeg valgte en tur på det danske fastland den store torsdagen i sørlandets shoppinghistorie. 
Ingen velkomstparaplyer ville under noen omstendighet fått meg til å stille i bilkøen til og fra IKEA.
Jeg kjøper mine på solens øy, bare så det er sagt.
Der selger de verdens beste. Helt vrengfrie. Paradoksalt kanskje, men hundre prosent tilfelle.
Bare ta en tur ned og se.

Sinnsroen er intakt lørdag formiddag.
Brød, smør og dansk salami til kaffen.
Ja, smør. Dansk smør til og med, du hørte riktig.
Det er jo helga for f... .
Andre kruset med kaffe står sirlig oppmasjert ved siden av tastaturet.
En munnfull her og der skjerper hjernen.
Antakelig ikke noe vitenskapelig hold i akkurat den siste, men det er sånn det fungerer for undertegnede.
Carpe diem, eller avisene både i papir- og nettformat.
Akkurat nå, som jeg hadde det så greit, sniker den store stygge verden seg på.

Jeg leser så øyet blir stort og vått. Det er mye å vemmes over i verden i dag også.

Man kan falle om man er ordfører. Bli politisk hatobjekt.
Tøffe tak for den som står på barrikadene.
 Det har en gammel raddis alltid visst. Ikke noe nytt under solen i så måte.
Pent er det kanskje ikke, men har politiske realiteter noen gang tatt høyde for estetikken?
At menighetene har kaos i listene over de tilsluttede kommer heller ikke som noen bombe.
Det er så mye annet snusk i de kretsene. Har jeg både lest og hørt.
Så en guttunge her, eller jentunge der...
Hva betyr vel det for fintellingen?
Kalkuleksien tar ikke hensynt til sosial tilknytning.
Ok, mulig jeg trekker det litt langt, men...!

Ikke opprøres jeg over at hus på 28 kvm og utedass går til 3,2 millioner.
Tvert i mot liker jeg at det slås opp på førstesiden av lokalavisen.
Sånn er virkeligheten faktisk. 
Estetikken (Eller var det etikken?) glimrer med sitt fravær.
Realitetene fortsetter sin skeive gang med solen, helt uanfektet av rekkene med hoder i sanda.
Noen undrer seg over at alle ikke har råd til å kjøpe hvasomhelst hvorsomhelst.
Det gjør ikke jeg. Mange får faktisk ikke lån engang. Heller ikke under de værste jappebølgene.
"Da er det jo bare å leie" ytres det et øyeblikk, mens et lyst hode er trukket opp fra sanddynene.
 Jeg har vært i leiemarkedet såpass mye at jeg ser hva som tilbys av kummerligheter rundt omkring. Estetikk har man ikke hørt om. Ikke folkeskikk heller for den saks skyld.
 Den som bare bryr seg om hva som er pent, har misforstått det aller meste.

                    Hvordan det er med innsovningsmedikamentene skal jeg ikke ha sagt noe om.  
Uansett handler det om å karre til seg. På andres bekostning!

I Santa Barbara er det fare for at man ender som et lite vakkert lik som surfer.
Haiene liker seg nemlig også i de farvann.
Antakelig mener de amerikanske myndighetene noe om det, men hva vet jeg ikke.
Estetikken dreier det seg neppe om i den saken heller.
Derover har man jo tradisjon for å ignorere det som ser mindre pent ut.
Den som bare bryr seg om hva som er pent kommer kommer ingen veg.
Kanskje det er derfor man utsetter fanger for elektrosjokk, voldtekt, mishandling og til og med drap.
De høye herrer beordrer det sågar nedover i rekkene.
Skruppelløst synes det, og noen utfører sakene uten et kny.
Er fangen iraker eller afghaner eller noe annet vører man ikke skjønnheten må vite.

Ok, det blir kanskje litt dystert dette her.
Da kan jeg jo trøste meg selv og dere andre med at i dag er det lykkedagen.
Man kan motta 250 visittkort alldeles gratis.
Visaprint lover med store bostaver.
Bare å nette seg inn. Lese de små bokstavene kan man sikkert også.
Åkke som:
Der er det til om med muligheter for å bry seg om hva som er pent.

Ha en fortryllende vakker og torturfri lørdag. 

Synnøve Sætrum





KJØNNSLIVET HAR DEN HAKE





KJØNNSLIVET HAR DEN HAKE
at når det er på sitt beste, altså midt i nytelsesfylden, så er det
oppfylt av bare en eneste ting: Nytelse, nytelse.
Alt annet er uvesentlig, og direkte ødeleggende for nytelsen.
I motsetning til Goethe kan den store erotiker si:
- Alt menneskelig er meg fremmed.

( Håkon Bleken )

22 oktober 2010

Sommer er gått over til vinter...



Man har da hele livet hørt at kvinner er kvinner værst og stått steilt i mot vitenskapsløs stigmatisering. Noen steder går alltid grensen. Du grøsser fortsatt når du hører det. Nekter å være med. Lev og la leve tenker du og slår med nakken. Det har du alltid gjort, og det ganske så tydelig for den som har øyne som ser. Noen kvelder falmer skråsikkerheten bitte litt. Noe uforståelig registres...
Det blit tyst i rommet fordi du kommer inn, og der sitter syv åtte kvinner rundt bordet. De er venninnene dine alle sammen.
Hyssss.... i det du viser deg i døråpningen.
Var glammet av stemmer og latter i gangen noe du innbilte deg for et øyeblikk siden? 

Og etterpå i trappa:
Tisking og visking bak ryggen på deg, lik den første frostmorgenen du våkner til.
Undre seg litt mer.
Du satt da og koste deg i varmen.
Ingenting blir sagt men man kjenner det på temperaturen.
Det som var sommer er gått over til vinter, og du skjønner bare ikke hva som har skjedd...
Er kvinner kvinner værst?

Synnøve Sætrum

Nesten helt vinter...

