Ixia og Rhodos by...

(Foto: vakten i museumshagen)

Der stod jeg etter et par uker på solens øy. Ganske fornøyd med gråvær og varme. Veldig varm dag den der husker jeg.

Fotografiet ovenfor er fra  Rhodos medio mai 2010...i en av hagene på det arkiologiske museet i gamlebyen. Flotte omgivelser... ikke noen konstruerte byggverk eller murvegger.Borgen er ekte. Den stårsom den en gang ble reist. Absolutt et sted verd besøket........Eller fem besøk... Jeg kommer snart ut av tellinga. Helt greit det. Er man rodist, så er man rodist..

Likevel har det tatt meg lang tid å kunne formulere noen ord om den forrige Rhodos-turen. Antakelig fordi den ble en av det slaget hvor man først bare lader batterier etter lang vinter. Det skjer ikke så mye. Sol, solseng, mat, kaffe, litteratur, tur på beina, sove, hvile, kose seg. I alle mulige rekkefølger...

 Svært uthvilt kom jeg hjem igjen til Norge og 17.mai 2010.

(I gamlebyen. Foto: Synnøve Sætrum)

24. april landet jeg igjen på øyas flyplass, etter behagelig reise hadde jeg 3 hele uker ferie foran meg. Ixia  og hotell Posedonia ble første bostedet. Leilighet med to rom pluss bad. Jeg kunne leid ut til flere.Men, jeg fant ingen.

 Sånn går det når venninna jeg skulle reise med ombestemte seg i siste liten.

 Siden jeg landet med et av de første flyene etter at askeskyene la seg ble vi mottat som på film.

Hotellets personale stod utenfor, og ønsket oss hjertelig velkommen.

Jeg kunne fort konstatere at hotell Posedonia er en fredelig oase vendt bort fra trafikken og støyen fra hovedveien utesom går rett forbi.  

Man må krysse den for å komme til stranda, som jeg ikke lå på første uka. Der var det fortsatt sterkt preg av vinter, noe som betyr at det ikke var gjort klart og ryddet søppel.

Sesongen fikk sin forsinkelse på grunn av Eyjafjallajökull. Vulkanen som etter hvert ble viden kjent i Europa. Når naturkreftene setter inn er det ingen som vet hva som skjer. Og slik spådommene kunne høres ut kan jeg godt skjønne det ikke var noe poeng i å rydde ei eneste strand.

Det ville jo ikke komme noen likevel. Særlig ikke fra Norge, for vi var jo "hardest rammet av alle".

(Perspektiv fra solsenga. Foto: Synnøve Sætrum)

Vel, jeg satt i alle fall noen dager svært lykkelig alene på Posedonia, fikk skuldrene ned og landet i feriemodus. Hver morgen var det bare å tusle ut og kjøpe ferskt brød på butikken, ta med litt pålegg og sette på kaffetrakteren. Ut på terassen med stasen, og bare våkne sakte til liv. Da jeg reiste hjemmefra lå det ennå snø i skråningene, så det tok tid før kontrastene sank helt inn. 

Vår. Fin temperatur om dagen, enda litt kjørlig om kvelden.

Posedonia i seg selv ville jeg ikke finne på å si et eneste skeivt ord om. Fredelig som sagt. Nydelig buffet.

Eneste innvendingen for ei singel dame var familiefaktoren. Det vil si ungfamiliefaktoren. For mye familieidyll med små badende barn gir veldig singelfølelse. Så jeg trakk langt vekk fra bassenget og under en skyggefull palme. "Ute av verden" fikk jeg lest. Det vil si første romanen til Knausgård. Under treet var det såpass ro at konsentrasjonen holdt.

Jeg kommer ikke til å reise tilbake til det hotellet med singelstatusen i kofferten. Der bør man ha selskap. Både på grunn av den høye familiefaktoren, men også fordi Ixia som sådan, i alle fall den delen av stedet, er noe kjedelig for ei enslig dame.Spaserturer langs traffikkert vei er ikke det helt store, om man da ikke er interessert i å notere bilnummer. Men, jeg erindrer jeg ble ferdig med det før tenårene satte inn. Så da så...

