Ei uke ufrivillig mobiltrollfri...

Hjelp!
Hjelp!
Hjelp!
Jeg har mista mobiltrollet. Hvordan skal det gå?
Er det mulig å leve UTEN ei uke, eller kanskje til og med litt mer?
Lørdag mistet jeg altså mobiltelefonen min på tur.
Den bare smatt ut av et hull jeg ikke visste om, et eller annet sted langt uti naturen.
Jeg oppdaget forsvinningen rett etter at jeg kom  inn og brukte halvannen time til å forsikre meg om at jeg likevel ikke hadde tatt den med og lagt den på et eller annet lurt sted.
Ok, jeg innrømmer jeg er distre til tider.
Sånn er det når man har hodet fullt av tanker rundt romanfigurer, verden, politikk, verden, familien, diabetes, lavkarbodietter og mye annet....
Den var og ble vekk også etter å ha vrengt alle mulige lommer og sekker tre ganger.

Bare å ringe og sperre abonnementet,og vel så det.

Siden satt jeg og funderte litt over at det ligger en del personlige opplysninger om andre enn meg på den lille datamaskinen den jo faktisk er, og var litt bekymret over mulige finnere.
På den andre siden husket jeg at det regnet i fosser utenfor, og at mobiltroll dør under slike forhold.

Dessuten har jeg jo også kodet den for at den skal kunne brukes, og den koden kjenner bare undertegnede til. At en profesjonell hacker skulle vandre akkurat på disse stiene jeg hadde gått, finne den gamle Nokia-en og tenke: "Yess her er det statshemmeligheter jeg bør få del i for enhver pris", er vel antakelig å trekke det litt lenger enn langt.
Overvurdere sin egen betydning i universet en aldri så liten smule!
Overdrivelsene har en tendens til å befinne seg bare i dette hodet.
Lørdag kveld gikk jeg tidlig til sengs.
Hva skulle jeg ellers gjøre uten mobiltrollet?
Som den avhengige personen jeg er, tenkte jeg det var like godt å få seg litt ekstra søvn, og så ta samme turen til frokost.Heldig vis ble min sunne fornuft vekket av vannmassene som møtte oss utenfor døra søndag morgen.Ta deg sammen, tenkte jeg. Den mobilen er død i denne flommen.

Motivet for å legge til skogs var ikke å berge skogbunnen for tungmetaller og annet snadder, men rene skjære galskapen. Dvs. avhengigheten.
Heldigvis innså jeg maktesløsheten og kom på bedre tanker, selv om det holdt hardt og satt langt inne.
Mobiltrollets forsvinning gnagd meg noe ut av proposjoner siden da, og gjør det fortsatt... 

Jeg er litt skremt for å være ærlig. Her er det tross alt snakk om dama som har levd singel i årevis. Hun er av den typen som greier seg helt utmerket uten mannlig kompani i måneder og lenger enn det.

Ikke noen krise selv om en ikke får gjort noe mer ut av at kroppen funker fortsatt funker til annet enn å leve, spise, trene og sove. Jeg bare ganske enkelt skrur av enkelte deler av bevisstheten, for jeg orker ikke gå rundt og leve i mangeltilstand og alt det der.

Ingen krisepsykiatri påkrevd. Livserfaringen forteller meg at det ikke er permanent. Så lenge man lever dukker noe opp...To indre og vekk med mannen, men mobiltelefonen???

Når den ble borte er det nesten krise. Jeg vet ikke når jeg ble avhengig, men jeg tipper et sted mellom for ti og femten år siden. Når jeg kjøpte min første Motorola husker jeg ikke, men jeg vet den hadde det samme telefonnummeret som den som ligger et sted på skogens bunn og forurenser.

Datteren min ytret en gang et hjertesukk over at i hennes generasjon måtte man ha mobil for å henge med, samtidig sa hun at min generasjon var heldige som tross alt var sosialisert til andre muligheter.
At vi slett ikke måtte ha den der dingsten for å snakke med hverandre.

Det er gått ei stund siden den uttallelsen, og den gangen var det vel slik at vi fortsatt snakket i hustelefonen med hverandre.
Det var før Facebook, og andre medier sin tid.

Etter Facebook kom inn i livet er det blitt mindre og mindre med den gode telefonsamtalen.
Jeg sitter her med min profil, og "snakker" i veg med både den ene og den andre. Tekstmedier. Redigerte medier. Redigert virkelighet. Cyberspace. Cybervirkelighet. Sciens Fiction for bare veldig få år siden...
Ikke nå, mobiltelefonen's sms-er er en stor del av min virkelighet. For stor. Alt for stor, slår det meg. Kan sms-liv, være et liv?
Jeg meldte ei venninne om mobiltrollets forsvinning, samtidig som jeg ga henne nummeret til hustelefonen min. Det kommer nemlig til å ta over ei uke før jeg får en ny mobil, og noen avtaler hadde jeg jo  tenkt å lage. Svaret jeg fikk på meldingen var noe i retning: Oi, må vi snakke sammen for å kommunisere, det blr skummelt det!

Selvsagt tulla hun.

Men, under all fleip ligger det noe alvor. For meg i alle fall.

Det er på tide å ha en ordentlig refleksjon rundt alle disse digitale kommunikasjonskanalene jeg "lever" gjennom.

Og, siden jeg nå skal være uten en av dem over ei uke får jeg sett litt på hva det betyr. Kjent etter.

Om jeg liker fakta noe særlig?

Nix.

Synnøve Sætrum