Jeg har hørt rykter om snø en tidlig morgen før i uka. Mens jeg sov.
Siden har jeg måttet konstatere at det nesten er helt vinter her i bunnen av bakken (får slutte kalle det dumpa for det er det jo ikke...vi har jo ei heil flate å bo på her i borettslaget). Snøen kom i ett tynt lag i går, og det er is på vegen utenfor i dag. Så det minner så utvilsomt om noe jeg har erfart før.
Kan ikke ut i den vante bakken med hundene uten pigger...De vokser som kjent ikke rett ut av beina. Jeg må lete etter vintertingene litt. Hadde jo ikke tatt helt vinter.
Drømmer om et sted nærmere kysten når det er på dette viset.
Men, ok... Tatt i betraktning verdens elendighet og i det store og hele får jeg tie for denne dagen...
Jeg er, for å si det med noen andre sine ord (nesten) tross alt ikke fange på veien.
Dessuten "to be or not to be"...

Ha en god vinterdag.

Synnøve Sætrum

15 oktober 2010

Variasjoner over det som er sjelsettende øyeblikk...


(Foto: Synnøve Sætrum)
Høsthimmel lik gull i solnedgang.Det gyldne lyset tegner verden i gull. Trærne står der i stille lykke og tier under den, og minner om evigheten.Skumringstimens sjelsettende øyeblikk gjennom generasjones vandringer under himmelen.
Fra sola står opp til en kryper under fellen i tussmørket er den vanlige tralten i gang.
Det som gis her enkelt av tilmålt tid. Væren. Senit.
Stadig underlagt evigvarende forandring på odden av kniven.
Veldig lett å glemme om man ikke gjør seg bevisst eksistensens forgjengelighet.
Livet har et slags ugjennomtrengelig slør som stadig utfordrer, men demper sårbarheten. 
En må bruke krefter på å trenge inn i selve grunnvollene i egen eksistens. 
Betrakte begge sidene av livets medalje. Slite. Jobbe.
 Øve seg hver eneste dag!
Så lenge hjertet pumper, og omgivelsene ellers er som normalt kjennes sløret beskyttende.
Tilfreds lykke med det store i det små. Fokus på og kjærlighet til det som er. Omfavne tilværelsen og være fri. Finne den "daglige dop" der.
Nyte elskeren eller en blåspett på meisebollen over morgenkaffen,uten fotoapparatet som spolerer øyeblikket.
Dynamiske øyeblikk.
Ikke noe er statisk i hverdagsbildet, når blikket skjerpes.
I det perspektivet som behandler hvert eneste minutt som sølv, og alltid søker videre etter de sjelsettende av gull.
I erindringens perspektiv forandres andre til skygger i bakteppet.
Alt er øyeblikk. Tilmålt tid. Ubegripelig evighet det eneste sikre.
Evig nå, evig liv er det eneste fattelige.
Elske mer, leve mer variasjoner over det som er sjelsettende øyeblikk.


Synnøve Sætrum

14 oktober 2010

Mobiltrollet og åndelige perspektiver...

(Høsthimmel. Foto: Synnøve Sætrum)


Det er ikke så bra å være ensom sies det. Har man hatt elleve dager uten mobiltrollet begynner man merke det. Noen man trodde var venner holder fullstendig tyst. Ingen meldinger på eposten. Telefonsvarer på hustelefonen har man for lengst kuttet ut. Det holder med mobilen.
 Ingen munter ringing fra den hustelefonen. I alle fall ikke om kvelden, når man sitter med fjernkontrollen og blar seg gjennom realitetskanalene. Selv om de vet man har den faste telefonen ringer de ikke.
En begynner så smått å undre seg over tilværelsens uberegnelighet.
Samtidig som det senker seg en sammenhengende stillhet og ro i leiligheten.
For den som aldri mister noe annet enn den ene øredobben i paret er det nesten litt besnærende.
Man kan gi seg til med de samme eksistensielle spørsmålene som de har de som stadig vekk opplever å miste den ene sokken.
Hvor blir det av?
Sølvet, gullet, bomullen.
Et stort fellesskap i undring liksom...

Den som er avskåret fra det mobile nett helt ufrivillig, kan helt frivillig rette fokus mot noe annet. Sammenhengende. Helt ute av tunnelsynet som snurrer rundt blå blink i mørket, eller klingende sms-er som bryter opp tiden. 
Dager av digitalfri luksus helt uten planlegging på forhånd.
Tenk bare på dette lille: Så lenge tiden henger sammen igjen, om enn for bare ei stakket uke eller tre kan man hver eneste formiddag tusle ut i postkassen i spent forventning.
Er følgebrevet fra N. kommet?
Klø seg litt i hodet, se se meisetypene på maten man har hengt ut, og lure på hvor i postgangen det nye trollet befinner seg.
Mens, man øver seg på tålmodighet i en hurtiggående verden.
 Den om venter får se. Selv om de sa ei lita uke, er det nesten gått to. N. skryter på seg ei leveringstid utenfor virkeligheten, men tilværelsen går slett ikke helt av hengslene likevel. 
Ok, så var det dette med prinsippet da.
Sier man ei uke, får man mene ei uke.
Skapes en forventning som ikke innfries blir det krøll.
Da ringer man og spør hvordan det kan ha seg at postkassa er akkurat like tom som for ei uke siden. En opplever at den ene handa ikke vet hva den andre gjør, og når man omsider er kommet til kundebehandler nummer fire i rekka er det tilbake til null.
Madrugada virker ikke lenger beroligende i øret(røret). 
Man får tilmålt høflig beskjed om at vedkommende skal ringe tilbake når saken er ordentlig sjekket. Ut?
Hun avfeier den lettere krakilske forbrukeren en har forvandlet seg til, og unngår med siste rest av vennlig stemme å få alt som har gått på trynet siste året tømt over akkurat henne. 
En smule irritasjon kan materialisere seg til store greier. Man kan ikke bare komme her og komme her, skape kunstige behov, og så smelle døra i ansiktet på en stakkars forbruker som helt har glemt at vi skaffer oss ting for å miste dem igjen.
Puh!

