26 august 2011

"Den som med høire arm, bærer en byrde, dyr og umistelig kan ikke myrde..."



I morgenhodet mitt hører jeg stadig "Til ungdommen".
Teksten har jeg kjent siden jeg var liten, så . . .
De er blitt så nære igjen ordene fra 1936.
Tekstbrokker dukker opp om igjen og om igjen. 
De ordene som betyr mest for meg:
"Den som med høire arm, bærer en byrde,
dyr og umistelig, kan ikke myrde..."
Særlig de ordene. Særlig de.
For jeg tenker mye på det, på ikke-vold.
På den bestialske motsatsen som er terror og krig.
Å bære framtida med armen forplikter... 
 Det har vært og er så mye snakk om hvem man er, hvem man ønsker å være, og hva man står for.
Fint det. Veldig fint.
Malurten i 'begeret' er at det skulle skje på grunn av en katastrofe.
Jeg har tenkt mye på demokrati, hva det innebærer for meg.
Særlig har jeg tenkt på det som heter fredelig argumentasjon og ikke-voldelig deltakelse. Stemmeretten for alle.
Frihetstankene som ble tenkt da systemet en gang ble oppfunnet i antikkens Hellas.
Det er ennå ikke hundre år siden kvinner i Norge fikk stemmerett...
En demokratisk rettighet.
Hundre år er mye sett fra et mennesklivs perspektiv.
Sett historisk er det bare et bitte lite drypp i havet.
Mange mange steder i verden eier ikke kvinner den rettigheten, og den eneste grunnen for nekting er kjønnet. Absurd, men sant.
Mange mange steder er kvinner fortsatt undertrykt på det groveste.
Undertegnede kvinne har alltid brukt stemmeretten.
Hvordan jevnaldrende hadde det da vi var unge er jeg ikke helt sikker på,
men jeg kan huske at jeg ventet på å få den.
Mine minner fra det miljøet jeg var ung i er engasjement og politisk aktivitet fra tidlig liv.
Allerede i ungdomsskolen tok vi standpunkt til både det ene og andre.
Rasisme og julefeiring for eksempel.
 At jeg så fram til dem på linje med mange andre rettigheter som understreker det å være voksen i det norske samfunnet. Jeg kan huske jeg var veldig stolt første gangen jeg kunne stemme.
For demokrati er ansvar lærte jeg, og den som har og tar ansvar er voksen.
Demokratiet fordrer deltakelse fra alle, ellers eksisterer ordningen bare i skinnet.
I 2011 har jeg forhåndsstemt siden jeg skal være i Hellas på valgdagen.
Måtte deltakelsen bli helt formidabel,
og måtte særlig ungdommen komme seg til stemmeurnene.
Akkurat det blir veldig veldig spennende i år.

Ha en god dag.

Synnøve Sætrum


24 august 2011

Foto: Meg ja...

Det kan synes håpløst, men de gir seg ikke.
Solsikkene mine står i regnet,
skinner i gult,
gjør sitt for å holde hodet over vann.
Så får vi andre følge eksempelets makt, gjøre like dan.

Synnøve Sætrum

22 august 2011

Ordene

Rive alle hindringene.
Vise hva lengslene bærer.
Med intellektet.
Si det som det er.
Virkeligheten min som den kjennes når du er meg nær.
Uten omsvøp eller utenomstier.
Det tenkte jeg.
Siden satt du der igjen.
Og jeg, godfjotten, forstod:
I ordene
finnes bare jeg,
der ordene ikke er
finnes vi to.

Synnøve Sætrum

20 august 2011

Det er ei tid for alt...


Alt har sin tid, ikke sant?
Som å la være å gå i spagat og demonstrere totalt manglende empati.
Skulle kanskje ikke gi føreren på pukkelen for det mer, så jeg holder meg fra det.
Lett er det ikke, men alle skjønner hva jeg mener.
Men, man må vel bruke tiden i bystyret når man er folkevalgt, eller hva Carl Ivar Hagen?
Eller er det sånn at man bare higer etter maktens tinder i navnet?
Historiens laveste frammøte er vel ikke noe særlig å slå seg på FRP-brystkassa med?
Eller er det sånn at han på seg selv kjenner andre når skravla går om udugelige latsabber og slabbedasker av ymse slag? Man har jo gjennom årene hørt mange, særlig minoritetsgrupper, bli uthengt uten hold i virkeligheten av representanter for FRP.
Så jeg lurer på hva de synes i rekkene om føreren gjennom mange år,
når nå hans lemfeldige omgang med politiske nå er blitt kjent?
 Norske nordmenn av FRP- rang kan vel ikke vedkjenne seg en partifører, og hovedstadsorfører av dette slaget? Selv om FRP i disse valgtider har trukket han opp av hatten igjen for å komme med de 'upoppe' uttalelsene? Eller er det sånn at det ikke spiller noen rolle, bare de har makta i navnet?
Jeg skjønner ikke folks stemmegivning til det høyre-ekstreme populistpartiet, det har jeg aldri gjort.
Enda mindre begriper jeg at velgerne stemmer på en kandidat som 'bare' skulket jobben et helt år.
Det er kanskje der sakens kjerne finnes.
Han jobber politisk for seg selv, ikke velgerne.
Sånn sett ikke noe underlig,
tatt i betraktning all den ekstreme egoismen som finnes i FRP's partiprogram.
Den som kan lese kan forstå.
Slik jeg ser det må det være tiden for å vende ham og FRP ryggen ,en gang for alle.
Det er ei tid for alt!

Synnøve Sætrum

17 august 2011

My little country...Mitt lille land



http://www.youtube.com/watch?v=0_9BTHcpssM&NR=1


My little country
A little place, a handful of peace
thrown out among mountain plateau and fjords

My little country
Where high mountains are planted
among houses, people and words
Where silence and dreams grow
Like an echo in barren earth

My little country
Where the sea pats mild and soft
like it’s caressing from coast to coast
My little country
Where stars glide by
and becomes landscapes when it gets lighter
while the night stands there – bleak and silent

My little country
A little place, a handful of peace
thrown out among mountain plateau and fjords

My little country
Where high mountains are planted
among houses, people and words
Where silence and dreams grow
Like an echo in barren earth

(Music/lyrics: Ole Paus)



Så kikker jeg igjen på videoen og hører på Maria Mena's skjelvende skjøre stemme.
Klumpen vokser i halsen, og jeg ser på bildene fra dagen etter terroren.
Tenker på alt som gjorde meg stolt av det lille landet mitt der rett i grusomhetenes kjølvann.
Samhold og respekt.
En liten tanke går til håpet for framtida i de dagene.
Særlig den biten som handler om et rausere samfunn.
Et samfunn som ikke står stinn av fordommer og båsplassering av mennesker.
Et Norge der et menneske er et menneske er et menneske.
Uten kollektiv arroganse rettet mot seg om det kommer fra et annet land, har et annet livssyn enn majoriteten, eller har en fysisk eller psykisk diagnose som gjør det ute av stand til å delta i vanlig yrkesliv. Eller rett og slett bare er enslig, enslig mor, eller en ganske alminnelig alderspensjonist.

