30 april 2011

FANTASTISKE TING Å TA SEG TIL


Solnedgang Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Greske våreventyr står høgt på fantastiske- ting -å -ta- seg- til -lista mi må vite.
 Det er sannhet for meg, og jeg pleier slett ikke å "velge meg april" her hjemme om jeg planlegger litt godt. Men, i år "har jeg bil", så da må man prioritere.
Skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er, og si at grekofilien er et tilbakelagt stadium, og at det der er jeg ferdig med og sånn.
Nei!

Nei, slik er det på ingen måte.
Jeg klør lett, og gleder meg til høsten når jeg tenker i de baner. Restplassvarslene fra Ving er aktiverte også, og dukker det opp et kupp ja hvem vet hva som da hender over natta.
Den som lever får se/seg. Mest det første for den som dyrker singellivets viderverdigheter i kav og søkk.
Fantastisk flaks bare det å være i verden. Lage smoothie, drikke kaffe og høre lydbok. "Himmelarkivet" av Gaute Heivoll. Fantastisk roman. Høre den lest for seg mens man ligger på knærne i sitt enkle blomsterbed og luker vekk krydderurter som vokser som ugress. Meitemarken får være i fred, foreløpig, men den har det fantastisk nedi der. Ny jord pøses på hver eneste vår. Og, det er fred og ro. Ingen tsunamier eller andre katastrofer. Revolusjonene er ikke snublende nære. Nazistene er for lengst dratt hjem, og det lille rare demokratiet Norge bare fortsetter å være som det er. Det er ganske fantastisk i seg selv når jeg tenker etter.
Det å grave i molda er i grunnen like så. Med ny rik jord føles det enda bedre. Neglene knekker, og furene på hendene får mørke skygger. Rendene er så sorte at neglebørsten får "kjørt seg", og første solfaktor 25 er snart tom. Spankulere til apoteket og finne burk nummer to lørdag 30.april 11.
Nevnte jeg at det var fantastisk?

Kanskje skulle singlesen legge seg til et skikkelig framstøt på Møteplassen eller Match eller i det hele tatt, men jeg gidder det ikke. Fantastiske greier å være så sløv hva det der angår.
Kanskje er det yoga-en som setter meg helt ut.
Fantastisk å ha sinnsro og like tilværelsen akkurat som det er. Nevnte jeg det?
Er rett og slett for lite interessert i det nettkjøret...
Blitt for mye tøv og vas og useriøse henvendelser og så videre.
De kan bare ha det de som har lyst. Jeg har ikke nemlig.
 Jeg kan tenke meg mer fantastiske ting å ta seg til i vårsola. I vårhverdagen og livet mitt her og nå. Her finnes fantastise mennesker i tilværelsen, så trenger jeg egentlig så mange flere? 
Mistanken om at det som er der rett foran øynene på meg allerede her i den virkelige tilværelsen er det beste, og eneste interessante. Sånn er det nå med den saken også.
Og, det var i grunnen ikke slikt jeg skulle blogge om etter mange dagers pause.
Pause fra maskinen på grunn av den totale "kom mai du skjønne milde" naturen og stemningen i solveggene bortetter. Klokka ti minutter over ni viste igjen gradestokken 18.7 i skyggen, og på veggen i solkroken min 35. Varmt nok til at lengselen til Egeerhavet ikke er så intens som den pleier. Fint nok til å invitere på morgenkaffe. Heldig er den som får selskap i en sådan stund. For ikke å snakke om turkamerat i marka rundt her en snaue par timer etterpå. Irriterende at skogeierne ødelegger turterrenget med felling av trær. De forbereder nok allerede vedsalget til den kalde vinteren som skal komme en gang om lenge igjen.
Veldig lenge for min del, for den vinteren som kommer da skal jeg...
Ja det skal jeg!
Men, nå er det vår og sommer og høst som skal gjennomleves først.
En dag av gangen.
Det fine med framtiden er at det er akkurat sånn den kommer.
Fantastiske ting er jeg sikker på det blir å ta seg til hver eneste dag framover.

Brudespirea i blomst april 11. Foto: Synnøve Sætrum


Synnøve Sætrum

25 april 2011

Jo, det knopper seg. Bare å henge på!

Markblomster 25. april 11.. Foto: Synnøve Sætrum

Teppet av hvitveis brer seg mellom stammer og i grøftene rundt omkring her sør i landet...
Lett som melis eller nysnø,
men det er heldigvis ikke det det er.
Det er bare våren som har tatt plass. 
Sågar nesten sommer i slutten av april.
Bjørka er kommet langt i å kle den grønne kåpa på,
og fruktrærne skinner nysminket både i hvitt og rosa.
Prakten speiler seg i alle de små isfrie vannene.
Kanskje det er for tidlig, eller på den andre siden så er det vel akkurat som det skal være. Dette året er det nesten sommer i april.
Klage skal man i alle fall ikke, bare livsnyte som best man makter...
Vi har jo hatt en vinter ,som startet presis 4. november med bunnfrost, og som varte til midten av mars.
(Ville bare holde opp en kontrast ,
om noen hadde kommet i skade for å glemme.)
Vanligvis velger ingen med vettet inntakt seg april. Ventemåneden over alle ventemåneder som den vanligvis er. Skittent og grått og trist er det meste som kommer fram når snøen går. Men en sjelden gang velger april oss i stedet. Det skal være godt over 60 år siden sist om jeg har fått det med meg på riktig vis.
Som nå i 2011.
 Denne våren er det sånn.
Ekstremt sein påske, kombinert med ekstremt tidlig vår.
Herlig herlig herlig.
Det minner om sommer,
og for meg må det gjerne fortsette med det til langt uti november.
Ikke et ord skeivt om avvikling av vinter kommer til å høres fra denne bloggeren. Ikke et lite pip en gang.
Nix og atter nix,
her er det gavene fra Helios som dyrkes og tilbedes.
Dem og intet annet. Ligge på hodet i et bed og luke ugress, for det vokser som akkuat det i denne varmen.
Nok å henge neglene fast i.
Huden er blitt som av lær, og rendene under klørne er sorte.
Ikke av sorg men god varm mold.
Noen bedre?

