29 november 2010





"Og så elsket de hverandre, men den ene sa det ikke til den andre, og det må man dersom det skal bli til noe."

(H.C. Andersen, "Under piletreet")

27 november 2010

Simultanempati Stoltenberg, simultanempati...


Simultanempati,
 sa stemmen på radioen.
Men, jeg fikk ikke med meg hva det var slags sammenheng det ble brukt i. Ordet satt smokk under pannen likevel. Ikke til å bli kvitt. Det er dukket opp i mitt indre stadig vekk siden...
Simultanempati er et ord man kan si høyt mange ganger, og satse på å bruke så mye som over hodet mulig.
Prøv selv, si det høyt:
Simultanempati, og kjenn på virkningen.
Hva betyr det?
Slo opp på opptil flere steder og fikk ingen treff, men derimot spørsmål om jeg egentlig mener Simultan Empati? To ord.
Nei, det var simultanempati jeg mente, for det var det jeg hørte...
Og dessuten:
Hvordan kan man vite om man mener noe annet når man egentlig ikke vet hva man spør om?
Ok, det er noe som heter ei god gammeldags fremmedordbok av den blå sorten. 
Simultan kommer fra latin og betyr pr. definisjon samtidig; felles.
Empati kommer fra gresk og betyr pr. definisjon innføling; samkjensle.
Simultanempati = fellesinnføling;samkjensle.
Simultanempati...
Det slo meg at det må være det han mangler Stoltenberg. I denne "logikken" han kaller levealderjusteringer.
Simultanempati Stoltenberg!
Simultanempati.

Synnøve Sætrum

Om uføre og det merkelige regnestykket...


Torsdag 25. november stod dette å lese på nettet:

"Mer lønnsomt med trygd
Hovedårsaken til at det for en del er mer lønnsomt å motta trygd i forhold til å tjene penger på å jobbe, er det såkalte barnetillegget, som i dag utgjør 30.250 kroner i året per barn.

Tall fra Finansdepartementet viser at en del uføre må skaffe seg jobb med en årslønn på over 390.000 kroner om de ikke skal tape på å jobbe.
Med i denne beregningen er barnetrygd og kontantstøtte mot hva det koster å reise til og fra jobb og ha barn i barnehage.
I tillegg regner departementet inn at den uføre tjener 74.721 kroner, slik reglene åpner for.
– Kombinasjonen av utsikter til lav inntekt i arbeidslivet og ytelser knyttet til familiestørrelse, gjør at det for noen blir lite lønnsomt å jobbe. Mens mange barn gir opphav til større trygdeutbetaling, gir det ikke opphav til noe tillegg i lønn dersom man jobber i kassen på Rema selv om inntekten er den samme, sier Knut Røed, seniorforsker ved Frischsenteret til VG.
Regjeringen forhandler nå fram en ny uføretrygd og et av forslagene fra det regjeringsoppnevnte Uføreutvalget som blant annet Røed satt i, var å kutte i barnetillegget.
Ifølge VG skal imidlertid regjeringen ha forkastet dette forslaget. De forhandler i stedet om å sette et tak på uføreytelsen, slik at den samlede trygdeutbetalingen etter skatt ikke overstiger 95 prosent av inntekten som trygden regnes ut fra. "

Igjen må jeg si jeg undrer meg over hva dette handler om egentlig? Snu opinionen totalt vekk fra de gamle tankene om solidaritet med de som er svakest? Heller spennen nedover som det er tradisjon for i statssystemer vi ikke har lik å sammenligne oss med. I alle fall ikke i min levealder som snart er femti.
Skal man tilbake til et Norge som satte folk på fattigkassa og definerte "vedige trengende" meget snevert.
 Så snevert at man som syk og fattig egentlig bare kunne gå rett i ovnene, eller sette seg ut i skogen for å dø? Er det dit politikerne ønsker menneskene i "verdens beste land" å leve i?
Jeg skvetter, og jeg lurer...
Undringen er stor når man leser slike oppslag.
Den såkalte debatten i denne uka undrer meg minst like mye.
Særlig Stoltenbergs såkalte "logikk" om levealdersjusteringer.
 Akkurat han skulle holde seg alt for god for å sparke der folk allerede ligger nede.
Jeg lurer på om han har glemt hvilken tradisjon partiet han er valgt inn for representerer. Hvem er det egentlig sine erender den mannen går?
Har han glemt hva valgseieren innebærer? Hva han skulle demme opp for?
Ser han ikke hva denslags utspill åpner for? Er det sånn at han ønsker seg FRP-regjering?
Jeg bare undrer meg.

Igjen:
Først og fremst er uføre kronisk syke mennesker. Alvorlig syke. Det lønner seg ikke for dem å være på trygd. De har gått ned til snaue 60 % av den inntekten de hadde.
Enten den var lav eller høy, har de heller ikke helse til å jobbe den G-en det åpnes for.
De fleste uføre jeg kjenner har ikke jobbet en dag etter at de ble alvorlig syke... 
Uføre er ikke en homogen gruppe mennesker(dvs. en enslig ung med to barn og kapasitet til å tjene inn ekstra penger som det åpnes for), med homogen inntekt eller homogene lidelser.
At helt marginale tilfeller skal brukes som dokumentasjon og "sannhet" om en gruppe mennesker er kritikkverdig.
Igjen: de fleste uføre ikke kan jobbe på grunn av helsa.
De har faktisk sluttet i arbeid etter lange tiders sykemeldinger, behandlinger av ymse slag og så videre. Uten å bli frisk nok til å gå tilbake i arbeid. Mange dør tidligere enn pensjonsalder osv.
Fordi de faktisk er alvorlig syke. Noe som ikke for noen er en drømmesituasjon.
Hvem vil ikke være frisk, hvis de kunne velge?
. Så vidt meg bekjent får man heller ikke "kjøpt seg" en uførediagnose.

Jeg blir ganske matt jeg!

Synnøve Sætrum

24 november 2010

Formiddagsurr...Nei, jeg er ikke kul!