Sånn var det, mens det var stille.
Før valgkampen satte i gang.
Bare så det er sagt først, det er fint det er valgkamp.
Det må det være om demokratiet skal ha noen reell betydning i menneskenes liv.
Så det så, mens jeg tenker og kjenner akkurat her og nå:
Faen tenker jeg, faen faen faen.
Det kan mistenkes at man ikke er seriøs om man banner.
Alle ordene om uttrykksformen renner inn.
Men, det er det jeg tenker, med innbitt sinne og frustrasjon:
Faen, faen, faen!

Mitt lille land...
Heller ikke her er reaksjonære krefter og historikk en teoretisk størrelse.
Det er bare å ta en kikk i historiebøkene for å orientere seg om virkeligheten.
Kvinner fikk for eksempel først stemmerett i 1913.
Før den tid var vi 'bare' kvinner og ikke i stand til å tenke selv.
Langt mindre ta avgjørelser etter eget hode tenkte man(n).
Homofili var lenge kriminalisert sett på som en kurerbar sykdom.
Urbefolkningen vår ble systematisk utsatt for diskriminering (assimilering).
Det er ikke lenge siden kvinnelige prester var mer enn meget omstridte.
Fortsatt er uføre bare late og
Nå er det muslimenes tur.
Vanviddet fortsetter, men det gjør også kampen mot fordommer.
Det er bare å fortsette så lenge man har pust i seg.
Protestere mot uvitenheten.
Taushet hjelper ikke.
Før eller siden må strutsen ha luft,
for å oppdage at alt er akkurat som det var før den kjørte hodet i bakken...
Så det er bare å skrive og snakke så blekket spruter.

Mennesker har begrensede evner til å forholde seg til kompleksitet sier forskningen.
Men, fratar det folk fra å bruke den hjernen de fikk utlevert?
Skal man bruke denslags 'sannheter' til å slutte bruke hodet helt og fullstendig?
Røed i FRP vil drive med avprogrammering av muslimer.
Behandle slike troende på psykiatrisk. 
Så sier nyhetene. Noen som er overgitt egentlig?
Det er jo som det pleier.
Kjent sus i 'fremskrittsserken'...
Det er nesten utrolig at man skal måtte høre på slikt i et flerkullturelt samfunn.
Grøsset fra nazismen i mellomkrigstida bare kommer.
Det er jo akkurat det samme de driver med.
Lager fiendebilder og syndebukker, stigmatiserer og skaper avstand.
Alt for å sanke stemmer hos dem som rører i det samme grumset.
Vi har det jo så godt her i landet, så for meg er det ubegripelig hva vi skal med konstruerte fiendebilder. Jeg fatter det egentlig ikke.
Er det for at de rikeste og grådige skal få karra til seg enda mer?
På den andre siden er det jo riktig flott at det mer og mer kommer fram hva det partiet står for.
Jeg hører undersøkelsen sier to av tre FRP-ere mener Hagen's utspill siste dagene er helt greit.
Greit å si at nesten alle terrorister er muslimer.
Men, ingen referanser til tall eller grunnlaget for påstandene.
Bare slå på stortromma.
Stigmatiser. Stigmatiser. Stigmatiser. 
Propagander. Propagander. Propagander.
Demonstrasjonen av frykt for annerledes tenkende er soleklar.
Det er liksom bare å måke på. Skape de avstandene som skapes kan. Splitt og hersk er det noe som heter, og akkurat det renner meg rett i hu når jeg hører og leser alle disse 'argumntene'.
Vel, det er høyresidens ytterpunkter kjent for å gjøre til alle tider, og Fremskrittspartiet med Carl I og Siv i spissen har holdt på i flere tiår. Det er bare så underlig at folk 'kjøper'det der.
Komplett ubegripelig.
Hvor kommer all denne fremmedfrykten fra?
Denne uviljen til å betrakte medmennesker som medmennesker uavhengig av hvilket livssyn de har. Hvorfor fokusere så intenst på ulikheter når likhetene mellom mennesker er så mange?
Hvor kommer all denne kronegoismen og sjølgodheten fra?
Hvor kommer all denne ekstremproteksjonismen fra?
Hvor kommer all denne umenneskeligheten fra?
For kan man kalle det noe annet?

I dag skal jeg til byen og forhåndsstemme, noe jeg heldigvis har lov til, selv om jeg er uførepensjonist.
For dama reiser snart, og bare Dr. Kings ord tar hun med seg...
- I have seen the Promised Land....

;-)

Synnøve Sætrum

15 august 2011

Sukk....

I disse tider slår det meg stadig hvor utrolig tomt og meningsløst livet må være for den som er sensasjonsjournalist. VG-redaktøren var i gårsdagens nyheter en praktillustrasjon på det at man bør sjekke hjernen er koblet til før munnen åpnes. De hadde valgt å sette fotografiet av terroristen i ladegrep langt bak i blekka. Er det kalkulert inn at folk synes smøreriet i avisa er så dårlig at de ikke gidder bla helt bak?
Eller at de siste sidene i slike tidsskrifter ikke leses. Eksisterer sidene for å gi et fyldig inntrykk?
Ok, jeg innser jeg er i ferd med å bli antikvarisk eller noe, men likevel.

Ikke vedkommer det meg hva terroristen følte da han slaktet ned uskydlige mennesker 22.juli heller. For mitt bare liv kan jeg ikke se hvilken iformasjonsverdi opplysningene har for allmuen. I det hele tatt begriper jeg mindre og mindre eksponeringen av denne personen. I mitt hode er det ikke slik at alt er tillatt bare det lønner seg. Der er jeg på total kollisjonskurs med VG og Dagbladet, men tar sjangsen og nevner det likevel.
Avisene mener jeg har bruk for å få det gnidd inn.
Bare så det er sagt så lengter jeg ikke tilbake til større spalteplass for 'agurker' heller...
Jeg kan ikke for det men vet ikke hvem Hillary Duff eller Jessica Alba er.
Hvorvidt de føder sønner, døtre eller er gravide vedkommer meg med andre ord ikke.
 
Nei, jeg får ta meg en tur ut i virkeligheten og kikke på frukt og grønnsaker i hagen.
Det er sol mellom bygene, og ganske varmt.
Ha en trivelig nett- og avisløs mandag dere!
 
Synnøve Sætrum

14 august 2011

Noen kveldstanker om håp...

