Høstumletanker

(Høstfarger. Foto: Synnøve Sætrum)

Det er vakkert med skog og himmel "i brann", men litt trist også.

Naturen kaster klærne,for å bli stående slik naken og kald i nesten seks måneder framover.

Den fineste tida i året er over, og det er så ufattelig lenge til neste gang man kan rigge til sitt lille sommerrike utenfor. Jeg sørger litt jeg, gruer meg for utsiktene til  singelmåneder på sofaen.
Selv om det er kos med stearinlys og gode bøker, er det mer kos å kunne åpne døra og tusle ut om morgenen. Hilse på naboene som smiler og er glade for at verden mild i uttrykket.
Se at gradestokken på solsida kryper opp mot 30, og dra seg inn i skyggene der den viser minst 25. Det er sommer når det er behagelig i skyggen.

Der sitter jeg time ut og inn, og hører på musikk, leser, tar en sudoki,eller et kryssord. Eller bare ser på naturen som lever og lever.

Når jeg har besøk av familie, eller en av de få gode vennene, sitter vi også der, og bare har det mildt og godt i livet. Takknemligheten preger sinnstilstanden min.

Man drikker noe leskende, spiller et spill, diskuterer en nylest roman. Slarver kanskje aldri så lite. Men, bare bitte litt. For jeg liker ikke sladder.Jeg liker derimot sommerhverdagssamtaler.
Jeg er så vanvittig glad i den milde årstiden.  

Ikke for at jeg ikke liker den kalde årstiden på sitt vis også, men den er mørk og kald, og det er som menneskene her i nord preges veldig av det.

Det er mange år siden jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle leve i mangeltilstand, fordi jeg ikke er en del av et par. Uansett hva det er snakk om. Mørketida har flere utfordringer enn den lyse. Folk som sådan sitter mer inne enn om sommeren.Ofte snakkes det om at det er koselig med vinteren, at man inviterer venner hjem. Spiser og drikker godt, og har det sosialt og hyggelig. En annen dimensjon enn sommeren.

Den tosomme verdenen inviterer sjelden den single inn. Jeg ser at uansett hvordan det er eller ikke er, var eller ikke var, mister man noen av de sosiale dimensjonene når man ikke er en del av et par. Det er merkelig når man ser på statistikken at vi er mange som ikke er det.

Jeg har nære venner som er del av en tosomhet.

Jeg treffer dem ofte som den ene delen av paret, men når jeg ser skikkelig etter ser jeg at jeg nesten aldri blir tatt inn i sammenhenger der de er begge to, eller det er andre par enn dem til stede.

Det til tross for at noen av disse vennene har levd alene i årevis. Har gjort seg indentiske erfaringer med mine. Vi har til og med snakket sammen om det før i tiden.

 Undringen min blir større ot større over dette fenomenet. Hva kommer det av?

Er det fortsatt sånn at man ikke er godt nok sosialt selskap når man ikke lever sammen med noen?

Da jeg var yngre tenkte jeg det var noe med at en var potensiell trussel, eller noe annet. Men nå?

Eller er det bare ubetenksomhet, eller noe jeg ikke ser eller skjønner her fra mitt ståsted i livet?

Jeg vet ikke, jeg vet bare hva jeg opplever.
Noen rare tildragelser opplever man i alle fall som enslig.

Som straffeavgiften når man reiser alene på pakketur. Ikke nok med at man kun har ei inntekt for å få til ferien, i tillegg må man betale straffeavgift for ubenyttet del av dobbeltsenga.

Enkeltrom er det nesten ikke å oppdrive når det er snakk om pakketurer i alle fall. Hvorfor er det slik? Er det bare jeg som ser den logiske bristen?

Eller er det sånn at man ikke skulle reise når man er alene, egentlig?
Ikke vise sivilstatusen sin rundtomkring helt uten å skjemmes?

Hva er dette for noe, det lurer jeg på?

Er det kollektivet som ser meg som ei som ikke er elsket i tosom betydning ?
Eller skal jeg skamme meg av meg selv, fordi jeg ikke lever i tosomhet? Er det der det ligger?
Jeg vet ærlig talt ikke svaret selv, jeg bare undrer meg.
For jeg opplever noe på kroppen jeg ikke helt forstår.

Takk og pris for mine single venner, må jeg få føye til.
Takk og pris.

Når jeg drar til Danmark, alene, bruker jeg å ha frokost på båten. Det er rimelig, og det er godt å sitte i ordentlige stoler under overfarten. Ikke bare en, men mange ganger plasserer restaurantpersonalet meg innerst i en eller annen krok for å stirre i veggen. Bortstuet liksom.
Jeg reiser jo bare alene, så der kan jeg bare sitte.
Jeg har protestert mer enn en gang.
Hvem er det egentlig som synes det er hyggelig å stirre i båtveggen i tre timer når man er på reise?
Som oftest har jeg bedt om å få et annet sted med lys og luft, og de har ordnet det.

Men, noen ganger har jeg fått beskjed om at jeg bare får sitte og vente der jeg er satt til noen går fra plassene sine, for jeg reiser jo alene.

Vinter, vår ,sommer eller høst.

Det som dog er det fantastiske med høsten og vinteren er at soverommet er kjørlig.
Det får man ikke andre steder. .  Naturlig luftkondisjonering, mener jeg.
Jeg elsker å legge meg i senga når det er sånn. Rulle rundt under kjempedyna, god og varm,ingen sniktrekk noen steder, men kjenne frisk kald luft på nesa.
Selv om det ikke ligger noen sammen med meg sover jeg som en stein.
Det går an. Jeg har gjort det i mange år, og jeg skjems ikke.

(Synnøve Sætrum )

(Høsthimmel. Foto: Synnøve Sætrum)