Døden, eller "to be or not to be"...

Ettermiddagsblund kan være en dyd av nødvendighet for ei dame på min alder.

De aller fleste gangene slapper jeg helt av, og sover riktig godt for en drøy halvtime eller så.

Andre ganger blir søvnen tung og klam, med smak av jord og spade mot tennene.

Drømmene handler om døden.

Stemningen er alltid den samme.

Søvnen er ikke god, og man våkner med et utsitt rykk, for å kjenne at hårfeste og brystkasse er lett fuktet av svette.

Forgjengeligheten er ikke alltid det letteste å forholde seg til.
Selv om den er det eneste sikre.

Da jeg var i begynnelsen av trettiårene hadde jeg skikkelig dødsangst, eller kanskje var det livsangst, eller begge deler.
Prosessene rundt det tok si tid, og var smertefulle, men det gikk over...

Nå i slutten av førtiårene fortoner det seg noe annerledes.

Nå er det mer fenomenet å bli borte tanketumleriene handler om.

At mennesker jeg elsker på en eller annen måte også blir det.

Sterkere legger jeg merke til at mine venner mister sine kjære, at vi nærmer oss alderen der vi er de eldste. Absurd siden jeg inni meg har både dem og meg selv sånn som vi var for 30-40 år siden.

Jeg har etter hvert fulgt mange til siste hvilested.

 De fleste alt for tidlig.

I de andres død skimter jeg min egen.

Jeg setter umåtelig stor pris på det som er.

 Her vil jeg være hver eneste dag.
Jeg holder meg med glede fast.
Gleden er jo som kjent gratis.

Våkner ofte med en eneste tanke i hodet:

Enda en dag, så heldig jeg er!

Så godt jeg har det!

Nesten litt sånn som Augustin tenkte om erkjennelsens akt:

Jeg eksisterer, jeg lever, jeg erkjenner!

Tilbøyeligheten til å se den siste delen som det viktigste har vel jeg også.

Men, skal ellers ikke skryte på meg hjernekapasiteten til nevnte tenker, om man enn man har og har hatt en beslektet tanke eller to.

Slektskapet er der som menneske.

At et godt voksent menneske tenker på sin egen død er vel ikke så underlig, siden tiden bare synes gå fortere og fortere.

Mye her i min verden er ikke prøvd og levd, det er nå ett.

Tilværelsen i seg selv som er mer enn godt nok insitament til å ville fortsette i evigheter.

 Kanskje det har med alderen å gjøre, eller kanskje det har med sykdom og gjøre?

Jeg er ikke sikker, men jeg tar den i alle fall innover meg på en tyngre måte enn tidligere.

Døden og dødsprosessene. Jeg kjenner ikke dagen eller timen, og takk for det, men jeg er sikker på hvor det bærer helt til slutt.
Siden jeg er dødelig, vet jeg at hver eneste dag og time spiser biter av livet mitt.

Kunne jeg bare brukte dem like godt alle sammen!
Siden jeg er menneskelig kan jeg ikke skryte på meg akkurat det.
Det evige nå, er et ideal jeg ikke alltid greier å leve opp til.

Timer og dager bare forsvinner uten at jeg har den fjerneste ide om hva som skjedde.

Man bare er, eller har vært.

"To be or not to be"....

Noen ganger skulle jeg gjerne kommet forbi denslags fakta.

Jeg kan føle en slags melankoli ved tanken på å bli borte, mens alt annet kommer til å fortsette som om ingen ting har hendt.

I den store sammenhengen er jeg mindre enn et pust i sivet. For meg selv derimot, står jeg i senit.

Konsentrasjon om her og nå, og livet er sentrum for meg.

Likevel er vissheten om egen forgjengelighet der i skyggene og vifter med armene.

Den reiser de eksistensielle spørsmålene.

De store som menneskene har stilt seg så lenge vi vet.

Qui Vadis?

Går jeg noen steder i det hele tatt?

Annet enn i krematoriet eller grava, og hvile i det evige intet?

Plotin svarer at sjelens lengsel går utover å bli gjenfødt i en ny kropp. Sjelen, som blir igjen i seg selv når kroppen dør, er seg bevisst at den stammer fra åndens verden og skal tilbake til den. Mennesket fødes, lever og dør, siser han. Men, sjelen er udødelig,, fordi den er en del av livet kilde, som ikke stoppes, men sprudler evig uten å tømmes.

Er sjelen en eksistens uavhengig av denne kroppen?

Akkurat det høres for meg ut som en veldig vakker tanke når jeg innimellom bakser med melankolien over min egen forgjengelighet. På den andre siden;-evig?

Er det mulig å forstå en evighet?

Finnes det en annen eksistens?

Finnes det ingen død?

Er det sikkert det er sånn at jeg går rett inn i det evige intet, som jeg kom ut av.

Jeg kom jo fra ingenting, til alt. Det var ikke vondt eller godt. Der fantes ingen bevissthet.

Jo.Jeg heller nok mest til at det er dit jeg skal igjen.

Denne ettermiddagen handlet drømmen om ei venninne det fortsatt er vanskelig å begripe er borte. I drømmen snakket jeg med henne, og alt var som før.
Smil, latter og dypsindigheter i god miks. Helt til jeg tenkte, du drømmer, hun er død.
 Så våknet jeg.

Sist jeg så henne i livet var hun frisk.

På Panormites sang hun en vakker gammel salme. Siden svømte vi i krysstallklart, bunnløst Egeerhav.

Saltet holdt oss hengende i overflaten noen øyeblikk. I eksistensens hule hånd så å si.

"To be or not to be"...

Over det veldige dypet, og under den uendelige hvelvingen.

Et øyeblikk der man bare er, og ikke stiller et eneste spørsmål ved det.

 ”Du och jag Alfred, jag och du…”.

Synnøve Sætrum