Var i festilig lag her for leden.
Av den typen hvor maten er i mer enn overflod, og gjennomsnittsalderen er sånn 60 + -...
Sånne lag hvor menneskene har levd ei stund, og teoretisk sett skulle være vise og kloke,
vite at langt fra, og da mener jeg langt fra alle har det så godt.
For eksempel sulter millionene på hornet av Afrika.
Noen blir skutt og drept på grunnlag av det de står for og tror på.
Andre bare forsvinner av samme grunn for senere dukke opp i ei massegrav eller på havets bunn om de da i det hele tatt dukker opp noen lik.
Hvor mange hundre tusen som sitter fengslet uten lov og dom på grunnlaget av samvittighetsspørsmål vet vel egentlig ingen. Men, at de finnes er det ingen tvil om.
Amnesty International hadde vært avviklet om så var.
Det er organisasjonen bekjent nok ikke.
Kanskje en dag, tenker jeg i riktig opptimistiske stunder.
Kanskje et sted.
Det skal komme tider.
De siste skal bli det første, og så videre.
Bare å se lyst på det om enn det er umulig og mørkt.
Ingen grunn til å gi seg, og mennesket er grunnleggende godt.
Og i alle fall skulle man tro mennesker som har mer enn i overflod, både av mat og levde år skulle tenke på det viset. Virkelig kose seg med livet og privilegiene.
Det var ikke akkurat det livligste laget. Gebissene satt løst, og hoftene verket.
Men, likevel: Ingen gåstoler eller alvorlig syke å skue.
Jeg kom i skade for å snakke om Utøya jeg.
Nevne noe av det som har opptatt meg, og da hørte jeg følgende fra ei av de litt feitere og litt mer tilårskomne enn meg:
"Det aller forferdeligste med den massakeren er jo at Arbeiderpartiet seiler i medvind.
Jeg kommer aldri til å stemme på dem mer.
Nå er det viktig at man stemmer FRP slik at  Sivvvv kan få vist hun ikke er terrorist..".
Og videre:
"Nei det er jo ingen likhetstegn mellom terrorisme og ville ha alle somalierne og pakistanerne ut av landet. Det må nå være grenser, ikke sant? (der gikk stemmen litt opp i fistel)
Det må bli slutt på denne utnyttingen av systemet vårt.
Bare se på hungersnøden de har der nede nå.
Steller seg sånn gjør de.
Når skal de norske myndighetene skjønne at de landene bare venter på
at Norge skal komme inn når naturen slår seg vrang.
De gidder jo ikke gjøre noe mens det ikke er tørke eller sult,
for de vet jo at vi kommer og ordner opp.
Minimalt med mat til millionene,
men sjøl velter de seg i bistandskronene. 
Ja, er det ikke til å ete gråstein av ...det er jo synd for de ungene som dør,
men de får ikke ei krone av meg...".

Jeg satte nesten soppstuingen i halsen, og reiste meg opp.
Hva gjorde jeg egentlig der ?
Hvorfor spiser jeg mat med slike mennesker?
Jeg hater slike ytringer selv om jeg elsker ytringsfriheten.
I tankene slo jeg knyttneven i bordet så glass og sausenebbene skvatt, men lot være.
Det var for mange ulver der.
Ikke stedet for appeller eller kompliserte resonnementer.
Jo, da det er helt greit å revurdere støtten som går direkte til autoritære regjeringer.
Men, man kan da ikke slutte å støtte Røde Kors eller Folkehjelpa av den grunn.
Menneskene sulter da like forbanna ihjel.
Resultatet er det samme for alle dem som mister livet om verdenssamfunnet ikke trår til.
Heldigvis var det bruk for meg på kjøkkenet.
Mens jeg stod i skrubben tenkte jeg:
Hvorfor er de så navlebeskuende egoistiske disse priviligerte menneskene.
Hvor kommer den fra all denne seg selv evig nok?
Vi har jo et matberg som skal fortæres, tross alt.
Kom ikke her og snakk om sultkatastrofer!

Men:
Hvordan kan de ha unngått å legge merke til hvordan velferd og likhet for de mange ble kjempet fram av nettopp den bevegelsen som ikke under noen omstendighet skulle få stemmen kommunevalget.
Hva er det som gjør at de oppviser slike holdninger til mennesker som har bakgrunnen sin fra andre land? Er det annet enn rasisme det kan være snakk om?
Det lyder nesten som om de ikke er mennesker fordi de snakker andre språk,
eller har andre overbevisninger?
Er menneskerettighetserklæringen noe som bare finnes i akademiske kretser?

Og ennå værre:
Hvordan kan de unngå å skjønne at FRP ønsker å legge ned alle gode ordninger ikke bare utviklingshjelpa?Forstår de ikke at partiet fremmer holdninger som vil sende syke og gamle, som ikke har penger, 'ut i skogen for å dø'. At rendyrket kapitalisme handler om vinn eller forsvinn, og den strekestes rett i betydningen at du har penger til betaling for alle typer tjenester. Dette sitter faktisk alderspensjonister og trygdemottakere og stemmer på. Jeg kan ikke la være å undre meg.
Logikken brister så til de grader slik jeg ser det.
Skjønner de ikke at den gjengen vil tilbake til et samfunn der noen dømmer mellom verdige og ikke verdige trengende. Fattighusene og annet snadder blir jo alternativet når velferdsordninger og annet sikkerhetsnettverk fjernes. Det er jo det de vil.
Et samfunn uten byråkrati, men med vilkårlighet i plassen.
Osv.Osv.Osv.

Midt i 'fornøyelsen' var jeg.
Hva gjorde jeg egentlig der? 
Vel, det er sånne settinger som alltid ender med å plukke opptimismen ned fra pidestallen, de håpefulle tankene om en bedre og mer rettferdig jord for alle barn av den får seg en knekk.
Når jeg tenker på det denne dagen er det med heller avmålt realisme.
Noen tenker solidaritet, og at et menneske er et menneske.
Forøvrig idealer og verdier all venstresidepolitikk alltid har stått for.
Noen velger kjærlighet til medmenneskene, og kan ikke se en annen vei når mange er i dyp  nød.
Jeg leter etter håpet for medmenneskene, mens jeg grunner over hvor store biter av kaka vi i denne delen av verden vi som en selvfølge mener tilkommer oss.
Ok, vi er i god stim.
Har tenkt sånn i mange århundrer.
Men, likevel:
Det er sånn, at det som grådig etes opp vitterlig går rett i dass.
Det ville være mer enn en naturkatstrofe om den skjebnen skulle ramme håpet.

Synnøve Sætrum
Kjærlighet later til å være en sinnsbevegelse, vennskap en holdning...

(Aristoteles)


http://www.youtube.com/watch?v=4X9eyMb68qo
Det er stor forskjell på vennskap basert på nytte og vennskap basert på oppriktighet.
Bare det siste fortjener navnet sant vennskap.

Aristoteles

Det gjelder å 'smi' tenker tydeligvis både den ene og den andre....