Jeg ble ikke født "kul".
Når jeg en gang om sånn en hundre års tid forlater det hele er håpet å være så "ukul" som jeg faktisk er.
Det er ikke noe mål å bli sett som en engel vandrende rundt på jorden, ikke husket som en heller.
Tror ikke undertegnede noengang har forsøkt seg på det.
I karkarterboken lyser det mot henne allerede fra andre klasse i grunnskolen:
"Kommer med stadige korrekser til lærerne".
Som voksen og med det hodet jeg fortsatt "bor i" forteller det meg litt om hvordan skolen må ha vært, og så forteller det meg mye om hvordan jeg var, og fortsatt er.
 Jeg har, og har alltid hatt et visst anlegg for kritisk tenkning.
Å ikke ta alt for god fisk ligger ikke for meg. Det betyr ikke nødvendigvis at man har en grunnleggende motvilje innstilling til etablissementet.
Nei.
Jeg kan huske jeg var begeistret for, om enn skeptisk hva livet anngikk. Nysgjerrig på framtiden, og jeg gledet meg til mange ting jeg trodde ville hende som voksen.

Snarere handler det om ei undring over hvor hvem som helst har hentet standpunktene sine.
Hvor har de det fra?
Hva da?
Alt mulig som blir framsatt som ubestridelige sannheter.
Det tenkte jeg da jeg var ung, og det tenker jeg også som halvung.


Perspektivet forandrer seg mens en vandrer.
Tegnignen av kartets detaljer skjer i terrenget.
Da jeg var yngre enn nå ønsket jeg ofte at noe skulle skje.
Livet var ganske rastløst mellom de ulike hendelsene.
Jag.
Tempo.
Det har endret seg med alder.
Viktigere der jeg er nå å bare være, konsentrere seg om øyeblikket og leve en dag av gangen.

Ta innover seg det ubegripelige faktum at jorden er en stjerne svevende i det uendelige rom.
Er uendeligheter det samme som evigheter?
Sånne saker og ting liker jeg.


Dog er det greit å være grei og snill og skvær og real  mot andre mennesker.
Behandle folk med respekt, og la være å ta noen som en selvfølge.
Øve på å ikke si eller gjøre noe som setter andre i forlegenhet eller knipe er en grei sak.
Dersom jeg skulle være menneskelig og tråkke i salaten, eller på noens tær må det være helt greit å be om forlatelse eller tilgivelse. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill....
Menneskelig å bare ganske enkelt ikke passe helt inn i malen for det "perfekte".
Den er nemlig så omfattende og så uoverskiktelig at flere livsprosjekter ville gå til spille med det som hovedfokus.
Porten trang og veien smal i så henseende.
Men: man kan velge å la være utnytting , bedrag og annen uredelighet.


Det er en del jeg ikke liker selvfølgelig. Ingen kan like alt eller alle.
Jeg driter i hvem prins William skal gifte seg med, og hva Carl I. synes om Talleraas og Stangeland.
Derimot finner jeg det forunderlig at et helt vanlig menneske må i fengsel for samme tildragelser. Jeg leste nettopp om ei kvinne her, som måtte det. Helt andre summer handlet det også om.
Det ergrer meg grenseløst og rødglødende at det skal være forskjell på "far og katten".
Jeg forstår jeg ikke er målgruppa for NRK's trekantprogram, og er i grunnen lykkelig for at jeg ikke må mene noe offentlig om det der der. Det hadde jo i så fall forpliktet til å se suppa, noe som ville vært ille.
Alltid noe å være takknemlig for, om man bare anvender fantasien.
Her i gården er det visst ikke det det skal stå på.
 At USA igjen rasler med sablene i Asia, samtidig som den amerikanske sentralbanken profiterer dystre tider i møte, er ingen overraskelse for meg. Den sammenhengen har man sett før.
Ikke noe nytt under solen fra den kanten.
Obamha eller ikke Obamha.
Dessverre akkurat det da.
Hadde litt større håp for en fredsprisvinner!
At jeg misliker den store brorens "fredsekspedisjoner" rundt omkring på kloden betyr ikke at jeg liker terrorister av noe opprinnelse eller slag.
For å ta noe litt mer ned på jorda kan jeg nevne jeg ikke har  sympati for voldtektsforbrytere, eller andre som driver med overgrep.
Blir helt fra meg når jeg leser om det side ned og opp i alle slags tenkelige og utenkelige tidsskrifter eller nettsteder.Den som krenker et annet menneske's suverene integritet og grense har tapt.
Dessuten, synes jeg vel i likhet med mange andre, at er det trasig å bli løyet midt i ansiktet, og behandlet som en selvfølge. Da gjør andre en til mindre enn...
Tar sjansen på å si det om en det er ukult å snakke alvor i disse dager fylte til randen av skjønnhetskonkurranser, vektreduksjon, osv. osv.
Kjenner jeg blir nesten for sliten til å nevne sminke og klær og alt det der som følger med.
Holdningene er et stort lærret å bleike, og et gigantisk område å diskutere.
Ikke sant?
Hvorfor ikke bare rett og slett akseptere de helt naturlige livsprosessene?
Vi er jo til syvende og sist i samme båt alle i hop.

