Det ideelle stedet å kikke på folk, kjenne på egen væren og drømme drømmer...

'Indian summer'  de siste dagene i september 11.

Velfortjente dager for nesten bortregnede skandinaver. Sommeren har vært våt for alle oss nordboerne.

 Etter ei uke vandring under solen i Århus' gater kan man bare gjenta det er deilig å være norsk her.

Deilig å være tilfeldig turist, og bare la dagene komme og gå som det passer dem.

Man kan ta seg til så mangt her i den lille storbyen.

Når sola skinner finnes fantastiske fasader og byggverk til gledelig beskuelse.

Vil man inn kan man se en film på 'Øst for Paradise', som både har en hyggelig kafe og er kinoen med grepet om det litt smalere filmpublikum.

Aros er selvskrevet hver eneste gang man avlegger byen en visitt, og denne gangen opplevde jeg selvsagt Olafur Eliasson's ferdigstilte regnbuepanorama på taket av bygningen.

Fantastisk både før og etter solnedgang

Sansene fikk sitt fra samme kunstner også innenfor dørene.

Takknemlig opplevde jeg verket 'Your atmosperi coulor atlas'.

Deilig for sanseapparatet å måtte slippe kontrollen.

 'The inverted panorama house' er noe av det flotteste jeg har sett.

Ja jeg sier det bare: Gakk hen og gjør like så, om du kan...

Familien Krull's 'Snapshots from slumberland' får man i disse dager på kjøpet, samt 

Leif Djurhuus samling 'Con Amore' som heller intet minus er en museumskveld.

Dessuten:
Slett og rett hyggelig var det å få være med 'De vilde kaniner' på grisefest.
 Jammen kan de sakene sine de danske unge mennesker.

Så var det meddelt her ei lita morgenstund mens jeg sitter og kikker ut på et fantastisk tre et sted i Århus. Den indianske sommeren er over her i dag også, så nå handler det om å komme seg ut på sykkelen. Etter at turen ved åen er gjort,  tenker jeg første stopp blir  på en fortauskafe i Latinerkvarteret. Det er det idelle stedet å kikke på folk, kjenne på egen væren og drømme drømmer om den store reisen til Siam. Cappucino med krem bare understreker det hele på utmerket vis.

Synnøve Sætrum

Det er bare å putte posen i sekken...

Det er ikke det at hun ikke har prøvd livet på livet's premisser Fru Singlesen.
Hun har hatt det som mange andre kvinner trodd seg full av muligheter for evig. Særlig hva dette med mennene angår og gikk... De gikk og kom, og alltid en eller annen rundt neste sving. Ikke noe å styre med, hun var av dem som konstaterer det skal endel til for å få alle ting i klaff. Eller 'water' som det heter i balansekunstens tankegang... For det må balanse til om ting og tang skal gå. Akkurat det er det vel ikke bare fru Singlesen som har erkjent. Mange har det akkurat som henne her i verden. 

 Et eller annet sted på veien bestemte hun seg for at mangeltilstanden i livet ikke skulle kunne henges på størrelsen mann. De dukker jo alltid opp som kjent. 

 .

Så tenkte hun, og jommen sier man smør. For å si det på annet vis. Det ga seg en periode seg til å dukke opp beilere akkurat i det hun hadde tenkt den store nå-er-det-faen-meg-meg(og  bare meg)-og-nå-er-det-faen-meg-nok tanken... Livet mitt, er mitt tenkte hun.  

Når man utstråler jeg er meg selv nok skjer det noe med magnetfeltet.

Et eller flere utstyrte ser ut til å ville trekkes mot det, og helst rokke ved det...

