04 august 2010

Åndsfrihet er en menneskerettighet...

Ryggen min hadde trengt smurning der jeg ikke når til.Kløpinnen ordner litt opp i kløen, men hvorfor greier jeg ikke konstruere lignende redskap til smurning?Kanskje noen andre kan trå til? Opp alle jordens ingeniører, sier jeg bare. Vi er maaaaaaaaaaaaaaaaange singelboere.
Markedsnisje av dimensjoner det der, det er jeg sikker på.
Men, det var ikke det jeg ville skrive om egentlig.

Trygg det skal man være. Trygg. Det hjelper å være litt modig også.
I alle fall når man skal kvesse tastaturet og vise ansikt.
Legge hodet på bloggen, og stå for noe.
Engasjere seg i politikk, eller etikk eller filosofi, eller "bare" livet.
Politikk skal jo være det umuliges kunst, og vel vel.
Det ser ut som det kan være noe sant i munnhellet.
Eller er det en definisjon jeg har lest et eller annet sted?
 Etikk er moral i praksis enkelt sagt.
Jeg øver meg stadig på å ha noe samsvar dem i mellom. Samtidig vet jeg at alt er i bevegelse,mer å lære har jeg alltid.
Blindfeltet som Johari snakker om må jeg som andre trekke med meg enten jeg vil eller ikke.
Den som er heldig ser lyset i sitt eget mørkerom innimellom.
Erkjennelse er en gave enten den kommer innen- eller utenfra.
Det er lov å være feilbarlig, og tabbekvoter er vi alle utstyrt med til en viss grad.
Heldigvis.
Filosofi kommer fra gresk og betyr kjærligheten til visdom.
Hva som er visdom kan man også diskutere. Det kommer an på øyet som ser fra hvilket ståsted og alt det der. Men, at det er påkrevd i en mer og mer uoversiktelig verden er jeg overbevist om.
Livet, er jo livet det. Så mangt og stort og lite, fantastisk vedifult, sårbart er det også, alt etter som. Jeg tenker: De henger i hop alle disse anskuelsene. Alt hører til eksistensen.

Varmt sommerregn også. Øsende varmt sommerregn utenfor. Ok, det blir kaldt det også om man blir gjennomvåt, men akkurat det er jo ikke tilfellet her ved tastaturet. Noen ganger er uværet best.
I alle fall for den som kan sitte tørrskodd og varm innefor, i stedet for å ligge husløs og kvestet i gjørme og skit, mens man jamrer over alt som forsvant og lurer på om noen av familie og venner er kommet levende fra naturkatastrofen..
Jeg leste nettopp en tekst på bloggen A GAY MANS BLOGG TO THE GALAXY , og tenkte kanskje litt filosofisk og moralsk omkring hvem som kan verdiges våre tårer? Helt betimelig spørsmål med tanke på katastrofen i Pakistan.Det er jo "bare muslimer" i det landet, så er de kan vel bare ha det så godt, eller? Cicero skal for veldig lenge siden ha uttrykt det slik: "Homo res sacra hominibus"; - mennesket skal for menneskert være noe hellig. Om enn han henviste til annet enn konflikten mellom kristne og muslimer er ordene likevel fullt ut gangbare. Det er da helt uvesentlig om den som er i nød er utøvende ateist, muslim, buddhist, hinduist eller kristen. Mennesker som lider fortjener vår solidaritet uansett. Et menneskeliv, er et menneskeliv, er et menneskeliv, er et menneskeliv... Åndsfrihet er en menneskerettighet.
Eller er det sånn at storpolitikken når alt kommer til alt definerer verdige eller ikke verdig trengende. Slik man gjorde i Norge for ikke så veldig lenge siden, for eksempel med tanke på hvem som skulle få fattigunderstøttelse...
Jeg kan ikke si jeg liker den påtrengende likeheten noe særlig, men jeg kommer ikke unna!!!
Gjør du?

Synnøve Sætrum