 Ukrutt forgår ikke så lett sies det.
Det sies også vi fødes som originaler, og dør som kopier.
Trasig om det skulle være 100% sant.
Det finnes jo bare en av meg, som det bare finnes en av alle de andre.
Ikke et enest likt snøfnugg eller iskrystall er å oppdrive. Ei heller stjerne eller meteoritt.
Slikt kan man grunne over med kaffekoppen i hånda, og Garbarek's "Officum" på øret.
.Da sånne som meg var yngre tørstet vi etter mening. Siden jeg også var vitebegjærlig ga jeg meg sånn i tolv- trettenårsalderen til med det store prosjektet som den gangen het voksenavdelingen på biblioteket i Mosjøen. Jeg kan huske jeg måtte hjem å få lapp med for å kunne sitte der. Hvilket jeg også gjorde ganske ofte.
Bøkenes verden har alltid vært meg nær, og er det fortsatt. Uavhengig av livssituasjon, hvor jeg har vært, eller hva jeg har gjort så har jeg alltid lest. Alltid søkt nye horisonter, ny kunnskap, nye erkjennelser. Målet er å lære noe nytt hver eneste dag.
Misforstå meg rett: Med det mener jeg ikke tilegnelse av innfløkte teorier innenfor kvantefysikken.
Sikter bare til å være til stede i det som er mitt liv, og ta det med meg til nattesøvnen i et litt større perspektiv.
Jeg mener bare at et liv uten innhold større enn "Kom skal vi danse", "Oprah" eller "The biggest looser" ville fortone seg som en ørken totalt blottet for oaser for undertegnede.
I helga var jeg og hørte på fem kafeforedrag rundt emnet "Kropp og sjel".
Universitetsansatte hadde regien.
Vi var mange som møtte opp midt på blanke formiddagen, og vi var ikke færre da timene med åndelig påfyll var over. Jeg har møtt opp få filosofikafeene i mange år, og tenker at for sånne som meg er dette et fantastisk avbrekk i all underholdningen i meningsløshet (Og ja: Det er noe som heter avknapp, jeg vet det, og den blir mer og mer brukt.).
Et nærmest bunnløst sluk etter mening.

Det virker i alle fall sånn sett fra mitt ståsted.
Nei, jeg er ikke kul!

Synnøve Sætrum






21 november 2010

Gruppevoldtekt. Likestilling? Likeverdighet?




Kirkeklokkene vekket meg ikke, ei heller fuglesangen.
Kanskje det var stillheten som satte inn, eller brudd i den på grunn av en bevegelse hos naboen over hodet. Hva vet jeg? Jeg sov, og våknet ganske uthvilt etter lang natts ferd mot dag.
Lørdag kveld var en aften med praktisk arbeid i fokus.
Virravarr og skruer og bruksanvisninger og alt...ingen deler igjen denne morgenen.
IKEA er gode på pedagogikken. Jeg bruker litt flere minutter enn stipulert, men likvel.
Nå står alt som det skal, og jeg har fått mer orden i hula.
En påminnelse om at jeg er i "handyklubben" helt av meg selv, og hva skal jeg da med en kar?
"Folket vil ha William", skriver abc-en, det vil ikke jeg, jeg vil bare ha kaffe med melk, avocado og tomater til lunsj. Fred og sinnsro står også alltid høyt på ønskelista herihuset...
Jeg tilstreber det så mye jeg orker, men det er ei skjør greie.
Singel ja, men leve i vakum?
Nei.
Man har jo datamaskin må vite.
TV og radio mangler heller ikke.
På-knappene blir brukt hver eneste dag, og da...

"Gruppevoldtekt" er hovedoverskriften fra nettutgaven av Fædrelandsvennen en fredens søndag formiddag.
Kvinner skal kunne gå ute, eller inne for den saks skyld, uten risiko for å bli voldtatt av en gruppe menn
(eller en også..misforstå meg rett).
Det ryster meg hver eneste gang jeg leser eller hører om slikt.
Jeg kjenner jeg blir kraftig opprørt av hva noen menn tillater seg å gjøre mot mange mennesker.Kvinnemennesker.Så funderer jeg litt, og undrer meg over om det er nettopp der det ligger?
At menn som gjør sånt har glemt det er et menneske de forholder seg til.
En helt suveren kropp og sjel.
I disse tider hvor det er så mye snakk om at vi har oppnådd likestilling i Norge, skulle jo ikke slikt skje.
I et land med likestilte likeverdige samfunnsmedlemmer skulle vel alle kunne gå fritt omkring uten å bli forulempet på det groveste på grunn av kjønn?
Som jeg ser det handler voldtekt også om kjønn.
 Det er stort sett menn som tillater seg denslags,
og det er stort sett bare kvinner som blir utsatt for disse overgrepene.

Likeverdighet?
Likestilling?

Det må da være veldig lov til å undre seg over alt som hevdes oppnådd her  i  røysa?
Det er blitt så stille rundt alle kvinnediskriminerende mekanismer de siste årene.
Nesten tabu å snakke om det, for vi er jo så likestilte.
Jeg tenker på et en gang i hine hårde dager diskuterte vi hva slags kvinnesyn menn som voldtar kan ha.
Enten offeret for krenkelsen er kjent eller ukjent.
Slikt snakker vi ikke om lenger, i alle fall ikke så veldig ofte.
Det er på høy tid å ta den diskusjonen tilbake.
Hvordan er det virkelig er fatt med all denne likestillingen og likeverdigheten?

Synnøve Sætrum

19 november 2010

Ytringsstedet: Kjære liv jeg har det godt

Ytringsstedet: Kjære liv jeg har det godt: "(Foto: Synnøve Sætrum) 'Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått', heter det i barnesangen. Vi lærte den tidlig på søndags..."

17 november 2010

Det handler om å vrenge innsida ut...


(Foto: Synnøve Sætrum)
Sier de litt plumpe uti språkdrakten.
Jammen, sier du.
Det er ikke noe jammen, sier de. 
Alt handler om å vrenge innsida ut.
Vise hva som finnes der.
På godt og vondt.
Gå etter følelsen.
Tillate seg å være god nok.
Modig nok.
Sta nok.
Forelsket nok.
Tørre det hele, alt eller ingenting.
Ete skammen i seg, og bare være akkurat nok.
Ikke bli mindre om det ikke passer eller klaffer.
Det som er er alltid nok, heter det.
Det handler om å vrenge innsida ut.

