31 januar 2011

Ytringsstedet: Det både forbauset og gledet meg. Jeg hadde vært...

Ytringsstedet:

Det både forbauset og gledet meg. Jeg hadde vært...
: "Det både forbauset og gledet meg. Jeg hadde vært i ebbe lenge. Du kom med flod.Jeg begriper deg ikke, men grep deg øyeblikkelig. Siden har..."

30 januar 2011

Å være uføretrygdet og reise på første klasse...


"Når du sier ja til det som er,
vil det alltid være nok.
Ingenting må legges til.
Ingenting må trekkes fra.
Det som er, er alltid nok."
(TVB)
 

I går kveld var jeg sammen med gode venner, noe som alltid gir gode samtaler og endel refleksjoner. Sammen med venner av det slaget finnes mye godt, blant annet det jeg kaller for "speilet".
Vi kom inn på dette med forventninger til oss selv og livet, og om å øve seg på "å reise førsteklasses".
Jeg kjente det i magen og med en eneste gang tenkte jeg "det er du dårlig til, veldig dårlig", jeg gikk ikke på noen måte i stykker, men kjente det stikket som smerter sjelelig.

Eller sagt på en annen måte:
Det gikk rett hjem i mitt ganske gode, men dog ikke helt førsteklasses eller alltid supersterke selvbilde. For jeg plages av og til med mine brustne forventninger til meg selv og hva livet mitt skulle bli. Jeg sleit buksebaken på lesesalene i årevis. Høyere utdanning og astronomisk gjeld i statens lånekasse. Hva visste vel jeg om at helsa skulle peke nese til meg lenge før jeg fylte fem tiår... For "å reise på første klasse" handler ikke om penger eller prestisje, men om hva jeg forventer meg av menneskene rundt meg, og om hvordan de ser på og behandler meg.
Hva jeg aksepterer og hva jeg tar uten å mukke.

For:
 "Jeg kan jo ikke forvente noe annet sånn som jeg er, og ingen kan da være glad i eller endra mindre elske meg sånn som jeg er"... Hvor usynlig og unseelig og lite verd jeg klarer å betrakte meg selv på en skala fra null til hundre, og hva konsekvensene blir av det? Klappe seg selv på skuldra og være god og bra nok er det slett ikke snakk om i det stemningsleiet der.
Spark langt under beltestedet er mer stilen og saken.

Noen ganger er jeg veldig på sporet "det er ikke så farlig med meg, jeg kan bare sitte her jeg".
Offeret! Det er et vondt sted å være. Nedverdigende, men det finnes slike steder i tanken.
Plenty med rom for den som vil bruke livsdagen til å boltre seg i den grøfta.

Så det der med å øve seg på "å reise førsteklasses" falt helt i smak.
Blir helt sikkert litt av hvert under vegs, men jammen er det verdt utprøving på alvor.
Med metaforet til hjelp skal jeg øve meg på den viktige delen av livet. Her kreves ingen penger eller annet, bare mot til å ta seg selv på alvor og ha forventninger om å bli respektert og elsket for akkurat den jeg er. Det blir ikke lett, det kommer garantert til å koste, men jeg har bestemt meg for å teste det ut og å vokse på det. Erkjennelsen av at jeg automatisk setter meg bakerst i godsvogna er verdt å gjøre noe med. Revolt! Endring! Jeg ønsker jo ikke å reise sånn, jeg ønsker reise godt.

Når man er uføretrygdet, eller uførepensjonist for å være helt presis, er man stigmatisert.
Det kan det vel ikke være noen som helst tvil om.
Og, i disse tider er massemediene fulle av det.
Høyrekreftene i samfunnen snakker om "trygdefellen" og mye annet p....
Underforstått "pariakasten" som bare er "samfunnet til byrde".
Glemt er det at uføretrygden er velferdssamfunnets skinnende gullmedalje. Ingen må ut i skogen for å dø, eller bo på fattighjem drevet på almisser fra øvrigheta. I alle fall er det enda slik i Norge.
Her er det om å holde Siv J. og andre fra makttaburettene, og opprettholde verdighet for syke mennesker.(Jeg snakker ikke om resten av verden og fattigdomsproblemet selv om det opptar meg mye.)Det er nesten så det sies: "Kan de ikke bare ta seg sammen, og komme seg i jobb".
Mens det vises til at så så mange prosent skulle kunne ønsket seg arbeid, i alle fall i gode perioder sykdomsmessig. Jeg tilhører ikke denne lille gruppen. Derimot befinner jeg meg i den gruppen som har fått et bedre liv nettopp fordi jeg ikke må arbeide mer. Jeg er ikke blitt rik, kommer ikke til å bli det, men jeg har et liv som pr. i dag er mye bedre enn det jeg hadde mens jeg hang i stroppen.

Pr. i dag har jeg fred og forutsigbarhet i livet mitt. Jeg har akseptert ståa, og når det nå først er blitt som det er blitt så tillater jeg meg å være glad for bare å være, bare å leve. Ha det godt.
Være takknemlig for at jeg slipper alt som kunne vært så mye mye værre om jeg var født et annet sted på kloden. Man snakker nå om "den nordiske samfunnsmodellen" over hele verden.

For oss som er syke, eller uten arbeid er det vel neppe særlig tvil om at vi er glade for den. Jeg er også glad for at jeg har et sted og bo, om enn det ikke er det største i Norge om jeg sammenligner meg med resten. Det er jeg sluttet med, for da  "reiser jeg langt fra på første klasse". Da gjør jeg meg mindre enn, og dårligere enn, og kan ikke vise til noen form for suksess. Målt i kvadrat og materielt gods. For meg fungerer det mye bedre å sammenligne meg med meg selv, og hvordan det har vært da alt var meget værre enn nå. Mye sitter i holdnigene mine og dine. Først og fremst de som handler om meg selv, men også hva du synes om kronikere.

Når jeg sier er pensjonist blir jeg ofte stilt spørsmålet:
Hvordan får du dagene til å gå?
Er det ikke trist?
Vel, det første spørsmålet forstår jeg ikke lenger.
Tiden den går den, eller kommer , alt etter hvordan man ser det.

Men, for meg var det i alle fall sånn at jeg ble syk, og var det som da het "tidsbegrenset ufør" gjennom flere år. Siden jeg er kroniker innså jeg etter hvert at det var denne vegen det bar, så jeg var ikke uforberedt, og jeg fikk øvet meg grundig på ikke å være i jobb. Jeg øvde og øvde på det som heter "bare å være". Så da jeg omsider ble erklært varig ufør kom det ikke som noe sjokk.
Jeg hadde lenge  sett hvor høna sparka...Tiden fyller jeg hver eneste dag. Det er ikke noe problem. Forskjellen på meg og den yrkesaktive er antakelig bare tempoet i hverdagen. Alt her i gården går mye roligere for seg enn da jeg hang i klokka. Tid er vesentlig i dette med å bli "satt ut".

