Lone hadde anbefalt meg å reise til Paros(gresk: Πάρος). En av de største øyene i Kykladene, men ikke større enn at man fint kjører rundt den, og får sett masse i løpet av en dag.194 kvadratkilometer, og etter sigende skal den ha sånn 8000 fastboende. God tid til å stoppe blir det også. Venninna mi var overbevisende da hun sa hun trodde jeg ville like øya. Jeg har lest meg til at Paros betyr fyrtårn. Paros har levert mye av marmoren til de kjente antikke greske kunstverkene. Så det i seg selv gjør øya spesiell.
(Naoussa. Foto: Synnøve Sætrum)
Da jeg forlot Samos visste jeg at jeg ville ut i Kykladene, så hvorfor ikke starte med en titt der. Ingenting å tape, og jeg hadde aldri vært der. Santorini var eneste øya jeg hadde opplevd i øygruppa, og dit hadde jeg ikke tenkt meg. Da jeg var der sist rystet det meg at turismen var blitt så intens, og jeg var lykkelig over at jeg hadde opplevd øya mens den enda var en smule gresk. Jeg håper de ikke ødelegger den helt. At det blir helt Ibiza eller Kos.
Ok, det er fortsatt vakkert og dramatisk med Oia og Fira på kanten av stupet. Et yndet sted for kameralinser og for å kjenne det spesielle suget den greske estetikken gir i magen… Jeg glemmer aldri første gangen jeg stod i Fira og kikka utover kanten mot vulkanen. Det var min aller første tur til ei gresk øy, og i det øyeblikket var det gjort for min del. Synet tok meg så sterkt, at jeg visste jeg ville vende tilbake til Hellas greske øyer alltid.
(Kritthvite hus og blomstring, Paros. Foto: Synnøve Sætrum)
(Naoussa. Blomsterprakt mot Egeerhavet. Foto: Synnøve Sætrum)
Nok om det, etter å ha vinglet litt i meg selv da vi la til kai i Naxos… Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle gå av der. Men, så sterke vindkast at møblene blåste alle veier nede på kaia fikk meg til å bli med båten videre.Beslutningen om å dra til Paros ble endelig, og når jeg kom til kai skulle jeg finne veien til den gamle fiskerlandsbyen Naoussa. Ikke at jeg hadde den fjerneste ide om hvorfor. Jeg hadde lest om stedet veldig overfladisk i ei brosjyre på ferga.Trykksaken omtalte byen som feriested for Europas jetset i tidligere tider. Akkurat motsatt type folk undertegnede vanker sammen med… Det var alt. Mitt første møte med Paros var havna i Parikia, som er den største byen der. En koselig liten by som er verdt et besøk eller tre. Det kan godt hende det er der jeg skal bo neste gang jeg besøker øya.
(Balkongen i Naoussa. Foto:Synnøve Sætrum)
Jeg var omtrent kommet til slutten av tredje uke i ferien, og jeg tenkte jeg skulle være i ro noen dager. Ei uke hvis jeg trivdes. På kaia i Parikia ble jeg møtt av ganske mange hotellselgere. De første hadde ikke noe i Naoussa. Lenger bak stod han, og skulle ha 30 daler natta. ”Aldri i livet”, sa jeg. ”Naoussa er et eksklusivt sted, du vet ikke hvor du skal sa han”, og så egentlig litt morsk ut bak fliret. ”Greit nok, men jeg vet at hotellene er alt annet enn fulle, og at det er langt utenfor sesongen ennå”, sa jeg. ”Så si hva du kunne tenke det å betale da”, sa han. ”10 euro”, sa jeg. Vi ble enige om ei uke for 15 euro natta inklusive transport fram og tilbake til ferga. Grei avtale. Han sa det var med havutsikt, og det var det. Dessuten var jeg stort sett alene hele uka, så jeg kunne sikkert tatt hardere i. Men, ok. Korina, fra Romania skulle også ha lønn ut av den prisen. Hun gjorde utmerket rent hver eneste dag.
(Kolymbithes. Paros. Foto: Synnøve Sætrum)
Jeg kunne sove med åpen dør hele tida. Jeg ble dysset i søvn av dønningene, vinden var luftkondisjonering (jeg trengte ikke den kunstige), og jeg så rett ut på Egeerhavet når jeg slo opp øynene om morgenen. Perfekt. Det lille leilighetshotellet lå høyt oppe, og i utkanten av Naoussa. Det passet meg bra, for jeg liker å få gått litt.
Jeg har aldri følt meg uttrygg på sånne rolige steder, heller ikke på seinkveld eller nattestid, og akkurat i denne byen oppdaga jeg på første spaserturen at jeg hadde politistasjonen til nabo. Så sånn var nå det.