Synnøve Sætrum

16 november 2010

Grensene for privatlivets ufred


Noen bor så tett at det ikke bare er å øve av hjertets lyst på instrumentet, enten det er tverrfløyte eller slagverk.
Eller at man bare ganske enkelt elsker å synge med det nebbet man har fått utlevert.
 Det kalles å ta hensyn til sine medmennesker.
Alle dager og netter.
Kanskje litt sørgelig for det musiske mennesket, men like fullt realiteter.
Den gode naboen ville forresten kanskje tåle det innimellom på dagstid.
Gode naboer tåler at man bor tett.
 Folk må jo få lov å lee seg, og gå over golvet. 
For en singel kan det være deilig å høre man ikke er helt alene på livets savanne. 

Den nabotypen som lager kontinuerlig spetakkel, uten at det er for å lee seg, eller kose seg er jeg blitt mer tvilende og for ikke å snakke om usikker på forholdet til.
Les:
Den typen det blir klaget på til styret gang etter gang, men som likevel ikke klarer skjerpe seg og ta konsekvensen av at man noen steder ikke lever i vakum eller villa.

Noen naboer holder musikklyder ut,og har det fett nok med det.
Der noen spiller på valthornet sitt er det håp, og der det er håp er det liv laga.
Noen naboer ville dessverre oppleve tonene som et avbrekk i slosskampen de er midt oppi.
Siden de kjempende i og med livet egentlig bor tett på andre,
og derfor kan komme i skade for å høre andre enn seg selv.
Ok, man kan saktens få seg en blåveis eller en på tygga om man bor i villa også,
men det var egentlig ikke det jeg ville si noe om her.
Jeg er mer opptatt av hvor grensene for privatlivets ufred går?

Hvis jeg sitter her og spiller på slagverket mitt, blir det stille ovenpå.
Det er som noen glemmer den forferdelige skrikingen og volden et øyeblikk, og bare lytter (mulig:irriterer seg over) til rytmen.Kanskje noen til og med begynne tenke over hva de driver med. Jaffal for en stakket stund.
Det kan være farlig det. Å tenke for mye altså.
Slikt kan føre til endringer, og endringer kan jo som kjent være smertefulle.

Hvem som er den dårlige naboen kan kanskje diskuteres?
Slagverk/tverrfløyte eller å bruke knyttneven på kona, pest eller kolera?
Noen naboer har mer enn nok med å pleie det elendige forholdet sitt. Koste hva det koste vil.
De slår og banner, hyler og skriker. Noen er voldsutøver, og noen velger forbli i offerrollen. . .
Helt ubegripelig er det!
De fleste av oss vil vel egentlig bare ha det så bra vi kan.
Er det ikke sånn det er?
Paradigmet ingenting varer evig motiverer de aller flest for det.
Hverdagstilfredshet.
Hverdagslykke.
Kjært barn har mange navn.
For de aller fleste innbiller jeg meg det må være helt ubegripelig at folk holder sammen når de gjør hverandre vondt det meste av tiden.
Når man griper til vold har man tapt.
Er det ikke sånn?

Sukk!

Synnøve Sætrum

Man eier ergo er man


Omatt og omatatt er det en nødvendighet å nevne det:
I verden i dag regnes 1,7  milliarder mennesker som ekstremt fattige.Begrepet fattigdom omhandler ikke bare mangel på penger og inntekt. Fattigdom er mangel på muligheter til å leve et langt og sunt liv, og fattigdom leder til dårlig levestandard, lav gjennomsnittsalder, dårlig helse og lav utdanning.

Det tenker jeg igjen på her jeg sitter med kaffekoppen, og ettermiddagsmaten.
Nydelig appelsin fra Afrika, valnøtter fra jeg vet ikke hvor.
Kaffen har utsøkt aroma,og den er helt sikkert høstet et eller annet sted i verden av en fattig.
God pris har de ikke fått de som sliter i åkeren. De flesteav dem kommer til å slite dag inn og ut resten av livet uten at situasjonen kommer til å endre seg for dem.
Det kan være høvelig å nevne at disse millionene av mennesker strever og sliter for det. Faktum er at de har et ufattelig blodslit hver eneste dag. Skurene de bor i blir ikke bedre, lønningene ikke høyere. Om helsa holder får de nok til å mette magen etter endt arbeidsdag. Noen ganger er det ikke så vel heller. 

Hvor ofte har man ikke hørt styrtrikingene si:
Vi har jo slitt for dette?
Ubegripelig grådighet legitimeres med det munnhellet.



Å si at de fattige sliter atskillig mer er vel neppe en for drøy påstand.
Verdens fattige ønsker seg langt vekk fra fattigdommen...
Til noe annet, en mer rettferdig verden.
Kanskje en veden med det grunnleggende dekket, og litt tid til bare å være menneske.
Stirre i femte veggen.
 Hva vet vel vi ?
Egentlig?
Vi er forskjellige menneskene, men vi er jo også grunnleggende like i utgangspunktet.
Det er livsvilkårene og livserfaringene som blir ulike alt etter hvor man holder til på kloden.

Tid er en gave, som noen av oss er forunt.
Åndsnærvær til øyeblikkene i sitt eget liv er ikke nedtegnet som artikkel i menneskerettighetserklæringen.
Heldig den som evner øve seg på å leve for øyeblikket alle sine dager.
Noen kaller slike stunder det gode liv, andre ser det mer som luksustid til refleksjon.
Enkelte har råd til og kan kjøpe seg den friheten, andre har dårlig helse og "bare får" bare har litt mer tid enn de som henger i strikken.
Her i Norge har vi det i alle fall sånn enda.
Ingen blir satt ut i skogen for å dø, eller sent til fattighuset etter almisser selv om en har fått seg en diagnose eller femten. Luksus kan det vel ikke kalles for den gruppen, men en diagnosebetalt frihet fellesskapet i et fungerende sosialdemokratisk system kan innvilge.
Hurra for det!!!
Egentlig ikke noe å være misunnelig for som frisk. Som det innimellom kan late til at noen er.
Jeg har hørt uttalelser i den retningen mer enn en gang.

