De vet det

Den siste og største, nå som tiden er på hell.
Under over alle under.
Å ære eller ikke ære det er spørsmålet.
Fortsatt få være et menneske som andre mennesker.
Med tanker, følelser, behov.
Oppturer og nedturer som har merket og gjort de to menneskene ved bordet.
Kanskje er de ikke så hurtige som før.
Eller så impulsive.
Påtrengende.
Men, det er der.
Alt sammen.
Akkurat som før.
Evig nå.
Evig alltid.

Dybden i møtet mellom disse to. 

Det som ikke synes mulig når en er på veg over middagshøyden.

Voksne mennesker, "næ så ekkelt", tenker man kan hende som  ung.

Eller de skulle i det minste ha funnet ut av det der før.

Ikke være så patetiske, det er ekkelt å se på!

 Litt bråkjekt hendte det vel at noen tok den tosomme kjærligheten for gitt.

Kraft, safter, rulle rundt.

Intensitet i all evighet, trodde de.

Evig ung og evig viril, jo, de trodde det var et evig fenomen.

Til det første såret.

Tvilen da.

 Neste smerte ga resingnert visshet.

 Nok er nok, ikke mer bråk nå, vi orker ikke mer.

"Vi velger det vekk", ytret de unisont.

"Det er i det minste noe vi velger selv".
Ånden er villig, men kjødet er...

Stillheten følger alltid etter...

Kategoriserineger over platåsko kunne det vært,
for det var jo det som var moten den gangen disse halvgamle menneskene var unge.

Velge selv trodde de da.
Bestemme selv.
Forvente.

Kjekt kastet jentene på håret og dra i tyggisen.

Blåse bobbler til tilværelsen, og dagdrømte.

Guttene var litt tøffere, men de drømte de også.
Plystret, stumpet sigarettene på asfalten. 

Skinnjakker med nagler, halvlangt hår og slengbukser. 

Forventninger ble til i skyggen av kvinne- og ungdomsopprør. 

Siden for livet dit det ville med en og hver.

Kjærligheten som en trodde det fåfengt å få reise med både gikk og kom, og det flere ganger.

Noen yderst få ble antikvariske og museumsverdige.

Tosomhet i alle år uten innblanding eller skilsmisser.

Seriemonogamistene er det mange flere av.

Det er kanskje flott det. 

Å kunne finne kjærligheten mange ganger i livet, også etter en del levde tiår.

 Det er mye i et menneskeliv med for eksempel fem av dem, men mot en evighet mindre enn et blunk.

Så lite at det ikke kruser glasset.

Likevel så stort for oss som ennå er i tiden.

Den store gaven fra et annet sted. Kjærligheten.

Den evige følelsen. Ideen.

Grunnen for alt.

Inspirasjonen.

Det som kommer først og sist.

For velge kan en ikke når den rammer.

Kun seile med.

Æsj, tenkte de fordums unge.Kankje...

 Nå må de holde opp med det der de gamlingene.

Er det ikke nok nå?

Har de ikke nok med det de gjorde før?

Hvorfor skal de gå rundt og elske halvgamle som de er?

Nei, tier de. Vi skal være vi, tier de.

Bare ville sitte være i en annens nærhet, og vite det er nok.

 Stille levende tid.

 Være klokere i all dødeligheten. 

Aldingens saktere puls.

Bare venne seg til. 

 Gjøre det motsatte av all tidligere erfaring, som bare ble til et tall i brudd-statistikken.

Inderlig evig omsorg dem i mellom.

Balansekunst.
Rosen og pisken. 

De vet det nå.

Synnøve Sætrum


DE VET DET II

De visste det da.
De eier det nå.
Ordene, tankene og samtalene.
Deg blir jeg gammel sammen med, tenker hun.
Deg vil jeg alltid snakke med, tenker han.
Ingenting og alt finnes i dem og for hverandre.
Grenseløst beundrer hun ham.
Med skrekkblandet fryd elsker han henne.
Han elsker selvstendigheten, motet og lojaliteten.
Hun elsker godheten, nærheten og omsorgen.
Han er hennes livs eneste kjærlighet.
Hun er hans livs store trøst.
De vet det.

Synnøve Sætrum

SUKK

Jeg kunne tenkt meg å skrevet en tekst om alt for høye utgifter kombinert med for lav inntekt. Virkelig fått slått ett slag for alle de mindre velstående i Norge. De stemmene som sjelden eller aldri kommer fram. En god del av oss alle sammen som ikke blir hørt i all ståeheien om "kjøpefester" og "rentefester" og andre party. You name it!  Jeg skulle skrevet noe med vinklingen ikke å kunne velge. Enkelte nødvendigheter er blitt så dyre at det er umulig å finne balansen enda man egentlig ikke er av de fattigste i dette landet. Det kunne jeg nok fort fylle noen spalteplasser med, og hvem vet; en vakker dag så finner jeg tabeller og regnestykker også. Av den sorten som aldri blir nevnt, bare unisont tiet ihjel av massemediene. Som et sånt slags: Om vi ikke nevner det så blir det vel borte. Litt sånn strutsaktig stikke hodet i sanda for det er jo så ubehagelig. Vi er jo så gode i å være gode her i Norge. Reint bord både på den ene og den andre måten,og da skal man vel ikke komme trekkende med, ja... sånt om sånne som ikke har det som "folk flest".

 Hvordan kan det ha seg at det ikke skrives noe om dem som ikke er   

"folk flest som ruller rundt i pengebingen"?  

Ja, det var kveldens lille sukk...

Synnøve Sætrum