Småbjørka tar den grønne kåpa på... Foto: Synnøve Sætrum

Samme dato i fjor var det ikke slik her heime.
Da var det kaldt og jeg pakket min kos og tok første flyet til solens øy. Rhodos, om noen ikke vet hvilken jeg mener.
Det vil si det første flyet som gikk etter askeskyene.
For i fjor "forsvant våren" i røyken fra Eiafjallajøkul.
(Greide jeg det riktig tro. Har ikke slått opp.) 
Fokus ble liksom så helt annerledes.
Flyskrekken tok seg en smule opp, men mer rundt tankene om hvorvidt man ville komme opp i et mer. Noen sinne.
Pessimistene så for seg den europeiske økonomien i ruiner, sammen med et par hundre års uønsket istid. Jo, det var tider for tabloidene det... Ikke som nå, når man kunne boltret seg i all elendigheten norske bombefly forårsaker for sivile rundtomkring.
Men, det ser ikke ut til at det er noe tess.
Jeg mener, det er jo tross alt krig på ramme alvor.
Ikke bare et pressejippoooooo!!
"Oppdrag Afghanistan" på NRK i kveld, men den nystarta krigen da? Ja, for det er det det er om enn aldri så felles FN-resolusjon.
Bombefly bomber, og bomber dreper mennesker. Spiller det egentlig noen rolle hvem ofrene får dem i hodet fra? Resultatet blir jo det samme. Den som dør som sivilist har ingen muligheter til å få det som blir fratatt henne eller ham tilbake.
Det er ikke sånn krig fungerer.
I det hele tatt så er krig helt utålelig, og uforsvarlig.
Ok, der skrev man seg litt utpå igjen. Sånn går det noen ganger.

Våren som var ja:
Deilige uker i Ialyssos og Rhodos by, ble det
om enn litt for tidlig i sesongen. Askeskyene la seg.
Året som er i gang skal jeg ikke ha sagt noe om.  
Resten gjenstår å se.
Grekofilien skal jeg ikke snakke om her og nå,
men merker at den setter inn sammen med sangfuglenes konsert.
Da jeg satt på verandaen i kveld var lufta tett av vakre toner.
Det er en fryd å leve når det sånn rundt dørene/ørene.
Var det opp til meg kunne man bare avvikle vinteren.
Jeg gråter ikke over minimalt med turer i skiløypa dette året.
Ikke halset jeg til fjells for å stå på dem i + 28.
Sjøen derimot, den har jeg studert nøyere fra svabergene i Høvåg påskeuka som gikk.
Stille og fint der ute før brølene fra alle båtene setter inn om en drøy måned.
Da er det ikke værende på Nattvigtangen.
Dessverre.
Sånn var det ikke bare for noen få år tilbake i tid.
På den tiden kunne man til og med overnatte under stjernehimmelen der ute. Hutre seg inn i soloppgangen sammen med den stillheten som bare finnes et stykke uti havgapet. 
Men, nå som "alle" har så mye penger til bruk på båt er det enda flere utfordringer for landkrabber uten slikt eller hytte.
Bare følg i fotefarene mine en dagstur eller to, så skjønner du nok!
Sesongen på Fiskebrygga er også innledet i løpet av uka.
Det gjorde seg med solstrålene og hyggelig selskap noen ettermiddagstimer.
Jeg anbefaler ikke blåskjellene alle steder,
men på Hartmanns pleier de være edanes..
Der koker de dem ikke seige og daue...tvert imot.
Våren derimot, den lever og jeg anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler.
Jo, det knopper seg. Bare å henge på! 



Nattvigtangen. Foto: Synnøve Sætrum



Synnøve Sætrum

22 april 2011

Å være akkurat der du skal være...


Høvåg 22. april 11 Foto: Synnøve Sætrum

De smelter som dugg for sola, minnene om Sørlandet med enorme snømasser bare for en måned siden. Over,  finito og slutt, og det fortere enn man kunne ønsket seg i de villeste fantasier. Det er så deilig her nå at man kunne tro seg værende på helt andre breddegrader. Bjørka grønnes så det suser.
Noen frukttrær har tatt litt av og gitt seg blomstringen i vold.
Kanskje vel tidlig, så vi får krysse tærne for dem.
Vakkert er det likevel. Tipper bøka viser klærne snart også.
Hestehov.
Hvitveis.
Blåveis.
Smørblomster, de har antakelig tatt litt av noen av dem også.
Strandnelliker og noen andre jeg ikke vet hva heter.
Lupinane har stukket hodet opp av jorda.
Det er så man knapt kan...
 Sitte utenfor tidlig om morgenen. I solveggen er det over 30 +... Lunt og godt. Kaffen smaker nesten som om man satt på ei gresk øy eller noe, og det er bare velstand. For oss som er klimaflyktninger er dette som bestilt, og jeg tipper det er det for de andre sørlendingene også. Sein påske og tidlig vår.
Det kan ikke være stort bedre.
Nesten sommer i april.
Stille smeigedager.
Noen av dem sammen med den vennen man setter høyest i tilværelsen.
Ikke sikkert han forstår det, men han er ved siden din likevel.
Kjærligheten har så mange uransakelige veger, og det er bare å ta i mot...
Å leve det er bare kjærligheten...
Den stille uka, og så så stille og idyllisk den er blitt for oss som lever her...
Ikke sagt for å terge noen nordlending som snør ned.
Ei heller et vondt ord om skispor på solfjellet, men man legter ikke særlig mye dit nå om dagene...
La det være for de som liker det bedre enn bølgeskvulp og solskinnsberg.
 Sympatien er total, men for en lykke at slikt ikke vederfares disse strøkene akkurat nå.
Hvordan skulle det gått? Antakelig ikke i det hele tatt.
Høvåg i lett morgentåke denne langfredagen, som var akkurat så lang som man kunne ønske.
Det kom seg, og ble nesten sommer på bergene. Torsken biter igjen, og seilbåter passerer stille.
Enda er ikke motorbrølene fra alle fartsmaskinene øredøvende ved Kvåsen.
Stort sett høres bare måker og kråker.
Litt flau vind i buskene, og ellers bare den store stillheten.
Det er så man ser for seg den store dikterens inspirasjoner der ute på knattene. 
Markus fiskeren kommer så nær.
Heldigvis finnes steder man ikke kan komme til verken med båt eller bil. Gjelder bare å sondere seg fram til dem i riktig tid. 
Det handler om å være akkurat der du skal være... 

I blomst 22. april 2011  Foto: Synnøve Sætrum

Ha fortsatt nydelig påske...

Synnøve Sætrum

21 april 2011

Skalte og valte med medmenneskers tid og forventninger...