Hva det andre spørsmålet angår er det å si, at jo, det er jo trist at ikke helsa holder.
Det er trist at jeg for min del slet buksebaken på universiteter og høgskoler gjennom mange år og ikke får brukt alle kunnskapene mine aktivt hver eneste dag. Lenge så jeg ikke land, og var veldig langt nede på grunn av realiteter. Selvsagt var det vanskelig å akseptere at det man sleit for, og trodde på gjennom hele det unge livet ikke ble som tenkt. Og, det var ille å måtte "forsvare" seg rundtomkring.Ikke skulle man måtte det, ei heller forklare noe som helst for noen.
"Rullene" man er gjennom før situasjonen er blitt "varig ufør" er mer enn nok.
Man kan ikke kjøpe seg diagnoser i Norge, og takk for det.
På den andre siden: Kunnskap kan ingen ta fra meg, den blir ikke borte selv om skroget skranter. Tvert imot beriker den min sjel. Det er alltid noe å fortsette med på den vegen.
Heldigvis er det ikke ulovlig å være nysgjerrig og søkende selv om en er ufør.

Det andre triste er akkurat det med dette "er det ikke trist".
Jo da, jeg er relativt ung enda, og utenfor arbeidsliv.
Jeg ser den, særlig sett fra den yrkesaktives ståsted.
Og, fra den synsvinkelen at jeg ønsket meg et yrkesaktivt liv.

Men det handler om å godta livet som det er, og når det nå er som det er:
Nei, det er ikke trist! Det er mitt liv. Jeg lever, og har det bra med det.
Nærmest et tabu å si akkurat det, og jeg kjenner jeg er redd for at noen skal bruke ordene som argument for å fjerne velferdsstatens gullmedalje. Å bli misforstått dit hen at det var det jeg ønsket meg hele tiden, og så videre. Det er nemlig utrolig hva jeg har fått høre gjennom de siste årene.
 Siden jeg har levd ei god stund, og ellers er et høyere utdannet menneske er jeg klok nok til se mekanismene. Menneskene sparker nesten alltid nedover i stedet for å rette aggresjon for hva det nå enn måtte være oppover mot maktens taburetter. Ekkelt, men helt vanlig.

Så spørs det da. Skal et menneske som jeg bøye nakken, snike meg langs gatehjørnene etter mørkets frambrudd, og betrakte meg som sykdom og diagnoser og ikke noe annet?
 Eller skal jeg rette ryggen, se folk i øynene og være et helt menneske så lenge jeg lever?
Har jeg som uførepensjonist mistet retten til å være glad i, og stolt av meg selv akkurat som jeg er?
Eller er det en menneskerett å være fri til å møte dagene med mot og tilfredshet, selv om en ikke forble innenfor rammene av "det normale"?
Fortsette å tro på ei framtid, legge tiden som har gått bak meg.
Elske de gode menneskene jeg har i tilværelsen min, og være takknemlig for dem.
For det som er er alltid nok.

Kan jeg tørre tillate meg å si:
Jeg har det godt, uten å bøye nakken under skammen samtidig?
Er det umoralsk å skrive en tekst om dette her?
Tillate seg å ta bladet fra munnen og si det som jeg opplever det, være som jeg er.
Rette den uføre ryggen min og reise gjennom livet på førsteklasses sete, noe alle mennesker skulle kunne. Uavhengig av kjønn, religioner, økonomi, eiendeler, diagnoser osv. osv.
Jeg har fått en oppgave for 2011. Hurra!
Skal komme tilbake med mer seinere. Blir artig utfordrende!Det handler ikke om hva man har, men hvem man er. Og: Et menneske, er et menneske, er et menneske, er et menneske.

Synnøve Sætrum


29 januar 2011

Egypt....Om ei reise og om opprør!




I Karnak-tempelet Luxor. Foto: Berit Hortman

Utenfor det egyptiske museet i Kairo. Foto: Synnøve Sætrum

Vandring i den muslimske delen av Hurghada. Foto:Synnøve Sætrum

Turiststrømmen til Karnaktempelet Luxor. Foto: Synnøve Sætrum
Ved pyrmiden. Foto: Synnøve Sætrum

"Vi lander snart i Egypt, faraoenes land, Afrika", tenkte jeg og nesten sitret da vi var på veg inn mot landingsstedet utenfor Hurghada. Jeg kunne se Rødehavet mot landet gjennom vinduet. Herlig herlig.
En gammel drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.
 Endelig komme dit og se alt sammen på ordentlig!
For en lykke!
Panorama i Giza. Foto: Synnøve Sætrum

Marked i Hurghada. Foto: Synnøve Sætrum

Pyramidene og alt det  andre, fra alle vinkler og i alle slags sammenhenger har jeg sett bilder og film av så lenge jeg kan huske. Historiene om verdens syv underverk hørte jeg fra før jeg begynte på skolen, og på barneskolen drømte jeg meg helt vekk. Jeg husker godt de første tegningene og fotoene jeg så i historieboka. Mumier eller dvs. dødsriter og merkelige balsameringsritualer, gravkamre med ufattelige rikdommer. Templene i og rundt Luxor, Kongenes dal og dronningenes dal, Kairo (Afrikas største by) og så videre. Egyptiske hieroglyfer, og for ikke å glemme Nilen, den fantastiske elva. Tut-Ank-Amon, farao fra ca 1334 til 1325 f.Kr er for meg blitt den som har virket mest imponerende, selv om jeg vet han trolig bare var en av de mindre viktige av landets konger i oldtidens Egypt. Men, faraoene i det fjerde dynastiet har plantet sine vitnesbyrd for ettertiden. Pyramidene og sfninksen ved Giza er det umulig å neglisjere.
Jeg var i Egypt på ferie sånn for tre år siden omtrent på denne tida, og var der ved pyramidene. Det var overveldende. Jeg har drømt om å klatre til tops, men selvsagt er det strengt forbudt, og det holdes vakt. Vi klarte komme oss et par trinn (les: enorme steinblokker) opp og fikk foreviget oss før vaktene kom. Jeg tenkte at jeg ikke kunne ha reist den lange vegen uten å ha tatt på steinblokkene. Det jeg ikke hadde tenkt på før jeg var der, var gigantbyen som omkranser Giza. Kairo(Al-Qahira), Triumfens by. Vi reiste i 6 timer med buss for å komme inn mot byen i gigantens morgenrush. Det var en, for meg, så unik opplevelse at jeg hadde gått glipp av noe stort om jeg ikke hadde fått den. Trafikken er ubegripelig og støyen like stå. Syv åtte bredder med biler i samme retning. Ingen merker i vegbanen. Egyptere krysser disse ferdselsårene uten noen form for fotgjengerovergang. At de tør, tenkte jeg, ordenseuropeeren. Kakafonien av bilhorn og annen støy. Jeg sier det bare: Reis og opplev! Lydbildet er verd reisa i seg selv. Millioner av mennesker kommer inn til Kairo hver eneste morgen. Innbyggertallet er ca. 20 millioner. Vi trengte hjelp, og fikk det både av guide og  ikke minst mitt reisefølges søte, flinke og hjelpsomme egyptiske venninne. Opplevelsen hadde ikke blitt den samme uten. Det sitter i meg alt sammen. Det historiske museet, den koptiske kirken, bazaren osv.Vi spiste i båt på Nilen. Overnattet i flotte stille omgivelser gjorde vi også. Oasis Hotel kan anbefales.
På marked i Hurghada. Foto: Synnøve Sætrum

