31 mars 2010

Rhodos, Kalymnos, Telendos, Paros, Samos, Tinos,Mykonos, Lesbos og Athen.Øyloffing våren 2009.



Så sitter jeg her og skriver den siste betraktningen over fjorårets langtur til greske øyer..Fortsatt har jeg mange flere ord i hodet, og bilder for mitt indre øye. Likevel: Nok er nok, og jegtenker soga slutter her jeg.Intermessoer på Tinos og Mykonos hadde jeg også, men noe er bare mitt...
Mykonos by er smellvakker, og der fantes mennesker som er like så. Til å ha på skiva nesten.
Men, bare nesten.
Dra dit og se selv, er helt klart anbefalingen. 
Regnbuesteder er vakre. 



(Meg i Mykonos by...Foto: ;-))
Tinos hadde sin sjarm på mer enn et vis. Jeg fikk diktet en god røverhistorie der, og sovet på ei knallhard gjesteseng i bestestua hos en gresk familie. 
Det kommer jeg aldri til å glemme.



Øyloffing er en opplevelse. Jeg anbefaler på alle tenkelige vis. Det er bare å dra. Uten eller med følge... For meg var turen en av mine urealiserte drømmer. Følesen over å ha fått gjort det, og ikke bare gått og tenkt på det er ei fin erfaring.
Drømmen svarte til forventningene(og vel så det), og i dag, nesten et år etter, kjenner jeg i meg at jeg ville gjøre det igjen tvert om jeg fikk muligheten.
Noen erfaringer har jeg fått:
Jeg vet mer om hva som fungerer godt, og hva som ikke gjør det. Jeg er i grunnen klar for andre reiser også.
Til andre steder, antakelig andre land og verdensdeler,etter hvert. Verden er stor, og jeg har bare sett bitte litt av den. Likevel tenker jeg sånn at når jeg skal begynne se meg om i verden ,i relativt høy alder,
så er det greske et absolutt flott startpunkt...
Ikke en gang på turen følte jeg meg truet eller redd.
Det som er så fantastisk deilig med grekere er at de kommer akkurat så nær som du ønsker. Vil du være alene får du være i fred. Ønsker du det motsatte får du selskap.Så mye du bare orker!!!
Det er spennende å reise alene. Jeg opplever å treffe folk på en annen måte enn når jeg er i følge med andre. Alene stiller jeg hele systemet inn på en mer utadvendt frekvens, som gjør at verden kommer til meg på en annen måte. Dører åpner seg på uvanlige vis innimellom...
Dessuten så kan man alltid velge når denne reiseformen benyttes. Når jeg finner hyggelig selskap er det et eventyr,
og noen ganger er det veldig deilig å bare si "oxi simera", fordi man har null forpliktelser...
Bare seg selv i verden og ta vare på!



(Solnedgang i Mykonos by. Foto: Synnøve Sætrum)



Da jeg beveget meg mot flyplassen i Athen 17.juni i fjor visste jeg at jeg ikke var lei i det hele tatt. Jeg tror ikke det ligger for meg å bli lei det greske. Jeg er simpelten grekofil, og får leve godt med det.
Sola, himmelen,det assur blågrønne havet, vindene,strendene, maten, lyden av språket (som jeg forstår lite av), musikken, mennene, kvinnene, barna,sovende hunder, utslåtte katter i alle tenkelige og utenkelige farger og fasonger, kirker, hus, båter, landeveier, gamle borger, ruiner, moderne uteliv og tavernaer, museer, historie, filosofi, litteratur, lyrikk,oliventrær, blomsterprakt, hvitt og blått, gult og mur, grønt og grønt. Karrige urer. Timian. Rosmarin. Lam Kleftiko.Blekksprut. Tzatsiki. Grønne milde oliven..Feta. Solmodne tomater.Vennlighet.
Og så videre, og så videre, og så videre, og så videre, og så videre, og så videre...
Skatter bak hvert et hjørne.




Da gjenstår det egentlig bare å si:
EFARISTÅ POLI og
MER!!!!!



Synnøve Sætrum

Sætrum)