09 februar 2010

Forelsket i eventyret... Kalymnos og Telendos...


(Massouri/Myrties Kalymnos. Foto: Synnøve Sætrum)

Rybakk og eventyret vant Melodi Grand Prix den siste kvelden på Rhodos.Sammenlignerer jeg meg med de store oppdagelsesreisende, eventyrere, folk som sykler jorda rundt faller jeg helt klart gjennom.Ikke har jeg drømmer om å krysse ørkener eller isøder i selskap med meg selv og naturkreftene. Å bestige høge fjell gir helt sikkert ufattelige kick for den som er så modig.Hva det angår har jeg soleklare begrensninger. Så for en heimføding fra det kalde nord og sofaen og mørketida på Mosby er Rhodos mer enn fantastisk nok.To uker av ferien bare vekk, og jeg kjente på stor lykke over at det ennå var godt over fire igjen. En vanlig chartertur er for undertegnede bare for å ”fylle hulltanna”. Langtidsferie litt uten mål og mening kjentes som ei lise!

Efaristå til Helios paradis.Ferga gikk fra kai litt over sju om morgenen. Øyhoppingen min var i gang på ordentlig. Sakte ut i det ukjente, til øyer jeg bare hadde lest om.Noen ideer hadde jeg i hodet, men jeg vet jo at veien blir til mens man går.Kransen av greske øyer hadde jeg tenkt å binde undervegs.På vei nordvestover var jeg i alle fall,og visste jeg kunne stoppe et par tre dager på steder jeg hadde vært omtrent ti år tilbake i tid. Kalymnos og Telendos. Øyer i Dodekaneserne det også. Øyer uten samme turistmaskinen som Rhodos by.
Å hoppe med ferge på denne tiden av året er bare luksus. God plass. Billige seter tilgjengelig, og lite turister. Man føler seg faktisk litt eksotisk blant grekerne. Ikke for det, de har sett oss før!
De vet hva som kommer i tiden framover.


Pothia på Kalymnos tok vel i mot meg. Jeg satte meg rett i en taxi til de små sammenvokste byene Massouri og Myrties på vestkysten, ei snau mil fra hovedbyen.
(Mellometasjen...Foto: Synnøve Sætrum)
Kalymnos har hatt profesjonelle svampfiskere siden 1700-tallet, som ikke er et ufarlig yrke. I tidligere tider da dette var stort kalte mange øya ”Enkenes og krøplingenes øy”. Da jeg var der for 10 år siden så jeg mange sortkledte. I dag teller de som livnærer seg av dykking etter natursvamp rundt 80 sjeler. Den flytende honningen fra øya er enestående(spiste mye på yoghurten for lenge siden), men den bærer man ikke med seg i ryggsekk.Svampen er lett, men den tar plass. Jeg hadde allerede konstatert at back-pakkingen min var vel heavy.Jeg tenkte mer og mer på hva jeg kunne kaste. Diabetiker er jeg jo også så hadde jeg gitt meg til med å slurpe honning hadde vel noen måttet bære meg ett eller annet sted jeg ikke hadde lyst til å være midt i eventyret, så jeg lot fristelsen fare.Greske sykehus får ikke seks på terningen fra de som har greie på slikt.

Det tok ti minutter å finne bosted. En liten leilighet på tre plan. 10 euro natta.Jeg satset på å bli der i tre. Helt i begynnelsen av sesongen kan man velge og vrake og prute mye. Det er mange som har ledige rom. Jeg fikk det som jeg ville. Gikk bare rett ut av kjøretøyet jeg kom med, og fant et sted like i nærheten. Stor terrasse med havutsikt til Telendos. Bevisst valg. Jeg ville være i nærheten av båtene som går ut til den lille klippeøya. Turen tar omtrent 10 minutter og koster et par euro. Det går alltid en båt. Hele dagen og kvelden.

17.mai var lettskyet og det passet meg bra. Kaldt var det ikke. Jeg var litt sliten etter reisen, og også sugen på stillhet etter all larmen kvelden før. Telendos er mer enn perfekt til det.Stille. Stille. Den lille vulkanske klippeøya skal ha blitt skilt fra Kalymnos ved et stort jordskjelv i det 6. århundre. Når man vandrer på øya ser man fortsatt ruiner fra de bygningene som var der da.Helt nede i havkanten. Og, snorkler man ser man også noen av ruinene under seg før alt forsvinner i mørket og marebakken. Fantasien min får sitt med tanke på Atlantis-myter og annet snadder. Det er herlig. Der finnes store sorte sjøpinnsvin (pass foten) og fargerike fisk. De snapper mat fra hånda(og jeg må få meg undervannskamera).


(Telendos. Foto: Synnøve Sætrum)
 Øya har bare ei håndfull fastboende. Det finnes ingen biler eller bilveier der. Men, det er mange gode stier og steder å gå tur. Det lukter timian i skråningene, og har man ikke fått skuldrene ned før så skjer det i alle fall her. Som turist er det bare å gi seg drømmene om fordums greske øyer i vold.
Jeg konstaterte at man hadde fått utvidet noen av tavernaene på det tiåret som var gått siden jeg var der sist. Men, det var bare blitt vakrere. Noen hadde brukt tid på å gjøre stedet til enda mer...Vandringen rundt i lett skumring ga fred. Jeg vekslet noen ord med vennlige greske damer.Jeg ble ønsket velkommen tilbake da jeg fortalte jeg hadde feiret 17.mai der før.