Marked i Hurghada. Foto: Synnøve Sætrum
Utgangspunktet for "ekspedisjonene" var Hurghada. På noen nettsteder utropt til verdens styggeste turistmål. Vel, jeg har vært alt for få steder i verden til å kunne hekte meg på den "bølgen". Kan bare si det for meg var annerledes enn for eksempel Hellas som jeg etter hvert kjenner ganske godt.  I ettertidens lys tenker jeg på Hurghada som ei blanding av gammelt og nytt, eller islamsk med typiske deler turistmaskinaktige områder. Den gamle delen av byen er etter hva jeg er blitt fortalt en fiskelandsby ved Rødehavet. I dag er den et populært turistmål både for egyptiske og vestlige turister. Turisme er pr. i dag hovednæringsveien. Og, den betegnes som et eldorado for dykkere. Siden jeg er diabetiker kan jeg ikke dykke, men jeg fikk da snorkla litt ved stranda, og så fisk jeg ikke har sett noe annet sted, og sikkert ikke kommer til å se igjen om jeg ikke tar turen tilbake. En gang sa jeg at jeg aldri skulle til Egypt mer, noe som ikke har noe med landet å gjøre men en skummel flytur hjem. I dag må jeg bare trekke ordene tilbake.
Vakker moske i Hurghada. Foto: Synnøve Sætrum
Alabastermoskeen i Kairo. Foto: Nermein Abdalla

Foto: Nermein Abdalla


Ved Nilen. Foto: Synnøve Sætrum
Hotellet vi bodde på var omkranset av ulike moskeer, fem tror jeg det var. Fantastisk fremmedartet musikk fra minareteene  under alle bønnetidene. Særlig under kveldsbønnen var musikken spesiell der den nærmest "kolliderte" i lufta over oss på verandaen. Vi vandret mye gatelangs, både dagtid og kveldstid. Vi oppdaget vi kunne ta taxi eller buss til den muslimske delen av byen og vandre derfra og inn i turistmaskinen, så fikk vi med oss begge deler. Noen dager lå vi ved havet bare og slikket sol. De dagene var like, og er forsvunnet fra hukommelsen på et vis. Det som ikke er borte er bussturen gjennom ørken og nildeltaet til Luxor.
Besøket i Karnak-tempelet.
Kongenes dal. Dronningenes dal. Luxor i seg selv de gatene vi dro gjennom. Vi krysset Nilen i båt.
Mylder av fattige og skitne barbeinte skjønne unger møtte oss da vi gikk i land.
De rakte oss hånda til støtte over ripa i håp om å tjene en slant.
 Vi ga fra oss lunsj-pakkene. Jeg har egentlig ikke sett så mye slik fattigdom før. Det gjorde noe med meg. Jeg hadde lyst til å gi fra meg alt jeg hadde. Egentlig. Men, man gjør det jo ikke.
Bare skjønner der og da at det er all grunn til å være takknemlig for å være født i denne delen av verden.

Tilbakeblikket denne lørdags morgenen gir meg lyst til å dra dit igjen. Kanskje ikke akkurat  til Hurghada, men til landet. Det har mye mye historie å vise fram som jeg ikke rakk få med meg. Det er grenser for hva som går på 14 dager. Man kan jo drømme om en båttur på Nilen en gang. En lang en. Få se den grønne delen av landet. På siste turen så jeg mest ørken. For den dominerer landskapet.
Det er langt fra ørken som preger menneskene i dagens Egypt disse januardagene.
Det er opprør, ungdomsopprør i den semipresidentielle republikken Egypt, hvor det har vært unntakstilstand siden 1967. Dvs. politifullmaktene er utvidet, grunnlovsfestede rettigheter suspenderte og sensur er tillatt. Loven har kraftig innskrenket politisk aktivitet for andre enn regjeringen. Rundt 17 000 mennesker holdes fengslet under denne unntaksloven, og demonstrasjoner og ikke godkjente politiske organisasjoner forbudt.
President Hosni Mubarak har regjert Egypt siden 1981. 
Korrupsjonen sies å være stadig mer omfattende for å holde på makta. Ellers har regjeringen hans, som har blitt kritisert i media og blant ikke-statlige organisasjoner, blitt støttet militært av USA på grunn av hans reaksjoner overfor islamister og en støttespiller i deres politikk overfor Israel .
(Dokumenter fra Wikileaks viser at USA har støttet demokratibevegelsen i Egypt med flere hundre millioner kroner i året for å fremme demokratiet i landet.)
Politiets brutalitet sies å være en annen av årsakene til opprøret som nå pågår. .Khaled Mohamed Saeed døde under omstridte omstendigheter i Sidi Gaber-området i Alexandria den 6. juni 2010.Han skal i følge vitner blitt slått ihjel av politiet. Protester av begrensert art har vært vanlig tidligere. Men, det som hender nå er annerledes. Fra 25.januar har det vært store protester og opprør over hele landet. Som det største uttrykket for folks utilfredshet i nyere tid. Massemediene beskriver Kairo som "en krigssone".
Det rapporteres også at for første gang har egyptere fra alle samfunnslag og ulik sosial bakgrunn deltatt i protestene. De som demonstrerer er en blanding av fattige og unge fra landet, middelklassen og unge sønner og døtre av eliten.
Det er i dagene som har gått blitt meldt om døde, skadede og hundrevis av arrestasjoner. Før varslede demonstrasjoner i går ble teletjenester og internett-tjenester brutt.
Antiterrorstyrker sies å være utplassert i Kairo. Disse har brukt vannkanoner og tåregass mot demonstranter som har kastet stein og ropt slagord mot presidenten og sønnen (han er blitt foreslått som arvtaker). Portforbud er innført i alle byer. Demonstranter beleirer utenriksministeriet, den statlige kringkasting og det nasjonaldemokratiske partiets hovedkvarter ble i går satt i brann.
Karikatur av K.M Saeed som holder Mubarak.
 Hosni Mubarak sa etter midnatt at han ville be regjeringen gå av og erstattes i dag. Han vil selv lede den sa han, og demonstrasjonene fortsetter også i dag.
Kravet er at han skal gå!
En vanlig dødelig som meg ytrer med dette at jeg håper han snart erkjenner sin besøkelsestid for over og tar sin hatt og går. Nok er nok!

Som et menneske for demokrati og ytringsfrihet forsøker følge med så godt jeg kan i alle meldingene som kommer fra landet. Det virker kaotisk, men jeg håper moderne egyptiske medmennesker går mer demokratiske og sosialt bedre tider i møte.
 Måtte de gode demokratiske kreftene seire...

Synnøve Sætrum

27 januar 2011

"Bare" er et relativt begrep...



Det er "bare", sier de.
Eller det er "bare" å.... osv
Jeg sier:
Noen ganger får jeg rett og slett vondt i viljen.
Ikke fordi jeg ikke forsøker på det motsatte, eller bare trasser.
Nei, det er fordi jeg undrer meg over makta's motiver for ord og handlinger.
Jeg oppfatter det som mer enn supernaivt å definere makta som snill eller god eller rettferdig.Viljen gjør kraftig vondt, og jeg blir sittende å fundere og reflektere over hva de sier og hva de gjør.
Når for eksempel pressa slår stort opp at Maria E's kjæreste nå også er papirløs blir det for søkt.
Det går da ikke an å ta slikt alvorlig.
Finnes det noen annen konklusjon enn "melking" til spenene er mer enn betente og alvorlig for lange?
Hvilken betydning kan det få for alle de mange mange mange tusener som fortsatt er i nød?
 Hvem sier hva til hvem, på hvilken måte, hvor hvordan og hvorfor?
(Slikt går det an å dybdetenke på mens man skraper isen av bilen, eller smører det hjemmebakte knekkebrødet, eller rett og slett hva enn man bedriver.)
Slik som pressen og statsministeren for å nevne noen.
Ta bare denne saken dere vet, som alle snakker om,  som begynner ligne et pressejippo ,og ikke en alvorlig menneskelig krise som jeg(og helt sikkert veldig mange andre) først helt bestemt og ærlig så den som. 
Det ser ut til at Vær-varsom-plakaten er gjemt innerst på et utgammelt mørkeloft.