Motivene er ulike, men likevel.
Fetisjer, hus på landet,ekteskap, kinky sex eller bare misjonæren. For ikke å snakke om alle dem som jogger rundt i skog og mark. 85% av samlede norske mannlige befolkning befinner seg ute i sola og oppe i trærne skal man ta nettdateprofilene på alvor.
Fru Singlesen tok etter hvert det hele med store klyper salt, fortsatte å gå sine lange turer i heia.
Det er forbausende få hankjønn på stiene rundtomkring.I det hele tatt har hun erfart det er forbausende få menn med mot i brystet og vett i panna. I alle fall vil de ikke vise det fram, når alt kommer til alt er det vanskelig å få en date utenom i cyberspace. Fru Singlesen har hørt rykter om at mange hankjønn sitter foran dataskjermen bare for å 'å nappe i løken' og drømme drømmer.
Hun vet ikke om det er sant, men undrer seg.


En sjelden gang dukker det opp et menneske på kafe eller langs bryggekanten.
Dating utenfor internett er hyggelig om interessene er en smule sammenfallende synes Fru Singlesen. Bare det at det er så sjeldent noe morsomt skjer.Vanligst er daten med null kjemi hvor man avslører løgner som handler om alder, helse, levekår eller sivilstatus. Underlig er det når mennesker som har levd mer enn femti år klistrer inn et foto av en fyr på 39 i profilen. Greit nok at man er sprek og hopper rundt i trærne, men man vil da bli avslørt i det man sitter ansikt til ansikt. Og typen 'slank' bør ikke ha problemer med å få plass på to kafestoler. Sier man man seg røykfri og måteholden ser det noe merkelig ut at vedkommede styrter nedpå fire halvlitere og må utenfor fire ganger for å røyke i løpet av første timen. Kanskje det har noe med nerver å gjøre, men hjelper det egentlig? Når typen på toppen av alt viser seg å være nyseparert singel på andre uka, men likevel så ferdig med siste forhold er det grunn til en viss skepsis. Det er ikke det at hun er så vanvittig kresen alltid, men det var det der med å leve utenfor mangeltilstandene. For det er faktisk det hun gjør Fru Singlesen. Jeg bare minner om det. Samme dama har ellers ikke uttrykt noe ønske om å dele på, sånn av og til ei eller annen helg. Selv om den godt utstyrte kjekkasen gjerne deler villig vekk. Fru Singlesen mangler ikke integritet, og forventer å være litt spesiell. Om man enn har nådd middagshøyden er det ikke noen tatiltakkefest på agendaen. Amorøse årer bruser heller ikke av snakk om opptjente pensjonspoeng og valg av aldershjem. Hallo, hallo, hun er da ikke femti ennå.  

 - Du er så storforlangende, sier den gifte venninna.
-Hvis du  er sånn kommer du til å forbli singel til du hopper i penalet, sier hun.
- Du kan ikke forvente å få både i pose og sekk i din alder. Fru Singlesen kunne ikke vært mer uenig: Det nemlig bare å putte posen i sekken, og vips...

Synnøve Sætrum

...'bare' er det slett ikke....

Det er deilig å våkne til solskinn over verden, lette høstfarger og vite at man bare kan gå ut og nyte det hele. Akkurat denne morgenen er alt på plass. Skavankene plager meg ikke nevneverdig. Undertegnede er helt utsovet, og alle hun kjenner er i water. Bare å ta i mot og takke, og holde seg i det gode her og nå. Selv om man ikke har funnet ut hvordan man merker tekst uten mus føles livet levelig. Bare å koste på, og ta i mot med takk hva enn dagen bringer. Filosofihjørnet i hjernen er inntakt, batteriene til fotoapparatet ladet og en tur i Latinerkvarteret kan gi nye perspektiver og gode motiver for den som ser.

Nyhetssidene er gjenkjennelige.

Startsiden.no slår opp hvor rike 'vi' er om et år også Bryste-seg-artiklene er på plass igjen.

Hovmod står for fall...

Munnhellet er ikke avgått ved døden så vidt meg bekjent.

 Det er bare drøye måneder siden terroren, og når jeg tenker på det synes det uendelig lenge siden.

