Det er mye som er kjempeflott med Facebook. Jeg kommuniserer mye mer enn før med forskjellige mennesker jeg ellers ikke hadde hatt kontakt med. Mennesker jeg har kjent i ulike perioder i livet er dukket opp igjen. Verden er blitt mindre selv om jeg bor hundrevis av mil unna disse.Det synes jeg er berikende og trivelig.Jeg har til og med fått noen nye nettvenner. Det er ikke så dumt det heller. Kontaktflaten er så avgjort utvidet, og for meg synes det bra. Dessuten ser jeg mye fint. Fantastiske fotografier. Jeg hører mye bra musikk. Blir oppdatert på hva som skjer. Finner nye ideer. I det hele tatt så er det berikende.
På den andre siden, den negative siden, er FB en tidstyv i mitt liv. Jeg har en tendens til å bli sittende så lenge at jeg ikke får lest den boka jeg skulle, støvsuget, eller tatt den sårt tiltrengte telefonen til en god venn, min søster, eller mine foreldre. Dessuten treffer jeg jo vennene der, så hvorfor treffe dem på ordentlig? Ok, jeg overdriver, men det er et poeng for meg å huske at Facebook ikke er virkeligheten. Det er bare spor av virkelighet, eller sagt med andre ord en virtuell verden. Selv om sender og mottaker er ganske klare størrelser i kommunikasjonssituasjonen mangler mange dimensjoner. Som observasjonen av bevegelse, lyd, stemme, mimikk, klær, og så videre. Spontaniteten blir nesten borte. Eller virkeligheten. Jeg kan kalle denne verdenen hva jeg vil. Men, uansett hvordan jeg vrir på det, så er det jeg selv og andre presenterer der inne valgt. Man velger ordene man skriver på veggen. Man velger hvilke bilder av virkeligheten man vil legge ut. Man velger musikk. Man velger profil, og så videre. Er den nødvendigvis sannhet? Er den seriøs? Eller er det skuespill, og skisserte personligheter?
Jeg har ikke alle svarene, men jeg har etter hvert ganske mange spørsmål.
Sms egner seg godt til korte opplagte beskjeder som: Vi møtes klokka ti, eller kommer du med neste trikk? Når det derimot blir snakk om mer uopplagte problemstillinger er det en helt annen sak. Da kommer misforståelsene på løpende bånd. For når man velger den måten å kommunisere på overser man glatt hva som må til for en vellykket kommunikasjon. Det er med ett ingen klar sender eller mottaker av et budskap. Ikke ser man hva partene gjør, ikke vet man hvor de er, ikke aner man hva slags tankerekker den andre egentlig er inne i. Noen synes slikt er spennende, jeg synes det er nifst. For hva er egentlig spennende med at det mennesket du kommuniserer med misforstår totalt det viktige jeg forsøker å formidle. I beste fall kan jeg kalle det utfordrende, men da legger jeg mer enn godviljen til. Nifst kaller jeg det når jeg er mer realistisk. Man risikerer jo både å såre, og i verste fall miste den man snakker med.
Så hvorfor bruker man da ikke snakketuten i stedet? Man sitter da vitterlig med den i hånden likevel?
Hva er det som holder på å skje med oss, vennene, når vi kommuniserer på denne vanskelige uklare måten? Hvorfor gjør vi ikke som før, og snakker med hverandre i telefonen? Eller møtes på en fisketur eller kafé?
Er det fordi vi har det så travelt med å administrere alle våre elektroniske profiler at vi ikke har tid til det virkelige livet? Glemmer vi virkeligheten som sitter og skriver ordene på papiret, eller skjermen. Glemmer vi at slikt bare er levende i møtet med en leser eller seer? Jeg føler meg av og til som et romvesen kastet ut i noe jeg ikke kjenner realitetene i. Venner jeg før hadde nesten daglig kontakt med fremstår nesten som ufoer... Om dere skjønner hva jeg mener? Nei, jeg synes ikke alt dette er bare bra jeg. Ikke når jeg er helt ærlig.
Når jeg betrakter det sånn, så savner jeg gamle dager jeg.
I betydningen tid og mening i den gode lange samtalen. Det er så avgjort noen venner jeg savner ofte. Jeg savner virkelighetskontakten. Skal vi møtes på tur eller over kaffekoppen snart dere?
Synnøve Sætrum