Ved den lille kaia på Telendos ligger noen få tavernaer. Jeg satte meg på en av dem. Bestilte greske lam. Jeg var nesten for sulten og spiste for fort. En hund og en katt ble selskapet ved føttene. Det var kun et par litt lenger vekk i restauranten. Og, så Zorba som jeg kjente igjen fra en annen reise. Hyggelig rolig gresk. På kaia lekte to nydelige unger på fire fem. Klemte hverandre stadig vekk. Harmoni og søskenkjærlighet, tenkte jeg der jeg satt. En coocker med kupert hale dukket opp. Gjorde sitt fornødende rett ved de ungene og brakte idyllen litt ut av water. Jeg fant balansen. Nytelsen. Sinnsroen. Den indre stillheten. Hellas-stillheten. Klokka 22 25 tok jeg båten over til Kalymnos. Jeg hadde dandert myggnettet før jeg dro. Bare å sove med åpne vinduer.

(Telendos. Foto: Synnøve Sætrum)



Uthvilt morgen og tidlig spasertur gjennom Massouri og Myrties.Veiene er smale og uten fortau. Man skal være litt obs på trafikken. Men, akkurat på denne tiden av året var den ikke skrekkinngytende. En og annen bil,og en del fjellklatrende ungdommer på vei til dagens dont. Jeg så ingen single damer i sin beste alder spankulerende langs veiene. Jeg så i det hele tatt ikke mange turister. Jeg er morgenfugl når jeg er i syden, så i timene først på dagen er det ofte kun meg å se.  Jeg fikk spurt en vennlig greker om fergetider fra øya, og så var det engelsk frokost. Det smakte utmerket. Fem euro er vel ingen ublu pris heller.

(Hverdagsmorgen på Telendos. Foto: Synnøve Sætrum)


(Telendos. Utskit mot Kalymnos. Foto:Synnøve Sætrum)
Eventyrdagen begynte bra. Jeg tok båten til Telendos igjen. Var der hele dagen. Vandre i høydene, badet i det krystallklare vannet på en av verdens fineste naturiststrender. Den må bare sees og oppleves. Jeg snakket med rolige grekere. Spiste godt enda en gang eller to, og bare var. Utenfor turiststrømmer. Alt hjemme ble borte... Jeg landet skikkelig i eventyret mitt den dagen.
Dagen etter pakket jeg og tok bussen til Pothia.

(Soloppgang over Pothia. Foto: Synnøve Sætrum)

Der ble jeg ei natt og fikk sett på byen, før jeg tok båten videre i soloppgangen, så oppover ørene forelsket i eventyret...

(Synnøve Sætrum)


Giasou

min ukjente venn
takk for øyeblikkets kraft
for himmelvide inspirasjoner
fra blå blikk
og lett dansende armer
røde hodefjær vaier i takt
med knelernes musikk
i den milde vinden
den heldige møter
insektets blikk
så kommer jeg fra nord
til Egeerhavet
under sol og skyer
i varmen
i livet
helt på bryggekanten
så stille så stille
sjela larmer
Telendos
uslepen smykkestein på jord
gresk lam
Zorba serverer
varmt blikk
snille øyne
underfundig smil
rommer
de tusen hemmeligheters
kunster
Efaristå...

(Telendos, 17.mai 2009. Synnøve Sætrum)



Vintermorgenstund!

15 kalde minus utenfor, sol sammen med stearinlyset på frokostbordet mitt. Energibrød og kaffe. Mørketida er over, kulda til tross. Det nytter ikke å krangle med kalenderen, det har jeg nå alltid sagt til trøst og vederkvegelse på denne årstida. I natt bestilte jeg ny tur til Lesbos, og alt er bare velstand i så henseende… Bare å glede seg til Meltemi, assurgrønt hav og greske salater. Skal bli ei lise!

Jeg gleder meg likevel mest over dagen i dag.Sånn noenlunde ok her jeg sitter. Selv om min diabetes i dag gir den store stivhet og trøtthet kunne det vært verre. Jeg har tenkt å presse meg av gårde på trening for å ta itu med den likevel.

”From Grace” på Windows Media Player her jeg sitter. Thomas Dybdahl blir bedre og bedre spør du meg. Ok, det var ingen som gjorde det, men det spiller heller ingen rolle. Jeg trives med singeltilværelsen om morgenen, mer og mer. Er det et godt tegn?

For kaldt til å snøre sekken og spenne skiene ennå i alle fall.
Kaldeste vinter på 110 år. Da får vi neppe lignende på ei stund. Bare å leve med det og kose seg.

Neste timen skal jeg vie til Marina Lewycka og ”En kort historie om traktoren i Ukraina”.
Vintermorgenstund!
For ei  lykke!
Resten av dagen kan bare komme!

(Synnøve Sætrum)