"En falsk venn er som en skygge. I solskinn kan en aldri bli kvitt ham, i gråvær er han sporløst forsvunnet.." (Ukjent)
Ingen liker å bli skaltet og valtet med.
Ikke av noen, og det er ikke mulig å komme på noen omstendigheter hvor slikt skulle føles greit heller.
Nevn en eneste en den som kan!
Vi er lutter øre alle vi som har opplevd det der.
I en travel hverdag forventer vi kanskje ikke så mye av våre medmennesker. Kanskje til og med for lite. Kanskje vi er for rause noen av oss. Kan man det, være for raus? Hvor går egentlig skillet mellom raushet og servilitet? Når starter bukkinga og skrapinga?
De fleste er jo opptatt med jobb, familie eller noe annet viktig det meste av tida. Sånn er det i travle moderne liv. Vi vet det. Vi lever i det alle sammen, så det er ikke det at vi ønsker å være vanskelige.
Travelheten til tross:
Man har noen få venner, og noen få avtaler med disse innimellom.
Eller i alle fall så er det det man tror,
og det som er den forventningen man har.
Man gleder seg til et besøk, en felles kveld på kino eller en fisketur.
Gjøre noe sammen.
Pleie vennskapene.
Singlesen tar kanskje mer intitiativ til sådanne,
siden hun har "så utrolig mye mer tid".
Hun er jo "bare alene", så hva skal hun ellers gjøre..... ;-))
Hun holder avtalene sine om det ikke oppstår noe helt unntakstilstandaktig, og forventer samme behandlingen tilbake.
Det handler om respekt, og det handler om at vennskap ikke bare henger rundt på trærne til høsting når det måtte passe andre. Gjensidighet er en viktig ingrediens i et vennskap.
Likevel: Det er menneskelig å feile, selv overfor gode venner. Glemme å avblåse avtale i rimelig tid, sånn at det andre mennesket kan få omprioritert siene disposisjoner.
Eller bare rett og slett gi blaffen fordi det står sånn på.
Mer respektløs den varianten, men noen er faktisk det også.
Men, når det blir et mønster er det en annen sak.
Når det er snakk om mangel på respekt,
eller det som kan se ut som man blir brukt kun som reserve i tilfelle noe mer interessant dukker opp, eller at partneren sier "hopp"...
Vet ikke om det er noe bare noen få av oss opplever,
eller det er gjengs for de fleste...?
I alle fall tror jeg ikke det føles særlig bra for noen når mennesker man en gang stolte på blir til det motsatte.
Venner som begynner med merkelig atferd.
Sånn: Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke.
Uforutsigbare blir de, som virvelløse bløtdyr.
Vanskelig å forholde seg til slikt.
Uten ryggrad flyter de fleste utover.
I alle retninger, og blir lause og ubestemmelige i fisken.
Ikke noe å stole på, man vet det.
Likevel tror en mennesket blir som før.
Eller det heter vel å håpe.
I det minste på å bli behandlet med respekt.
Når det lager en avtale, eller i alle fall så tror en det er en avtale, og så blir det bare brutt.
Fem minutter før og med de merkeligste forklaringer om det i det hele tatt finnes antydning til slikt.
Skalte og valte med medmenneskers tid og forventninger.
Nei, ingen liker å bli skaltet og valtet med.
Det er det bare å slutte med om man har tenkt å "reise på første klasse"...
Sånn er det bare med den saken.
Synnøve Sætrum
