”Jeg vil at du skal vite alt om meg. Alt. Jeg har aldri snakket med noen om alt. Jeg har aldri åpnet alle gjemmer. For deg vil jeg åpne alle mine gjemmer. Det er det eneste jeg har igjen å gi deg. Kroppen min har jeg gitt før, lysten har jeg gitt før, kjærligheten har jeg gitt før. Men jeg har aldri gitt den totale kunnskapen om meg selv til noen. Det finnes ingen nye strender jeg kan vise deg. Men jeg vil vise deg alle mine strender!” (Theodor Kallifatides ”Kjærligheten”)
Rikdommen i mitt liv er det mennesket som får sekundene til å stilne. Som evner å brekke opp grensene mine, så jeg kan klyve over i den annens liv. Møte ei sjel. Kikke forbi furer og merker, og være totalt lykkelig tenkende: Jeg ser deg, jeg ser deg! Du ser meg, du ser meg!
Samtalen, skatten i livet… Den oppriktige interessen for en annens eksistens. Speiling i og mot noe. Utsikt. Innsikt. Gleder, store gleder. Hensikten. Motivasjonen.
Når jeg våkner om morgenen tenker jeg rett som det er ”så godt jeg har det”. Livet mitt er for tiden en rolig strøm av dager, hvor jeg har tid til å reflektere over de impulsene jeg får."Zen-tid" over kaffekoppen og til og med Fædrelandsvennen...
Jeg tar som vanlig dødelig høyde for at jeg ikke helt har forstått det samme som ham. Lama mener jeg. Antakelig har jeg ikke forstått et kvidder… Men: Som den søkende sjel jeg er har jeg akkurat bestilt ”Den tibetanske boken om livet og døden, og det fordi et medmenneske har vist meg muligheten. På stuebordet sitt. Jeg har en bestemt følelse for at den har noe nytt å tilføre meg. Jeg har sett tittelen så lenge som måtte til for å handle, og det ut fra den ærlige interessen for andres interesser. Dessuten gjør det ikke vondt å tenke, som er filosof fra de mer nærliggende himmelstrøk uttrykte det.
Sammenligner jeg meg med andre her på berget faller jeg utvilsomt gjennom hva det rent materielle angår. Munnhellet om at det handler om hvordan man tar det, ikke hvordan man har det, er en sannhet for meg. Ettertrykkelig. Ingen trøst for de mindre velbeslåtte her i gården.
Jeg er ikke verdens rikeste sånn materielt sett. Langt i fra den fattigste heller. Helsa mi er ikke vedens beste, men det er veldig mange som er veldig mye dårligere enn meg. Ikke er jeg verdens slankeste, ei heller direkte feit. Jeg kan være lykkelig uten eufori, og nedstemt uten depresjon. Sanseligheten har jeg i behold, selv om den ikke alltid blir benyttet av ”singleseten” på nesten femti.. . Når det er ”fest” er det likevel akkurat det det er. Ikke har jeg absolutt gehør, men jeg synger rimelig bra i kor. Jeg elsker musikk, teater, litteratur og særlig lyrikk. Noen ganger tenker jeg at jeg får overlate skrivingen min til de mer kompetente, men det er så morsomt å holde på at jeg fortsetter. Reelle valgmuligheter skulle vært nedfelt i menneskerettighetserklæringen. Takk for dem!
Det er mange sannheter i at tastaturet renner over med det hjerte og hjerne fylles med. Det være seg navlebeskuende eller mer universelle tanker. Jeg elsker åndelighet, men ikke i religiøs betydning. Flaks at jeg har mulighet til å få med meg alle deler i livet. Å være eller ikke være, er når alt kommer til alt det største spørsmålet. ”Cogito ergo sum”, det er jo noe de fleste vet stemmer. Men, jeg betviler at det er nok bare å være. Selv om det kan være en øvelse i å oppnå sinnets ro.
Store tenkere, som før nevnte Dalai Lama, har mange gode betraktninger og erkjennelser om lykke som motivasjon for alle menneskelige anliggender. Det er besnærende det. Noe til å bli lykkelig av bare i seg selv. Enda bedre er det at han hevder jeg kan øve meg opp til varig lykke gjennom å ta i bruk åndelige redskaper.”Zen-tid” i selskap med oppvask og sørlandsskuffe. Middelet helliger målet, eller var det omvendt? Dypere erkjennelser, og en bedre tilværelse. Egentlig er alt som kreves at jeg øver meg, om jeg forstår den store mesteren riktig. Jeg erkjenner at det, for meg, er noe sant i at lykken neppe finnes i det materielle, men i å elske inderlig mye og håpe enda mer.
Åndelighet, uro, kjærlighet og refleksjoner er reneste lykken!
Såpass må jeg unne meg her uti tilværelsen.Hadde Shakespeare skrevet som han gjorde om han ikke hadde hatt usedvanlig uro i sjela?