Av og til kan det likevel være nyttig å minne seg selv om at det er "stor forskjell på far og katten" også i denne delen av verden. I Norge.
Det er i ferd med å bli store forskjeller her også, men den den delen som ikke er "folk flest", er ganske stille.
Noen av oss bor ikke i villaer og enorme eneboliger, ikke har vi en pengebinge å bade i,
ei heller drømmer vi om det.
Vi tillater oss å være tilfredse med litt mindre.
Til å med å ha det godt selv om vi er kronikere.
Den som har oppfylt de fleste trinn i Marslow's behovshirearki har faktisk friheten til det valget.
Dessuten så kan vi ingenting ta med oss dit vi går.
"Satt ut", men ikke stakkarslig likevel. Ikke uten verdighet. Slik er det om sikkerhetsnettet fungerer.
Ønsket om livglede i stedet for livslede er dog sterkt til stede sykdommer og annet snadder til tross. Livsglede er vi så heldige at vi har store mengder av, og det på tross av manglende dollar eller euro,
eller var det kroner?
Fattigdom er et vidt og relativt begrep, men kun for oss som har de grunnleggende behov dekket, og menneskerettigheter i bunnen som ikke er der for alle som materielt sett regnes som fattige.
Det kommer jo alltid an på hva en måler hver enkelt opp mot.
Uføretrygd er alltid å være fattigere enn den som har helse til å være i full jobb.
Å leie bolig gjør en i Norge, alltid fattigere enn å eie.
Men, sammenlignet med verdens virkelige fattige er de fattige i Norge rike.
Diskrimineringen i det norske leiemarkedet skal jeg ikke ta opp akkurat nå, heller ikke det usanne "sannheten" om at alle kan kjøpe seg egen bolig. Eller at en eller annen politiker, eller helst mange, snart burde se til nabolandene på systemene som der finnes for å dekke opp behovet for en anstendig permanent bolig til ditto pris. I tidligere norske tider fantes det anstendige leieboliger i Norge også.
De forsvant "bare" i løpet av åttitallet.
Det handler ikke om diagnoseboliger dette her, men at det faktisk finnes mennesker som ikke har høye nok inntekter til å kjøpe seg inn i et boligmarket som for lengst har gått bananas.
Noen er for eksempel bare singel, og ikke direktør, bare en vanlig arbeider på for eksempel Rema 1000, eller en ung deltidsansatt kvinne i helsevesenet... Eksemplene er mange om en bare begynner å rote litt rundt.
Men, tilbake til der jeg begynte tanketumleriene denne novemberdagen:
Ok, de som vandrer langs veiene ute i verden. Jaget av sted med bare et lite knippe, de har det værre enda.
Det spiller ingen rolle om det er naturkatastrofer eller krig, eller noe annet som har jaget dem ut på beina.
Faktum er at de er enda fattigere enn Norges fattige.
Det er et faktum at folk dør og dør og dør hele tida, fordi de er fattige.De sulter ihjel. De dør av sykdommer vi for lengst har funnet opp medisiner mot. Brorparten er barn.

Som sagt: Det er forskjell på far og katten.
Materialisme ja...
Kanskje det eneste målbare her i Gnore. 
Kanskje det eneste "folk" virkelig lever for.
Her mener jeg.
Det virker i alle fall sånn innimellom.
Siden en stor del av den norske folkesjela ser ut til bare å ville ha mer, og det er ikke snakk om å endre livsstil for at medmennesker på andre steder av kloden skal får det grunnleggende i boks.
De er jo så langt borte, og de må ordne det selv, og dessuten gir vi jo uhjelp nok osv...!
Man skaffer seg større og større lass ting og tang.
Er det virkelig ikke noe annet som teller?
Den som ikke lærer det er sånn det må være får greie seg selv.
Finnes det ingen nåde et sted, eller snev av apetitt for det motsatte?
Vi er noen som synes det er er mer interessant å reflektere over hvem en er tenker.
Fattigmannstrøst, sier de grådige(Les: noen rike).
Noe de som ikke har noe sier for å holde det ut, sier de.
Sånn er det, og sånn vil det alltid bli basta, sier de.
Verdens økonomiske orden er jo sånn pustes det ut i samme åndedrett. Det er bare sånn det er!
Det skurrer!
Det skurrer!
Det skurrer!
Her er så underlig!
Det økonomiske systemet i verden er kun en ting: Uretferdig. Ubegripelig, ufattelig, umoralsk urettferdig for den fattigere delen av verdens befolkning.
Årlig dør sånn rundt 18 millioner på grunn av denne ordningen.
Som vestens borgere har vi vår del i det.
Man kan toe sine hender, si vi ikke skal sone og svette fordi vi bor her.
Mulig det er noe i det, hver enkelt av oss har jo ikke funnet opp dette systemet og sånn.
På den andre siden, hva skal vi gjøre da?
Gi blaffen, fortsette som før.
Gi gass, gi gass, tut og kjør!
Lukke øynene for enkeltsjebnene som ligger bak siffer av ubegripelig lidelse og nød.

Det heter at eier man mer enn 9 ting, eier tingene deg.
Etter den målestokken er de aller fleste fanget i tingene her på berget.
Akkurat det er en helt unødvendig diskusjon å begi seg i veg med.
Disse mer enn 9 eiendelene definerer de fleste av oss inn i verdens overklasse.
Der defineres vi sett utenfra, og der definerer vi oss selv innenfra.
Man eier ergo er man.
Noen ganger stopper jeg opp, og undrer meg over hva som er nødvendigheter.
Ok, det er kaldt om vinteren så man trenger tak over hodet, mat, klær og hygiene.
Fred og ytringsfrihet er nødvendig.
Nok søvn på et trygt og varmt sted.

Trenger man strengt tatt så veldig veldig mye mer?

Synnøve Sætrum

10 november 2010

Adjø solidaritet...