I går kveld så jeg dokumentar om ureturnerbare Emmanuel, som iflg. dokumentarens skapere er Maria E's rake motsetning. Analfabet, ikke ressursterk, mørk hudfarge.
Papirløs flyktning fra et eller annet. 
 Jeg ble ikke noe særlig klokere av hva myndighetene uttalte i denne saken.
Byråkrater og andre hørtes til forveksling like ut. Det samme refrenget som i Maria E "sangen".
Fortsatt sitter jeg her og lurer på hvorfor det er så vanskelig å handle i disse sakene, skjære igjennom og få gjort livet noenlunde forutsigbart for disse menneskene.
Uansett hva svaret på søknadene deres blir.
Hvorfor må det ta så lang tid?
 Hva er det jeg ikke får med meg?
Og, når det tar så lang tid som det ser ut til for mange.
Nærmere tiåeret og over det, da er det jo stor sjangs for at folk er integrert her,
og fungerer som ressurser for samfunnet er det ikke da på tide med utstrakt bruk av humanitærparagrafen? 
De fleste som ikke er syke eller uføre  ønsker å delta.
Og, når de har giftet seg her, fått barn osv. så strider det totalt mot min rettsoppfatning at man for ekempel skal sende mor vekk fra tre små barn for at hun fra utlandet skal søke om arbeids- og oppholdstillatelse.
Det tar jo "bare" inntil 2 år. Kan man si "bare" om man ser det fra disse barnas perspektiv? 
Jeg har svært vanskelig for å begripe man skal gjøre et barn ansvarlig for sine foreldres handlinger. 
Slikt synes for meg nærmest gammeltestamentlig.
Jmf. greiene om "arvesynden" og annet snadder.
 Jeg forstår det ikke.
I mine kretser diskuterer vi dette ut fra ulike ståsteder og oppfatninger av hva som egentlig sies i mediene.
Vi er engasjerte, samtidig som vi også er litt trøtte av hele greia. For hva er hva egentlig?
Det er blitt litt forvirrende etter hvert, eller i alle fall såpass at jeg skjønner vi diskuterer ulike ting med bunnen i disse sakene. Eller kanskje i noe annet? Sa jeg forvirret? Ja. Jeg er det.
Vel, og vel. Jeg er visst langt fra klok nok til å kunne vite det som er fakta og ikke fakta i disse sakene. Men, jeg vet det er enkeltskjebner og mennesker det alltid er snakk om bak de store tallene. Det er det viktigste å ikke glemme. Medmenneskeligheten. Medfølelsen.

Forvirringen er der likevel:
Hvilke ærender er det statsministeren og de andre egentlig løper når de høres ut som mekaniske maskiner. Stoltenberg svarer det samme om og om igjen. "Rettferdighet" er et ord han har brukt noen ganger. Men, han ser ikke overbevisende ut for meg. Han gir meg mer tanken; lyset på men ingen hjemme.
Og, dessuten, er han egentlig i posisjon til å definere rettferdighet? Har han troverdighet i så måte? Jeg vet ikke om det er sånn, men jeg lurer på om han ofrer visse politiske prinsipper, og i samme slengen noen tusener  enkeltmennesker, for å demme opp for å sette Siv J og lignende.Gjør som "de i Fremskrittspartiet" sier for å holde dem unna taburettene.  Ikke at jeg har det minste sansen for at hun skal havne i maktposisjon, det ville etter mine begreper være helt krise.
Likevel undrer jeg meg over han gjør, og hvor mye inflytelse de blåbrune i realiteten har allerede?
Fremmedfinetlige strømninger er jo totalt oppe i dagslyset over hele Europa. Er det det han tar hensyn til for å beholde makta Statsministeren?
Kanskje jeg tar sorgene på forskudd, og kanskje jeg trekker det litt vel langt.
Men, vi har hatt fiendebilder fundert på religion før, og det ble da drept "noen" sigøynere og andre ikke hvitariske under siste store krigen. Og, vil vi egentlig ha disse mørke tyrkerne eller pakistanerne eller for ikke å glemme irakere eller somaliere her. De er jo så... ja mørke.
Er det der det ligger, egentlig?

I en del år har vi snakket om at nynazistiske eller nyfacistiske strømninger tilører de uutdannede, de med penge-, rus- og andre sosiale problemer. Det er dokumnetert som en sannhet.
Men, er det hele sannheten undrer nå jeg...
Er det ikke noe som har spredd seg videre "oppover" i samfunnslagene?
Jeg synes, ut fra mine kanskje fattige kunnskaper, men dog, å kjenne igjen noen trekk fra andre tiders politikere som har forsøkt det med oppdemming uten særlig hell?

Ok, dette ble mye og meget.
Men det er jo ikke "bare" dette her med de papirløse.
Det er ikke "bare" med fremmedfrykt...
Det er ikke "bare" bak alle statistikker og tall. Det er enkeltmennesker som meg og deg. 
"Bare" er et veldig relativt begrep.
Antakelig helt ubrukelig i denne sammenhengen.

Synnøve Sætrum

18 januar 2011

"Måtte det være en overgang", sa grisen da han ble flådd.

Å være eller ikke være... Foto: Synnøve Sætrum

"Alt er en overgang",
sa grisen da han ble flådd, eller
nei forresten det var reven.
Men, samme det.
Alt er en overgang og noe er overgangsalder tenker jeg her jeg sitter og svetter under den iskalde på huden, og nesten gruer meg til neste runde under det klamme teppet.
 For noen andre runder blir det ikke for ei isjomfru i den andre puberteten. Er det noen som kjenner seg igjen tro?
Nei, det er bagateller og ikke det jeg er opptatt av her jeg sitter foran tastaturet. Den som kjenner det jeg kjenner vet at hun er her.
Alternativet er for dårlig.

Det er sol over tretoppene for første dag på all den tid. Mørketida er ikke ferdig her i dumpa, men det lover bra. Vi har fått en god time dagslys ekstra også. Jeg ser det, og kjenner det. Tenker glad på at om to måneder da, da er min verden badet i lys på denne tida. Den som lever får oppleve,
og jeg satser på å henge på veldig veldig veldig lenge ennå.
Vel.Om vi ikke er rammet av værste ekstremregnet i verden akkurat, så har det jammen vært vått siste uka, og skøyteisen glitrer i solskinnet. Det ene broddestrikket røk, så jeg må avgårde og finne meg et nytt. Trenger lårhalsen(e) for å stå på beina.
Kroppen sånn noenlunde i water er alltid en forutsetning.
Ikke sant?