 Noe er skjedd med tankegangen min, og det har tatt tid å la det synke inn. Også for den som ikke er ,'dirkekte rammet'. Jeg vet at mange mennesker lider og har opplevd store tap. Hvordan det er å være dem når oppmerksomheten stilner av kan jeg ikke forestille meg. Det blir for stort. Jeg har opplevd tap av et nært menneske på sjokkartet vis, men likevel er terror noe annet.

Rystelsene noe annet. 

Jeg ser fortsatt for meg både det ene og andre skrekkscenariet,

 og tenker på alle dem som opplevde det hele tett på kroppen.

Nrk's nyhetsside er litt mer på bane enda.

Historien til Viljar Hansen er sterk.

 Den gir tanker om ikke å gi seg uansett hvor håpløst det er.

Fokus på de forutsetningene man faktisk har, i stedet for dem man ikke har ser ut til å virke.  

Mens Startsiden. no ikke nevner Asia i ei bisetning gjør NRK det.

Man er ikke av de minst 100 000 som ble rammet av tyfon på Philipinene for noen timer siden.

Ikke er man av det flere hundre som har druknet i Thailand heller. Noe skjer med klimaet er det vel ikke tvil om, og igjen sitter vi her oppe i nordområdene har det ganske så bra alt tatt i betraktning. Selv om mange av oss takler kulde og snø dårligere med alderen. Zen-tid er flotte saker, men alt har sin begrensning. Selv om man presser og øver seg kontinuerlig til å se positivt på det skiftes perspektivet.

Det er for eksempel bedre å være bestevenn, og å ha en. Sitte ved peisen eller vinduet og kose seg. Dele en god samtale eller et måltid. Reflektere over verdens tildragelser i stort og smått. Bare være i slaraffenmodus sammen. Kunne velge dagen når den renner. Det er store gaver. 

Ingen tyfoner i sikte som sagt. Bare vandring i tidlige høstfarger med fotoapparatet i hånda, og sola over hodet. Skjønt 'bare' det er det slett ikke....

Ha en vidunderlig dag.

Synnøve Sætrum

Ordet takk dekker bare en brøkdel...

Når noen en er glad i går ned for telling opptar det tanken ganske mye.

Jeg forsøker sende så mange gode tanker, styrkende tanker, oppløftende tanker deres veg som mulig. Om telepati egentlig finnes har jeg ikke kunnskaper til å godta helt, eller benekte.

Men, jeg har kjent gode vibber på kroppen mer enn en gang, og jeg har vært med på det der med at et menneske som står meg nær tar kontakt akkurat i det øyeblikket jeg tenker på det.

 Så hvem kan egentlig si om det bare er tilfeldigheter?

Det er jo så mye vi ikke vet om menneskehjernen og om energier. 

Jo lenger man lever, jo tydeligere blir det at man ikke vet så mye, eller har nevneverdig kontroll over noe som helst. Øyeblikket i dag er det som er. Alt annet er bare abstraksjoner i fortid eller framtid.
Jeg får øve meg i å oftere gi uttrykk for at jeg er glad i medmenneskene omkring meg.

 Noen betyr riktig riktig mye, og jeg uttrykker det alt for sjeldent.

Det er jo litt dumt, siden jeg midt oppi det hele vet det har betydd enormt mye at mine medmennesker uttrykker omtanke for meg når jeg sliter, og også sånn til hverdags når alt er i water. Hvis jeg ikke hadde vært noe for noen ville det hele kanskje kommet til å synes ganske så meningsløst.

Her reflekteres det en del over at man er kommet i skavank- og sykdomsalderen.
 Det store daglige øvelsesprosjektet er å være takknemlig for det faktum at man er alle dager.
Enda mer takknemlig for de nære menneskene som finnes. Jeg tenker jeg alltid vil ha dem i min nærhet, at de aldri må bli syke eller borte. At det hele ikke skal være forgjengelig, for når jeg stikker fingeren dypt i jorda, evner å skrelle vekk bagateller og distraksjoner så er det de nære medmenneskene som er greia. En enkel sannhet som noen ganger forsvinner bak fjell av materielle ubetydeligheter, og bekymringer over ukontrollerbare sider ved tilværelsen.
Medmenneskene er alt, alt det andre nada.