Hmmm.....Hørte man noe om å trekke pusten, se stort på det, og la være med å henge seg opp i bagateller?
(Når det fins trær? He-he-he.)
Var det noen som nevnte åndelige perspektiver?
Eller enda værre:øvelser?
Åndelige perspektiver det er stor det.
Nesten ikke til å overkomme for vanlige dødelige. Det er antakelig ikke meningen vi skal, da ville det ikke hatt verdi for sånne som oss, men som det nå er vi kan øve og øve og øve i åndelig tenkning.
Noen ganger kan det være hensiktsmessig å puste dypt for så og rette blikket en liten bit vekk fra sin egen navle.
Hva er et mobiltroll sammenlignet med aids-epedemien i Afrika, eller å sitte 600 meter under bakken i nesten 70 døgn?Ikke mye dekning der nedi. 
De kom til overflaten alle. Ved første øyekastet friske og raske, og veldig veldig glade og takknemlige for livet. Sånn så det i alle fall ut. Verd å skru på tv-en for trøtte og travle morgentimer.
 Når man tenker litt etter tviler man på de tenkte: Yess... nå får jeg endelig sendt en sms igjen.
Antakelig var det ikke det de manglet mest der nede i de trange rom. Den som ikke har opplevd noe så absurd skal antakelig ikke prøve å fortelle hvilke erkjennelser menneskene kommer fram til der i dypet.
At vi fødes for å dø, har de kanskje grunnet på, uten at noen kan si noe helt sikkert. Tanken får en til å roe seg litt i forhold til mobiltrollet. En ting er å miste tingene man kaver til seg, noe annet er å miste livet. Det som er i senit for alle. Uavhengig av teser og dogmer og ismer kan man bøye seg i takk, og trekke pusten enda en gang.
Uavhengig av menigheter og religioner er grunnlaget for eksistensen det samme.
Man fødes for å dø.
Like sikkert som det er at vi møter mennesker for å skilles fra dem igjen.
Smertefulle livsbetingelser når man evner la dem synke litt inn.
Hva har dette med mobilen å gjøre?
Ingen verdens ting.
Annet enn at uten irritasjonen og forstyrrelsene fra den, kan man sammenhengende reflektere og se akkurat det:

Vi fødes for å dø.
Vi møter mennesker for å skilles fra dem.
Vi opparbeider eiendeler for å miste dem alle sammen.

Synnøve Sætrum

13 oktober 2010

Livet


(Høstfarger. Foto: Synnøve Sætrum)
God morgen til livet tenkte jeg da jeg våknet. Mååååren!
Det er deilig å være til stede i alt sammen enda en dag. Selv om det synes tungt at skogen står i brann, og bladene faller. Utsiktene til seks måneder mer eller mindre på sofaen og alt det der....
På den andre siden er man jo vant til årets fire skiftninger i naturen her oppe i de polare strøkene. Når man ferdes der det bare er to årstider savner en akkurat det. 
Kjenner på at en er barn av Nord-Europa, og at akkurat det kjennes bra.
Det er så mye her oppe i nord som er bra.
Det å sitte og kikke på Kjøttmeis, Blåmeis, Sortmeis,og en sjelden gang en Toppmeis er både fredelig og fantastisk.  Jeg har sågar sett Rødstrupen mange ganger. Flaggspetten kommer snart igjen. Gjerdesmetten har vært her, og jeg tror jeg har observert Fuglekongen. Akkurat de to siste er det litt vanskelig å skille fra hverandre i skumringe(Jeg har visst behov for en skikkelig god kikkert, med autofokus så jeg ikke mister øyeblikket..). Det er da de kommer. Sagt med andre ord: Har jeg ikke noe å gjøre, kan jeg alltid studere fuglene som spiser maten jeg legger ut.

Blåmeis

Mye natur og god plass har gitt frie mennesker. Jeg kan kimse av ting, som at noen velger bomull framfor ull direkte på kroppen. Ikke det store å bruke energi på, men friheten den kimser jeg ikke av. Frihetsfølelsen. Jeg er til og med sånn at jeg ikke ser den store motsetningen mellom den og fellesskapsfølelsen. Å være et fritt menneske er da ikke ensbetydende med å være kronegoist. Er ikke det å trekke frihetsforståelsen en smule for langt i så fall?
(Chilensk gruvearbeider oppe fra dypet)

Livet kimser jeg ikke av heller, mens jeg tenker det må være likt for de aller fleste mennesker.
Akkurat i dag er det gripende og se chilenske gruvearbeidere komme opp fra fangenskapet langt nede i jorda etter 69 døgn. Opp til livet og ei framtid. Jeg har undret meg litt over om de ville blitt hentet ut om dette hadde skjedd andre steder. I systemer hvor menneskerdet blir kimset av. Det er jo ikke så veldig mange år siden Chile ble ledet av en slik bande. Godt for menneskene der under jorda, at det ikke var nå.

Nå skal jeg ikke utgi meg for å være den som aldri henger seg opp i bagateller, og alltid ser stort på alt.  Det er idealet å strekke seg etter, men jeg er for menneskelig til å få det til. For eksempel så blir jeg rødglødende forbanna når jeg føler meg holdt for narr. Som av mobilselskapet N. hvor jeg har vært kunde i over ti år. For ei god uke siden fikk jeg vite at mobilen og nytt simkort skulle sendes øyeblikkelig.Jeg hadde endog forsikring mot å miste den. Som jeg har betat på i årevis. Alt bare vel, sa stemmen i telfonen. Begge deler er hos deg om ei lita uke. 
 Den skulle vært meg i hende mao. Siden det nå er gått mer enn som så dristet jeg meg til ei etterlysning. Etter fire opprigninger hvor svarene varierer fra at saken min aldri har eksistert til at den skal være sendt, men ingen vet hvor den er sa jeg: "Holder dere meg for narr?" 
Joa, helt klart bagateller i den store verdenselendigheta, men jeg var nesten rødglødende forbanna da jeg la på etter siste runde. Og, hvor tok det frie mennesket meg veien, akkurat under disse idiotiske samtalene om min tapte mobil vegen? Det er det all grunn til å spørre seg selv om!
 Nå venter jeg på å bli oppringt og få et svar. Kanskje jeg må vente lenge!
Tidsbegrepet har det mobilselskapet opplagt problemer med.

