18 juni 2010

(Foto: Synnøve Sætrum)
Våknet med et smell, ikke av fuglene. Den ene blomsterpotta raste ned av rekkverket på verandaen. Jeg holdt på å tenke den forbaskede katta til…, og så videre. Intet amnesti enda den er liten.Så hørte jeg vinden. Sterk vind. Sms østfra fortalte meg at der er skyene kommet også.

Jeg tok en pangstart for kroppen også. En stor hjemmemikset jordbærdrikk med smak av sommer, sammen med et krus kruttkaffe. Jo, morgenstund har gull i munn, og livet er herlig.

I gamle dager, da jeg var ung, hadde jeg kort lunte om morgenen.Dagens oppvåkning fikk meg til å erindre rundt før og nå. Det slo meg at lunta tidligere for det meste var så  kort at jeg mange ganger glemte å glede meg over det faktum at jeg faktisk våkner til en ny dag. Jeg hang i klokka, og i det faktum at jeg var et b-menneske, og led av konstant søvnmangel. En gang ble til og med vekkeklokka mi anmeldt til politiet, men det er en annen historie. Mange ganger lurer jeg på hva jeg tenkte på i de årene, hva som var hovedfokus ved siden av datteren min, arbeid med fag og politikk. Jeg husker ikke så godt.Kanskje jeg ikke hadde tid til å tenke og fundere på de små tingene som er så store i hverdagen. Jeg finner ikke noen bastante svar. Dog aner jeg en sammenheng mellom korte lunter og søvnmangel, at den er blitt lenger av den motsatte situasjonen i nåtid.
Når det gjelder fortida er det ett jeg er brennsikker på, og det er at jeg ikke problematiserte rundt klesskjøp. Klærne passet jo da!

Det var før det.Nå er no, og i dag er det så avgjort en dag for aktiviteter. Det blåser for mye til å sitte i solveggen. Da blir jeg bare lurt og svidd, noe huden min kan få solskader av. Det trenger jeg ikke. Sommeren er jo å sitte i skyggen og nyte livet. Eller ha ”tean i tanga”, og nyte bølgeskvulpet.
I dag tror jeg det ville være med fare for å bli blåst til havs.
Jeg trenger en ny bikini, og tenker: ”For et mareritt”.
I går kom jeg i skade for å si det høyt i går til en viss venn, og han repliserte fort:
”Du har det veldig godt, du Synnøve”.
Jeg ga ham øyeblikkelig og uten å nøle helt rett.
For er det ikke et luxusproblem jeg snakker om hva er det da?
Ok, litt forfengelighetsproblem kan det kanskje kalles. Siden jeg er kommet i den alderen hvor alt har en tendens til bare å.., ja dere vet dere damene som er i samme alderen. Det er noe med denne alderen som gjør at det ikke bare er å blåse i tekstiler og sverte ræva og gå naken i stedet. Sånn som man kunne i fordums år... I alle fall på et øde svaberg rundtomkring.
Nevnte alder betyr for meg at jeg ikke bare kan gå til Gina T, Cubus eller Kapp A, eller hva som helst,og forvente finne det jeg leter etter uten motstand og på automatikken.
Sist jeg var på et slikt sted med medfølgende prøverom konstaterte jeg at det ville bli et langt lerret å bleike, at jeg nok måtte på mange runder før jeg finner bikini som passer til både topp og bunn på en gang.
Dessuten ble jeg øyeblikkelig mett, veldig mett. Så mett at det viser to-tre kilo ned på vekta siden.
Et luxusproblem det også, jeg vet det.

Ha en nydelig vindfull sommerdag!

Synnøve Sætrum