"En falsk venn er som en skygge. I solskinn kan en aldri bli kvitt ham, i gråvær er han sporløst forsvunnet.." (Ukjent)


Ingen liker å bli skaltet og valtet med.
Ikke av noen, og det er ikke mulig å komme på noen omstendigheter hvor slikt skulle føles greit heller.
Nevn en eneste en den som kan!
Vi er lutter øre alle vi som har opplevd det der.
I en travel hverdag forventer vi kanskje ikke så mye av våre medmennesker. Kanskje til og med for lite. Kanskje vi er for rause noen av oss. Kan man det, være for raus? Hvor går egentlig skillet mellom raushet og servilitet? Når starter bukkinga og skrapinga?
De fleste er jo opptatt med jobb, familie eller noe annet viktig det meste av tida. Sånn er det i travle moderne liv. Vi vet det. Vi lever i det alle sammen, så det er ikke det at vi ønsker å være vanskelige.
Travelheten til tross:
Man har noen få venner, og noen få avtaler med disse innimellom.
Eller i alle fall så er det det man tror,
og det som er den forventningen man har.
Man gleder seg til et besøk, en felles kveld på kino eller en fisketur.
Gjøre noe sammen.
Pleie vennskapene.
Singlesen tar kanskje mer intitiativ til sådanne,
siden hun har "så utrolig mye mer tid".
Hun er jo "bare alene", så hva skal hun ellers gjøre..... ;-))
Hun holder avtalene sine om det ikke oppstår noe helt unntakstilstandaktig, og forventer samme behandlingen tilbake.
Det handler om respekt, og det handler om at vennskap ikke bare henger rundt på trærne til høsting når det måtte passe andre. Gjensidighet er en viktig ingrediens i et vennskap.
Likevel: Det er menneskelig å feile, selv overfor gode venner. Glemme å avblåse avtale i rimelig tid, sånn at det andre mennesket kan få omprioritert siene disposisjoner.
Eller bare rett og slett gi blaffen fordi det står sånn på.
Mer respektløs den varianten, men noen er faktisk det også.
Men, når det blir et mønster er det en annen sak.
Når det er snakk om mangel på respekt,
eller det som kan se ut som man blir brukt kun som reserve i tilfelle noe mer interessant dukker opp, eller at partneren sier "hopp"...
Vet ikke om det er noe bare noen få av oss opplever,
eller det er gjengs for de fleste...?
I alle fall tror jeg ikke det føles særlig bra for noen når mennesker man en gang stolte på blir til det motsatte.
Venner som begynner med merkelig atferd.
Sånn: Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke.
Uforutsigbare blir de, som virvelløse bløtdyr. 
Vanskelig å forholde seg til slikt.
Uten ryggrad flyter de fleste utover.
I alle retninger, og blir lause og ubestemmelige i fisken.
Ikke noe å stole på, man vet det.
Likevel tror en mennesket blir som før.
Eller det heter vel å håpe.
I det minste på å bli behandlet med respekt. 
Når det lager en avtale, eller i alle fall så tror en det er en avtale, og så blir det bare brutt.
Fem minutter før og med de merkeligste forklaringer om det i det hele tatt finnes antydning til slikt.
Skalte og valte med medmenneskers tid og forventninger.
Nei, ingen liker å bli skaltet og valtet med.
Det er det bare å slutte med om man har tenkt å "reise på første klasse"...
Sånn er det bare med den saken.

Synnøve Sætrum

18 april 2011

PÅSKE...DEN STILLE UKA...

For dem som aldri har vært særlig utøvende religiøse er påsken den stille uka.
"Påskemorgen slukker sorgen" og alt det der det vet vi som fulgte med i kristendomstimene på skolen.
Men, sånn utover det stikker kke tradisjonene så dypt. Det hender man henger opp noen malte egg uten å vite hvorfor.
Det er slett ikke alle forunt å vite hvorfor påskeharen legger egg?
Eller hvorfor man spiser lam i denne høytiden.
Verden stopper liksom litt opp, uten kjøpepress og krampaktig hygge.
Ikke noe galt om jula, den er ei flott mørketidsfeiring.
Det er likevel noe med det manglende lyset,
gavehaugene og den feite maten som kan bli litt for mye av det gode.
Selvsagt er det opp til en sjøl hvor stort fjellet av gaver skal være og hvor mye en stapper innpå,
men dere skjønner kanskje hva jeg mener.Påska er noe annet. Den er den stille uka.
Påske er krim på NRK1 og litt trim i og utenfor heimen. 
Når man er i arbeid er det kjærkommen vinterferie- eller vårferie.
Når den er så seint som i år, er det siste et faktum.
Så mange skispor blir det ikke tråkket for en sørlending.
Det er ikke så veldig mange av oss som kjører mil etter mil for å oppsøke snøen.
Båtpuss er vel mer en passende aktivitet på det blide sørland,
og den kommende stille uka lover yr.no ei eneste stor sol her i "hovedstaden".
Så det blir bra. Eller det blir mer enn det, det ligger an til å bli sabla bra.
Jeg tillater meg et ekte sørlandsk "kraftuttrykk".. ;-)
Ha god påske!

Synnøve Sætrum

17 april 2011

Bare livet ei stund til...



Kjøre bil under fullmånen.
Klar og stor.
Himmelen er allerede blitt noe lavere.
Som den blir når man velger seg april.
Noen kvelder er det mulig å betrakte Stillhetens hav.
Skygger og krater i den store gule kula. 
Så utrolig fett.
Sitte bak rattet,
være et lite menneske blant milliardene av oss,
 og betrakte månen høyt over horisonten.
Sånn flaks.
For et lykketreff for den som kan.
Utenfor månesykens sfære.
Det lille mennesket er bare forelsket, og det på tross av egne følelsesmessige krater og stille vann.
Slikt vann som har dypest grunn vet du.
I forelskelsen er egne skrammer og slikt delvis fraværende.
Fanen med "pass på" stuet i innerste boden lik
en nesten usynlig bit av personligheten bare.
Det som var i går eller en annen gang.
Ingenting stivnet i fast form lenger.
Bare livet ei stund til.

Synnøve Sætrum


16 april 2011

...Lørdag 16. april 2011...