Ok, jeg framstår nok som noe patetisk akkurat, og kanskje jeg burde brukt det temperamentet på all uretten i verden. Eller Norge.
Jeg kan begripe engasjement for å bevare lokalsykehuset i Arendal. Engasjement er fantastisk. Det swinger, og menneskemengder på rundt 10 000 er mektig.
Men, er framstillingen av "krisen" helt entydig?Jeg vet jo for eksempel at de beste i regionen, på hjertetrøbbel, er plassert nettopp i Arendal, ikke i Kristiansand. Jeg er glad for at nær familie har fått god livsnødvendig hjelp der, selv om det ligger syv mil unna. Transporten av folk går begge veier(Etter hvert er vegene meget bra også.)...  For all del, jeg har ikke tenkt å lage debatt om det der, jeg bare undrer meg litt her jeg sitter. Det er vel noe med at min kritiske tenkning er sitter så i ryggmargen at jeg av og til lurer litt på det som står i avisene og blir sagt i radio- og tvkanalene. Det er noe med at selv om ting blir sagt over alt, så er det ikke nødvendigvis 100% riktig. Eller?
Ille er det om man må dra langt og lenger enn langt for å komme til sykehus. Særlig når det står om liv, og det gjør det jo ofte i den sammenhengen.
Nordover er det en hverdagslig sak. 25 mil en veg for å komme til sykehuset. I båt eller bil eller fly, eller hva som helst. Det blir ingen store tumulter av det i den landsdelen. At det burde vært det, men ikke er det, til tross for at avstadene er de samme enten det er snakk om nord eller sør... er et paradoks, og et faktum! Meget er forskjellig, og det er ikke utenpå.

Jeg får slutte der jeg startet og minne meg selv om at det er godt å være i livet.
At det er et privilegium å kunne si akkurat det: "Mitt liv".
Det er det andre som har tenkt på før meg, og har sagt det på en mye finere måte, så jeg må bare sitere:


Livet


- Mitt liv er så fattig, sier du
en fortrolig stund hos en venn.
- Mitt liv er så vanskelig.
Mitt liv er ditt,
mitt liv er datt.
Men sannelig sier jeg deg:
Du burde fall på kne
i ordløs takk
fordi du i det hele tatt kan si
Mitt liv.


(Hans Børli)

12 oktober 2010

Høstumletanker


(Høstfarger. Foto: Synnøve Sætrum)
Det er vakkert med skog og himmel "i brann", men litt trist også.
Naturen kaster klærne,for å bli stående slik naken og kald i nesten seks måneder framover.
Den fineste tida i året er over, og det er så ufattelig lenge til neste gang man kan rigge til sitt lille sommerrike utenfor. Jeg sørger litt jeg, gruer meg for utsiktene til  singelmåneder på sofaen.
Selv om det er kos med stearinlys og gode bøker, er det mer kos å kunne åpne døra og tusle ut om morgenen. Hilse på naboene som smiler og er glade for at verden mild i uttrykket.
Se at gradestokken på solsida kryper opp mot 30, og dra seg inn i skyggene der den viser minst 25. Det er sommer når det er behagelig i skyggen.
Der sitter jeg time ut og inn, og hører på musikk, leser, tar en sudoki,eller et kryssord. Eller bare ser på naturen som lever og lever.
Når jeg har besøk av familie, eller en av de få gode vennene, sitter vi også der, og bare har det mildt og godt i livet. Takknemligheten preger sinnstilstanden min.
Man drikker noe leskende, spiller et spill, diskuterer en nylest roman. Slarver kanskje aldri så lite. Men, bare bitte litt. For jeg liker ikke sladder.Jeg liker derimot sommerhverdagssamtaler.
Jeg er så vanvittig glad i den milde årstiden.  
Ikke for at jeg ikke liker den kalde årstiden på sitt vis også, men den er mørk og kald, og det er som menneskene her i nord preges veldig av det.

Det er mange år siden jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle leve i mangeltilstand, fordi jeg ikke er en del av et par. Uansett hva det er snakk om. Mørketida har flere utfordringer enn den lyse. Folk som sådan sitter mer inne enn om sommeren.Ofte snakkes det om at det er koselig med vinteren, at man inviterer venner hjem. Spiser og drikker godt, og har det sosialt og hyggelig. En annen dimensjon enn sommeren.
Den tosomme verdenen inviterer sjelden den single inn. Jeg ser at uansett hvordan det er eller ikke er, var eller ikke var, mister man noen av de sosiale dimensjonene når man ikke er en del av et par. Det er merkelig når man ser på statistikken at vi er mange som ikke er det.
Jeg har nære venner som er del av en tosomhet.
Jeg treffer dem ofte som den ene delen av paret, men når jeg ser skikkelig etter ser jeg at jeg nesten aldri blir tatt inn i sammenhenger der de er begge to, eller det er andre par enn dem til stede.
Det til tross for at noen av disse vennene har levd alene i årevis. Har gjort seg indentiske erfaringer med mine. Vi har til og med snakket sammen om det før i tiden.
 Undringen min blir større ot større over dette fenomenet. Hva kommer det av?
Er det fortsatt sånn at man ikke er godt nok sosialt selskap når man ikke lever sammen med noen?
Da jeg var yngre tenkte jeg det var noe med at en var potensiell trussel, eller noe annet. Men nå?
Eller er det bare ubetenksomhet, eller noe jeg ikke ser eller skjønner her fra mitt ståsted i livet?
Jeg vet ikke, jeg vet bare hva jeg opplever.
Noen rare tildragelser opplever man i alle fall som enslig.
Som straffeavgiften når man reiser alene på pakketur. Ikke nok med at man kun har ei inntekt for å få til ferien, i tillegg må man betale straffeavgift for ubenyttet del av dobbeltsenga.
Enkeltrom er det nesten ikke å oppdrive når det er snakk om pakketurer i alle fall. Hvorfor er det slik? Er det bare jeg som ser den logiske bristen?
Eller er det sånn at man ikke skulle reise når man er alene, egentlig?
Ikke vise sivilstatusen sin rundtomkring helt uten å skjemmes?
Hva er dette for noe, det lurer jeg på?
Er det kollektivet som ser meg som ei som ikke er elsket i tosom betydning ?
Eller skal jeg skamme meg av meg selv, fordi jeg ikke lever i tosomhet? Er det der det ligger?
Jeg vet ærlig talt ikke svaret selv, jeg bare undrer meg.
For jeg opplever noe på kroppen jeg ikke helt forstår.

Takk og pris for mine single venner, må jeg få føye til.
Takk og pris.

