(Halsøy i Vefsn)
Kroppen er litt sånn ettermiddagstung, eller slapp heter det vel når man ikke har fått gått ordentlig i løpet av dagen som er helt på hell. To indre og vekk med forsettene.
Jeg tror det brygger opp til regn, og det er for lite himmel her i skogen.
Undertegnede trives best i åpne landskap, så det er jo naturstridig hun sitter her.
Sånn er det når penga rår. For det er det de gjør. Akkurat i dag kan jeg ikke si jeg liker det noe særlig.Som det nå er er det bare å godta tingenes tilstand og drømme seg vekk.
Jeg er oppvokst med hav, himmel og fjell. Barne- og ungdomsskritt ved fjorden sitter i ryggen.
Øyfjellet var veggen som stakk opp av havet, og det blikket møtte utenfor huset vårt.
Kopen på Halsøy i Vefsn utenfor Mosjøen. Et godt sted å vokse til og bli stor.
Et sted ingen behøver skjemmes for å ha sine røtter. Det var for det meste trygt der, kjært og kjent.
Den gangen vi flytta dit var det kyr og bondegårder overfor oss i bakken. Nedenfor huset stod et bitte lite hus med ei dame og to sauer. Siden ble det borte alt sammen. Veien ble utvida. Det kom opp et kloakkrenseanlegg et stykke utpå syttitallet. Da var det også blitt boligfelt der kyrne før beitet. Jeg kan huske det kostet 2 øre første gangen jeg gikk med penger i hånda for å kjøpe lørdagsgodt på kiosken.
Det er ufattelig lenge siden den mynten fantes, men den finnes i meg. Poser med rødt bruspulver til 25 øre også. Det var litt seinere. Hjerterevyen og Romantikk enda litt lenger ut i tiden.
2, 50 kanskje?
Jo da:Jeg er jo jente for f...!
Robinson Crusoe var likevel større inspirator. Jules Verne's verdensomseiling under havet også.
Det er ei lykke å tenke på at byen hadde bibliotek, og enda større at man fikk med lapp som ga tillatelse til å låne voksenbøkene når alt det andre var lest ut.
Orginalene fikk gå løs på den tida jeg var barn. Rett over gata bodde Gøta. Hun var stille og snill, gjorde ingen fortred der hun sopte grusen som for opp på asfalten når tømmerbilene kjørte forbi. Eller, kanskje hun ikke var en ekte original. Når jeg tenker mer etter var det nok heller det at hun hadde problemer med hørselen. Hun svarte i alle fall ikke når vi spurte henne om ting.
Rett over brua bodde Eval. Han var kjent for sine lange daglige gåturer utover til Holandsvika eller deromkring. Den stillferdige typen han også, så sant det ikke var noe helt ekstraordinært på ferde.
Som at tv-antenna var fallt ut tidlig første juledag morgen. Da kom han farende rett inn hos oss for å finne min far. Ingen hensyn til min brors nykonstruerte bilbane som stod på gulvet i gangen.
Bare å trampe i veg, og flå opp soveromsdøra til de juleferieerende.
Til vanlig gikk han altså bare forbi. Ei tann kunne man skimte så vidt når han kom med standardfrasene
"Ke dæ høve? " ,eller "Dæ bi no væll rægn".
Hva mer var det egentlig å si? I de traktene regnet det mer enn i Bergen.
Under brua bodde det ei gammel dame jeg har glemt navnet på. Kattene som holdt seg rundt huset hennes har jeg ikke glemt. Hun matet utfattelige mengder av dem. Med årene bare økte og økte og økte de i antall. Selv om vi hadde hund som antakelig holdt dem vekk fra trappene lå alltid kattpisseimen ganske stram over området. Sammen med lukta fra fjære. Forresten er det bare godlukta etter mine begreper. Lukt av Nord-Norge. Havet har ikke samme odør her i sør. Er ikke himmelen på samme viset.
Halsøylukta, tenker jeg. Den jeg ikke kunne kjenne før jeg kom tilbake dit etter mange år borte.
Kattene derimot kjente vi odøren av. Noe så til de grader også.Til slutt ble det skuddpremie på "raillkattene".
Jeg erindrer en tildragelse som var alt annet enn trygg i den forbindelsen.
En mann i nabotraktene tenkte han kunne spe på inntekta med å få skutt noen.
Uhellet var ute, og han kom til å skadeskyte ei katt.
Han plukket den opp fra grøfta uten å ane at han hadde publikum.
På avstand fulgte vi ungene nysgjerrige etter ham for å se hva han skulle.
Kort og i all sin brutalitet la han katta på stabben og hogg til.
Ut av magen kom pipende levende kattunger.
Mer husker jeg ikke.
Heller ikke vet jeg om det ble fortalt i heimene, eller fikk noe etterspill.
Antakelig løp vi hylende hjem.
Pipene fra krypene på huggestabben er med meg til alle tider,
som det eneste traumatiske barndomsminnet fra nabolaget på Halsøy.
Den sunne og gode spenningen er det jeg husker mest av.
Høye trær å klatre opp i og bli sittende i toppen når det var vind.
Det manglet ikke på det. Kjempespennende.
Selvsagt hadde vi ikke lov til å gå på jernbanelinja.
Strengt forbudt var det. Heldigvis gikk det bra når vi fant en eller annen grunn for likevel å gjøre det.
Jeg kan ennå kjenne spenningen i kroppen.
Ikke fikk vi lov til å henge rundt under kaiene på bruket heller, eller
forsyne oss når vi gikk gjennom lageret på butikken.
I gamle dager var jeg aldri alene ute. Det var ikke snakk om å sette seg på twitter eller msn. Dette var før datamaskinenes tid må vite, og jeg hadde jevnaldrende unger å leke og utvikle meg sammen med.
Kanonball, bading, telturer, søndagskole, korps, ski, sangkor og så videre.
Vi lekte oss vekk til andre steder og mennesker mens vi brant bål. Det fikk vi lov til.
Jeg tror ikke det var mulig å starte noen skogbrann så mye som det regnet. Bare en eneste gang lykktes vi nesten, men greide likevel slokke. Hvordan det gikk med skoene er en anne sak. Det har jeg faktisk fortrengt. I det fjerne er det som jeg erindrer en viss baluba heime.
Da jeg var unge drømte vi om fjerne steder. Sydavsøyene kjente vi fra Robinson Crusoe. Verdensomseilinger under havet var heller ingen umulighet. Å reise jorda rundt på 80 dager hørtes flott ut. Vi var enige om det. Det var ikke så værst med sånne detektiver heller. Vi spionerte på forskjellige voksne for å finne ut om noe var galt. Det var det ikke, men vi hadde jo spenningen.
En gang rømte jeg hjemmefra en hel dag. . .Jo, det var god tilgang på litteratur på Halsøy.
I øyhagen var det gamle ruiner og bratte berg. De var gode for fantasien.
Jeg var der for et drøyt tiår siden, og bare satt og satt i timevis.
Kan hende forstod jeg litt mer av hvem jeg var og hvem jeg er.
Akkurat denne ettermiddagen lengter jeg dit. Ikke tilbake til barndommen, men til stedene.
Det er en visshet, og et kjært savn.
Synnøve Sætrum
