"Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter og det er en uimotståelig erfaring at den norske vinter bør tilbringes ved Middelhavet".
(Jens Bjørneboe)
Det er bare å krype til korset, eller i alle fall innrømmelsen, mens jeg ønsker:
Godt og fredelig nyttår ønskes til familie, venner, bekjente og ukjente. Ikke minst er det der med fred sentralt. Kjenner ingen steder behovet for det motsatte. Jammen er det nok med - 11.6 som tempen har sunket til den første hverdagen i det nye året. Da jeg våknet sånn rundt halv åtte klarte jeg ikke kaste meg på "jubelbølgen" over den første hverdagen i det nye året. Kjente det liksom ingen plass. Var mer på frekvensen det- er- kaldt-utenfor-dyna- og-huden-er-svett- og klam. Alt er en overgang, og undertegnede er så avgjort i den.
Det var ei stund jeg håpte kulda skulle fjerne sånne aldre.
Forgjeves! Forgjeves!
Jeg ga meg i steden til med dagdrømmerier om vårfornemmelser ved Middelhavet.
Kikke på asur og kjenne varme solstråler på kroppen.
Ingen mørketid, og ingen iskalde golv å sette tærne ned på.
Bare tanker om havsus mens man kikker opp fra lesinga av den beste romanen ever,
og hva man skal vende i olivenolje neste økt "lenket" til komfyren.
Ingen vurdering av hvilke skosåler som holder ei halvung dame fra å falle i brukket lårhals på glattholka...Den tanken som dro meg tilbake til vintervirkeligheten for å si det akkurat som det var.
Jeg tenkte: Det er lenge til våren ennå. Lenger enn langt.
Dagen er bare blitt noen yderst få minutter lysere, men det gjelder det visst å få med seg, koste hva det koste hvil, eller hva salgsprisen lover.
Den første hverdagen på salg må det bli siden jeg mangler både brodder og dunjakke...
Løft ditt hode du raske pike!
Fredelig nyttår?
Synnøve Sætrum