Det blåste skikkelig ”kjørlig” vind den første dagen. Så etter at jeg hadde slengt fra meg, funnet sommeranorakken tok jeg første spaserturen til havna for å finne litt lunsj. Jeg så nesten ingen mennesker, og jeg fikk vite at i Naoussa avholdt man siesta fra omtrent to til seks på denne årstida. Men, det var heldigvis taverna åpen, og en nettkafe. Jeg var reddet på flere måter. Hadde nemlig ikke lyst på siesta, og stedet så tomt ut. Jeg kjøpte gresk salat, middelhavsbrød, hvitløkssmør og kaffe. Jeg kikka på båtene ved kaia. Fiskebåter og havseilere. Jeg registrerte at fiskerestaurantene lå tett. Et sted for alskens godis fra havet. Blekksprut for eksempel. Men, ikke til lunsj. Meltemi het tavernaen jeg satt på. Jeg skjønte at jeg var begynt å bli godt vant med sommeren. Jeg lurte på om jeg ville brukt anorakk hvis jeg var hjemme. Jeg kikket på to andre turister i samme habitt. Kanskje de kom fra en av havseilerne. Det fikk jeg aldri vite. Jeg snakket ikke med dem. Så spaserte ti hvite fine ender rett forbi bordet mitt. Andeby. Jeg lo høyt. Tror ikke noen hørte meg for vinden.
Å skrive om Paros er ei utfordring. Jeg har mye å si. For mye kanskje. Torbjørn Egner - øya, eller noe sånt… Kardemommeby(er) over alt hvor man drar. Enten det er ved havet eller oppi høydene. På dag to begynte jeg utforske Naoussa. Umulig var det for meg, som bor i Kristiansand og har hatt utallige årskort i dyreparken, ikke å assosiere til Egner. Jeg var nødt til å fundere på om han hadde besøkt byen eller lignende steder ved Egeerhavet og funnet inspirasjonen sin.
(En av strendene ved Naoussa. Foto: Synnøve Sætrum)
Uansett så var det bare så fredelig og vakkert og idyllisk. Hvitt og blått, og blomstring. Masse vakre blomster mot alt. Og, det var nesten ingen turister. Bare uendelige rekker av små skatter rundt hvert nye gatehjørne. Fantastisk deilig, og jeg kjente meg etter hvert virkelig på plass i øyhoppe-eventyret.
Naoussa har smale idylliske gater hvor ingen bilser slipper frem. Noen steder så jeg så avgjort butikker som samsvarer med det jeg var blitt fortalt om jet-set liv for europas overklasse. Havseilerne lå da også rimelig tett ved Naoussa. Sammen med noen cruisere som er gedigne sammenlignet med de aller største vi ser i småbåthavna her i Kristiansand om sommeren. Så noen kakser måtte det være der også da, uten at jeg så noen i det hele tatt. For meg er sommertøy sommertøy. Jeg har langt fra et trenet øyne når det gjelder rikmanns- eller kvinnsmote.
.JPG)
(Jeg på et trappetrinn i Parikia. Foto: Hege Sætrum)
Parikia, den største byen, er også så avgjort verd et besøk for den som liker trange gater, blå kupler og grønt hav.Stranda ved byen er helt utmerket.
På kjøreturene rundt øya fikk jeg sett og prøvd de nydelige gule strendene i Logares, og Pisso Livadi. I høydene er landsbyen Lefkes verd å få med seg. Samme trange gatene der, og flott utsyn over øya. Jeg har sett mange steder og små øde strender på Paros. Idyller som bare eksisterer i mitt indre øye, og noen få fotografier. Selv om noen av dem er riktig heldige gjengir de likevel ikke atmosfæren, fargene, lydene, luktene og den varme vinden.
Badebåtturen fra Naoussa til Kolymbithes er vakker. Fjellformasjonene på den stranda er himmelske, og vannet er krystallklart. Tidlig i mai er det smått med turister også der, og kun to av tavernaene holder åpent.
Som sagt, det er ufattelig mye å si om Paros' skatter bak hvert et hjørne. For meg var øya et av de absolutte høydepunktene på turen, og jeg har vært der igjen etterpå.
Reis dit, og se selv. Spis den fantastiske sjømaten på utrolig idylliske tavernaer i Naoussa. Der finnes mange av dem. Fersk fisk, spennende retter av blekksprut og annet snadder. Bare å forsøke seg. Jeg fortærte saker og ting jeg ikke har sett før der. Alt var nydelig.
Tavernaen "Karinas Dream" ligger litt utenfor sentrum av Naoussa. Den er verd et besøk. Maten der er en drøm. Belgiske Karina et utrolig hyggelig menneske, som gjorde at jeg gikk tilbake dit en del ganger. Enda prisene var noe stive sammenlignet med andre steder. Kokken på det kjøkkenet er verd å sette sin lit til. Både hva fisk, og tradisjonell gresk mat angår. Jeg får vann i munnen når jeg tenker på det.
(Inngangen til bostedet mitt i Naoussa. Foto:Synnøve Sætrum)
Paros var vennligheten selv i de 8 dagene jeg ble.Takk for et veldig godt tips Lone!
Lykkelig og uthvilt dro jeg videre. Som sagt: Jeg anbefaler å prøve!!!
(Synnøve Sætrum)