Vinden uler rundt nova på Listalandet, i takt med nyhetssidene på nettet.
Ul(v), ul(v), ul(v)!
Vind er bra for varmen i smia...
Der er det mange 'smeder' nå om dagen.
Terroristen har vært på Utøya igjen.
Bildene av ham smurt utover forsidene på papiravisene. Der han står og gjorde som han gjorde 22. juli 11.
Det sier VG, og det sier mange av nettnyhetskanalene også.
Som sagt:
Nå i bånd og rekonstruksjon i fri dressur...
Kan det være nødvendig?
Hva skal vi med det?
Jeg mener, resultatene av grusomme gjerninger har vi jo sett mer enn nok av.
Finnes ikke grenser i tabloidene?
'Balsamering' og 'gnuing' for alle penga.
Medieundrevisninga på høgskolen var opptatt av Vær-varsom-plakaten.
Er den tatt ned?
Her innser man at denslags kanskje hørte fordums tider til...
At livet som journalist må være utrolig tomt og meningsløst. I alle fall når man er utsendt for de som bare tenker peng, for det kan vel ikke være noe annet motiv, eller?
Av flere grunner hører jeg Øystein Sundes 'Smi mens liket er varmt' for mitt indre øre.
Om sangen har ny aktualitet, og teksten er treffende så er det slett ikke humoristisk det som foregår på papir og skjermer utover det ganske internettland.
Dypt tragisk at den fyren skal få denne oppmerksomheten.
Jeg fatter det ikke.
Jeg liker det ikke.
Jeg kommer ikke til å kjøpe ei eneste med denslags smørerier mer.
Måtte mange av dem som synes som meg gjøre det samme.
Gakk nu ikke ut og finansier vanviddet må være oppfordringen herfra!
FRP trekker Carl I Hagen 'opp av hatten' igjen, sånn at noe 'på sidelinja' igjen skal få mediespalter og oppmerksomhet. Han sparer ikke på gerberdelsene og tramper rundt i salaten.
Ikke noe uvanlig med det, så man burde vel ikke bry seg.
For undertegnede er det knekkende likegyldig hva den avtroppede føreren måtte mene om noe som helst.
Heldigvis står enhver fritt til ikke å støtte denslags greier.
Ikke at jeg mener det er uvesentlig hva han tillater seg å vri ut av talatuten,
men jeg er ingen lunde enig med ham. enten utsagnene er  av ny eller av den gamle dato.
Sagt er sagt, og jeg mener denslags hele tiden har vært med på å fyre opp under fremmedfrykt og det som værre er. De mørkeblåbrune har alltid gitt skylda på noen for å avlede oppmerksomheten fra den egentlige dagsordenen. Den som ikke tror det oppfordres til å lese ei historiebok eller femten.
Sagt er sagt, var Carl I. den ubestridte lederen til det største høyre-ekstreme partiet i Norge i flere tiår. Eksemplene vil ellers nesten ingen ende ta. Det er bare å google 'bitte litt' og se at treffene er maaangesifrede.
Så når han sa at ikke alle muslimer er terrorister,
men nesten alle terrorister er muslimer da har han tatt salat til langt oppover hårrota.
Dessuten er det dessverre opinionsdannende for den delen av nettopp den som leter etter de enkle løsningene på kompliserte forhold i verden.
Syndebukk-taktikken er et kjent triks å bruke for å lede massene på ville veier.
Trøsten får da være, for sånne som meg, at jeg vet man kan lure noen ei stund, men man kan ikke lure samtlige absolutt hele tiden.
Nei, jeg begriper ikke hvorfor denslags får spalteplass, og enda mindre i disse dager.
Likevel så innrømmer jeg lett at jeg fortsatt undrer meg over at denne mannen får så mye spalteplass.
I det hele tatt undrer jeg meg over at det partiet gjør det.
Ok, det er et symptom på egoismen i fri dressur sier de som er visere enn meg.
I fordums tider husker jeg føreren starte en valgkamp med å skyte fra hofta mot enslige mødrene som alle, i følge han hadde barn med fem forskjellige fedre.
Minst.
Sannhetsgehaltet var det ingen som debatterte.
Jeg husker den tiden godt.
Usaklighetene og stigmatiseringene stod i kø, og avisene skrev.
Det ble etter hvert stille om det.
Utlendinger av alle slag ble tema.
Noe jeg neppe behøver nevne har vært det siden.
Akkurat det har ikke 'partiet' sluttet med noensinne.
Selv om 'noen' nå er tatt selvkritikk, og så langt holder trut.
Det gjenstår ennå å se om hun greier holde tann for tunge.
Jeg kan ikke for det,
men jeg er skeptisk og tenker det gjenstår å se om ransaking og ros var spill for valgflesket.
 En annen vei i vellinga blir det neppe spør du meg,
men det er det altså ingen som gjør.

Synnøve Sætrum

11 august 2011

Noen ganger blir det bare vel mye




Klokka har passert tre.
Høstvarsel i vinden og soveromsvinduet lukket.
Noe sitter i tastaturet og vil ut.
Noen ganger blir det bare vel mye.
Afrika ja, tenker jeg.
Fortsatt sultkatastrofe der.
Den brer og brer og brer seg.
Stadige sms med oppfordringer til å gi til de sultne.
Fint det.
Noen får kanskje leve nettopp på grunn av det.
Det er vanskelig å fatte dimensjonene likevel. 
Intellektet strever.
Kanskje fordi det er så langt unna.
Antakelig er det bra man ikke er i stand til å ta millioner av skjebner inn over seg for et menneske alene.
Det blir bare vel mye.
Noe treffende finnes i ordene som sies om verdenssamfunnets ansvar for å hjelpe alle disse menneskene.
Om tre uker er matlagrene tomme sies det på nattardioen.
Da kan millioner av mennesker dø.
Det er nasjonal katastrofe av helt ufattelige dimensjoner det.
Tankene om vår norske katastrofe blander seg inn.
77 er et tall til å begripe, i alle fall om man teller.
Dog får jeg understreke at man ikke kan telle skjebner, avbrutte liv. Ødelagte drømmer, savn, smerte og tap som kommer av mangelen av vekt på høyre arm. For det er fortsatt sånn at den best kjenner hvor skoen gnager som har den på.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen:
Hvem kan forstå mange millioner?
Som om ikke det var nok:
I Kongo er det kolerautbrudd av epidemisk art,
fortsetter stemmen i natta.

Alternativt kunne jeg jo lagt meg og fått skjønnhetssøvnen.
Om jeg ikke hadde vært så lys våken og full av tanker.
Noen ganger blir det bare vel mye...

Synnøve Sætrum







Midt på natta...


Agurk er også en frukt.
Den modnes nå, sammen med zuccini og annet snadder.
Blåbærtida er nesten over i skogen, men ikke på buskene. Blåbær er lett nattmat for den som vil.
 Til neste år skal jeg plante blåbærbusk. Det blir stas det.
Leve en dag av gangen fram til den begivenheten...
Se flere Morning Glory blomstre utenfor redet.
 Det viktigste først.
Høstdraget i lufta er på plass.
Årstidsskifte på gang. Igjen.
 Rundt hjørnet, ute i vinden.
Ennå er det for mørkt til å sitte i solkroken, men kaffen smaker også grytidlig morgen klokka 03:46.
Musikken på NRK radioen er utmerket, og om litt starter fuglesangen også.
Ha en god dag.