Når jeg drar til Danmark, alene, bruker jeg å ha frokost på båten. Det er rimelig, og det er godt å sitte i ordentlige stoler under overfarten. Ikke bare en, men mange ganger plasserer restaurantpersonalet meg innerst i en eller annen krok for å stirre i veggen. Bortstuet liksom.
Jeg reiser jo bare alene, så der kan jeg bare sitte.
Jeg har protestert mer enn en gang.
Hvem er det egentlig som synes det er hyggelig å stirre i båtveggen i tre timer når man er på reise?
Som oftest har jeg bedt om å få et annet sted med lys og luft, og de har ordnet det.
Men, noen ganger har jeg fått beskjed om at jeg bare får sitte og vente der jeg er satt til noen går fra plassene sine, for jeg reiser jo alene.
Vinter, vår ,sommer eller høst.

Det som dog er det fantastiske med høsten og vinteren er at soverommet er kjørlig.
Det får man ikke andre steder. .  Naturlig luftkondisjonering, mener jeg.
Jeg elsker å legge meg i senga når det er sånn. Rulle rundt under kjempedyna, god og varm,ingen sniktrekk noen steder, men kjenne frisk kald luft på nesa.
Selv om det ikke ligger noen sammen med meg sover jeg som en stein.
Det går an. Jeg har gjort det i mange år, og jeg skjems ikke.

(Synnøve Sætrum )
(Høsthimmel. Foto: Synnøve Sætrum)

11 oktober 2010

De motstridende sannheter.

I det siste har jeg tenkt en del på dette med de etablerete sannheter.
Med det mener jeg "fakta" vi tar for gitt, eller i alle fall stadig vekk blir minnet om gjennom massemedia.
De greiene som alltid følges av et slag klamt sånn er det...
Ingen diskusjon.Det er jo fakta!
Som at Norge er det beste landet å leve i i hele verden, og at vi nesten er det rikeste også, er en sånn sannhet. Kollektivt kan vi derfor klappe oss på brystet, og samle oss om selvtilfredsheten i de tusen hjem. Velte oss på sofaen etter middagen,eventuelt spenne livreima litt ut for å få puste, kanskje kikke med et øye på overfladiske nyheter fra verden der ute. Ta en blund til "Skal vi danse", eller "Kampen for kiloene", eller hva de nå heter alle undrholdningsprogrammene fra den virkelige verden?
Mediene forteller oss dette gang på gang på gang på gang på gang, så da må det jo være slik realitetene er, at vi er de flinkeste og flotteste og rikeste menneskene i verden, så se på oss, vi har skjønt det, eller?
I neste medie(ånde)drett hevdes det at vi har budsjettunderskudder hinsides i offentlig sektor, at vi ikke har råd til det ene eller det andre.Som å la pensjonister og uførepensjonister, uavhengig av inntektene de måtte ha opparbeidet seg rett til ha det så anstendig som mulig i tilværelsen. Man kan ikke la være med skatteskjerpelser for de svake. De er jo så nede like vel, ingen grunn til silkehansker eller lett på tå for den "banden". Kronisk syke med store sykdomsutgifter skal ikke lenger få fradrag på selvangivelsen. Sier seg jo sjøl de har jo valgt å bli syke selv!  Førsteklassingene  kan vel fortsatt bruke leseboka moren eller faren hadde for tre tiår siden. Prinsippet er jo det samme. Vi har bare ikke råd til å drive skole på ordentlig vis i dette styrtrike oljelandet.
Heller har vi ikke råd til å bruke oljekroner på å bygge opp en boligmasse for dem som ikke har råd til å kjøpe seg inn i det private. Et sånt som nabolandene våre besitter. Der kan man leie en anstendig bolig, til en anstendig pris. Hele livet. Både i Danmark og Sverige har man gjort noe med at ikke alle har mulighetene til å kjøpe bolig.
Nei da. Pengene "finnes ikke", eller den politiske viljen, eller ? Grådigheten derimot, den florerer. Mye vil ha mer, og faen....!

Vi må prioritere: Det betyr sette svake grupper opp mot hverandre.
Hvem som skal tilgodesees med hva eller ikke, det er det stuerent å diskutere. Flott avledningsmanøver er det også, for å tåkelegge at de som allerede har til mer enn salt i grauten karrer til seg fra felleskassa.
 Speiler vi ikke, som nasjon, også overdrevet egoistisk begjær etter, eller trang til å samle eiendeler og annet snadder her på berget?



Griskhet er som kjent for de fleste særlig rettet mot å samle penger, rikdom, mat og andre eiendeler. At det nesten alltid skjer på bekostning av andre spiller ingen rolle.
Den griske, og dem er det mange av heromkring, vører det ikke. Fra den kanten hevdes det uten å lee på øyenbrynet at en sigøyner som sitter på gata bare må bli sittende med koppen. Ikke gi dem noe! De har jo bakmenn som tar fra kruset. Bakmenn har så mange slags forkledninger sier nå jeg.
Og, de narkomane, alkoholikerne, eller psykisk syke har satt seg i den situasjonen selv.
De "må bare" se og "ta seg sammen" og slutte med det der. Alt for mye penger forsvinner fra bingen om man skal gjøre noe for de som ligger nede. De er alt for mange må vite.
Onkel Skruene gjør jo så mye for menneskeheten og samfunnet med bedriftene og arbeidsplassene sine, så la dem nå endelig få forsette med det.
Ikke kom med slitsomme sanger om å dele godene, og at det egentlig er nok til alle her i verden.
Gi gass!
Gi gass!

For at ståa skal se litt bedre ut enn det faktisk er forteller autoritetene hopen at noen må spare, bare ikke de. Men, de sier det ikke høyt at det er dem en slags iboende rett at de skal, koste hva det koste vil, fortsette med sitt.
 De motstridende "sannheter" er det ikke så mye detbatt om. Jeg drister meg nå likevel til å si noe, og tenker at det umulig bare kan være jeg som ser bristen. Det gledelige ved brister i hva det nå enn måtte være er at der kommer lyset inn.
De motstridende synlige etablerte "sannheter" bærer i det minste det potensialet med seg. Så det er jo noe.Mulig det er sånt kjetterne ble brent på bålet for før i tida, men jeg får tanker om griskhet og grådighet jeg. Enda værre er det med de mer usynlige etablerte sannheter.

Uten snev av skam tar jeg bladet fra truten og sier det som jeg ser det.
Vi har jo enda ytringsfrihet her på berget. Den er til og med helt gratis.
Til fri benyttelse også for den uten helse eller kronasjer på bok.
Måtte det vare!