Vårstemning 16. april 11... 
 Foto: Synnøve Sætrum


Nitimen på radio. Ikke noe tsunmivarsel eller jordskjelv her i ytre Setesdal lørdag morgen. Det er langt til Tushka i Oklahoma. Ingen tornadoer som raser gjennom landskapet og dreper mennesker her i bakken. Her finnes ikke spor av ei eneste klasebombe.
Nabolaget står som det gjorde da vi kantet i går kveld.
Transittmottaket i Hønefoss er langt unna. Ingen slosskamper her heldigvis.
Tripoli også, men jeg lurer på hvordan de sivile på bakken har det der.
I det hele tatt lurer jeg på hvordan det er i Libya nå.
Det er blitt så underlig stille om den krigen.
Blåskjell hadde jeg ikke tenkt å spise blåskjell i påsken, og da gjør det ikke noe med grunnstøtte lasteskip. Eller når jeg tenker meg om, så gjør det jo det.
Havbunnen merker skiten helt uavhengig av mi blåskjellslafsing.
Det er det som er saken, ikke sant?

Det er alltid noe å være takknemlig for.
Akkurat når det gjelder det er det bare fantasi og øvelse som setter stengsler eller begrensninger.
For eksempel er jeg så heldig at jeg ikke har kaffeallergi,og det er bra for jeg har ellers allergier nok.
Ikke er jeg barføtt og gravid. Skoeier er jeg og formert kloden har jeg...
 Ørkensola holder ikke på å drepe meg 5 kilometer fra neste oase, ei heller ligger jeg i snøhule og venter på hjelpa. Ingen plager meg når jeg står opp. Her i gården finnes bare muntre god- morgen- sms, mens jeg ordner morgentoalettet. Jeg kan høre så mye radio jeg vil, særlig P1 til å begynne med. Ingen debatterer med meg om det, og fjernkontrollen er min og bare min. Når jeg kikker ut av vinduet ser jeg det grønnes på trærne. Vårsol og jeg sitter i kroken med kaffekopp og aviser. Blir siste runde med den lokale på ei stund. Måtte bare ta litt pause. Det blir for mye reklame på alt mulig jeg slett ikke har bruk for. Jeg undrer meg ofte over hvor mye det går an å kjøpe, hva man tydeligvis "må" ha, og hvor det hele skal ende. Hvor mange butikker kan man strengt tatt bygge til en middels liten storby i Norge? Eller handler det snarere om hvor mye folk har råd til å kaste ubrukt? Tenker særlig på..., nei egentlig teker jeg ikke på noe bestemt. Det der ser ut til å gjelde det meste. Pausebestemmelsen står ved lag. Brorparten av det norske folk lever utmerkede liv uten Fædrelandsvennen i postkassa, så hvorfor ikke også jeg? Forresten så ville jeg ikke lest Marylin eller Liz' private korrespondanse om jeg kunne heller. Hvorfor i all verden skulle man det egentlig?
G-20 landene er blitt enige om å varsle økonomisk sludder og slendrian før det blir krise, sier de. Varslingssystem skal sørge for det. Vel, vel den som lever får se.
Kan man egentlig kontrollere den markedsøkonomien?
Hvor mye makt kan man ha over noe som helst?
Fint lite når alt kommer til alt.

Men, man kan sette seg på trappa, nyte vårsola og ta et raskt overblikk over dagens lille hagevirke.
Alltid noe å være takknemlig for.

Synnøve Sætrum

12 april 2011

Før eller siden må også strutsen ha luft...



Det er vår, og jeg skal ikke ut å reise til fremmede land.
Ikke med fly over lange avstander i  alle fall.
Ingenting er så krevende som å reise sier guruene.
Livet er ei reise på livets premisser,sier undertegnede, akkurat som mange andre har sagt før. 
Noen ganger er det helt ålreit, mens andre ganger er trangen til å stikke hodet i sanda påtrengende.
Det er må vite så galt at en godt kan bli stående der, enda det er ikke er en yogaøvelse man utfører.
Tingenes tilstand er bare prekære rett og slett.
Slett og rett.
Nytter ikke snu på noe.
Det er som det er.
Livet på livets premisser!
Sukk!
Verden på verdens premisser!
Sukk!
Man kan sukke i den ene, og ønsketenke i den andre og se hvor man får mest...
Enten det eller seks fot under.
Alternativer finnes ikke.
Det er hårda bud sa reven da han ble flådd.
Du dæven så kult akkurat det er.
Ingen over under eller ved siden.
To be or not to be...
Hurra!

Likevel er strutseposisjonen ønskelig når man bare må stenge litt av.
Beskytte seg mot alle tilstandene.
Anerkjenne sitt eget private uttrykk, og holde på sitt;
- Samme hvordan du snur på deg har du rumpa bak!
Og, det er kanskje det beste.
Volden en som sterk kvinne med menneskelige svakheter har en tendens til å føre inn i strutseposisjonen.
Vi snakker ikke om lyter og skrammer og sår vi sterke.
Det er så skammelig.

Enten lytene er selvpåførte, eller kommet til ved hjelp av et system,
 eller en ukultur, eller en mann spiller vi heller skuespill.
Tier så knokene hvitner, og øynene tørker innover.
Spill spilt helt inn i intimsfæren på grunn av patriarkalske stukuturer,
 f.eks avbildet innenfor pornografien snakker vi aldri om.
Det betyr ikke at erfaringene og problemene ikke finnes.
"Tørk tårene, knytt nevene", heter det.
Flott det.
Ikke ikle seg offerrollen, for man er jo sterk som faen!
Likevel: Redslene finnes.
Lidelsen,volden, fortvilelsen bak fasadene av glede, frihet og kjærlighet.
Det framkaller sinne, og er "trist som faen"!
Trøsten er den at (selv om livet må leves på livets premisser)det finnes grenser for hvor lenge det går an å bli sittende i maurtua, det er det ene.
 Før eller siden må også strutsen ha luft, det er det andre.
Det er slitsomt å være på reise, men enda være å stå stille og bøyd.
Så: den som trekker hodet opp av sanda øyner før eller siden terrenget.

Synnøve Sætrum






11 april 2011

Smells like teen spirit... (by NIRVANA )

Load up on guns,
Bring your friends
It's fun to lose and to pretend
She's overboard self assured
Oh no I know, a dirty word.

Hello, hello, hello, hello?
Hello, hello, hello, how low?
Hello, hello, how low, how low?
Hello, hello, hello.

With the lights out, it's less dangerous
Here we are now, entertain us
I feel stupid and contagious
Here we are now, entertain us
A mulato!
An Albino!
A mosquito!
My libido!
Yay! Hey! Yay!