Gradestokken viser -2, og radioen melder at Maria Amelie er satt fri. Måtte de sette fri alle andre som er i den situasjonen som henne. Begynne en praksis med utstrakt bruk av Humantiærparagrafen.
For det er mange, som har det som henne, har jeg forstått av siste dagers debatter. Ikke vet jeg hva som egentlig fikk regjeringa til å snu i denne saken, men jeg likte Anne Holt i går på NRK1 i diskusjon med Frp-formannen (som forøvrig er dame men bruker den tittelen...det sier sitt bare det men er en annen diskusjon jeg ikke skal gi meg inn på her og nå).
Som jeg oppfattet henne hadde hun flere vesentlige poenger i forhold til hva denne saken, og alle de lignende handler om.
Loven rommer lov for bruk av skjønn. Den har det som blir kalt "Humanitærparagrafen". Og, det er der sånne enkle sjeler som meg tenker det ligger. Humanisme. Opptre humant, eller medmenneskelig.
Bruke skjønn, og det nettopp fordi disse sakene alltid handler om enkeltmennesker. Disse rammes som kjent av enkeltvedtakene som fattes direkte om dem, og deres skjebne. Det nytter ikke å sitte veive med penna en halvtimes tid en ettermiddag og avgjøre et menneskes liv med lett hånd, fordi det står i Utlendingeloven at... osv. osv. osv... Tydelig for meg er det at "Humanitærparagrafen" ikke blir mye benyttet i "verdens rikeste og beste land". 
Kan ikke byråkrater og politikere se annet enn paragrafer og rigid prasis? Har de glemt hvor de kommer fra der de dingler på taburettene sine? Jeg undrer meg jeg, og kommer nok til å fortsette med det, men overraska er jeg ikke.
Det er veldig mange tiår siden jeg innbilte meg at makta er snill.
 Humanitærparagrafen. Ordet sier det handler om mennesker og at man må te seg på menneskelig mot alle mennesker. Jeg er fullstendig klar over at det neppe er det skrevne innholdet, men det er de tankene jeg som menneske får. For det er det jeg er. Akkurat som de som blir rammet av manglende bruk av lovbestemmelsen.
Aldri glemme det, sier jeg ennå en gang.
Det er jammen på tide at hele vellet av slike saker kommer opp.
 Det er mange av dem, og det handler om våre medmennesker.
Alltid ha for øyet og sitt indre at det er enkeltmennesker, som meg og andre dette handler om.
Mennesker og ikke byråkratske vendinger.
Jeg er vel noe i retning veldig rød sosialdemokrat tenker jeg. Partiløs dog, men ikke papirløs, siden jeg er født i et av "verdens beste og rikeste land". Jeg bor her, og blir ikke kastet ut.
Jeg er ikke teknokrat eller byråkrat. Det handler om mennesker.
 Dette byråkratiserte maktspråket som blant annet statsminister Jens Stoltenberg og hans medspillere har oppvist i denne saken skurrer i ørene på vanlige dødelig i "verdens beste og rikeste land å bo i".
Men, misforstå meg rett, jeg sier det igjen:
Det betyr ikke at jeg har sluttet meg til Frp-Siv's innvandrerfiendtlige tankegang. Hun så mørkt på at " hele vellet av saker" skulle komme opp i gårsdagens debatt...
For meg er det nærligende å slutte at formann S ikke har tilegnet seg samme humanistiske tankegangen som Anne Holt, eller mange av oss andre som har vært engasjert disse dagene.
Så vidt jeg kan tolke både henne og andre lignende mørkeblåbrune partiers standpunkter hva flyktninger og innvandrere angår, er det ikke snakk om å slippe noen som helst til i livbåten. For meg framstår hun og resten av "gjengen" noe søkt. Hver gang det er noe som i taes opp i mediene er de der og er for eller i mot akkurat som det passer dem. Oportunisme heter det, eller å snu kappa etter vinden. Hadde opinionen vært for å slenge ut skjeggete menner og annet mistenker jeg dem for å hadde vært i mot. Samme hva det gjelder egentlig.
Det handler om å forfekte erkeokonservative mørkeblåbrune holdninger og verdier forkledt som noe som "angår folk flest".
Jeg er ikke folk flest slik FRP definerer dem.
Jeg spør meg stadig når venstresidesaker ble FRP's... ?
Tenk etter sjøl.
Jeg nevner ikke i fleng...selv om det er... dessverre...fleng!
"Måtte det være en overgang", sa grisen da han ble flådd.

Ha en god dag, og pass lårhalsene.

Synnøve Sætrum

HOLD SINNET DITT MJUKT

Nesten vår. Foto: Synnøve Sætrum


Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
La det ikk...e stivne
av år og alder.


Smør det med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.

Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

(Hans Børli)

17 januar 2011

Istappene eller: Manipulerende mennesker


(Foto: William Larsen)

Den aller viktigste siden ved livet er samspillet med andre mennesker.
Familie og gode venner er en gave  jeg er så heldig å ha fått oppleve mye i min tilværelse...
Spesielt viktige er de personene som er grunnen til å stå opp om morgenen. Mange ganger i løpet av ei uke står jeg opp og tenker på at i dag har jeg en avtale med et eller flere mennesker som representerer og betyr noe godt for meg. Samhold og ærlighet er viktige sider ved de gode relasjonene.
 Mennesker som ikke er der for tidtrøyte, bestemte formåle eller en eller annen skjult agenda. 
De menneskene som gir følelsen av "swing" i tilværelsen, tilfører en energi og gode følelser for dem og en selv. Medmennesker som får tiden til å leve.
Gode reale venner er den helt uerstattelige konstanten i livet mitt.
Det finnes mange å være takknemlig for.