For eksempel den stilltiende mobbingen som foregår på arbeidsplasser, eller i organisasjonslivet forøvrig.Det vi alle ser hende, men holder snut om.
Fenomenene og mekanismene som ingen sier noe tydelig og høyt om, men som  likevel vet er der. For sånn har det jo alltid vært...
Noe eller noen forhindrer oss fra bruk av talens makt.
Er det de stilltiende overenskomstene fra lukkede munner, eller rom, eller korridorer? Det som blir til i skyggene, er utydelig og vanskelig å angripe. Forsøker man stille spørsmål ved dem avfeies man med et:
"det er bare sånn det er". 
Underforstått: Godta! Ikke spør eller protester! Gi opp! Ikke mas om det!
Dette skal ikke rokkes ved eller forandres! 
Sågar er det vel nesten betraktet som tabu bare å nevne at skyggene finnes.
Da spiller man ikke spillets regler.
Hvilket spill? Hvilke regler? For hvem?
Noen befinner seg i skyggene og vet. Noen står utenfor og aner så vidt konturer.
Den som er offer for det kan grunne seg ihjel på "hva var det jeg ble utsatt for nå", men får sjelden eller aldri svar.
Hvorfor? Fordi det er farlig for noen eller noe?
Kollektiv feighet, er det det?
Eller bare den evige stikke hode i sanden, late som ingenting, snu seg vekk?
Den som utsettes for urett, han eller hun, bare vet at noe ikke er som det skal, og det blir ikke borte.

" Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
  There is a crack in everything
 That's how the light gets in."

  Det finnes noe som ikke tåler, eller har sett dagens lys.
Ennå!
 
 


"Anthem"

The birds they sang
at the break of day
Start again
I heard them say
Don't dwell on what
has passed away
or what is yet to be.

Ah the wars they will
be fought again
The holy dove
She will be caught again
bought and sold
and bought again
the dove is never free.

Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That's how the light gets in.

We asked for signs
the signs were sent:
the birth betrayed
the marriage spent
Yeah the widowhood
of every government --
signs for all to see.

I can't run no more
with that lawless crowd
while the killers in high places
say their prayers out loud.
But they've summoned, they've summoned up
a thundercloud
and they're going to hear from me.

Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That's how the light gets in.

You can add up the parts
but you won't have the sum
You can strike up the march,
there is no drum
Every heart, every heart
to love will come
but like a refugee.

Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack, a crack in everything
That's how the light gets in.

Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack, a crack in everything
That's how the light gets in.
That's how the light gets in.
That's how the light gets in.

(Leonard Cohen)


Synnøve Sætrum

10 oktober 2010

Når selvstendighet, integritet og styrke går over til uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet.


Jeg betrakter selvstendighet, integritet og styrke gå over til å bli uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet. Noen naturlov er det ikke, men i løpet av livet har jeg erfart det selv, og jeg har sett venner erfare det samme. Her jeg er nå har jeg rollen som betrakteren, og er den som ser tragedien utspinne seg utenfra. Å være vitne til at noen overtar et menneske hundre prosent er trist. Det finnes andre ord for det. Bestette. Intervere.Hjernevaske.Undertrykke. Overkjøre.... Jeg skal ikke ramse opp flere ord. Bare å fylle på lista for den som vil.Jeg ser på i undring og aldri så lite sorg.
Jeg forstår det ikke når mennesker som i utgangspunktet er sterke og selvstendige starter en, i alle fall tilsynelatende, totalt selvutslettende vei.
Kan det være mulig at de ønsker det selv? Velger det selv?
 For hva? Forelskelsen? Kjærligheten? Sanseligheten?
Er det noen av delene i det hele tatt, når det er det man ser skjer?
Er det normalt, eller noe annet jeg ikke vet navnet på å forandre hele seg fordi ,"den elskede" vs ønsker det?
Nå er ikke jeg eksperten på dette her,men jeg vet jeg ville begynne å lure hvis partneren min ønsket jeg skulle forandre det meste ved mitt utseende, min vennekrets (særlig de nærmeste) og min familie. Jeg tenker da særlig på følelsene mine i forhold til disse menneskene som har vært meg nære hele livet i alle årene før denne kjærligheten dukket opp.
Hvis partneren min satte de jeg er knyttet til i en slags fiendeposisjon til menneskene i livet mitt, da ville varselklokkene ringe...
Som oftest gjør de det til slutt for de aller fleste. Det som er så tragisk er at disse mindre snille menneskene får ødelagt og kødda med så mye først.
Tragisk. Tragisk. Tragisk.
 Fenomenet har jeg sett flere ganger i mitt liv. I forskjellige forhold og settinger, men noe er alltid felles.
Det skjer noen ganger når snille mennesker forelsker seg hodestups i ikke fullt så snille mennesker(for å si det litt forsiktigere enn  nødvendig kanskje). For meg synes det ikke særlig snilt å forsøke forandre den en elsker til noen den ikke er.
Jeg forstår i det hele tatt ikke at man skal begynne å forandre på den man er forelsket i. Når man gjør det, er man da i det hele tatt forelsket i personen i seg selv, eller er det i et potensiale?
Noen ser ut til å tro de er gud somn,med all rett omskaper offeret i sitt eget bilde.
I den sammenhengen er det, som jeg ser det, livsfarlig å snakke om potensiale.
En person er en person er en person. Et menneske er et menneske er et menneske.
Ikke et potensiale. Eller er det noe i det der om at vi blir alle født unike, og så dør vi som kopier?
Hvis det er sånn, så er det mer enn dypt tragisk. Jeg forstår ikke hvordan man kan bli forelsket i et potensiale. Kjærlighet er ikke maktutøvelse for meg. Det er respekt for den sjelen jeg møter.
Den jeg ser bak alle ytre staffasjer eller ikke staffasjer, skavanker eller ikke skavanker.
Fasade er bare fasade. Noen jeg vet om har masser av den, og strever seg ihjel for å holde på den.
Spiller på glatthet og overfladisk sjarm.
For å skjule hva egentlig? Egoismen? Storhetsvyene om egen personlighet og utseende? At det  er plukk råttent bak der? Eller kanskje bare det er redsel for å vise hva man egentlig er lagd av?
Et elendig selvbilde, eller et sinn som føler seg utsatt for komplottet, hvis noen stiller spørsmål ved det hun eller han driver med. Hun/han synes jo mene å ha full rett til å forandre og manipulere,styre og tråkke på andres liv og følelser. Det er jo allikevel ikke deres skyld. De ser ingen grunn til å be om unnskyldning for noe. Går du disse personene etter i sømmene finner du ofte ut at de aldri har bedt noen om unnskyldning i hele sitt liv.Det er jo likevel alltid alle andre sin feil at ting går galt.
De er jo ufeilbarlige, og i egne øyne perfekte.
Hva vet jeg?
Jeg har undret meg over det der ei stund nå....

