.JPG)
(Foto: Synnøve Sætrum)
En dag å dele med noen.
Hverdagslykke heter det visst.
Et av menneskene som betyr så uendelig mye har vært på besøk.
Moderne liv er så travle,og gir så lite rom for samvær og aktiviteter gjennom ukedagene.
Folk løper beina av seg i krevende jobber, og når de kommer hjem sitter de ofte som slakt og bare stirrer i femte veggen.
Det er forståelig og nødvendig.
De fleste er jo bare mennesker, og ingen blir yngre med årene.
Den som har erfart det på kroppen mer enn en dag vet det ikke ligger stort annet enn utmattelse i atferden.
Det er ingen selvfølge at noen stadig kommer tilbake, og stadig ha tid til å være sammen med en.
Fortsette den lange samtalen som et vennskap er.
Diskusjonen og refleksjonen rundt de store spørsmålene, eller "bare" praten om de helt små tildragelsene som har vederfart oss siden sist vi møttes.
Kunne "speile" seg, og måle ut hvem man er.
Den stille gleden, som til og med er gratis, blir gitt oss.
"Det er de små tingene som er livet", sa gjesten ved bordet.
Gjennkjennbart, kjært, ingen selvfølge, ingen klisje.
De små detajene rommer et liv.
Alt som er så ufattelig viktig.
Ok, det hender noen ganger, at lykken er så formidabel som romanene beskriver.
Det smeller muligens en gang hvert skuddår eller noe sånn deromkring.
Som oftest er den mer fredelig, bare denne lille strimen som åpner opp for takknemligheten.
De små skjøre øyeblikkene man fatter noe av den gaven hverdagene rommer.
De små øyeblikkene i tilværelsen er de store.
Synnøve Sætrum
