19 februar 2011

Vi vil ikke ha det!

Vi vil ikke ha det!
Kan ikke ha dem! Nei !
Folk som ikke kan gjøre greie for seg.
De kan jo være radikale islamister, eller terrorister,
eller kanskje bare noen som aldri har hatt et identifikasjonskort i hele sitt liv.
(I fattigområdene kommer ikke myndighetene settende med innmeldingspapirene til folketellingene...) En statsløs, eller hjemløs er i seg selv mistenkelig. Ikke til å stole på. For ikke å snakke om en som bare er sulten. Det er jo mat nok, hadde det ikke vært for de korrupte myndighetene i disse landene. De må ordne det der de bor, hører jeg ofte sagt. Og, jo da, enig i det på mange vis. Men, hjelper det den som er fattig?
En lutfattig som bare har tatt beina fatt og gått sin veg.
Som så mange nordmenn og andre europeere gjorde under den store utvandringen til Amerika her for ikke så uoverskuleig langt tilbake i tida.
Det var ikke nok å hente for alle her på fattigberget, så de dro.
Satset det lille de hadde og fikk seg en båtplass til det lovede land.
De måtte stole på å ikke bli lurt, at båten holdt vannet og at de kom hele fram.
Det var garantert noen som tjente store penger på dem også den gangen.
Mange strøk med undervegs på grunn av underernæring og annet.
Noen skip gikk sågar ned med mann, kvinne, barn og skipsrotte.
Jo da, det ligner til forveksling det enkelte tar seg godt betalt for å for i dag.
Menneskesmuglere kaller vi dem, blant annet.
De finnes fordi urett og fattigdom finnes.
Fordi kløfta mellom den delen av verden som har og den som ikke har bare vokser.

Nei huff, sier vi. Ikke minn oss på dette!
Vi kan ikke gjøre noe likvel!
Vi får være glade vi har sånn flaks at vi er født her!
Send dem hjem, de kan jo likevel ikke gjøre greie for seg...
Vil de ikke så skal de. Spiller ingen rolle.

Det er bare å bruke de samme metodene som under inkvisisjonen, når det gjelder papirløse flyktninger eller andre som har problemer med å gjøre rede for seg. Retur takk.
Blir de drept eller forfulgt der de kommer tilbake til så er testen bestått.
De snakker sant, og trenger oppholdstillatelse i Norge på ett eller annet grunnlag, men er man for eksempel død er det vel for seint?
Er man flykting som blir mistenkt for å være pirat i det man entrer rekka på et skip er saken biff:
Bind dem på hender og føtter, gi dem et tupp i r... ut fra planken. Synker de er de ikke pirater.

Ok, skal være enig i at jeg heller kanskje burde blogge om noe hyggelig, som Skavland og Melodi Grand Prix(det kan diskuteres da men ikke her...), men det er et uomtvistelig faktum ved solskinn over alt:
Det gjør skyggene synlige og overtydelige!
Det var det vi alle skulle "hyle" om at vi ikke ville ha, mens vi velter oss over på sida og sover ut den siste matøkta...!

Synnøve Sætrum

Når man er forelsket begynner man alltid med å lure seg selv...


Sol på snøen. Lys i stua.Kaffen smaker.
Musene danser ikke på bordet, selv om katta er borte.
Har den nen gang vært her egentlig?
Jeg skal ikke ut med spaden og ha zen-tid,
og kan med andre ord sitte helt stille og ha den her inne.
Man kan jo ikke bare gjøre noe hele tida, man må jo sitte der også.
 Ikke vil jeg filosofere over hvor mange skritt det er til Mestad hvor snørekorden for året er.
Jeg er mer inne på de der eksistensielle sidene ved tilværelsen.
Ideene. Følelsene.
Tenker på kjærlighet og forhold.
De tosomme, og de vennskapelige.
De jeg selv har hatt og har, og de jeg ser andre rundt meg i min nærhet ha.
Et eller annet sted på veien her i den verdenen jeg lever i er det opplagt at noe har skjedd med tanke på forholdet kvinne og mann i mellom. I den tiden jeg var yngre enn nå hadde jeg en ide om dypere relasjoner. Les: en eller annen meningsfylt relasjon til en partner.
Basert på det jeg oppfatter som gjensidig respekt, medfølele og hengivenhet. Lojalitet og troskap er også sterkt inne i den tankegangen. Ikke småtterier kanskje, men det var omtrent det jeg forventet. Nærhet og fortrolighet som en del av min egen og andres lykke. Jeg søkte og søker fortsatt lykken. Den har jeg forlengst godtatt er ei drivkraft når jeg står opp om morgenen. Ikke euforien, eller ekstasen. Her er det ikke snakk om den saken som får en til å hoppe opp og ned og danse rundt og rundt seg selv og alle andre. Energinivået blir for krevende for et halvungt menneske.
Den sporten var noe for meg da jeg var mer enn et godt stykke tid yngre.Men, den jevne gode følelsen som forteller meg at jeg er tilfreds med dagen i dag og til stede i mitt eget liv. Den greia som gjør at jeg slipper sammenligne meg med noen, eller være misunnelig.