Og, kanskje jeg har forstått litt hva det handler om likevel?

En gang et godt stykke tilbake i livet, var jeg i klørne på en mann som hadde noen av disse egenskapene.
I årene rett etterpå lurte jeg ofte på hvordan det kunne være mulig at sterke meg skulle rote meg borti noe sånt. Der jeg er i dag, tror jeg det er noe som kan skje med alle under gitte forutsetninger.
Disse menneskene spiller et spill som til å begynne med kan synes som intens forelskelse og altoppslukende kjærlighet. Hvem vil vel ikke ha det?
Når en en gang har opplevd den store forelskelsen vil en jo gjerne gjøre det igjen. Mer honning takk!
Jeg for min del kommer fra et miljø med snille menn i familien, og jeg har snille anstendige mannlige venner. Så da var jeg et enkelt offer. Hvordan skulle jeg kunne vite at det jeg trodde var kjærlighet og oppmerksomhet bare var et spill som kun handlet om denne personens kretsing rundt seg selv. Nyansene er hårfine. Det er vanskelig å vite det til å begynne med. Når man er stormforelsket ønsker man jo dessuten å være sammen med den utkårede så mye som mulig. Helst hele tiden.
Verden blir liten inni konkongen, samtidig som den rommer alt.
Jeg så ingen tegn til å begynne med, annet enn et lite: Dette er for godt til å være sant!
Det var det. Egentlig var det den første varsellampa som burde lyst. Jeg skjønte det ikke før senere.
Da var jeg rotet inn i et nett av isolasjon, sjalusi, intimitetskvaler, og mye mye mer.
I dag ser jeg tegnene bedre.
Er mer oppmersom, og jeg ser det når mennesker jeg er glad i blir utsatt for dette.
Det er veldig vanskelig å få formidlet det en ser, for den som sitter i det har vanskelig for å tro det likevel. Men, jeg vet!

- Det er en stor oppgave å ta over et menneskes tilværelse 100% . Refleksjonen kom fra ei venninne over kaffekoppen, i filosofikroken i går. Jeg kunne bare nikke og være enig med henne.Vi har sett fenomenet utspinne seg begge to. Går det an mener jeg, å overta styringen i et voksent menneskes liv? Totalt? Eller er enkelte bare glad i å bli tråkket på? Velger de det selv? Jeg har vanskelig for å tro det, men hvem vet? Jeg er jo ikke allmektig.

Det skal undre meg mye om mennesker i den situasjonen ønsker å være der.
Ja, nå vet jo ikke jeg alt om hvordan folk vil ha sine forhold, det skal jeg ikke uttale meg om.
Siden jeg ikke lever i tosomhetens vugge akkurat for tiden burde jeg kanskje holde helt tyst, og ikke ytre noe som helst. Som jeg leste et annet sted her ut i bloggverdenen, så er det beste bare å stikke hodet i sanda og ikke bry seg. Så slipper man ubehag og greier.
Hmm... Hva slags venner er det egentlig?
Er det sånne jeg vil ha, egentlig?
Det høres jo ut som en dårlig utgave av eldgamle romantikk!
Ikke forstyrr, hun har funnet lykken!
Elsk din mann og stopp hans hoser, så skal du vandre på røde roser!

Venninnen min sa videre at hun også hadde den tendensen at hun begynte å forandre på en partner med en gang, som mange kvinner har det sa hun. Og, noen menn tenkte jeg. Jeg har jo truffet en i alle fall.
En jeg i dag er utrolig takknemlig for at jeg greide gjennomskue. At han røpet seg før jeg var helt surret inn i alt. Det var et helvete å komme seg derfra, men ikke annet å gjøre enn akkurat det.
I dag ser jeg en kjær venn stå midt i noe som for meg ligner så til de grader på det jeg selv opplevde.

Jeg betrakter selvstendighet, integritet og styrke gå over til å bli uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet.
For hva?
Kjærlighet?
I så fall finnes det et slag av den som jeg ikke tror på. Ikke under noen omstendighet.


Synnøve Sætrum


Det er høst og det er natt

Det er høst og det er natt, og det er fortsatt hverdagen og innholdet i den som er det viktigste. Man føler seg rik når takknemligheten er følelsen som dominerer ved leggetid. Se tilbake. Tenke. Takke.
Ingenting er selvfølgelig, men det som er er. Det som er er alltid nok, ikke sant?

Heldig er den som kan våkne uthvilt, finne fram kaffen og sette den på. Hente avisa mens det putrer.Konstatere at det er sol, og at blåmeisen er på plass på meisebollen. Bare sitte litt og ta det inn før man finner fram appelsiner og nøtter til frokost. Tygge sakte, og lese avisoverskriftene. Konstatere at verden går sin skjeve og mindre skjeve gang. Ta telefonen, og snakke med sin mor ganske lenge om dagen og hint.Lese litt til, og legge vekk. Man har jo hele helga på seg til å bli ferdig.