I'm worse at what I do best
And for this gift I feel blessed
Our little group has always been
And always will until the end

Hello, hello, hello, hello?
Hello, hello, hello, how low?
Hello, hello, how low, how low?
Hello, hello, hello.

With the lights out, it's less dangerous
Here we are now, entertain us
I feel stupid and contagious
Here we are now, entertain us
A mulato!
An Albino!
A mosquito!
My libido!
Yay! Hey! Yay!

And I forget just why I taste -
Oh yeah, I guess it makes me smile
I found it hard, it was hard to find
Oh well, whatever, nevermind

Hello, hello, hello, hello?
Hello, hello, hello, how low?
Hello, hello, how low, how low?
Hello, hello, hello.

With the lights out, it's less dangerous
Here we are now, entertain us
I feel stupid and contagious
Here we are now, entertain us
A mullato!
An albino!
A mosquito!
My libido!

A denial!
A denial!
A denial!
A denial!
A denial!
A denial!
A denial!
A denial!

08 april 2011

Dalai Lama og lykken (og jeg)...



"Jeg tror at selve hensikten med livet er å søke lykken. Det er innlysende. Enten man er troende eller ikke, enten man tror på den ene eller andre religionene, søker vi alle etter noe bedre her i livet. Jeg tror derfor at den naturlige drivkraften i livet er søken etter lykken...", sier Dalai Lama.

En lykke i seg selv, å kunne lese slike kloke ord.
Å lese rommer muligheten til mye lykke, og heldigvis er det sånn laga at man ikke har noen som helst mulighet til å komme gjennom all den tekst som finnes i løpet av et lite menneskeliv.
Kildene er  med andre ord utømmelige slik det hele er skrudd sammen.
Det er lykke det!
Jeg tror det jeg også, at drivkraften i livet er søken etter lykken ikke et ord i protest fra denne kanten.
Å være lykkelig er godt.
Når en har opplevd det motsatte verdsettes tilstanden enda sterkere.
For undertegnede handler det ikke om eufori,
 selv om det kan være stas om man en sjelden grad finner den typen lykke.
Hverdagstilfredsheten derimot er også lykke.
Det å stå opp om morgenen, og kjenne seg "i water".
"Ha de greit" her, om jeg må få knote Sørlending...
 Ta inn over seg at man ikke våkner opp og er død denne morgenen heller.
Bare være i livet som det er.
Det er lykke nok.
Vite at man i løpet av dagen skal være sammen med mennesker som betyr noe i livet.
Venner er lykke.
 Noen dager jobber man videre med en roman eller utkastet til en tekst. 
Å lese og skrive er lykke.
Å være i kreative prosesser er lykke,
kanskje aller mest når motstanden mot å nå dit man ønsker finnes i seg selv.
 Utfordringer er lykke.
Når det på toppen av alt er solskinn og våraktig også i skyggenes dal, og yr.no, samt Fædrelandsvennen lover godvær for heile helga kan er det ikke mye mer som skal til.
Vårvær er lykke.

Ha god helg!

Synnøve Sætrum

06 april 2011

DET ER ALDRI FOR SENT



" Det er min tro, og også min erfaring at det aldri er for sent"
Sogyal Rinpoche

Meditasjon på enkleste vis...
Konsentrerer meg kun om å telle pusten, være i den og hold fokus bare på det.
Enkelt nok skulle en tro.
Selvinstruksjonen trenger ingen hyllemetre vidløftige forklaringer.
Man puster ergo kan man telle.
Så enkelt at man kan lære ved å gjøre.
Gammel god metode.
 Åndelig praksis av ypperste rang.

Jommen sa jeg enkelt...
Før jeg har telt til tre har vel sånn femten tyve tanker forsøkt seg.
Jeg greier telle til fire før det skjærer seg, men da er jeg langt uti spørsmålstillingene.
Å ja, pusten ja.
Telle den.
Det var det jeg skulle fokusere på.
All verdens tanker forsøker stadig å trenge seg gjennom pusten. 
Distrahere.
Rote det til.
 Hvor kommer for eksempel alle disse tankene fra?
Hvordan er det mulig å "styre på" noe så intenst nesten absolutt hele tiden?

På'n igjen.
Det er en fordel å ligge eller sitte i ei avslappet stilling leser og lærer jeg.
Denne gangen holder jeg det gående til tretten før jeg oppdager at armene mine er "borte".
Hvor ble de av?
Et øyeblikk kjente jeg dem ikke?
Hvordan kunne det være mulig?
Hvorfor ble det slik?
Ikke minst:
 Hvor ble pusten av i alle spørsmålene og tankene?

Tanker okkuperer det meste av tiden min.
Jeg forsøker konsentrere meg bare om pusten min, være pust. Ikke tenke på annet enn å telle.
Utøve åndelig praksis av ypperste rang.
Lett er det ikke, men det er...
Det er aldri for sent...

Synnøve Sætrum

05 april 2011

UTEN SOLA HADDE DET IKKE VÆRT SOMMERFUGLER ELLER MENNESKER


Foto: Synnøve Sætrum

Alt henger sammen, sier de som ser det.
Selv strever jeg med den store tegninga rett som det er.
Grunnene kan være av ulik art.
Når det er regner og "tåker" på snøhaugen utenfor smelter den fortere og under kommer våren fram.
Ja, ikke med en gang.
Først er det bare det "bare" det  slitne, sølete og utslitte gamle gresset fra i fjor som dukker fram.  
Ventemåneden av det transparente slaget...
 Egentlig har jeg ikke noen gang forstått det der med å velge seg april,
enn nettopp fordi alt det andre allerede var valgt   ;-) . . . 
Men så skjer det store ting som ved et trylleslag blir det grønt sammen med mai og alt det skjønne milde. Verden får farger igjen.
Det blir lettere å puste...
 Uten sola hadde det ikke vært sommerfugler eller mennesker.
Som kjent.

Samme greia er det med vennskap.
Gjerningene henger i hop.
De tar tid, og tida har nok til alle.
Uten tid, stell eller oppmerksomhet visner og dør selv de søteste av den sorten.
Det må man ha respekt for.
Kanskje det er det viktigste i vennskapet.
Respekt.
Gjensidig respekt.
 For eksempel så kan det gå sånn til at bryter man avtaler gang etter gang, med en venn uten å si fra.
Eller om man delvis fortier hva som egentlig skjer i livet for tiden. 
Eller værre, lyver en venn rett i anskitet uten å blunke er faren for å skuffe,
såre og støte fra seg mer enn snublende nær.
 Slikt henger jo i håp, og man behøver ikke være professor for å skjønne at utsetter man et menneske for slikt er frosten på trappene før en får sukk for seg.
Ingenting holder vamen under is og snø.
 Ingen liker bli behandlet respektløst.
Sånn er det bare.
Ingenting gror under is og snø.