Uten dem er man lite eller ingenting.

Så: 

'Jeg finner ikke ordene for det din tilstedeværelse betyr for tilværelsen min. 

Ordet takk dekker bare en brøkdel av det du er for meg, så du skal ha så uendelig mange slags takk for at du er du, og at du går veien sammen med meg'.

Synnøve Sætrum


...og så et kjempestort god bedring til deg som ligger nede for telling akkurat nå...

  

DØDSSTRAFF

Forfatteren av følgende snutt er fortsatt 100% prinsipiell motstander av dødsstraff.

Uavhengig av situasjon og sak.

Slik lyder standpunktet når man prøver straffemetoden for min indre domstol.

Man leser nettnytt, ergo tenker man på det og ergo er man.

Sånn er det ikke for Troy Davis som ble henrettet med giftsprøyte i USA denne natta.

Tvilen rundt hans skyld er gedigen.

Mektige støttespillere fra en rekke land har vært på banen og bedt om at man sparte Troy's liv.

Men, nei og atter nei.

Langt fra alt er i forandring om enn Obama sitter i presidentstolen.

Han ville ikke gripe inn.

Injeksjonen av gift i Troy's arm er utført.

Resultatet er definitivt. Kan ikke gjøres om, om enn Troy's uskyld skulle bli bevist.

Jo, verden fortsetter så avgjort sin skeive gang.

Synnøve Sætrum

 

Reiserefleksjoner helt uten spunk...

Ytterst nord på Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Deilig å være kald i Norge får man vel si,
etter tre uker overoppheting i det greske spetakkelparadiset Rhodos by.
Reiste ned litt tidligere enn vanlig med tilsvarende høyere luftfuktighet pluss pluss pluss.

Etter sigende skal der ikke har regnet siden april.

En helt annen verden enn her, hvor himmelen mer eller mindre konstant har grått siden den tid.
Mer enn aldri så lite har det vært å gråte over i Norge denne sommeren, det er ikke det.

Misforstå meg likevel rett.
Det har vært utrolig deilig med tre uker sammenhengende varme og sommer.
Jeg blir et annet menneske.
Sommermenneske.
Er av de priviligerte som kan sette seg på et fly og dra sin kos fra øsregnet.
Snaue fire timers sveving over Europa, og vips befinner man seg i Helios' rike.
Slett ikke alle mennesker forunt, og akkurat det er jeg veldig klar over.
Synes det er på plass med litt takknemlighet for solens øy og grekernes land.
Hvor skulle jeg ha reist om ikke nettopp dit man er helt sikker på at den glødende ildkula alltid viser seg på hvelvingen? Hvilket alternativ bør man velge i stedet til neste år?
Hellas har jo så mange utrolig spennende, vakre og flotte øyer.
Selv om man blir svett og varm av gåingen, og blir bitt sønder og sammen på leggene om man glemmer greskproduserte myggmidler. (De finnes på apotekene der nede og fungerer.)
Nei, jeg klager egentlig ikke.
Jeg elsker livet når jeg kan oppholde meg i den varme skyggen.
Sitte stille med ei bok, drikke mine pressede appelsiner i selskap med en liten lekker fetapai.
Jeg har ikke brukt jakke en eneste kveld hele ferien.
Ingen raggsokker å spore noe sted.
Eia var jeg der...
Men nå er jeg her.
Lester på føttene, og varmen slått på.
Men, i dag har sola vist seg mellom skybruddene.
Jeg har kost meg i den kjørlige høstlufta, mens vaskemaskinen går og går og går.
Før eller siden kommer også den til døra...
Snart skal jeg ha ekte norsk torsk til middag.
Kanskje den er tatt på et av fiskefeltene på kysten i Troms i løpet av vinteren.
For det er mye godt fra havet som kommer derfra.