Ut. Det er flott høstvær, så hvorfor være inne.
Ikke skogstur men bytur.
Ikke fordi man ikke synes skogen er vakker med alle flammene, men fordi man vil se på folk som bare passerer. Være nøytral i mengden. Noen få ganger går det helt. Ikke denne dagen. Denne byen er for liten til det når man har bodd her lenge. Det er det som gjør den så god egentlig, og som får en til å bli boende år inn og ut.
Bilen parkeres på Grim, for at man skal få beveget seg litt. Slottet først, ingenting å gå inn etter der. Så passerer man Løkka klær, og ser den er nedlagt den gamle butikken. Eller er den bare flytta?
Fremmede ansikter passerer. Ingen kjente utenfor Egon. En sving innom Buksesmekken, og før man svinger ut igjen ligger ei vinterjakke i posen. Det er kjørlig denne dagen, og kaldere blir det sikkert.
 Ikke et nikk fra før man svinger inn i Lillemarkens.
Smil, et kjent ansikt. Venninne gjennom de siste 25 årenene eller deromkring.Sist vi møttes var vi på Solens øy. Vi avtaler kaffe og prat i neste uke, og snakker litt om hvor vi har vært og hva vi skal i dag. Sånn er det å være hjemme. Et par bekjente passerer. Smil og "hei".
Man får så vidt vandret litt til før neste kjære menneske dukker opp. I det han nærmer seg ser man at han ikke ser, er langt borte i noe. Sånn som det ofte kan være når man går gjennom byen. Noe en enten blir værende i, eller rykket ut av. Behagelig eller ubehagelig, alt etter som hvor en er mens en bare vandrer.
Litt forvirrende det der. Det blir en klem, og "fortsatt god helg".
Sakte skritt ut igjen. Det er for mye folk på Kjøkkenskapet til noen kaffe der. For mange barnevogner.På lørdager hjelper det ikke å vite at brødet der er godt. Kaosfaktoren er for stor for et middelaldrende menneske. Sånn er det bare når man er kommet dit. Mennesker vil man ha, men ikke for høy puls og for mye skrål og spetakkel. Er man virkelig sånn? Jo, man skjønner tegninga.
Bokhandlene ligger tett i Kristiansand. Ark greier man ikke svinge utenom.
"Spis, elsk, lev" og "Idas dans" havner i posen. Lykken er uleste romaner som venter.
Så vil det vise seg om noen av dem er noe. Den som lever får lese, den som leser får vite.
Når man er heldig møter man ei venninne som bare skal handle en presang, og så går vi og drikker kaffe. Lenge utenfor "Glipp". Med pledd på, under varmeapparatet.
Da var det sein ettermiddag.

Nå er det fortsatt høst, og det er langt på natt.

Synnøve Sætrum

08 oktober 2010

"Ein gong kom kjærteiken heilt av seg sjølv...

...og kvar dag den var som sølv"...

Jeg kjenner det med hele meg at den treffer. Musikken. Tonene. Rytmen. Rett inn i noe ordløst. Det jeg ikke kan si, men vet. Alltid vil vite. Kunstneren erkjenner og skaper og har gjort det til det jeg hører. Vakkert. Sårt. Ekte. For en glede det er å få slikt rett hjem til meg. Det et menneske har skapt. Hva skulle vi vært uten kunst vi mennesker?

Ordene synker inn, og musikken og stemmen som synger dem. I mitt indre spilles det film.
Min private, som nok ikk er lik kunstnerens inspirasjon.
Men, at tonene inspirerer, lever og trøster det vet jeg.
"Å leva det er å elska", heter det i en annen sang. Når en elsker er en sårbar. Når en er sårbar risikerer en tramp mot hjertet. Når en ikke er sårbar risikerer en å gå flipp av livet. Noen jeg kjenner, noen få dinosaurer, elsker, og blir ved med å elske det samme mennesket hele livet. Tosomheten. Ekteskapet. Mange er de ikke i min nære krets, men de finnes.
Det er flere av dem som ligner meg. Seriemonogamistene. Seriesinglistene.På og av, av og på. Likevel kjenner jeg ingen som ikke tror på kjærligheten. I en eller annen form.

De tankene fikk jeg akkurat i dag, mens jeg hørte på denne musikken. I morgen kan det være noe helt annet. Det handler om hvor jeg er i det den treffer magen.


http://www.youtube.com/watch?v=_8dMU_uc9io&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=sPVPbtOXmmQ&feature=related

Synnøve Sætrum

Liu Xiaobo Nobels fredspris 2010

The Nobel Peace Prize is awared to Chinese dissident Liu Xiaobo.
A wise and courageous choice !!

Liu Xiaobo (kinesisk: 刘晓波, pinyin: Liú Xiǎobō; født 28. desember 1955 i Changchun i Jilin i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk litteraturviter og regimekritiker.

Han tok  cand.phil-graden i litteratur ved Jilinuniversitetet i 1982 og en magistereksamen i litteratur ved Beijings pedagogiske universitet. Ved samme universitet tok Liu deretter doktorgraden i litteratur i 1988. Han har vært gjesteforsker ved et antall utenlandske institusjoner, blant annet ved ved Østasiatisk Institutt ved Universitetet i Oslo (tre måneder), University of Hawaii og Columbia University.

Liu var lenge kjent som en frittalende kritiker av Kinas kommunistiske parti og han var aktiv i protestene på Den himmelske freds plass i 1989, noe som førte til hans frihetsberøvelse for to år samt til at han mistet sin stilling ved Beijing pedagogiske universitet. Under 1990-årene egnet han seg til politisk aktivisme i demokratibevegelsen, og ble av og til arrestert av politiet for sine aktiviteter.

I desember 2008 undertegnet han et politisk manifest for økt demokrati i Kina, Charta 08 sammen med et hundretall andre intellektuelle. Kort deretter ble han arrestert. Den 25. desember 2009 ble han dømt til 11 års fengsel,[1] og sitter fortsatt fengslet i Jinzhou-fengselet i Liaoning-provinsen nordøst i Kina.[2]
Han fikk i 2010 Nobels fredspris.[3] Blant dem som nominerte han til fredsprisen var Václav Havel, den amerikanske PEN-klubben, en gruppe amerikanske kongressmedlemmer og stortingsrepresentant Jan Tore Sanner.[2]

(Kilde Wikipedia)


Liu Xia, som er vinnerens kone sa intervju med Dagbladet 6.10.10 at hun er takknemlig for alle som støtter ham. At dette ikke er en oppmerksomhet som bare vies ham, men hele Kina. Hun uttrykker at det gir håp om at Kina en dag vil oppleve fred, frihet og demokrati.


Retten til ytringsfrihet, inkludert retten til å øve offentlig kritikk av et lands myndigheter, er garantert både gjennom  internasjonale menneskerettighetsstandarder og i tillegg Kinas egen grunnlov.
Denne rettigheten er ikke bare en grunnleggende viktig personlig frihet. Uten  friheten til å kontrollere og kritisere statlige handlinger(uansett hva det måtte dreie seg om) kan man heller ikke realisere kulturelle, sosiale eller økonomiske rettigheter.

Synnøve Sætrum
29.november 2010