(I Ialyssos. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg hadde ikke vært der mange dager før jeg hadde første spaserturen til Rhodos by. Det tok snaue timen til Mandraki og en noe støyete kaffebar.Så jeg satt der og konstaterte jeg hadde havnet på galt bosted. Tidlig i sesongen der også. Elly hadde store områder med bare sand. Mye grekere og lite norsk. Jeg følte meg nesten som på øyhopping til mindre turistifiserte steder for en stakket stund.Flere ettermiddager lå jeg der og bare lot det synke og synke.Akkurat det var veldig flott. Jeg har aldri sett den stranda uten turistmylder, og det er slett ikke sikkert jeg får opplevelsen en gang til.

Slaraffenliv, varme og sommer de neste dagene.

 Vips så var "Faktotum" av Charles Bukowski også en saga blått.

Å være på stranda, når jeg gidder det, er for meg ensbetydende med lesing av god litteratur.

De første kveldene spiste jeg av hotellets helt utmerkede greske buffet.

Bare 10 euro for alt jeg kunne klare å stappe i meg, inkludert drikke.

Jeg klager ikke. Annet enn på manglende selvbeherskelse.

Trafikken utenfor vinduet til spisestedet vitnet om alt annet enn økonomisk krise. Bilparken var stort sett bedre enn her hjemme, og hadde det ikke vært for traffikantene på to kunne hvem som helst trodd man var hjemme.Hoder uten beskyttelse plasserer geografien.

For å si det som det er, ble det litt kjedelige kvelder, så jeg ble glad da jeg inne i gamlebyen ble invitert til bordet av to damer som kjente meg igjen. Kjekke jenter fra Eigersund, som jeg hadde de neste kveldene med.

De både viste meg Ixia og Ialyssos by night, og noen bedre spisesteder der.

(Gjenglemt utenfor Ialyssos. Foto: Synnøve Sætrum)

(På vandring mot Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Men, damene skulle bare være ei uke, og jeg hadde to til. Jeg innrømmer jeg innimellom savnet ukomplisert reisefølge, men stod i det.

Savnet var ikke inderlig nok til at det skygget i over deilige dager.Kveldene i Ixia ble bare litt for lange...

Ving var behjelpelig med å finne annet rom til meg, så de siste ni dagene bodde jeg i Rhodos by.

Den første dagen satt jeg på skyggefulle steder rundt omkring og konstaterte at turistsesongen var i gang. Det ble bare rolige dager, helt uanfektet av opptøyene i Athen og Tessaloniki.
Men, når jeg snakket nærmere med de grekerne jeg kjenner i Rhodos by hørte jeg om frustrasjonene folk bærer på.

Et par dager registrerte jeg også at euroen hadde blitt grådig dyr om jeg skulle vekslet den der nede, men jeg har heldigvis minibankkort.

Helios Aparthotel var som å komme hjem. Null bamseklubbfaktor, og midt i byen. Jeg anbefaler stedet for den som vil betale. Leilighetene hadde alt. Jeg sov som ei dronning på skikkelige rammemadrasser og under dyne. Soverommet var separat fra stue med kjøkkenkrok. Luftingen var perfekt, og på badet kunne jeg lagt inn fire mann. Det i følge brosjyren "enkelt utstyrte" kjøkkenet hadde det aller meste. Elektrisk fruktpresse for eksempel. Alle slags jern til hva man måtte lyste å kokklere, micro osv. Helt nordisk standard.
Noen steder betyr den beskrivelsen knapt en kjele til å koke vann i ...

Ok, kanskje verandaen skulle vendt ut mot stillheten og havet for å gjøre det helt perfekt.Noen av dem gjør det, og ligger høyere opp.

 På den andre siden var det bare deilig å sitte litt nært gaten, og se byen våkne om kvelden. Bare sitte der også, i stedet for å vandre rundt hver eneste en.

Jeg har behov for sånt...

Skal jeg slappe av, så skal jeg slappe av.

Kort vei til Elly Beach var det også. Jeg lå nedenfor Meltemi 

resten. De vante guttene ønsket meg velkommen tilbake, og havet slo nesten helt opp i solsenga. Å ligge under parasoll og høre dønningene er bortimot perfekt tidtrøyte.

Etter hvert ble kveldene også varme.Undertegnede sank igjen inn i tanken om at det da må være mulig å få leid en vanlig leilighet på den øya. For et år eller så, eller kanskje mer?