Synnøve Sætrum

Alltid noe å være glad for...


Jeg er i grunnen glad jeg ikke er politiker disse dagene.
NRK melder at de ikke tør si noe som helst på grunn av husfreden.
Så vidt jeg husker var det enighet om at de skulle utsette valgkampen til 15.august.
Arbeiderpartiet har ønsket ytterligere utsettelse uten å få gjennomslag hos de andre partiene.
Kanskje litt merkelig spør man meg, men det gjør man heldigvis ikke.
Så det kan da umulig være mer enn noen få dager til noen begynner si noe.
Selv om ingen kommenterte Erna's sammenligning av muslimer og jøder kommer den vel tenker jeg.
Sammeligningen er helt på sin plass. Vi er flere enn lederen i Høyre som har tenkt det opp gjennom årene. Noen av oss har sågar blitt kalt venstresideekstremist på grunn av det.
Vel, det får så være. Jeg er ikke medlem av Høyre, men helt enig med henne.
Til og med er jeg enig i Siv Jensens hylling av Stoltenberg disse dagene.
Uten at det blir tatt til inntekt for FRP's politikk.
Takk og pris.
Igjen:
Jeg er glad jeg ikke er politiker.

Forresten så er jeg ikke børshai heller, og det er vel like greit.
Livet har visst dramatiske sider nok om jeg ikke også skulle hatt 'action' på børsen.
Jeg blir 'sittende stille' de kommende månedene.
Tar ingen store lån, eller investerer i noe som helst.
He he...
Det får de gjøre som har vett på det.
Om de har det da alle de som styrer med det?
Jeg undrer meg aldri så lite...


Synnøve Sætrum


08 august 2011

Sånn kan det gå!

4. august 2011  Foto: Synnøve Sætrum

Hvor blir valgkortet til dette mennesket av?
Snart er det valgdag, og jeg skal være på reise.
Stemmeretten min skal jeg bruke.
Har alltid ment den er en av demokratiets grunnsteiner.
Nå, etter at smellene har stilnet mener jeg det enda sterkere enn før.
Jeg er priviligert, jeg lever og det et sted hvor man har et valg.
Ikke bare på valgdagen, men ellers også.
Valget som handler om å se på og møte medmenneskene i tillit i stedet for grunnleggende frykt eller mistro. Jeg har et liv i et lite land der jeg kan leve i frihet, uten hungersnød eller med risiko for å bli fengslet for mine fredelige ytringer.
Det er en luksus å kunne kjenne på hvordan det er å bare være.
Lufta er klarere enn på lenge.
Varsler om den kommende høsten.
Vinteren er her snart.
Ok, panikk er det ikke om å gjøre få enda,
men jeg husker jeg fotograferte første snøfallet 24.oktober i fjor.
Regnet fortsetter å tømme seg i bøtter over landskapene.
Ingen solbrenthet, bare blåhvit vinterhud.

Heldig er den som kan se fram til uker under solen.
Bare sitte der og betrakte edderkoppens terasse over den lys aprikose veggen.
Nyte sirissenes spill, svak solgangsbris og sølvgrønne oliventrær,
 mens en flott fyr passerer forbi på gata.
Han har tatovering av bjørn med slange tvinnet rundt seg.
Gapende mot hverandre de to. 
Det gir tanker om en ungdomsforelskelse langt mot nord. 
Skinnjakke og krøllete mørkt hår. 
Tankene i fri flyt under pannen.
De løsner lik dønningene mot stranda der nede i Egeerhavet.
Man kan bare slippe  kontrollen enten de varsler tristessen eller gleden, spøken, skjemtet,
melankolien eller gravalvoret.
Leve det rike livet mens dagene bare blir borte og solen stadig forsvinner i havet.
Nyte "the power of now".

I Norge kan jeg ikke finne ordene for fargen på havet som speiler seg for mitt indre øye.
De er kun tegn for assur og sola mellom palmebladene, eller meltemien.
Petunia store som trær.
Lyden av en scooter som kjører vekk.
Jeg erindrer damen som satt ved nabobordet .
Hun var veldig tynn og veldig hvit.
Hadde et blått skjerf rundt halsen.
Leste.
Kanskje hun er syk, eller bare engelsk husker jeg jeg tenkte.
Siste reis ?
Og, så minnet jeg meg selv på at hver eneste dag kan være siste reis for oss alle.
Hva vet vi om morgendagen egentlig?
Følelsen finnes ikke i ordene. Heller ikke kan de fange tiden.
Det var i Molivos alt det der.
På en taverna ved havet.
Jeg satt der under den lille byen som ikke har kirker i framskutte posisjoner.De er mer diskrete.
Man ser bare noen får klokketårn i gult eller mur.
Molivos er vidunderlig murerhåndtverk på verdensarvslista.
Teracotta ispedd rødt, purpur, mint, gult, aprikos, grønt og blått.
Den lille byen som henger i skråningen kler fargene sine.
En greker fortalte meg at småbyens vedtekter fastslår at alt skal være som det er.
Det er et vidunderlig sted.
Likevel valgte "The schoolmistress with the golden eyes" selvmordet nettopp der.
Etter sigende drevet av et knust hjerte åtti år gammel.
Følelsene forandrer seg ikke.
Håpløse romantikere, som undertegnede, tror sånt er mulig.
Kjærlighetens kraft ufattelig, for den bare er når den er.
Noen ganger må man streve for å kunne si det en bare vil si:
Ikke vær redd elskede, selv om du blir gammel elsker jeg deg.
Blir du syk skal jeg trøste deg, og ingenting skal noensinne være forbi.
I navlebeskuelsen finnes kjærligheten som bare vil kjærligheten.

Ikke i ordene, og slett ikke dem som handler om savnede valgkort og bruk av stemmeretten.
Sånn kan det gå!






Synnøve Sætrum


Hverdagslykke og usakligheter..