Ikke så mange, heldigvis, men noen få ganger er det ikke sånn. Det er når man møter et menneske som tilsynelatende virker både positiv og real og morsom kanskje. Men, likevel ...
Disse menneskene gir dårlige følelser i meg, får selvtilliten til å synke.
Jeg har heldigvis ikke opplevd det så mange ganger, men noen ganger vet jeg gjerne etter et lite stykke tid at jeg høyst sansynlig er utsatt for et manipulerende menneske.
Målet for et manipulerende menneske er alltid å vinne.
Få siste ordet.
Være bedre enn.
Større enn.
Sterkere enn.
You name it, listen er uendelig.
Poenget er at den som blir utsatt for manipulering alltid forsøkes dyttet under den som manipulerer.
Det kan være skjulte taktikker og agendaer som rettes mot deg for å oppnå en bedre posisjon, men du merker at noe foregår. Man merker intuitivt at mennesket har en skjult aggresjon som blir rettet mot en selv. 
Ofte er det ingen åpenbare grunner til at det skal være slik.
 Det gjør det likevel ikke mindre virkelig.  
Man utsettes for dette ullne som du ikke helt får tak i, men bare vet helt bestemt er til stede.
Alle varselbjellene ringer, nettopp fordi man blir utsatt for et slags angrep.
Min opplevelse er at manipulerende mennesker lyver.
Det være seg for å fremstå som bedre enn de er i virkeligheten, eller de lyver meg rett opp i ansiktet om både meg og seg selv. Smisk er et ord for det jeg mener, og det er relativt lett å gjennomskue.
Det smiskes for å skape tillit, og gjennom det kontroll på et senere tidspunkt. 
Løgn om andre, servering av usanne rykter er et typisk trekk.
Eller å framstille andre som om de virkelig vet noe om dem, men sannheten er at de ikke vet noe som helst. Deler en "hemmeligheter" eller "sårbarheter" kan man være nesten sikker på at det blir brukt mot deg ved ensenere anledning.
Å unngå å fortelle sannheten er en måte løgn slike ofte benytter seg av.
En får bare del i  fragmenter av informasjon om vedkommende, og på den måten manipuleres det fram en person som i virkeligheten ikke finnes.En får ikke tak i hele bildet.
Noe manipulatoren gjør for bevisst å beholde posisjonen.
Som om han/hun er redd for en eller annen type dom eller noe annet om hele bildet kom til syne.
En blir distrahert av manipulerende personer.
Midt i en samtale om noe vesentlig eller sårbart, kanskje noe som berører personlig,
kan hun eller han plutselig bare vri samtalen over på noe annet.
Forsøke å fjerne fokus på det som var viktig. En firnurlig teknikk for unngå sannheter om seg selv. Samtidig som mennesket med dette indirekte helt klart sier at det du snakker om er uinteressant eller ubetydelig.
Vagheter er en annen ting disse er eksperter på. I stedet for å være ærlig i det som blir sagt så kommer det ut noe mumling og vagt, slik at man ikke får tak i hva vedkommende egentlig sier.
Dette er jo som kjent en metode for siden å kunne si at det er den andre som oppfattet feil.
Som om ikke det er nok, så er det dette med skylfølelse.
Den som manipulerer kan finne på å drite deg ut offentlig, eller beskylde deg for noe som ikke er sant.
Det gjør deg passiv, og det åpner for enda mer manipulering.
Skyldfølelse er jo forgjengeren til skammen, og den som skammer seg er et lett offer for manipulatoren. Sarkasme følger gjerne i kjølvannet.
Manipulatoren med stor M snakker til deg som om du er syk.
I vårt samfunn er det dessverre slik at da er du å oppfatte som underlegen og lavere på rangstigen enn om du er frisk. Om det virkelig er sykdom inne i bildet er helt uinteressant for manipulatoren.
Uttalelser som: "Jens er syk, ikke hør på ham", eller : "Hun er syk i hodet" .
Eksemplene er mange, men manipulatoren bruker  denne hersketeknikken for å skape underlegenhetsfølelse og skyld.Bruk av krenkelser overfor det mennesker ikke kan styre (dvs. helsa eller utseende) er noe av det som virkelig setter den som blir krenket på defensiven. Og denne kan fort bli møtt med:
"Jeg sier det bare som det er!".
 Manipulerende mennesker bagatelliserer, nekter, inntar offerrollen,
 rettferdiggjør og skylder på andre for egen atferd.
De spiller uskyldig, eller ignorerer.

Tja, jeg kunne vel ramset opp mange eksempler på manipulering. Trukket inn hendelser i mitt eget liv, men lar akkurat det være.Ikke noen grunn til å henge ut folk på blogg. Det er ikke det jeg er ute etter.
 Fikk bare en plutselig lyst til å si noe om den delen av livet også.
Man kommer jo ikke utenom at ikke alt alltid er rosenrødt.
Jeg tenker heller ikke at jeg alltid er uten disse egenskapene selv. Alle mennesker har vel et snev av maipulerende atferd i seg. Tror det er normalt i forhold til selvhevdelse. Men, da mener jeg den som er sunn. Som jeg ser det  er forskjellen mellom det normale og det manipulative den skjulte aggresjonen som ligger i bunnen hos den som manipulerer.
Det er sånn at når noen prøver å manipulere meg, når jeg får mistanke om det så dukker det alltid opp med følelsen av at det er noe galt. Ubevisst oppfatter jeg aggresjonen som blir rettet mot meg, før bevisstheten skjønner det.

Dessverre er det slik, i alle fall for meg, at når jeg kommer i kontakt med et manipulerende menneske så havner jeg ofte (til å begynne med) i en defensiv situasjon.
Ok, de finnes over alt.
På teateret eller i butikken eller på trenigsstudioet.
Akkurat i de situasjonene gidder man ikke forholde seg til dem akkurat mer enn nødvendig.
Men, noen ganger finnes de i situasjoner hvor du må.
Noen ganger kan man ikke snu ryggen til sånn uten videre.
Da kan det være greit å stole på seg selv. Være glad i seg selv. Ha gjort noe med sitt eget selvbilde. Manipulatorer er eksperter på å plukke ut mennesker om strever med akkurat det.
Man kan stille spørsmål som:
Hva sa du egentlig nå?
Vil du forklare meg det?
Hva mener du med det?
Unnskyld jeg hørte ikke?
Kan du gjenta det du sa nå?
På den måten kan man sikre seg litt mot å bli manipulert. Slike spørmål kan være motvekt til bortforklaringer, eller forsøk på unnskyldninger fra den som manipulerer. Vansklig kan det være, men jeg finner det helt greit å stå på sitt. Vise at man mener mennesket gjør noe uriktig. Ikke miste fokus på det.
Man har sin soleklare rett til ikke å bli herja med av disse menneskene.
Jeg mener, sier et menneske noe stygt til deg, så sier det noe stygt. Intensjonene er da helt uinteressante. Stygt er stygt.  Noen ganger er konfrontasjon helt nødvendig.
Ofte er det også slik at om en kan utvikle selvironien sin holder manipulatorene seg vekk.
Eller om man er mer oppmerksom på hva som skjer rundt en. Manipulatoren forsøker seg nesten alltid på "folk som ikke følger med". Man blir gjerne møtt med "hadde du fulgt med så hadde du visst at", eller "du følger aldri med så det kan du ikke vite noe om".
Jeg liker ikke feighet, jeg avskyr løgn, og liker manipulasjon enda mindre.
 Med det mener jeg mennesker,
som det ser ut for meg har et behov for å vinne med den hensikt å trykke andre ned.
Få det siste ordet.
Ha rett selv om ting er galt.
Aldri gi seg, og bruke andre mennesker på veien for å få dette til. 
Osv..osv...

Oi oi, dette ble en helt annen tekst enn det jeg hadde tenk da jeg satte meg til tastaturet. Tanketumletekst av det litt alvorligere slaget. På skrivekurs en gang ble jeg fortalt at det er bra å lytte etter det den indre stemmen sier. "Det blir det tekster av", sa de vise. Noen ganger eller nei, mange ganger er det helt sant.
Men, nå skal jeg ut på broddene og skaffe nødvendigheter til middag.
Jeg får gjester av den uaggressive og ærlige sorten mennesker.
Skøyteisen må være helt glitrende for dem som er interessert i den typen ekstremsport.
Jeg eldes bittelitt og står over.
Passer på lårhalsene.

Og sånn går no dagan!

Synnøve Sætrum

16 januar 2011

15 januar 2011

Det snør det snør det snør det snør det snør det snør......


Det snør det snør, tiddeli... det er deee det gjør tiddeli...
Man kan spørre seg hva slags følelser som kommer for dagen i anlending den saken.
Elske eller ikke elske snøen liksom?
Å ære eller ikke ære må være feil bruk av vendinger i denne sammenhengen.
Men, ikke å være eller ikke være. Tross alt.
Den som er ute med snøskuffa er, og kjenner det så ettertrykkelig.
Tidspunktet på døgnet er uinteressant.
Morgen eller kveld, middag eller midnatt
så er og blir baksinga er den samme.
"Ikke gråt om det er vinter og det snør, det kommer sommer etter den som alltid før", kan man nynne i en slags "gledens sameksistens" med elementene.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen.Noen få av klodens milliardre seiler gjennom livet uten å merkes med noen form for nød.
Unntakene som bekrefter regelen.
De aller fleste har det ikke som dem.
Alltid er det mange mange som har det værre, alltid noen som bakser med atskillig vanskeligere "stuff" enn noen spadetak i anledning den skandinaviske vinteren.
Så det så.
Å være eller ikke være...