ABC-nyheter forteller meg at 78,4 milliarder i staskassa er langtfra nok skal man tolke direktør i Petoro riktig. Enda det er 900 millioner mer enn på samme tid i fjor. Kjell Pedersen sier det bak tallene ligger et kraftig fall i oljeproduksjonen fra de store modne feltene (hva nå enn det er), og at utviklingen i investeringene viser at aktiviteten ikke ble oppretholdt som planlagt.
Produksjonsnedgangen skyldes i stor grad flere omfattende vedlikeholdsstanser enn vanlig. Petoro-sjefen synes også det er urovekkende at antall nye produksjonsbrønner som bores på noen av de største oljefeltene, er halvert i løpet av de siste åtte årene.
Han er med andre ord ikke fornøyd med tallene i årets olje- og gassportefølje.
Bla...
Bla.....
Bla........
Bla...........
Bla................

Vel, vel. Undertegnede er ikke god på budsjett- og regnskapsmessige detaljer.
Det får noen som kan de sakene heller uttale seg om.
Likevel må det være lov å ytre at noe skurrer veldig i en vanlig dødelig sine ører når man leser slikt.
Når man forsøker seg på oversettelser dette til mitt menige ordforråd dukker følgende tanke opp: 
Ingen bombe at det tas opp mindre olje. 
Er det ikke den vegen det går?
Og, er det ikke sånn at det en dag tar helt slutt?
Jeg tenker på et gammelt  munnhell som sier man ikke skal selge skinnet før bjørnen er skutt.

Jeg merker meg forresten at det er helt tyst om situasjonen i Pakistan. Flom og sånn mener jeg. Som om det ikke eksiterer eller har eksistert.
Det er og blir så underlig.
 Haiti ligger fortsatt flatt.
Anslagsvis 583 mennesker døde av kolera akkurat nå.
Unnskyld språket, men det må jo fortone seg som et helvete for de menneskene som stadig lever med konsekvensene av katastrofen et lite stykke tilbake i tid bare.... I alle fall er det nærliggende å tenke seg det.
Mye mer helvete enn det de gjennomgår x-stortingsrepresentanene som sitter i retten disse dagene.
Helvete er vel også en relativ størrelse eller hva?
(Jeg forhåndsdømmer ingen, bare så det er sagt!!!!).
Det var bare det med fokus igjen.
Haiti dukker stadig opp i hodet mitt.
Egentlig ikke så underlig, når man tenker på hva som har skjedd der nede.
I den grad det er mulig å forestille seg sånne altomfattende katastrofer.
Er det noen som kjenner dagens tilstand i det muslimske Pakistan?
Spørsmålet dukker stadig opp her på den indre skjermen.

I Norge diskuterer vi nemlig "for få" milliarder til statskassa, og da er det vel bare rett og rimelig at ofre for flom og jordskjelv får styre med sitt der de er.
Eller?
Verden er og blir forunderlig for meg.
Det er mye jeg ikke forstår.
Dog forstår jeg at det er noe med fokus som er riv ruskende galt.
Anerkjennelsen av vi er mennesker på den samme kloden, med et menneskelig ansvar for hverandre, er lysår unna( Solidaritet het det da jeg vokste opp på 70-tallet. Det var et godt ord, som handlet om medmenneskelighet og å bry seg om andre enn seg bare seg selv.).
 .
Vi sitter jo her med "alt for få" milliarder, den rike adelen på kloden.
Ikke å undres over at de fattige som kan vandrer illegalt over den tyrkiske grensen og inn i Hellas.
Det er jo i denne delen av verden mulighetene for et bedre liv, og pengene befinner seg.
Det vet de, selv i det fattigste strøk. Alltid står det en tv og durer et eller annet sted.
Ikke til å undres over at mange får drømmer om et bedre liv, og reiser seg og går.
Mennesket har jo alltid gjort det når tilstandene rundt en selv blir for håpløse.
Overlevelsesinnstinkt heter det.Man trenger ikke være professor for å begripe det.
Noen ganger er det nok med alminnelig sunn fornuft.

Men, bryr vi oss egentlig?
"Adjø solidaritet", er jo skrevet om igjen og om igjen og om igjen i blod, og død, og likegyldighet
(eller var det kontanter) for lenge siden.
Jo da, det strømmer ut mange penger fra den norske staten i form av uhjelp.
Det er vel og bra.
Men, erkjennelsen av at man må gjøre noen store grunnleggende forandringer i hele verdensøkonomien for at alle skal få nok, den er der bare ikke.
I alle fall ikke som politisk praksis.
For det er det det må være om noe skal endres.
Store forandringer i praktisk politikk.
Etikk alene holder ikke.




Synnøve Sætrum

Insomnia og djevelen holder stearinlyset...

Vintertid med insomnia, og djevelen holder visst stearinlyset.
Djevelen er mest djevelsk når han er respektabel.
Tumletanker og kaosknuter.Trøtt som en dupp, men ikke faen. Ole viser seg ikke. Vri seg mot puta.
Savne selskap. Tenke på noe hyggelig. Telle elefanter og kameler, men nei.
Det virker simpelten ikke.Sammen later til å være det eneste gode stedet. 
Der man absolutt ikke er når det trengs.
Bare å kaste vekk dyna og finne en ny kopp te. Vente til utmattelsen tar helt over.
Kjip er den som kun tilbyr smultringens hull til en venn...
Det var visst noe mer man skulle sagt i sakens anledning.
Gi seg omskrivninger og redigeringer i vold?
Nei, ikke det heller.Selvros og stolthet er som kjent narrens egenskaper, ikke bloggerens.

Signe vintertida, signe stearinlysene i mørket, og støv og lorts forsvinning i krokene sier de vise.
Det totalt meningsløse vissvass sier vi andre.
Nå kan man skikkelig trekke pleddet over hodet, og kose seg utenfor alt det grelle i dagens lys.
Snu døgnet litt og sove lenger om morgenen. Være menneskelig.
Sove og sove og sove og sove.
Ikke se maskene ordentlig i stearinlysskinn.
Maskene forteller jo mer enn et ansikt i følge salige Oskar W. 
På den andre siden ser man jo akkurat det man vil se, og passer på hvor man retter blikket.
Man er hva man ser.
Signe stearinlysene, og motet til å være så trøtt, men likevel pip våken mens djevelen holder.