Kjenner noen noen som vet om noe, så hører jeg gjerne om det.

Heftig og begeistret er jeg fortsatt for solgudens valg.

Selskap fikk jeg også, og jeg kunne fortalt inngående om flotte kjøreturer til øde, vakre strender med fløyelsvann. Timevis vekk fra Rhodos by. Meze hinsides vettet på fantastiske greske spisesteder.Den eneste turisten var meg. Det er deilig å være norsk i Hellas...Å få oppleve gresk vennlighet nok til å invitere meg med ut i det ekte, utenfor allfarvei, og frakte meg helskinnet og veldig fornøyd tilbake til hotellet om kveldene.

Vel, noe er bare mitt, og sånn tenker jeg det skal fortsette...

Jeg gleder meg allerede til neste tur.

(Solnedgang over Ixia. Foto: Synnøve Sætrum)

Synnøve Sætrum

Societas leonina ; eller løvens part.. .

I fabel 258 hos Esop snakkes det om en rev og et esel som hadde sluttet forbund.
Da de møtte en løve, skulle reven forhandle med løven om den ville la være å angripe dem. Løven foreslo da reven å lokke eselet i en felle for å få det bundet, så skulle reven få sikkerhet for at løven ikke ville gjøre den noe vondt. Det skjedde og så tok løven sin part, idet den først åt reven og siden eselet.
Ut fra samme fabel og samme uttrykk, har man med tiden (internasjonalt) kalt et kompaniskap der all fordel er på den ene side for Societas leonina.

Om sol og skygge

Sol og skygge. Det er det livet er på mange måter.
I solskinnet er alt klart og lyst, og trollene har en tendens til å sprekke der også.
I skyggene blir alle ting utydelige, men de blir ikke borte.
Noen ganger har jeg nok forsøkt å lukke øynene, ignorere og håpe på det beste, men det nytter ikke.
Det har noe med skyggene å gjøre.
For noen ganger er det som kommer ut av skyggene ubehagelig.
Det kan til og med hende man må si unnskyld, eller innrømme og ha begått en feil.
Noen ganger må jeg til og med be om tilgivelse for å ha trampet i salaten, eller på noen sine tær. Det kan gjøre veldig vondt, og jeg kan kjenne det i misforstått stolthet.
En stolthet jeg mistenker kommer av feighet.
Akkurat det er jeg ikke så begeistret for å kjenne på.
Likevel, når jeg strekker meg etter idealet ”absolutt ærlighet” er det det jeg ser.
Feigheten er jeg like lite begeistret for som løgnen(men refleksjonene rundt den får være til en annen gang). Det er noe så utrolig stusselig over det.
Noe man ikke fortjener å bli utsatt for, og noe man ikke skal utsette andre mennesker for.

Jeg har sagt unnskyld mange ganger i mitt liv, siden jeg ikke er helgen og kan gå gjennom livet plettfri. Det skal litt mot til, og bitte litt evne til å se på seg selv som et menneske og at medmennesker på veien trenger real behandling. Vanskeligere er det egentlig ikke.
Det er jo ingenting å være redd for. Jeg ville ikke hatt det som mål en gang. Enkelt å innse sin begrensning for en vanlig dødelig, som jeg jo er, og liker å være. Hadde jeg vært perfekt hadde en liten feil blitt alt for stor. Konsekvensen kunne jo blitt at jeg ikke kunne se mennesker, som er det jeg er mest glad i. Ei heller se meg selv i speilet, eller sovet godt om natta. Når jeg velger mobilisering av bitte litte grann mot og trosse feigheten unngår jeg å få det på den måten.

Tilværelsen er for det meste helt fantastisk, både med sola og med skyggene. Fint med litt skygge, men kunsten er å ikke la den vokse ut over alle grenser, for da overtar mørket. Der vokser som kjent det stygge. Eller som han sier i sangen, om ugresset, salige Afzelius:
”I mars har du fortsatt tid, du kan ta det før kroppene springer ut, men lar du det stå til sommeren er forbi så har det vokst deg over hodet til slutt…”(fritt oversatt)

Vel, dette er jo kjent visdom, og likevel klarer man altså å gå rundt og bære på det som er litt ubehagelig bare for…
Ja hva var det bare for?

Synnøve Sætrum