(Kulturminne og meg. Foto: Marit Sætrum)
Livet kjennes kneppet bak fram. Fredagskvelden, og ikke noe "Nytt på Nytt" eller "Skavlan".
"Saman er ein mindre aleine" på NRK2, og jo bare gnu det inn...
Alenekveld er alenekveld.
Noen ganger er de en luxus. Bare sitte der og stirre i femte veggen.
Eller rett og slett bare være.
Andre ganger er det ikke fullt så enkelt. Som denne her.
Jeg er litt mindre fornøyd med eget selskap. Jeg peser med garden for ikke å bli sutrete, men jeg innrømmer det glatt: Jeg er selskapssyk. Det blir for stusselig med bare meg da.
Men, ikke etter hvilket som helst selskap. Kun det som stimulerer samtidig som jeg kan slappe helt av og bare være...
Bortskjemt? Litt kanskje... Men, ikke for mye. Bare lei og lei og lei. Utfordringene er blitt for små, og jeg innser det beste er å møte Jon ganske så snart.
Jeg er altså ikke en lykkelig aleneboer denne fredagskvelden. Selskapet kjeder meg, og det holder ikke med to be or not to be...
Jo, jeg bare er, men bare med meg.
Jeg har hatt ei Munkholm, spist en liten ferdigpizza. Har stått over innhalering av en pose Kims French Fries med nød og neppe, og er i det hele tatt litt trøtt og lei.
Trøtt fordi siste ukene har vært hendelsesmettede, lei fordi jeg ikke får fingeren ut og gjør noe annet enn å drive tanker rundt det jeg mangler denne aftenen.
Jo, jeg mener handling. Selskap. Vennskap. Kjærlighet. Ærlighet . Og, selvsagt å bli klødd litt på ryggen av elskeren. Kløpinnen gjør ikke samme susen når jeg er i dette lunet.
Kontraster kan være slitsomme.
Puta ligger godt plassert i midten av senga, og jeg synker snart ned i "gropa"...
Man reder som man ligger, eller var det som man reder så ligger man.... Eller?
Nei, jeg vil ikke utbrodere for mye.
Hver på sitt vis vet alle alt.
Hver på sitt vis vet alle alt.
Jo da, jeg har hørt lyrikk lest av Falkeid selv, og erkjenner jeg har langt igjen for å rekke de horisontene.
(Men, de var til trøst og vederkvegelse, og vel så det.)
På den andre siden rekker jeg vel så langt jeg vil om jeg bare sammenligner meg med meg selv.
Det er bare det der, at noen ganger er det heller traurig å være selvgående.
Jeg kunne trenge et puff, eller et klapp, eller bare noen å lene meg inntil og henge meg på...
Noen ganger er det helt ålreit, og tilværelsen kjennes kneppet riktig.
Nemlig...
Synnøve Sætrum