09 november 2010

Novemberkveld



Siden jeg lever i internettes tidsalder, dvs. leser nettaviser, blogger og er på Facebook for å nevne noe later det til at kveldene mine noen ganger går enda fortere enn før.
Svisj-svusj så har tyven tatt et par timer jeg ikke hadde regnet med.
Ok, det er ingen som tvinger undertegnede til å holde fingrene vekk fra "logg av"-knappen. De ville bare liksom ikke dit.
Etter å ha lest "Vi trenger ikke Gud. Ei håndbok i ateologi.", kjente jeg meg fylt opp til randen av ny kunnskap, og fikk vel en hang til det heller kunnskapsløse ei stund.
Kong vinter er jo også på plass.Verden høres stille, og ser enda stillere ut.Rosebusken min stikker likevel grønn opp av det hvite, og står enda på sitt.

Enda er det ikke bekkmørkt de fleste av døgnets timer, men novembertrøttheten har seget på.

Det er kjørlig, men ikke noe grønngult nordlys å se likevel.
I kveld så jeg derimot snøskrapa utenfor på plassen for første gang vinteren 2010/11.
Jeg synes nettopp jeg måkka unna "kubikk" med katteugg etter forrige vinter.
Men akk...Det var i begynnelsen av april.
Kommer liksom ikke utenom det.
Heller ikke her i sør.
Ï kveld viser det minus 4 utenfor.
Bilen har nok et dryss himmelsk korrektur, et lite halvår etter at den forrige motstridende slapp taket. Jeg tror jeg får anskaffe frakk, så den ikke får for mange frostskader denne vinteren. Spåmennene og damene sier jo det skal bli den hardeste på all den tid, om sånt skal telle.
Saltingen av vegene derimot...det teller!
 
Hukommelsen min forteller meg at det er bare en drøy måned siden jeg svettet mine arme dråper, og litt vel mye for min smak på Rhodos.
Tenkte det der, og jeg tenker det her:
Det er totalt forskjellige verdener på den samme kloden.
Jeg har hørt det er minus tolv der jeg vokste opp.
Har glemt det var sånn der, eller kanskje ikke egentlig.
Bare hvordan det var.
Egentlig.
Barndommen er fjerne greier.
Kvelden er gått til enda mer nett.
Drømmerier om båtferie på Nilen, eller i Karibien, eller enda noen andre steder med varme.
Tro om det finnes noe selskap der ute? Noen andre drømmere som kunne tenke seg en ekspedisjon?

Tankene flytter seg vekselvis dit arvingen befinner seg for å legge ut på sitt livs seilas.
Ut fra et kysten i Portugal i morgen. Brasils kyst en gang i desember.
Den store Atlanteren mellom der og der.
Jeg forsøker å la være mammatanker om bommen og haien og stormer og tyfoner og mann over bord. Det er det der med å akseptere de ting man ikke kan forandre. Men, aller mest reiser jeg med eventyreren, er begeistret og fryder meg. Skal bli artig å lese reisebrevene.
Kanskje jeg skulle mønstre på ei lignende skute på mine halvunge dager?
NEI. 
Det holder med å drømme noen drømmer mens tida bare går en helt vanlig novemberkveld i 2010.

Synnøve S

http://www.youtube.com/watch?v=gp0ST_jbwKM

Tekniske problemer med regnskapet

Han venter og venter utenfor.
Venter på at portene skal åpne seg.
Time etter time.
Dag etter dag.
Uke etter uke.
Måned etter måned.
År etter år.

Så, uten at han visste det er han blitt gammel. Hvorfor har han bare ventet?
Hvofor fortalte de ham ikke at livet er ei eneste lang ventetid som til slutt bare forsvinner?
I ei seng, i en leilighet i Gnore nasjonen.

Tingenes iboende realiteter for enkelte, i verdens beste land å bo i.
For det er det, er det nettopp blitt kåret og sagt ennå en gang...
Så kan vi slå oss på brystet, og toe våre hender.
Vi har skjønt det, fått det til. Er det rart innvandrerne står i kø? Høyadelen i Nord-Europa er så fast ein borg.
Landet hvor noen ligger døde i 2 år, fordi kraftselskapet ikke får inndrevet strømregninga.
Om svart er svart og hvitt er hvitt er siste ordet sagt, og dermed basta er det man hører fra den kanten.
Umulig å tenke seg at det kan handle om liv eller død.

Merkelig nok sjokkeres man ikke over nyheten. Bare konstaterer det groteske bildet på ståa her på berget.
Grådigheten inn alle veger.
Tekniske problemer med regnskapet.
Skal la være å nevne festivitas og annet snadder de høye herrer og noen damer bevilger seg på strømregningbetalernes alter...

Synnøve Sætrum




Hodepine...
Migreneanfall...
Snø...
Vinter...
Frost...
Varm kaffe på bordet likevel...
Musikken spiller lavt på anlegget...
Blues...
Men, ikke faen om jeg trekker dyna over hodet...

Synnøve Sætrum

08 november 2010

Velge side med den svakeste i en konflikt


Mitt liv som ung, er gått over til mitt liv som halvung. Eller halvgammel.
Kroniker, men ikke stakkarslig og eller stusselig.
Alltid noe som kunne vært værre.
Den som greier holde tunga noenlunde rett i munnen og ha et visst perspektiv har mer enn de fleste.
Det er som med glasset.
Enten er det halvfullt, eller så er det halvtomt.
To be or not to be...