Noen drukner i flomvann og gjørme. Noen blir drept av voldelig mann eller x-mann.
Krisesentrene er fyllte til randen, men likestilte er vi sier de som hevder å vite...
Hmm, sier nå helt vanlige dødelige meg og undrer meg litt på hvordan det er mulig stadig å framheve denne åpenbare løgnen som en nærmest udiskutabel sannhet.
Hvilket ærend er det egentlig som gåes når sånt sies?
Saker og ting skjer. Livet har noen ganger mer på lur enn man ber om. Livet er sånn.
Uforutsigbart i all sin forutsigbarhet.

Innimellom hender det at en må stoppe opp og tenke på hva som skjedde i går,
 og hvilke muligheter finnes om en våkner i morgen:
Hva rammet meg nå?
Hva er det som skjer?
Hva utsettes en for?
Hva utsetter en andre for?
Er samvittigheta på opp- eller nedadgående?
Er det greit å være menneske?
 Greier en være et ålreit medmenneske?
Hvor holder en fokus?
Hva er det som er viktig?
Hva er mindre viktig?
Hva er direkte uvesentlig?
Greier en behandle sin neste som en selv skulle ønske å bli behandlet?
Skal man alltid vende kinnet til?
Er det sant at bitterheten er den værste gift mot sinnsro?
Er det mulig å skille mellom å være bitter og eitrende forbanna?
Er sinne sunt eller luksus en ikke bør unne seg?
Er det sant at man kan være lykkelig, ikke euforisk, men glad i livet og seg selv bare ved å benytte seg av noen helt enkle prinsipper for tenkningen sin?
Har du kjærlighet nok (og ja, jeg har tatt akkurat det spørsmålet fra den sangen..)?
Har du ærlighet nok?
Puuhhhh....

Hva rammer meg nå? Livet. Det livet som snør ned og på meg bokstavelig talt. Jeg få mye "Zen-tid" over spaden. Siden jeg blir stående sånn lenge hver eneste dag, noen gang timer får jeg tid til å kjenne etter. Kroppen fungerer enda. Jeg greier spatakene omatt og omatt.

Å elske eller ikke elske, å ære eller ikke ære, å være eller ikke være...


Ha trivelig lørdags kveld.


SynnøveSætrum

14 januar 2011

Ikke gråt om det er vinter og det snør...Slipp Maria Amelie fri!


Maria Amelie

Som dagene går oppdaget jeg denne ettermiddagen at det er en time lenger lys til disposisjon.
Jeg nynner og nynner ei strofe av den gamle visa jeg ikke helt husker;
.."ikke gråt om det er vinter og det snør, det kommer sommer etter den som alltid før.."
Lysningen i mørket gleder jeg meg ganske inderlig over siden jeg drømmer om ei overvintring på et lysere og varmere sted. Drømme drømme drømme drømme.
Det går ikke denne vinteren, men det kommer jo en til som alltid før, og da....
Gjøre i stedet for å drømme.
Få noe å skrive lange reisebrev hjem om.
 Den som undersøker får se, og det er det jeg gjør.
Egentlig:
To be or not to be..
( Tips meg gjerne om Kypros, Sør-Spania, Kanariøyene utenfor turisthelvetesløypene, Mallorca utenfor like så, Kap Verde. Etc. etc.
Gode råd og vink tas i mot med mange takk.)
JaffaL.
Det var dagens luxustanketumlerier.

Over til Norge og verden:
I verden begraves man i leire og jord, og flyter vekk i det ene landet etter det andre.Australia. Brasil. Pakistan(jadda jeg nevner det igjen). Etc. etc... Om de ikke drukner så mister de i alle fall alt de har, og vel så det. Jeg tenker på klimaendringer, jeg gjør det. For det er ikke måte på. Siste årene har den ene naturkatastrofen etter den andre bare fulgt hverandre. Det er så et vanlig menneske snaut rekker blunke før det skjer noe nytt. Jordskjelv, vulkaner, kriger, terror etc. etc... så "ikke gråt om det er vinter og det snør"...
Jeg vet også at det er ei ung dame som blir alldeles ubegripelig og elendig behandlet i disse dager.Jeg har i den forbindelsen hørt meningsytringer på radioen som har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Her taes ingen menneskelig hensyn til et ungt menneske som har vært det meste av livet her, klart seg til tross for alt firkanta byråkrati i Gnore (som kaller seg demokrati). Vel, jeg lurer nå litt på det med demokrati jeg da.
Hva som er hva, egentlig? Hva som bestemmer når alt kommer til alt, og hvem?
For denne saken gjør meg forvirra..
Er det mulig tenker jeg?
Er det ikke noe som heter opphold på humanitært grunnlag?
Er det ikke noe som heter FN's barnekonvensjon om man tenker på det gamle vedtaket fra 2004, som sitat: Nå effektueres.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt akkurat det i dag.
Det er mange år mellom 2004 og 2011 for et ungt menneske på 20. 20 -7=13.
Hva menneskealder angår kan vel neppe 13 defineres annet enn til et barn.
Endelig avslag.
Trynefaktoren må ikke være kriterie sier de høye damer og herrer. Nei, vel men....
Nedrig arrestasjon og utkastelse 7 år etter?
Kjapp gjennomføring?
Humant?
Medmenneskelig?
Et demokrati verdig?
Jeg tenker litt på en beskjegget mann også, og behandlingen av han.
Hva er hva, jeg bare spør jeg, og undrer meg.
Blir ganske elendig av å være herfra et øyeblikk.
Skal man le hysterisk eller felle stille tårer?
Over det som er så inn i det innerste av et eller annet ulogisk ullent ugjenomsiktig? Eller er det noe jeg ikke forstår. Sunt bondevett hørte jeg noen etterlyse i dag. Ser ikke ut til å være så enkelt å oppdrive i denne saken. Men, det kommer vel kanskje av at det snart ikke finnes en bonde igjen, ikke at det flommer over av industriarbeidere heller. Den arbeidsgruppa er også kjent gjennom historien for sitt gode vett og stå-på-glød for de vanlige menneskene. Men, nå er det dessverre snart ikke flere igjen av dem heller.
Hva blir det igjen til slutt?

Slipp Maria Amelie fri!
Slipp Maria Amelie fir!
Slipp Maria Amelie fri!

Jeg tillater meg et lite sukk sånn på tampen, men:
Ikke gråt om det er vinter og det snør!

Synnøve Sætrum

09 januar 2011

Tikk takk...