Jammen har jeg fått med meg førpremiæren av 'Jobben er livet' på NRK.
Flotte bilder og tanker fra livet på Husøy i Senja.

Ikke så værst å ha hatt drøye fem år av mitt unge voksenliv der ute i havgapet.
Det finnes værre steder på kloden å kalle hjemme.

Til og med var arvingens nære familie i fokus.

Datteren min er største 'fangsten' livet har gitt.

 Hav og fjell kjennes heimlig ut og det uavhengig av hvor kombinasjonen finnes på kloden.

På solens øy er det de tyrkiske fjellene man skuer, men fjell er fjell.
Synet av fjell inngir følelse av rammer.
Trygghet.
I alle fall for ei dame fra nord.
Muligheten for at følelsen er annerledes på Rhodos  finnes vel.
Jeg vet egentlig ikke noe som helst om akkurat det, annet enn at Tyrkia historisk sett er erkefienden.
Når jeg har snakket med greske venner om kulde og snø i Norge har jeg mer enn en gang blitt møtt med oppgitt trekk på skuldrene og replikken:
'Men dere har nå likevel ikke Tyrkia'.

Man merker det er endel å gråte over i Hellas om dagen.

Det fantes en del 'tomme hull' rundtomkring.
Typiske turist- saker og ting var endel dyrere enn i fjoråret(forståelig egentlig...selv en uførepensjonist kan virke løen sammen med det greske fattigfolk sliter med om dagen..).
Kollektivtransporten gikk tregere og var fullere enn før.

Undertegnede er vel bortskjemt og etter tre turer tidsmessig ala Rhodos-Gardermoen bare for å komme til ei strand ble det nok.
La dem busse rundt til all verdens sandhelveter den som lyster.
Mennesket er suverent og født fritt, ikke sant?

Ytterst på spissen av Rhodos by er det velsignet solsengfritt og man får vind i håret  mens man ligger slengt på stråmatta mellom innfødte, og andre litt gærne turister.
Følelsen av å faktisk befinne seg i Hellas kommer til den som er villig til å prøve det ut.
Ikke er det 'raveparty' som klippestranden Kalithea..
Stillheten og bølgeskvulpet var blitt til skrekk- og gruplassen...
Perlen var rett ut sagt ødelagt for den som ikke er naturist og soler lendene rett på fjellet litt lenger vekk fra musikkanleggene... Trenger skygge over hodet jeg, så da var det alternativet vekk.

Det er bare å si det som det er.

Jeg ble ikke så sint, bare veldig veldig veldig skuffet.

Rhodos by idyll... Foto: Synnøve Sætrum

Blue Lagoon var derimot akkurat som før.
Assosiasjonene til sjørøverskutene og tropariet i Kristiansand Dyrepark trenger seg på.
'Kaptein Sabeltann' er henger fortsatt under taket,
og en viss sanger (jeg trenger neppe nevne navn...rhodistene vet hvem jeg mener)
spiller Julius dette året også...
Ha ha!!!
Det er til å holde ut en veldig liten halvtime om man fokuserer på komikken.

Caramella er mer eller mindre gjort om til finsk karaoke-bar.
Jeg fatter ikke logikken. . .
Der er det for mye sang, og jeg greier ikke alltid dra fram humoren.
Siden jeg ikke drikker er det ikke mulig å bedøve hørselen i glasset heller.
Ok, jeg godtar at jeg ikke må skjønne alt, og takker for at jeg har bein til å gå vekk med.