Ute ruster den norske naturen seg til nok en vinter.
Det er allerede ganske kaldt, og det kommer garantert til å bli kaldere.
Det er som med verden.
Den blirogså  kaldere og kaldere..
Festning Europa later til å bygge høyere og høyere murer.
Hellas får støtte til å holde de som kommer gjennom Tyrkia vekk i to uker.
Etterpå er de overlatt til seg selv igjen.
Uten synlige ressurser til å håndtere alle menneskene som av ulike grunner er på vandring.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen:
Det er mange ute på veiene i verden.
 Jeg tenker:
Vi må jo gjøre noe!
Forandre utviklingen!
Stoppe grådigheten her på fleskeberget!
Dele godene verden over!
Si det som det er: Vi har ikke nok til alle om alle skal ha like mye som de grådige.
Det regnestykket går ikke opp, men vi har nok om alle får slik at det blir anstendig.
Uten sult eller tørst, eller død av sykdommer som for lengst er funnet løsning på her på bergene hvor vi har og har og har og har og har....og tar og tar og tar og tar...
Undertegnede innkludert.
Jeg kan for eksempel bare gå klærne mine nøyere etter i sømmene og produskjonslandene, så forteller de sitt om hvordan verden er skrudd sammen for tiden.
Antakelig ville jeg ikke trodd det var meg om jeg hadde kikket inn i skapet for sånn tyve år siden.
Det hadde vært uanstendig hadde jeg tenkt da, forkastelig, slett ikke mulig. Jeg hadde ikke tort.
Jeg hadde skammet meg. Noe jeg ikke gjør nå, men helt klart burde.
Verden er forandret og forandret og forandret mens jeg har levd.
Til det bedre for oss som er så fantastisk heldige at vi er født og oppvokst på denne fredelig pletten.
For de som ikke er det, er ståa en helt annen.
FRP og andre fremmefinendtlige krefter har hylt i årevis om at vi oversvømmes av folk fra hele verden.
Særlig den delen som er mest ulik oss selv. "Alle" vil hit, i følge dem, og "alle" på gale premisser.
Skal man tro lydene fra dem og lignende er det som om rene flodbølgen av forbrytere og annet strømmer til grensene så man knapt kan puste.
Fengslene er overfylte av banditter med annen etninsk opprinnelse enn de norske, og sitter de ikke der er de alle ute og gjengvoldtar noen.
Jo da, det vil alltid være noen som tråkker over grenser.
Sånn er menneskene.
Likevel velger jeg å tro at de aller fleste er akkurat som meg selv.
Vil bare ha fred og ro, og en viss form for trygghet og lykke i tilværelsen.
Det er mange flere som vandrer mot Europa i dag enn da jeg var liten. Det er sant det.
For ikke så vanvittig mange år siden vandret Europa mot Amerika.
Kan jo være greit å minne seg selv om det innimellom.
Vi som var igjen her i nord fikk det bedre med det. Færre til å dele ressursene her.
Dessuten har vi jo.....ja, vi vet jo alle både hva vi har gjort og funnet og funnet på etterpå for å karre til oss...
Ikke at vi skal sone over det til alle tider, men det må da gå an å snu litt på flisa, til og med tenke litt nytt kanskje?

Er man forbryter om man ikke deler politisk syn med styresmaktene der man lever?
Er man forbryter om man tror på noe annet enn de som styrer?
Ikke minst:
Eller er man forbryter fordi man er sulten og uten jobb, og dermed vandrer avsted og håper på en bedre skjebne der alt dette finnes?

Med mangelen på arbeidskraft kom pakistanerne hit. Vietnamkrigen gjorde noe med befolkningssammensetningen her, like så tilstandene i Ungarn og Chile, bare for å nevne noe. Da jeg var unge kjørte noen til stasjonen for å se på den første afrikaneren som hadde tråkket ut på perrongen i den lille byen. Ryktet gikk fortere enn lyset, og det var en del skuelystne der. Siden kom de adopterte fra Korea, og gjorde noe med forståelsen for at vi er like inni, men ulike utenpå.  I alle fall om vi vokser opp innenfor den samme kulturen, og med noenlunde de samme livsbetingelsene. Det var samstemte tanker om at ingen er bedre eller dårligere enn andre, at alle mennesker er født fri og har de samme rettighetene i det miljøet jeg tråkket mine barnesko. Jeg lærte tidlig at man skulle tro på seg selv, uavhengig av kjønn, og at verdens ressurser var ujevnt fordelt. I småskolen diskuterte vi neppe imperialismens bakgrunn og mekanismer, men vi tigde ting på butikker. Så loddet vi dem ut, og sendte fortjenesten til de sultne barna i Biafra. Jeg kan huske tv-bildene og de store magene enda. De sitter brent i hukommelsen.
Svart hvitt, og jeg skjønte heller ikke den gangen logikken i at det måtte være sånn. Det eneste jeg skjønte tidlig var at man alltid var moralsk forpliktet til å velge side med den svakeste i en konflikt.
Jeg kan fortsatt ikke finne noen sak, eller situasjon der det ikke gjelder.
Bestefaren min var overbegeistret hver gang en ny sosial reform og lov trådte i kraft i løpet av 60- og 70-tallet. Jeg husker måten han klappa i hendene og frydet seg over at framtiden så bedre ut for vanlige folk.
Det er den også blitt. Norge nasjonen fant olja, og vi har vært så fattige og så få historisk sett, at vi har greid å bygge et sosialdemokrati i særklasse i verden. Selv om sånne som meg mener vi burde vært kommet enda lenger, og ha gjort mye mer er det vel et faktum at mye bra har skjedd og at vi får sørge for at det fortsetter slik. Ikke stemme folk til makta som vi rasere det hele. Gjøre de rike rikere, og de vanskeligstilte og syke enda mer varnskeligstilt og  enda sykere.

 Menneskerettighetserklæringen har fulgt meg som en slags hellig skrift hele livet.
Der står det så mye klokt og viktig, som burde være en selvfølge for hvert eneste ett av de milliarder av individer som finnes på kloden.
Sånn er det ikke, men det er fine retningslinjer å strekke seg etter.
Så var det det med å få omsatt det i praktisk politikk, ikke bare være et papir etikk.
Jeg har langt fra svarene, men jeg er sulten på en ordentlig diskusjon om alt dette vanskelige.

Synnøve Sætrum