Gjøre seg liten i senga mi i mørket... Foto: Synnøve Sætrum

Bank.Bank.Bank.
Nabojenta kommer og spør om jeg vil ha en muffins.
En hun og moren baker til bursdagen om to dager.
To fluer i en smekk og så ble det til hverdagslykke for både henne og meg.
Castor hadde lyst til å rase, han skjønner ikke ennå helt det der med den hoppinga.
At han er så stor til å være så liten.
Det er mange som er litt redde for boxere.
Jeg kan forstå det om man bare ser på fjestet, størrelsen og hopp og sprett...
Opp vil han og nafse etter øreflippen. Hundespråket er jo sånn.
Det er ikke så greit for den som er liten og fremmed, og uforberedt på den voldsomme begeistringa.
Men, vi finner ut av det.
Forklarer og stikker hånda langt nedi halsen på han for å vise at han er ufarlig.
Det blir sånn ro at hun forteller hun sparer til mini-pc.
Den skal tidlig krøkes, eller er det ikke sånn det er?
Ok, så ringer hustelefonen og jeg må ta den.
Farvel til barnet og hallo til telefonselgeren.
Fra den gode eksistensen over en muffins til den heller mangelfulle rundt tilbud på saker og ting jeg over hodet ikke har bruk for.
Ikke er det noen intellektuell stimuli i ny hastighet på breibåndet.
Eksistensen er helt grei med det tempoet både jeg og dataen har.
Dessuten er jo planen å reise bort, og bli der lenge.
Så da så.
Ingen ide å inngå nye forpliktelser noe som helst sted.
Den første runden med vaksiner er tatt,
og jeg er begynt å forstå at jeg skal til himmelstrøk jeg bare kjenner i teorien.

I dag er jeg forsøkt skremt fra å reise til Thailand.
"Kriminaliteten har økt trehundre ganger, og thaidamene er utkonkurrert av vakre russerinner", var utsagnet.  Forsøkte meg på litt konstruktiv diskusjon, men det kunne jeg bare glemme i det selskapet. Han fyrte videre med at " femti prosent av thailandske menn er fyllefanter og voldelige". Saklighet på høyt nivå. Så sa jeg noe om at det sikkert ikke kalles smilets land av de grunnene, og at budhismen er en fredelig religion, og at jeg i grunnen tiltrekkes litt av den.
Dessuten er jeg mange ganger fortalt at landet er variert og vakkert, og rikt på ulike folkegrupper.
Maten skal være skjønn, og livet i havet et eventyr. For ikke å glemme klimaet da.
Jeg forsøkte komme inn med noe om negativ stigmatisering og sånn, men nei.
Regla gikk enda et par tre ganger.
Gjett tre ganger om jeg ble matt?

Det var det der med kunnskapsbasert diskusjon.
Det der med ikke å slå hverandre i hodet med usanne stigmata!
Kan ikke noe for det, men det er det jeg tenker på nå når høstkvelden stunder mot høstnatt.
Jeg hører ikke noen ulver, men tenker likevel på dem.

Synnøve Sætrum


07 august 2011

Syndfloden neste?


Det kan være fint med øsregn.
 'Kast meg aldri på sjelenes skraphaug', som Coelho uttrykker det.
En skogstur på slep etter den firbeinte drahjelpa avstedkommer denslags tanker.
Regnet denne sommeren fyller landskapet med lyder.
Bekkene er blitt til elver hvis lyder legger bakgrunnsmelodien vi vandrer i.
Naturlyder som er gode for øret.
Innimellom flyr en fugl opp foran oss på veien, og jeg kan høre et lettere dyr flykte.
Jeg kan tenke på alle nordledingene som har mer sex, og bedre også enn de andre. Særlig om sommeren står det i VG. Så da må det jo være sant, og jeg er sikkert untaket som bekrefter regelen.
Yte et bidrag fra singelsiden. Sukk... En rolle skal vi jo alle ha.
Så jeg kan være standardavviket, om de har hørt om slikt de som framsetter 'vitenskpen'..
VG's rolle som 'samlivsekspert' er altså gjenopptatt.
Kanskje agurkene kommer også?
Eller kanskje er syndfloden neste?
Yr.no er i alle fall rause med vannvarslene.
Så langt har det stemt hver eneste gang denne sommeren.
Slagstøvlene er velbrukt, og potteskjulerne tømt for sine 20 - 25 cm nedbør utallige ganger.
Mye vann men ingen korpulering må bli konklusjonen for denne sommeren.
Godt man ennå har bein å gå på. Siden vegen blir til mens man går på den mener jeg, og den er bare akkurat så lang som det du ser. Ingen kan vite hva som venter rundt neste svingen... ;-)

Synnøve Sætrum

Somalia har hungersnød

FN opplyser at fem områder sør i Somalia har hungersnød. På Afrikas horn har mer enn 12 millioner behov for hjelp. 3,2 millioner trenger umiddelbar livreddende assistanse. Det betyr at de er i fare for å dø om ikke verdenssamfunnet gjør noe. Straks. 2.3 millioner barn er akutt underernærte. FN ber om 11 milliarder, men har bare fått halvparten. Internasjonale Røde Kors sier de har god tilgang til områdene, men at forsyningene mangler. Katastrofen er menneskeskapt på flere måter.
Interne konflikter, økte matvarepriser, neglisjering av sosial utvikling over lang tid sammen med tørke er rammene for tragedien som nå utspiller seg. Dette er enda værre en sulten i Biafra, som jeg husker fra oppveksten. Vi holdt basar og samlet inn penger til Røde Kors og Kirkens Nødhjelp. Ble avbildet i Helgeland Arbeiderblad. Engasjementet var det ikke noe å klage på. Selv glemmer jeg aldri bildene vi den gangen så på svart hvitt tv. De underernærte barna med de enorme magene.
Det er det samme som hender nå. Bare i enda større omfang.

Synnøve Sætrum


06 august 2011

Savn og sommerstøv



 Sommerstøv og savn.
Akkurat det tenker jeg på når dagen stunder mot natt.
I halvmørket skimter jeg det førstnevnte i et par tre kroker.
Det andre kjenner jeg litt i mellomgulvet. Et slags trist sug.
Ikke lammende, bare tungt.
 Jeg har sett på tv. 
NRK- dokumentar om 22 juli 2011.
 Kunne selvsagt latt være, men etter at engelske "Emma" fikk sitt hjertes utkårede følte jeg meg klar for realisme. Dessuten så satt jeg nå bare her denne kvelden.
Ingen surfing rundt på nettsteder.Verken blogger eller annet. Avislesingen tok kvelden allerede i formiddag. Ingen lesing av lange dokumenter heller. Det får være til en annen gang.
Jeg vet jeg bør sette meg inn i tankegangen til både den ene og andre høyreekstreme og imøtegå dem med historiske fakta. Finne ut hva de faktisk sier.
Plukke argumentene fra hverandre. Man har da sin logikk innabords.
Men, ikke i kveld. Jeg er ennå der at jeg ikke helt klarer konsentrere meg om så lange tekster. Romanene tas inn pr. lydbok for tiden. Det er godt å bli lest for. Nesten som å være liten igjen.
Antakelig er det der det trykker.
Følelsen av å være litt liten og fortapt i den store, ikke alltid så gode verden.

Vel. Boxeren sov på teppet under bordet, og rundt ti er det ennå for tidlig å gå til sengs.
Trådholderne i NRK's dokumentar var flotte modige unge damer.
Så mye de vet om det som skjedde, og så utrolig flotte de er som ikke snakker om hat og hevn.
De jentene der kan være veldig stolte av seg selv. Det kan helt sikkert alle de andre som opplevde tragedien på kroppen også. På et vis var det håp i all elendigheten. Håp er en livsnødvendighet. Ikke noe sommerstøvaktig ved den tilstanden. Det vet den som har vært uten. Den som har vært så nede at en ikke en gang kan definere et savn.