Hmmmmm.....!
;-((

Stranden ved akvariet er og blir det eneste gangbare for den som ønsker seg litt fred i knotten og krystallklart vann på skinnet. Det er kreativiteten det kommer an på, og å lette på ræva og se seg om. Ikke vandre rundt i andres opptråkkede stier for enhver pris. Signe nysgjerrigheten og kreativiteten.
Har hørt mye om hvordan Rhodos var i 'gamle dager' (les; gamle turistdager) denne ferien.
Minnet nesten om gnål enkelte dager, men man er da høflig og later som om man hører etter.
Lyset på, men ingen hjemme. Indre blokkering er jo også en kunstart.
Det gjør meg ikke noe at folk har minner,
men for min del opplever jeg Rhodos by som den framstår akkurat nå.
Fortid er fortid, og nåtid nåtid.
I morgen er i dag i går, ikke sant?

Som før nevnt finnes også spor den autentiske greske følelsen i gamlebyens smale gater, bare man våger ta seg vekk fra turiststripene.
Det hender til og med en går seg litt vill og finner nye steder der en kan hilse et høflig 'yassas' til eldre grekere på krakkene sine.

Uten blunking av noe slag anbefaler jeg opplevelsen.
Jeg kan sitte timevis i havna og fantasere om hvordan Kolossen må ha sett ut den gangen den stod der. Om infernoet den må ha forårsaket da den styrtet i havet.
Fantasiene har gode vilkår der Helios råder.

Vemodig å se at en del av de små koselige tavernaene, som aldri har vært innbringende turistfeller var borte. Jeg savnet mine frappe, og fruktfat og gebrokkne samtaler i hagen for eksempel. Det flotte utsiktstaket var også borte. Bare sitrontrærne stod igjen. Skjønt bare. Middelalderbyen har jo stått gjennom mange ulike tider, og blir nok stående i mange til.
Gamlebyen er verdt å utforske mer enn en gang.

Ferieøya mi opplevdes litt annerledes enn de andre gangene.

Hvorvidt den i realiteten var det, eller det bare handler om mitt indre, eller en kobinasjon vil jeg nødig være for bombastisk om, men det var noe mer pes og kjøpepress enn det jeg liker.
Flere intense forsøk på å bli påprakket skit og rask man slett ikke har lyst på eller behov for.
Har man sett en turistskrotbutikk så har man sett dem alle.
Gull- og skinn og diamanter har jeg ikke lommebok for.
Tror forresten ikke jeg hadde hatt interessen om jeg var løen heller.
Er ikke typen.
Har ikke genet. Heller mer til den der greia om at man har så det klarer seg.
Det er ikke det ytre overfladiske livet handler om slik jeg ser det.
Ting er jo bare ting.
Fasade kun fasade.
Det er ikke bare gull alt som glimrer og glitrer
De 'kondisjonerte' raper og fiser som andre folk, jammen blir vi jamsides og like der alt ender.
Enkelte harde realiteter kommer ingen forbi.
Ønsk i den ene og drit i den andre...men dog...
Skjønner?

Så trøtt man blir, så uendelig trøtt.

Det blir noe vulgært over denne grafsingen i gull og annet som krever 'stål'.
Befinner man seg i tillegg på et sted hvor vanlige mennesker etter hvert får 'kjørt seg' ganske så bra(...jeg tror dessuten det kommer til å bli mye mye værre...), og er de som skal betale regningen fra de rikes spekulasjoner og fest får jeg mange tanker om arroganse.

Smaken i munnen blir noe besk, og jeg kan ikke fri meg fra å tenke på hvordan det norske framstår. Jeg er fortsatt veldig veldig takknemlig for de velferdsordningne arbeiderbevegelsen har kjempet fram gjennom årtier knallhard kamp. Ingenting har kommet rekende til noe av oss nålevende på ei fjøl. Det er blod svette og tårer bak det gode Norge.
Det later det til at endel har glemt. Bare hoppet elegant over.
Når ferierende FRP-velgere bryster seg med at alle andre må se 'på oss'
(Les: den nordiske sosialdemokratiske økonomiske modellen... samtidig som de vil styrte den i grus og la ultra-liberalismen råde...)smaker det enda beskere på tunga.