Tikk takk tikk takk...
 Livets pendel svinger fram og tilbake, fram og tilbake.
Den ene dagen er man flat til sinns og sliten i armene av vinterens snø.
Dagen etter våkner man etter et kjempehyggelig bursdagslag, totalt uthvilt og fornøyd. En eneste klar tanke melder seg i hodet: Så heldig jeg er som har ordentlige venner, og så veldig veldig veldig godt jeg har det.
Når en har levd noen år, sett både lys og skygge ,vet en at sinnsroen og gleden ikke er en selvfølge.
Så jeg stopper opp litt, registrerer sakte den indre ståa og tar imot med takk.
Snøen ligger der fremdeles.
Det er fare for å måtte spikke isstatuetter når det fryser ennå mer på, og av erfaring kan etterjulsvinteren faktisk gi en meter eller to til fra himmelen.
Likevel er det bare å nyte dagen akkurat som den er.
Tikk takk.
Tikk.
Takk.

Synnøve Sætrum

07 januar 2011

Mørketidsblues




I går sleit jeg unna sånn anslagsvis tre tonn snø foran bilen min.
Jo da, jeg greide se på det som dagens trim ei stund. Spadde med freidig mot, og alt det der.
Ribbefett og annet frøs gjør seg godt på vintersida, så jeg trøstet med meg at det er bedre å spa enn sitte inne i sofaen og gremmes over all snøen, som ellers gjør det umulig å gå noe sted som helst.
Totalt knock-out på et hvilket som helst helsestudio den der geskjeften.
 Sånn er det bare (jeg sier det selv om jeg ikke kan li det no særlig...)
Riktinok har jeg ski, men de siste tre døgnene har snøen nesten gått over i sørpe...
Godt hender og armer holdt til å rekke det, for nå går det mot sprengkulde igjen...
Da er det vel unødvendig å si mer, eller?
Zen-tid ble det også nok av med spaden i hånd.
Totalt til stedeverelse i her og nu, og man får tenkt seg noen tanker mens kroppen bare er arbeid og atter arbeid. Her kommer dine armer små...    ;-)
Litt munnhuggeri i kor med naboene over brøytemanskapenes nedprioritering av oss som bor på kanten gjorde godt. Ei stund var det bare håret unna snøballkrigen,
i uenighetens ånd over hvem som har skylda for det meste.
Heldigvis stod vi det over.
Undertegnede var glad for det da hun fortsatte å grave ut japsen.
Hun har ellers aldri vært glad i krig av noe slag, om enn hun ikke går av veien for ei skikkelig meningsbryting.

Vel, jeg gjorde det egentlig ikke på grunn av de overfornevnte tildrageligheter, men fordi her trues med mer snø og sprengfrost. Var det jo-jo-vær ABC-nyhetene kalte det, kreative som de er på den web'en?
Det er bare å formulere det slik:
Om jeg brenner aldri så mye fett hjelper det ikke når man ikke får bilen ut på veien igjen før til våren.
Ikke er jeg særlig god på spikking av is-skulpturer heller, selv om jeg i sted følte meg nesten som en. Gradene har sunket til - 7.3, og sukk, her loves som sagt mere snø til natta.
Så mye at jeg måtte parkere oppi bakken.
Skal ut og vifte i helga må vite, og kan ikke la meg stoppe av snømengdene.
Kan du ikke ta buss?
Nei, jeg kan ikke det.
Vi som befinner oss på kanten ser ikke snurten av bussen mellom fire lørdag ettermiddag og mandag morgen. Så mye for de nye rutetidene hos de nye blå bussene.
På Høietun ble ståa enda værre enn før.

Mørketid .
Iskaldt, det har knitra under skoene det meste av tida siden oktober.
Glemmer man lua fryser hårtorva. "Hu hei kor er det vel friskt og lett"...
Nei.Jeg greier ikke helt å se det eksotiske mer selv om det ikke finnes noe så stille som sne.
Den som har lest leksa vet at den også" tvinger hele byen i kne".
Det rimer på at jeg drømmer meg til et annet sted...
Strømregninga har tatt kvantesprang siden fjoråret, men det trekker likevel fra både pisten og histen.
Sinnsstemninga er treig blues, og jeg sier det fritt etter salige Trygve Hoff:


Mørketidsblues

Mørketid
og e ha gått i frø
fotsid himmel
de bi vesst enno meire snø
de trekke kailt i leiligheta kor e bor
å uti Skagerak står lavtrøkkan i kø
Mørketid
de værke i ei utslitt hainn
E har smakt på vintervinen
dein smake bærre vainn
Humøre mett e flatt
å e e einn utslitt utbreint gammel skrott
Hør no her:

E har hol i ein sokk
å støvletten e trødd skeiv
aille folk ha fådd nok a de tekstan e skreiv
E ha gått opp i vækt
Aillt e snart apati
Heile live deffekt
E dæ meir å si?

Søng blues jenta... spæll blues gutta...

E har dæ så fælt, e må få sei dæ einn gong tel:

E har hol i ein sokk, som sagt
å støvletten e trødd skeiv
aille folk ha fådd nok a de tekstan e skreiv
E ha gått opp i vækt
Aillt e svart apati
Heile live deffekt
Å de e aillt dæ e å si

Mørketid
De blåse kaillt fra nord
E føle me'kje heime her i lainne kor e bor
Mæn de e einn teng ei veit,
aillt,
aillt det dær ha vøre greitt
om du seinnte me nån få ord....


God snøkaoshelg, skal man tro Dagbladet.
Det står jo der og da må det jo være sant!

Synnøve Sætrum


03 januar 2011

Vintervirkeligheten 3. januar 2011...

(Mot Naoussa Paros. Foto: Synnøve Sætrum)
"Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter og det er en uimotståelig erfaring at den norske vinter bør tilbringes ved Middelhavet".
(Jens Bjørneboe)

Det er bare å krype til korset, eller i alle fall innrømmelsen, mens jeg ønsker:
Godt og fredelig nyttår ønskes til familie, venner, bekjente og ukjente. Ikke minst er det der med fred sentralt. Kjenner ingen steder behovet for det motsatte. Jammen er det nok med - 11.6 som tempen har sunket til den første hverdagen i det nye året. Da jeg våknet sånn rundt halv åtte klarte jeg ikke kaste meg på "jubelbølgen" over den første hverdagen i det nye året. Kjente det liksom ingen plass. Var mer på frekvensen det- er- kaldt-utenfor-dyna- og-huden-er-svett- og klam. Alt er en overgang, og undertegnede er så avgjort i den.
Det var ei stund jeg håpte kulda skulle fjerne sånne aldre.
Forgjeves! Forgjeves!
Jeg ga meg i steden til med dagdrømmerier om vårfornemmelser ved Middelhavet.
Kikke på asur og kjenne varme solstråler på kroppen.
Ingen mørketid, og ingen iskalde golv å sette tærne ned på.
Bare tanker om havsus mens man kikker opp fra lesinga av den beste romanen ever, 
og hva man skal vende i olivenolje neste økt "lenket" til komfyren.
Ingen vurdering av hvilke skosåler som holder ei halvung dame fra å falle i brukket lårhals på glattholka...Den tanken som dro meg tilbake til vintervirkeligheten for å si det akkurat som det var.
Jeg tenkte: Det er lenge til våren ennå. Lenger enn langt.
Dagen er bare blitt noen yderst få minutter lysere, men det gjelder det visst å få med seg, koste hva det koste hvil, eller hva salgsprisen lover.
Den første hverdagen på salg må det bli siden jeg mangler både brodder og dunjakke...
Løft ditt hode du raske pike!

Fredelig nyttår?

Synnøve Sætrum