Vel, så sliten er ikke undertegnede akkurat i kveld.
Bare litt alene.
Savner noen å dele alle inntrykkene med i sommernatta.
Noen ganger er det ikke bare ålreit å være selvgående.
Sommerstøv i krokene kan en alltids overse eller fjerne.
Gjelder å finne balansen og roen i eget selskap sier ofte en god venn.
Han sier stadig vekk noe klokt, som inspirerer mens han får tiden til å leve med sitt nærvær.
Skulle vært her nå og sagt noe klokt jeg kunne øve meg på, tenker jeg og savner litt.
Kanskje det er bra... 
Selv om jeg denne lørdagskvelden er alene, og jeg føler meg litt ensom. 
For i kveld handler det meste om savn og sommerstøv.

Synnøve Sætrum

Fotografier fra Hellas...

Siden sommeren ikke har vært helt som ønsket sitter jeg og blar i fotografier fra Hellas. Mimrer litt samtidig som jeg gleder meg til neste tur til Rhodos. Kan nesten begynne å telle ned nå,og det er deilig. Skal bli godt med sol på kritthvit hud. Ingen overdoser sol å spore her på denne kanten av Europa.......

Fra en av mine aller første vandringer i Gamlebyen på Rhodos i 2007.

Samme året, samme sted, en annen vandring...

Lunsj på Meltemi. 2007.

Tsambika Rhodos 2007

R
Rhodos by i juni 2008

Rhodos by, juni 2008
Solskinnshud. Sån blir det når sola får være med uavbrutt noen dager. Det skal bli godt å oppleve det igjen. Dette fotoet er fra Rhodos i juni 2008.

Kveldstime i Naoussa på Paros i august 2009.



Jentene bader. Strand på Paros. 2009

Rhodos igjen i april 2010

Solsengperspektiv på Elly Beach 2009

Rhodos. September 2010

Rhodos by. September 2010.


Santorini august 2009.
Der hadde vi nettopp kommet ut av flyet og ble sittende i varmen og vente på båten til Paros...









Noen ganger




Blomstene blomstrer i flokk, når de er mange nok.
Noen ganger.
Akkurat det gjør mine Morning Glory nå.  
Det varer i sånn seks timer før de har skiftet farge til rosa og folder seg sammen for godt.
Spesiell skapning.
Våt sommer dette.
Når en tenker at nå får det jammen bli den der sommeren som varer øser det ned igjen.
Søkke peise vått alt sammen.
Stolputer og tepper og hele sulamitten.
Ble liggende fordi madammen plutselig dro til Strømstad.
Så ikke 'Harry' noen steder jeg, men det er kanskje annerledes i slutten av fellesferien?
Båtfolket er kanskje ikke sånn?
Men, mye norskt var det.
Vi har jaggu tatt igjen det søta bror tok fra oss en gang...
Som om ikke det var nok bega man seg ut i skjærene på teater også.
Alt sammen med venner. Koselige mennesker som får tiden til å leve.
Den er heldig som slike har. Ensomheten holdes fra dørene på den måten.

Vært ute en snartur med den firbeinte gjesten.
Han syntes det var vått og litt umake toalettfart i gresset.  
Så nå ligger han i buret og sover etter tørrfor med majones.
Det er hyggelig med hund.
Selskap i singeltilværelsen.
For det er noe med helga av og til.
Det er liksom da man er singlest.
Noen ganger.
Andre ganger er det som det skal.
Vi snakket om det her for leden 'singelforeningen', om nederlagsfølelsen man noen ganger har. Ensomhetsfølelsen.
Den som viser seg i litt halvseine timer, nå man kun har seg selv å dele dagens laden og gjøren med. Da hender det man lengter etter et annet menneske.
Om skammen ved den, om å skamme seg over skammen til og med.
Sånn er det heldigvis ikke noe særlig, men vi visste alle hva vi snakket om.
Det er trasig med skam og nederlag enten det er på det ene eller andre viset man kjenner på det.
Alt er jo så lagt opp til ytre vellykkethet her på berget.
Selv om en tilhører den delen av befolkningen som synes det man er,
ikke hva man har som teller merker en det likevel.
Noen ganger.

Synnøve Sætrum

05 august 2011

Det er ikke å'reit

Noen ganger er det ålreit å bare stå opp.
Man blir likevel revet ut av heller elendig søvn.
Være overtrøtt het det i gamle dager.
Kanskje det heter det ennå.
Det er i alle fall for mye noen ganger, alt for mye.
Tanketumlerier over en lav sko.
Den som tenker mye sover ikke.
Ikke helt å'reit... in the morning.
Selvsat bagateller egentlig for den som kan stå opp, sette på kaffen, slå på pc-en og ellers høre at resten av huset har natt. Ingen bomber, ingen smell, bare sommerstillhet.
Det har til og med sluttet å regne. For det gjør det her, i motsetning til i Afrika.
To millioner har allerede lidd sultedøden på Afrikas Horn melder VG.
Et tall som er helt ufattelig. Men, det er fattbart at mennesker dør. Mister livet. Sult dreper.
 Det er ikke å'reit. Aldri noen ganger. Heller ikke om morgenen.
Nok en båt med hundre døde flyktninger fra Libya ankom Lampedusa. Forferdelig det også.
Det er den militære aksjonen der som forårsaker det, og Norge er med.
Forespørselen om bistand kom innenfra, ja jeg vet det.
Like forbanna urettferdig:
Menneskene dør i hopetall.

I dag er det bare 2 små uker siden terroren.
Vi har snakket om det mange, at det føles som en evighet.
Lik den evigheten, like lang som sjokket og sorgen ved den såkalte 'dirkekte berørtheten' tar.
Ikke at man har det like ille som de som er det.
Nei, men det er likevel som om tiden har stoppet opp litt.
Som om den ennå er i vakum. 
Det er, men det er ikke å'reit.
Synes heller ikke det er noe særlig å lese Dagbladet's nettavis om hvor trasig terroristen synes det er på cella. Jeg greier ikke oppdrive fnugg av sympati, og det er det heller ikke meningen jeg skal.
Ærlig talt:
Han får ha det så trasig han vil.
Synes ikke han fortjener spalteplassen, som før sagt.
Det er andre saker her i verden som er viktigere enn ham.
For eksempel hva slags samfunn vi skal ha etter dette.
Hvilke verdier vi skal forfekte.
Hva det vil si at vi som mennesker og nasjon bedre enn før det rammet oss.
Selv er jeg bare et vanlig menneske, men grubler likevel en del over det som skjer nå.
Er litt engstelig for at alt det flotte som ble sagt og vist i de første dagene skal smuldre bort og det hele fortsette som før. Beklager bekymringen, men man er bekymret for ordskiftet framover.
Vil det ta oss tilbake til agurktidene, fremmedhets i fri dressur,
og det evinnelige fokus på penger og eiendeler som det eneste saliggjørende i de norske medmenneskenes liv? Børsen stuper sa man i går. Hvor mange mennesker i Norge er egentlig der? Ikke så mange, det er nå en ting. Hvor mange det berører indirekte er en annen ting?

