Å være ulykkelig er motsatsen til å være lykkelig.
Lykken er en tilstand som oppfattes ulikt avhengig av personen som har opplevelsen.
Lama beskriver lykkefølelse som det vi alle søker, motivasjonen menneskene har for å holde det gående. Helt sikkert riktig.
Noe driver oss ytterst sett videre enten vi befinner oss her i den delen av verden som fokuserer på det ytre og materielle, eller man sitter i et kloster i Tibet og foretar reiser innover i seg selv.
Noen sier lykken er en euforisk uhåndgripelig tilstand som varer meget kort, og at det er vanskelig å holde fast øyeblikkene man får tilgang til følelsen.
For andre er lykken tilfredshet med det som er. Aksepten av at ingenting varer evig, og at det er en gave i seg selv å våkne hver morgen.
En god del av oss opplever å gå ned for telling i løpet av livsdagen.
Av ulike grunner får vi det vondt med oss selv og må stoppe opp og kjenne etter.
Kanskje "snu på alle slags steiner".
Tilstanden hvor en blir tatt av en stor indre smerte en ikke helt vet hvor kommer fra, bare at den er. Når en er der kan lykken være noe så enkelt som fraværet av smerte.
Skjønt så enkelt er det jo ikke.
Det motsatte oppleves som tilfelle.
Det er utrolig smertefullt og vanskelig å kjøre seg fast i vonde tanker om verden, og ikke minst om seg selv. Være i den tilstanden hvor man ikke synes noen ting har særlig glede.
Føle seg som en robot som bare gjør ting av gammel vane, eller fordi en kjenner en må.
En bare eksisterer på siden av seg selv, og dagene med slør over bare forsvinner.
Undertegnede har kjent på de dagene mange ganger i løpet av livet, og hun har også sett mennesker i sin nærhet slite med det samme. Akkurat det er egentlig det værste.
Se, og forstå en del, og kunne gjøre så veldig lite.
Vite at den som er innenfor "sløret" må gjøre en del arbeid selv for å finne ut igjen til livet og den gode hverdagen. Det er jo dem det er mest av, og er ikke hverdagen god blir det trist og vanskelig.
Så er det jo sånn her i vår del av verden at vi måler oss så utrolig mye opp mot de ytre ting.
Det er skapt et kulturelt bilde av at det kun er det som gjelder. Fasader. Vi får det inn tidlig, om vi vil eller ikke. Gjennom de tiårene jeg har levd er det bare blitt værre og værre med tanke på alle disse ytre greiene vi skal forholde oss til, og måle oss opp mot som mennesker.
Man skal være sånn og slik og ha sånn og slik, si sånn og slik, gå sånn og slik, elske sånn og slik, leve sånn og slik alt knyttet til fasader.
Et typisk spørsmål når man møter fremmede mennesker er:
"Hva jobber du med, og hvordan bor du, eller hvar har du prestert? "
Det er en regel nesten uten unntak, og jeg liker det ikke.
Jeg undrer meg slik over hvor alt ble så travelt og overfladisk.
Når stoppet vi som nasjon så veldig opp meg å bry oss om menneskenes kår, om hvordan vi har det med oss selv midt inni alle disse materielle godene?
Hvor ble det av samtalene, hvor for håpet om det gode livet i betydningen den gaven og goden det er å ha et rolig sinn i hverdagen? Ha nok med det som er?
Bare være akkurat som en er med talenter og begrensninger, og vite at det er godt nok.
At det er bra å bare være?
Ikke minst, at det er lov å bare være seg selv?
Godt nok!
Godt nok i massevis!
Hvordan kan det ha seg at flere og flere blir deprimerte og utbrente mens "landet går så det suser"?
Hvorfor mister jeg nesten pusten når jeg en yderst sjelden gang møter mennesker som spør meg:
"Hvem er du"?
Jeg blir glad selvfølgelig, og jeg begynner straks å tenke på mange ytre sider ved meg selv bare for å skjønne at det ikke var spørsmålet jeg fikk.
Det fører ofte over på tankene om hvordan man har det.
Hva man kjenner og hva man føler om tilværelsen.
Godta situasjonen, og ikke forsøke kjempe seg ut av den i betydningen begynne å prestere enda mer.
Finne en veg til store eneboliger og en liten pengebinge?
Danse Zumba og bestige Mount Everest i stedet? Har man ikke "riktig" ytre, er det da hardkjør som en toppidrettsutøver og omfattende plastikk-kirurgi som skal løse saken?
Eller skal man bare "ta seg sammen"? Selvsagt ikke, om man ser på livet fra et indre perspektiv. Det betyr ikke at man ikke skal gjøre noe i livsdagen. De aller fleste ønsker jo det, og gjør det.
Menneskelig og bra er det med aktiviteter.
Jeg undrer meg bare på om vi likevel, i vår norske/vestlige væremåte har trukket det for langt dette peset. Det er visst på høy tid å begynne å spørre medmennesken om hvordan de har det? Hvem er du akkurat nå?
Og, om noen sliter forsøke å strekke ut handa og være der som medmenneske til folk får stabla seg på beina. Det handler om å være, ikke bare prestasjoner.
Dele det å være menneske på godt og vondt, inne i det som kalles intimimiteten. Den typen samspill som oppstår når man som mennesker setter seg ned og lytter og deler seg i mellom.
På ordentlig. Ikke gjennom sosiale medier!
Synnøve Sætrum