Hovmod står for fall er det fortsatt noe som heter ...

Ytringer av det slaget får meg til å vemmes.

Trasig å høre uttalt at 'alle i Norge var så glade for at terroristen ikke var muslim' fra samme kanten.
En stakkar kan jo få spunk av mindre, ikke sant?
Spunk er en medisinsk vanskelig tilstand. Det har jo salige fru Lindgren ettertrykkelig fastslått. Pippilotta fikk litt av hvert å bryne seg på i jakten på medisinen...
:-)

En vennlig gammel greker snakket om tragedien på Utøya med sørgmodige øyne. 'Elendige sjekketriks det der', klarte sågar et riktig 'lyst' hode å uttale om medfølelsen mannen viste oss.
Hjææææælp!
Hjæææælp!
Hjææælp!
Jeg ville stappe fingrene i ørene og vræææææle.
Uttallelsene blir bare mer og mer søkte jo mer jeg hører den.

Skal man være glad for at en forkvakla høyre-kristen-terrorist plasserer bomber og massakrerer mennesker? Og, når ble medmenneskelighet sjekketriks?
Hvor i all verden er det vettuge i den tankegangen?

Terror er nå like jævlig enten det er den ene eller den andre fanatikeren som utfører den, ikke sant?

Heldigvis har alt sin innebygde balanse, for den som ser og hører etter.

Vennligheten er ikke død.

Smilene er ikke døde.

Litteraturen er ikke død.

Filosofien er ikke død.

Musikken er ikke død.

Solidariteten er ikke død.

Det finnes ennå refleksjon og komplekse resonnementer,
dype samtaler og mennesker som fokuserer på å være menneske.
De fleste grekerne jeg har møtt er vennlige og varme mennesker.
Jeg har truffet mange norske mennesker av samme typen.
Heldig som jeg er.

Ikke alle er opptatt av shopping, aksjer og hvordan det skal gå med kapitalen samlet i pose og sekk.

 Ingen tvil om at vi befinner oss på ulike planeter menneskene.

Takk for mangfoldet, alle fargerike fellesskap,
 og de uendelige rekkene av åndelige perspektiver i menneskeheten.
Måtte menneskene fortsette å være øyer som det må bygges broer mellom.
Ellers hadde kunne det for blitt det det ikke må bli.

Synnøve Sætrum

Heldig er jeg...

Ankom Kjevik lufthavn for en par timer siden i øs pøs og bare åtte grader.

Heldig er jeg som ble hentet og slapp styre med busser som går, og de som ikke gjør det.

Nei, tenkt for de gjør ikke det til Høietun sånn på søndagen.

Et eller flere "genier" har stukket hodene samme og kokt i hop at vi ikke trenger denslag her halvannen mil i fra byen på hviledagen. Er vi spesielt hellige og bare sitter inne her likevel? Er det det som er grunnen? Eller har det kanskje noe med kronasjer å gjøre? Skulle ikke forundre meg det spøtt...I Hellas går flyvelderne sakte, så jeg har vært på reise siden klokka ti, gresk tid.

Som vi ventet og ventet og venten på Diagoras, og som vi svettet...

Vi ventet på Gardermoen også, men der var det er å se.

Folk hadde så mye klær på seg, rene vinteraktige stilen.

Der satt jeg med legionærsandalene mine, og frøs ikke. Så har jeg tatt meg et lite glass saft, og sjekker datamaskinen. Den er oppe og går fortsatt...

Ydmykt registrerer jeg 1357 oppslag på Ytringsstedet mitt den siste måneden, og det til på tross av at ordene har vært meget få. Undertegnede har vært på ferie må vite. Solens øy nok en gang.

Akkurat hjemme, har satt på vifta og gjør meg klar til natt under egen dyne på kjørlig soverom.

Borte bra, men hjemme best.

Reisebetraktninger følger snart.

Natta til alle hjemvendte.

Synnøve Sætrum