Nei, tilbake til sporet...
Det er noe med at før dette skjedde så herjet en heller trasig offentlig politisk debatt.
FRP og Siv Jensen i den absolutte ledelsen som slo rundt seg med billige argumenter om hva det måtte være.Og, alltid er 'alt værst for henne'. 
Oportunismen i fri dressur, uten en eneste tanke på hva slags klima det skaper for medmennesker. Noen av oss, har forsøkt å komme til orde.
Snakke dem i mot.
Vise hvordan de tar feil på utallige punkter.
At mye av det som forfektes bare er spill, og røring i heller brungrumsete vann. 
Verbal skyte fra hofta-debatt.
Bombardere med argumenter om 'snikislamisering' og lignende.
Det har ikke vært klima for komplisert argumentasjon og kunnskapsbasert debatt.
Det har ikke vært å'reit.

Demokratene tar vel kaka om dagen.
Av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket.
Navnet passer ikke partiet.
Også de roter rundt i den brune gjørma.
Det er ikke å'reit.

Synnøve Sætrum


03 august 2011

Kan det være nødvendig?

ABC-nyhetene legger ut bildet av terroristen i politibilen om og om og om igjen.
Kan det være nødvendig?
Han fortjener jo ikke oppmerksomheten. Ikke i det hele tatt.
Det er jo akkurat det der han ønsker.
Fokus på sin person.
Er det ikke nok avbilding av ham nå?
Vi kommer jo alle til å huske ansiktet så lenge vi lever.
Det kan jo tenkes fjeset virker som positiv propaganda for de mørkebrune kreftene han representerer.
Det finnes faktisk folk der ute som er så menneske- og demokratifiendlige at de ser på ham som helt.For meg virker det helt meningsløst å fyre opp under slike krefter.
Jeg tenker det er nok nå. Mer enn nok.
Løssalgspressen hadde i går klint opp ansiktet på forsida.
Da tenkte jeg: Ikke under noen omstendighet kjøper jeg den avisa. 
Uskyldige mennesker er døde, og mange ligger ennå hardt skadet på sykehusene rundt omkring.
Mange medmennesker begraver sine barn og sine kjære denne uka.
Vis litt omsorg i stedet for monsteret.
Det er helt andre som fortjener alles oppmerksomhet.
Alle medmenneskene som fortsatt sliter og lider.
Det er ikke gått to uker ennå. Ingen tviler vel på hvor forkus bør være. Ikke på morderen.
Jeg spør igjen:
Kan det være nødvendig å avbilde ham hele tiden?

Synnøve Sætrum

01 august 2011

Nothing Else Matters...

Takk for hilsenen  jeg fant i e-postkassa i dag HBR.

Nå får du en her, akkurat som jeg fikk en gang for lenge siden..
I  den grønne postkassa :-) 



1.august 2011

God ettermiddag 1. august 2011.
Sommerettermiddag.
Våknet relativt tidlig og kjente søvnen slippe taket.
Natt til i dag var sydenvarm. Ligge oppå dyna, og få myggestikk. Det er ikke hver natt, så det er ingen grunn til å klage. Kan bare øve meg litt til jeg skal avgårde til Rhodos om ikke så veldig veldig lenge.
 Det er ikke varmen som gjør nattesøvnen litt varierende i disse tider.
Etter å ha vridd meg og tenkt og tenkt og tenkt på bildene av ungdommen svømmende i vannet vekk fra terroristen på Utøya sovnet jeg omsider.
Bildene av det som er hendt kommer alltid til meg når jeg holder på å sovne.
Ikke at jeg på noe vis innbiller meg at jeg er unik i så måte.
Menneskene jeg snakker med i livet sier de har det på samme måten.
Vi får godta at det vil ta den tida det tar.
Når man tenker de mørkeste tankene om null håp for framtida gjelder det å vikle seg ut av dem igjen.
For det er håp likevel.
Det har skjedd store ting i Norge etterpå som bare bekrefter det.
Gate- og blomsterbildene fra Oslo og hele landet sier sitt.
Ikke-debatterbart sterkt samhold mot vold.
Det er så stort at verden legger merke til det.
Jo, det tenker jeg på her jeg sitter og skriver min 'message in a bottle'...

Har fått et par kommentarer om at jeg er heldig som kan skrive og uttrykke mye av det jeg tenker.
 Det er ikke noen selvfølge har det slått meg. Analfabetisme er fortsatt utbredt.
Ytringsfriheten er for mange kun en utopi. Utallige medmennesker sitter fanget, eller blir drept rundtomkring på grunnlag av sien overbevisninger. Det er ikke noe nytt at jeg gnager om akkurat det, men kanskje noen flere er lydhøre nå etter at det samme har rammet Norge.
Selv kan jeg ikke forestille meg tilværelsen uten ytringer og de frie ordene. 
Ord kan være magiske, åpne, gi frihet og glede. Eller de kan bryte ned, legge i lengker og såre. I noen sammenhenger skal man som medmenneske veie sine ord.
Huske litt på tyngden av dem, men likevel ikke la seg kneble.
Har holdt på siden jeg lærte kunsten som syv-åring.
Jeg kan faktisk huske at jeg lengtet etter å begynne på skolen fra i femårsalderen.
For å lære lese og skrive.
Var kjempemotivert.
Hadde lyst til å være en av dem som kunne når de litt større barna snakket om hva de hadde lært.
Fant akkurat ei gammel dagbok av Synnøve 11 år.
Det er en annen verden, et barn, men meg.
Jeg husker ikke følelsene jeg hadde, men ser jeg har skrevet og skrevet.
Om de nære ting.
Som min bestefars gebiss ganske så fritt-talende.
Det er akkurat det ja.
Mange ganger har jeg nok tenkt jeg ville blitt brent på bålet eller annet om jeg hadde vært et menneske som levde under andre forhold, i andre tider, eller i andre land.
Mennesker generelt verden over lider, kvinner i særdeleshet.  
Noen er faktisk så anti-demokratiske at de tyr til terrorisme for å  hindre medmennsker i å fremme meningene sine på fredelig vis. Skremme demokratiet til taushet.

Jo, det tenker jeg fortsatt på denne sommerettermiddagen, som er en fin dag. En sånn til å bli varm og snill av. I dag har jeg vaksinert meg mot ditt og datt. Jeg skal tilbringe en del av vinteren i 'smilets land'. Det blir et eventyr, og jeg øver meg på å smile. Mer enn før, og mer enn før til alle.
Et smil eller femten for mye kan neppe skade noen.
Smilterrorisme er umulig ...

Synnøve Sætrum