03 juni 2010

Søkkrik uten milliarder, blod, svette og tårer...

(Foto:Synnøve Sætrum)
Selv om Olav Thon forteller ”åpent” hvordan han er blitt søkkrik, tror jeg ikke oppskriften virker på meg. ”Blod, svette og tårer”, fører for de fleste til alt annet enn å bli multimilliardær. De får følge etter de som vil, jeg vil ikke bruke resten av min tilmålte tid på jorden til grådighet, og å samle i lader det jeg likevel ikke kan ta med meg dit jeg går.

Sjela mi har mye bedre av å sitte på trammen i solskinnet sammen med et kjært medmenneske, og bare være. Drikke fersk jordbær- og appelsindrikk, møte øyne og smil i den nye sommeren. Det skjer noe ekte og viktig når man kan være taus sammen med et annet menneske, og det føles behagelig. Ei lise, en gave og ikke en hverdagslig sak. Ubetalelig er det også. Ikke får man slikt kjøpt, og ikke kan det selges.

Vi får neppe gjort noe med situasjonen på Gaza der vi sitter, men vi er enige om at ”Guds folk” igjen bare har tatt seg til rette. Det er ingen nyhet at amerikanerne støtter saken, selv om Obama sitter ved roret. Var det egentlig noen som trodde noe annet? Så kikker vi på sola, og hører nøtteskrika sitte et eller annet sted. Jeg kastet kikkerten på siste sydentur, så det blir med lyden til jeg får skaffet meg en ny.
Streiken i det offentlige finner vi ikke utfallet på i ordskiftet om den, selv om likelønn er et prinsipp man for lengst skulle vært ferdig med å kjempe for.Skulle vært en selvfølgelighet for flere tiår siden. Den kampen er en skam i 2010.Sola skinner etter hvert høyt på himmelen. 36 grader viste stokken her i skogen i dag.
Selvangivelsen er riktig ført til riktig tid, så ikke er det noe å hente der heller. Skattepengene kommer når de kommer.I mellomtiden sulter vi ikke ihjel.

Enten vi sitter utenfor eller inne hos en av oss hender det jeg får tanker om gamle sørlandssketsjer med de to gamle som sitter og pludrer med hverandre... Vi er antakelig ikke så bombastiske og strenge som vi var for noen tiår siden, da vi ikke var i nærheten av femti. Femti? "Æ lier de ikke no særli", men også jeg er blitt av de voksne som ikke orker kjempe alle kamper like intenst som i fordums glanstid. Jeg har rett og slett ikke energi (tid?).
Det er finere å reflektere litt høyt rundt "øyeblikket" vi er i evigheten.Om årsak og virkning. Se hvor hurtig solen flytter seg på himmelen.To små støvkorn i det uendelige rom, sammen ei stund, og vite det er flyktig, men er. Lettvint og rolig og godt.Helt uten støy og uten de store verdensproblemene.
Ignorant holdning kanskje, men i dag har jeg for det meste hørt humlene suse. Jeg kan anbefale en sjelefrende, og det helt uten blygsel. Da jeg var yngre var alt så travelt, og jeg mistet tiden jeg kunne venne meg til mennesker. Nå har jeg tid, og en liten smule opptrent takknemlighet for ei tvillingsjel og andre sjeler som krysser min veg. Fortsette å trene har jeg tenkt å gjøre så lenge det er pust i meg.
Jeg er sikker på jeg er som ganske mange andre når jeg føler meg søkkrik uten milliarder, blod, svette og tårer.


Synnøve Sætrum