Jo, saker og ting henger i hop. Jeg sier det igjen:
Uten sola hadde det ikke vært sommerfugler eller mennesker.

Ha en god ventetirsdag!

Synnøve Sætrum

04 april 2011

DEN SOM ROPER I SKOGEN....

Blåveis i Bertes, 4. april 2011. Foto: Synnøve Sætrum

Vi snakket om det i kveld over tekoppene vi venninnene, ja for vi gjør det noen av oss.
Engasjerer oss litt i verdenssituasjonen. Tar et bitte litt blikk opp fra egen navle.
Tenker en tanke utover vårens trege anmarsj, og det faktum at vi fant den første blåveisen i dag.
Store ting i det små, så hvorfor klage. Det går rette vegen. Og, man kan ikke holde den tilbake.
Det blir for lite å se akkurat i navleregionen, og ikke hører man noe heller.
Vi er jo norske for f..., så hva skal vi ellers klage på enn været?
Om en det er atskillig bedre med kuldegrader og snø enn radioaktiv stråling. Forurensning av samme slaget i havet. Elendighet av ufattelige dimensjoner i grunnvannet og så videre.
Det er jo så langt til Japan.
Mye lenger enn til våren.
Hmm...

 Hvor er det blitt av nyhetene fra Japan?
Grrrrr...
Har landet reist seg fra ruinene alt?
Hva gjøres for å hjelpe?
Får de hjelp de som skal ha hjelp?
Bortsett fra meldinger om kjernekraftverkskatastrofen er det nærmest tyst om resten.
Den tror vi heller ikke vi vet sannheten om før om mange år.
Og, det lille vi hører er svært urovekkende. All skitten ut i havet + + +.
Det er langt til Japan, men det handler likevel om situasjonen våre medmennesker befinner seg i.
Og, sånn sett også om et globalt økosystem. Det har vi felles, sånn om noen har glemt det.
 Vi med det sunne folkevettet lurer litt på hvorfor det er slik?
Hvem er det som styrer mediebildet slik?
Hva er det nå som manipuleres, og hvem er det som tjener på det?
Vi vil jo ikke tro at slik taushet er manipulert, men det er nå til å undres over.
Etter et par uker med bilder av de enorme bølgenes kraft da de slo inn over den nordlige delen av landet, på'n igjen og igjen så man drømte om det om nettene. Alle våkne timer.
Nærmest døgnet rudt fylt opp, og så blir det tyst. Tyst som i grava. Er det derfor?
At det er blitt så mange graver? Eller i det hele tatt så mange som bare er vekk. Skylt til havs eller begravet i ruiner kan man jo som kjent ikke si noe.
Og, de millioner av husløse har vel heller ikke tilgang til alle slags medier.
Så det blir et lite merkbart "rop om hjelp", og dessuten er jo dette folkeslaget så utrolig høflige og beherskede uansett hvor galt det er. Man kan jo for ekempel ikke forestille seg oss norske i en tilsvarende situasjon. Ikke i det hele tatt. Jeg mener, vi har jo ikke hatt et eneste felles traume på ganske mange tiår. Riktignok har FRP fått større oppslutning, men man kan vel neppe bruke denslags betegnelse om fenomenet.
Hva de kan komme til å stelle til for mer en en stakkar om de mot all formodning skulle komme til maktens tinder kan jeg derimot fint forestille meg. Ville nok bli, pent sagt, trasige greier for alle uten midler til å delta i det frie markedets mekanismer. Men, det var ikke det jeg skulle blogge om i kveld.

Har journalistene reist til Libya alle sammen, eller et annet sted? Hjem på ferie etter denslags traumatisering?
Er det slik å forstå?
Eller er det igjen det at jeg ikke begriper et kvidder?
Handler alt igjen om olje og våpen og penger og sånn?
Og, så er det dette med å brenne noens hellige bok enten den tilhører den ene eller den andre religionen.
Det er vel ikke særlig lurt.
Respektløst heter det med mitt vokabular.
Siden jeg tror på åndsfrihet som menneskerettighet.
Enhver er etter mine begreper fri til å ha sine egne overbevisninger enten det heter det ene eller det andre. Men, bare så det er sagt, så er ikke gale menneskers handlinger ei unnskyldning for å drepe uskyldige.

Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!

Min tiårige nevø kom med følgende kloke ord her om dagen:
"De snakker jo mer om hun Wenche Foss enn Japan og Gaddafi"...
Det sier sitt. Små gryter har også lokk, er det ikke så ?
Ikke at det ikke er trist når mennesker av det formatet forsvinner,
men hun ble da gammel og hadde hatt et usedvanlig liv. Satt varige gode spor for mange.

Alle spor kan neppe kalles det, men de settes likevel.
Hva slags spor setter en tyrann eller femten for mange?
Hva slags spor setter en krig eller hundre for mange?
Hva slags spor setter en atomkatastrofe eller tjue for mange?

Jeg vet ikke svarene, men den som roper i skogen får svar.
Eller var det kongler i munnen?