Kort sagt(..noe jeg til tider har tungt for..):
Følelsen som gjør det greit å være meg.

Tilbake til det jeg egentlig skulle si noe om:
Da jeg var ung ønsket jeg sterkt en partner med i dette. Ei reise sammen på "første klasse".
Hemskoen var bare det at som ung hadde jeg så lett for å forelske meg hodestups og dermed,
i den grad jeg så noe som helst, se på potensiale hos den utkårede. Romantisk anlagt som jeg både var og fortsatt er tok det vel av noen ganger, og det på helt feil grunnlag. Oscar Wilde sa en gang: " Når man er forelsket, begynner man alltid med å lure seg selv, og ender alltid opp med å lure andre. Dette er hva verden kaller kjærlighet.".
Kloke ord, om enn man kan bli litt oppgitt av å dele den innsikten. Men, for sånne som meg møter jeg noe av meg selv i akkurat den tenkningen. I min søken etter lykke, dypere tilfredstillelse og varige forhold ble jeg så lett blendet av forelskelsen. Siden jeg ofte har vært forelsket i forelskelsen glemte jeg å sjekke hva grunnlaget for det forholdet jeg forsøkte meg på egentlig var basert på.
"Walking on sunshine" og seksuell tiltrekning er heftige følelser som følger med forelskelsen.
Og, jo det betyr noe for å knytte et bånd i starten av et forhold, men... Selvsagt holdt det ikke.  
Den stormforelskede, som jeg også har vært et par ganger, nekter å godta akkurat det og så går det på trynet. En får seg en trøkk eller seksten, og så reiser en seg igjen. Plastrer sårene og vandrer videre. Pytt, pytt, pytt er det likevel ikke snakk om.

 Når man skrubber seg opp får man arr. Formes videre som det mennesket man er.
Ingenting som ikke har skjedd er som om ingenting skulle skjedd. Livet venter jo bak neste sving eller kanskje før den tid må vite. En kan ikke bli liggende på bakken.
Det er ikke dødelig å tryne, eller farlig, men forvirrende. Veldig.

Umodent? Uten tvil noen i den retningen ja.
Uomtenksomt? Ja, det også.Det er akkurat det den halvgamle dama ser i motsetning til den unge som gjøv på med krum hals.Livet har gitt meg flere gode, dype og varige vennskap av det platoniske slaget. Hva som enn har skjedd og hvor enn jeg og vennene mine har vært så har vennskapet vært der.
Bunnsolid.Hvorfor tenker jeg?Ganske enkelt svar i grunnen:
Fordi vennskapet baserer seg på egenskaper som gjensidig respekt, empati, hengivenhet og lojalitet. Det gir grunnlag for den varige meningsfylte relasjonen. Selv om også venner bruker og svikter.
Zen-mesterne har nok skrevet bedre om akkurat dette enn jeg, men jeg slutter meg til dem, og min egen livserfaring. Refleksjonene kommer når man ikke gjør noe hele tida, men sitter litt.

Merkelige greier at den unge dama jeg en gang var klarte å oppfange det når det gjaldt det platoniske,
men ei  for forelskelsen eller det tosomme. Merkverdige greier det der: At man måtte bli ganske gammel før en skjønte det alltid gjelder. Enda eldre måtte meg blir for å kunne si at den der sannheten, som er min egen, høyst er en sannhet med modifikasjoner.
 
Vel, trøsten er jo at man i fortsettelsen kan ta seg tid til å undersøke grunnlaget for et forhold, for å få til det dype og meningsfulle i et forhold. Ikke bare til en venn, men også til en elsker eller en kjæreste.Når jeg tenker meg om er det jo gangbar metode til og med overfor fremmede. Det gir muligheter i kav og søkk. Bare å komme seg ut i solskinnet, og se hva som finnes over bakketoppen...

Synnøve Sætrum