Synnøve Sætrum






Foto: Synnøve Sætrum

Velkommen mandag.
Ny uke for en tekstblogger.
Leser statistikken for Ytringsstedet og finner :
Norge 346, USA 186,Nederland 4 ,Tsjekkia 2 ,Bosnia-Hercegovina 1 ,Tyskland 1 ,Russland1 ,Sverige1 ,Singapore 1  og Slovenia 3.
Et internasjonalt sveip. Overflatesveip i grunnen. Vært i noen ytterst få av dem.
Men, kommer man ikke ut i verden kan verden komme inn...
Antakelig er ikke YTRINGSSTEDET  lest fra "perm til perm", men det er nå litt snål lesing for meg likevel.
Jeg blir litt nysgjerrig på hva som gjemmer seg bak oppslagene.
Ser for meg ei lang rekke muligheter.
Fantasien er det jo lite galt med her i gården. Kan det være noe annet enn vanlig internett-surfing?
(Tenker på den typen der man roter seg "langt vekk" fra det opprinnelige.) 
Noen ganger søker man jo ord og "roter" seg langt utpå vidotta. 
I grunnen kan det være litt spennende om man har tid til det. 
Jeg har vært innom en del blogger utaskjærs jeg også,
 uten nevneverdige anstrengelser for å forstå det minste kvidder.
Kikket litt på fotografier og sånn kanskje, og så har det blitt med det.
Internett kan være veldig underholdende.
Nyttig også. Forstod det for første gang på ordentlig da arvingen var utvekslingselev i Brasil.
Det å kunne nå fram over chat til andre siden av kloden.
Mange år er gått siden den gang,
men jeg glimtet potensialet uten at jeg den gangen hadde noen begreper om for eksempel blogging.
Er ikke sikker på om det fantes den gangen.
Jeg husker det faktisk ikke. Mange steder kan jo ikke bloggeren vise identiteten sin i fare for å bli fengslet. Ikke alle steder er ordet fritt. Selv ikke på internett, men potensialet er enormt.
Det har jo også vist seg nå under alle opprørene som har vært, som i Egypt for eksempel.
Siden har jeg reist en del selv, og sett nytten av internettet.
Venner har vært og befinner seg rundtomkring på kloden. Hyggelig måte å få kontakt fort da.
Det finnes alltid en internettkafe i nær sagt den mest avsidesliggende avkrok om man trenger tilgang.
Fint sted å treffe andre reisende når man er alene ute i verden også.

Vel, det er mandag morgen. Vind og sol. Jeg har delvis satt meg til i kroken utenfor. Men, selv her er det litt "windy" så jeg tenker meg nedover i terrenget. Til Lund. Ut mot havet.

'Det samme havet hvorTokyo Electric Company dumper 15 000 tonn radioaktivt avfall nå om dagen. Det henger i hop havet.Selv om det er langt unna bekymrer det meg. Ekspertene sier slikt vil oppløses, eller brytes ned ganske så fort. Men, hva blir konsekvensene før den tid spør nå jeg?
Det hevdes fra den kanten at de ikke har noe valg. Stemmer det spør nå jeg? Er det ikke slik at man alltid har et valg? Uansett, jeg er ikke optimist hva kjernekraft angår. Tvert i mot. Tror heller ikke vi ser annet enn bare overflaten av denne katastrofen. Antakelig er det mye vi vanlige aldri får vite.
Akkurat her får vi ennå ikke radioaktivitet i vannet, så vidt vi vet, men derimot bly. I alle fall vi som ikke har spill nytt utstyr rundtomkring på kjøkkener og bad. Det hoper seg opp. I grunnen så er det vel slik at man dør av å leve. Farlig er det. Dødelige er vi. Men, det er for meg likevel et tankekors at noen kan sitte og bestemme hvor mye farlige greier de utsetter oss maktesløse for. Enten det handler om radioaktivitet, giftig avfall av alle slag, stråling av alle slag (mobiler og trådløse nettverk og sånn...jeg lurer på hva vi ikke får hvite om skadevirkningene av det..sikkert ikke lite), bivirkningene av medisinene vi tar, tilsettingsstoffer i det vi spiser og drikker. . . Etc. etc... Listen blir uendelig om jeg fortsetter.
Så kan man snakke om menneskesyn og manipulering av alle slag i tillegg.
Økonomiske utnyttersystemer.
Krig.
Voldtekter.
Diktatur.
Tortur.
Overgrep.
Og så videre. Og så videre. Og så videre.
 Reine "lystseilasen" en litt tidlig vårmorgen.
Det var ikke det jeg skulle skrive om, ikke noe av det, men det var det det ble etter en bitteliten runde internett-nyheter.
Sånn kan det gå...

Men: Snøen er nesten vekk utenfor døra.
Utenfor stuevinduet er det enda et gjerde på en meter.
Likevel vet jeg at himmelen alltid finnes over meg, og de små maurstiene under. 
Det er ett som er sikkert, våren er ikke til å stoppes. Den sloss med nebb og klør nå. Også her i høyden. Kan rett og slett ikke holdes tilbake.
Fuglene "komper" til.
Det er en fryd.


Synnøve Sætrum

03 april 2011

"Vareopptelling"






Det hender jeg trekker pusten litt, sitter stille og reflekterer over hva jeg trenger, hva jeg har bruk for.
Ikke materielt sett, for der har jeg med årene kommet til at jeg ikke trenger så mye for å ha nok.
Antakelig mer enn nok. Kanskje så mye at jeg klamrer meg til det, hvis jeg ser ærlig på det hele.
Når en har vært ute en vinterdag, sett noen av skyggene, rett ut sagt slitt litt så endres perspektivene.
Man kan ikke kjøpe seg lykke eller sinnsro, like lite som en kan holde våren tilbake.
Fattigkvinnstrøst er det ikke.
Alltid blir det vår, om enn det har sett traurig ut.
Som menneske over midtvegs i livet,
og med litt å dra på trenger jeg "vareopptelling".
Tellingene handler om den jeg er i dag, den jeg har vært før, og hvor jeg har tenkt meg i morgen.
Hvor står jeg?
Hvor går jeg?

Her om kvelden kom jeg i skade for å få sett en av de ungdommelige musikkvideoene. Skal ikke henge ut artisten, men det var det samme. Ei ung kvinne, minimalt med klær, mye sminke og baken godt planta i været hele tida. Vri vri. Egentlig var det ikke noe særlig med musikken. Ikke var det et særskilt syn heller. Det er jo fjøksen musikkvideoer av det slaget. Sånne litt pornoaktige berter, som ellers er nok så intetsigende rent kunstnerisk sett. Det er ikke det de selger, de selger sex. Nei feil, assosiasjonen til sex.
Nå er det ikke nødvendigvis slik at jeg er motstander av sex, det er ikke det. Men, jeg kjenner veldig på at det der trenger jeg ikke lenger, så jeg bytter kanal. For å oppdage hva? Jo'a den norske versjonen av Paradise Hotel. Mumlet jeg noe om at sex selger. Det gjør det.
I tillegg til intriger og ekkel, atal vemmelig oppførsel mot hverandre.
Vær slemmeste, falskeste, i det hele tatt mest atale så unngår du bli stemt ut.
Mediefolk og høyrevridde, særlig, har en tendens til å si at kanalene inneholder det seerne vil ha. Nei, sier jeg. Det gjør de ikke. Jeg har femten. Jeg kunne klart meg med NRK. Men, det kommer inn gjennom veggen, er i "pakken". Pakker er ellers noe man gir vekk, og har kontroll over innholdet i.
Gode hensikter og gjennomtenkt. Pakker som blir solgt ved dørene for å si det litt platt holder jeg meg langt unna. En gang var jeg ansatt i det kongelige norske skoleverket. Det er mange år siden nå. Likevel erindrer jeg friskt for at man kjøpte "en pakke" i forbindelse med et lønnsoppgjør.
Man hadde endog uravstemning om en "pakke".
Dvs. man vedtok noe man ikke visste hva var. Pakkegiveren skjulte noe som slett ikke var bra.
Jeg fattet det ikke da, og ei heller nå. Kjøpe saker og ting usett er ofte veldig dårlig forretning.
Man kan virkelig komme til å få noe som slettes ikke trengs.
Reklamefinansierte kanaler... Jommen sa jeg finanser. Har man sett en så har man nesten sett dem alle. De kjøper alle opp billige konsepter som "alle vil ha".
Reality, reality reality... hei hei hei.
Nei, jeg trenger det ikke. Jeg vil ikke ha det.
Og, jeg synes utrolig synd på dagens unge som helt tydelig er påvirket av det der peset.
Både på den ene og andre måten.
Særlig jentene har sitt og stri med under skjønnhetshysteriet. Zumbaen, og all den "stramme magen du alltid har drømt om". Så samme kvelden en liten del av et program hvor noen kvinner kjente på andre i mørket. Hvorfor vet jeg ikke, men de var veldig opptatt av å finne ut om det var brukt silikon i brystene til dem som ble undersøkt. Jeg så for kort til å få med meg sammenhengen, men lenge nok til å fastslå at jeg ikke trenger den søppla. Hva skal jeg med det?
Hvor går jeg med det?
Er det noe å dra med seg inn i framtida?
I det hele tatt er det noe å bruke dagen i dag på?
Det som er det eneste sikre.
Livet foran en skjerm stort sett av søppel.
Nei, jeg trenger det ikke.
Jeg vurderer faktisk kaste ut tv-en igjen.
Men, egentlig var det ikke det jeg ville skrive om.
Det bare ble sånn.
Det er så vanvittig mye jeg ikke trenger.

Ikke trenger jeg Siv Jensen eller lignende kumphaner på regjeringstaburettene heller, men jeg skal ikke utbrodere det. Kommer mer senere. Garantert! Det er jo valgår må vite.

Så hva er det jeg trenger da?
Jo, jeg trenger familien min.
Tryggheten som finnes i dem.
Stabiliteten.
Den er rik den som har en familie som fungerer i all slags vær.
Jeg er mangemillionær i så måte.

Dessuten har jeg noen få gode nære venner. Jeg trenger dem også. Veldig.
Bekjente er bekjente, men de som kommer inn i intimsfæren er alfa og omega.
Gjensidig ærlighet, respekt og forståelse. Felles opplevelser og erfaringer. Fellesskap.
Konstanten i livet. Familien du velger selv.
 De medmenneskene som gir ting "swing".
Siden jeg ikke er helgen hender det innimellom at jeg tråkker noen på tærne, sårer eller bare er ubetenksom. Av og til kan man jo bli så engasjert at man framstår som bulldoser, og atter andre ganger ikke være der man burde vært. Det er menneskelig å feile, men det er også menneskelig å være ærlig.
Ingen liker å bli brukt enten det er den ene eller andre mellommenneskelige relasjonenen det er snakk om.
Noen ganger er jeg nok for utydelig på hva som er grensene mine i vennskap. Det kommer av at jeg egentlig tror de fleste, som definerer seg dit har den gode viljen og hensikten som utgangspunkt.
I alle fall når det kommer til meg. Pengene mine blir man i alle fall ikke rik av å være ute etter.
Så jeg tenker venner er de som er ærlige, i alle fall til det motsatte er bevist.
En og annen gang, veldig sjeldent heldigvis, opplever man å bli løyet for. Hvorfor aner en ikke.
Om saker og ting det ikke er bryet verdt å slenge usannheter rundt omkring for.
Det skuffer meg, og jeg trenger ikke det.
Folk har da, som meg snart levd et halvt århundre.
Mulig det er noen saker og ting jeg slett ikke forstår, men da får det bare være.
Jeg skjønner ikke spillet, kan ikke reglene, men trenger jammen ikke den kunnskapen.
Kort sagt: Jeg har ikke bruk for det.
Det er lenge siden jeg var tenåring.
Mer enn nok er mer enn nok.

I sånne såpeserier og lignende hadler det mye om svik og bedrag.
Intriger rundt det som er mulig.
Det later til at fantasien er det eneste som setter grenser for dette.
Kreativiteten er nesten endeløs i så måte.
Utroskap.
Ri flere hester samtidig.
Ingen ting forbeholdt tosomheten i tillit og trofasthet.
Denslags verdier virker som de er ute, eller i alle fall så er det ikke god underholdning. 
Såkalte frie forhold derimot er inne. .
Ellers blir du "stemt ut".
Og det er dette "vi vil ha"?
Hvem vi?

Jeg er ingen snerpe. Langt i fra, men jeg undrer meg likevel.
Det der er jo ingen bevegelse framover i medmenneskelighetens navn. Tvert i mot.
Sånn er det når alt blir tingliggjort tenker jeg. Alt blir salgsvare. Alt blir seksualisert.
Jeg blir så trøtt av all denne oppfordringen til sex for sexens skyld over alt.
Alle "rådene" som lyser mot en fra tabloidene til alle tider.
Påminnelsene om at tiden går sin gang, og naturen med den.
Utseende.
Lyst.
Stillinger.
Kvantitet...oi det er viktig. Undersøkelser hvor man teller, ja dere vet...
Hvordan unngå gnagsår når man "napper i løken"  35 ganger i døgnet...
Viagra både for kvinner og menn sånn fra fylte 25,
 for da går det jo nedover bakke med napping i både løker og annet ikke sant?
Det står i alle fall stadig vekk i avisene, så da må det jo være det.
Jeg kjenner jeg blir fryktelig trøtt, og jeg trenger det ikke.


Hallo? Hallo? Hallo?
Det er i alle fall ei sjel her inne i undertegnede.
Litt sliten av alle påvirkningene av saker og ting jeg ikke trenger, men den er her ennå.
Kanskje den egentlig bare trenger å bli holdt litt rundt.
Bare være akkurat som den er.
Bli likt litt bare.
Bare verdsatt for akkurat det, enda den snart fyller femti.

Natta.

Synnøve Sætrum