02 mai 2011

Osama Bin Laden

Treet i blomst april 11  Foto: Synnøve Sætrum

Nyhetskanalene på nettet flommer over om at Osama Bin Laden er død. USA feirer, og selveste Obama holder tale som bekrefter at USA har tatt livet av ham. 
Presidenten forsikrer den muslimske verden om at den kroppen blir behandlet etter reglene islamsk tradisjon krever.
Osama Bin Laden er altså død.
I følge det jeg leser av nytheter, om de er sanne, så er jubelen  brutt løs mer enn et sted på kloden.

Da jeg registrerte nyheten for en liten time siden må jeg ærlig talt si jeg ikke kjente det noe sted.
Ingen ting.
Nada.
Skal man måtte føle noe i denne sammenhengen?
Jeg tenkte det. 
Er det slik?
Selv om jeg er sterkt mot terror og krig og all slags vold føler jeg likevel ingen trang til å kaste på meg skoene, finne fram sjalene og løpe rundt og vifte med dem foran her på parkeringsplassen. Gi meg festbrølingen i vold liksom...

Jubelen sitter løst i amerikas gater ser jeg. 
Det kan til og med tenkes at muslimer rundtomkring jubler, i alle fall de muslimene som også er blitt direkte rammet av terror 11. september, eller krigen som har rast i årene etterpå mot terror. Noen hevder at tørsten etter hevn er grunnlaget for feiringen.
At det der med "øye for øye, tann for tann" fortsatt er sterkt til stede i menneskenes psyke når urettferdigheter inntreffer. 
Det er forståelig sett fra den synsvinkelen. 
Men, for meg er det et stor men her: 
Når man dreper for å hevne drap gjør ingen levende igjen.
Døden er definitiv. Uopprettelig.
Når noen dør er det for seint.
Noen kaller dette rettferdighet, jeg kaller det meningsløst.
Øye for øye, tann for tann-tankegangen altså.
Mulig jeg er naiv, men jeg tror det er sånn at de fleste mennesker ønsker fred og ro. Rolig lykke og tilfredshet.
Liv levd sammen med sine nærmeste, og det de ellers holder på med. Ha et lykkelig helt vanlig liv.
Lykken er for de fleste livsdagen.
Hverdagslivet.
Undertegnede legger også merke til at spekulasjonene rundt konsekvensene av denne døden også er i gang.
Her skal jeg ikke spekulere rundt noe som helst.
Ikke noen andre steder heller for den saks skyld.
Det har jeg ikke kunnskaper nok til, og takk for det.
Og om jeg hadde hatt det, er det uinteressant slik jeg ser det.
Et eller annet stritter 100% i mot å feire et menneskes død.
Enten det heter Bin Laden eller Ola Normann.
Osama Bin Landen står bak mange menneskers død, og det er ille. Veldig ille for alle dem som direkte eller indirekte er rammet. Det har jeg empati nok til å begripe. Sakens kjerne handler ikke om mangel på medfølelse med alle som har lidd tap.
Men, jeg greier ikke hoppe opp og ned over hans bortgang likevel.Det synes noe umenneselig og uverdig rett og slett.
All ekstremisme er ille.
All terror og krig også.
Hvor mange uskyldige liv som har gått tapt i jakten på denne mannen får vi vel aldri vite, men mange er det.
Jeg kan ikke for det, men jeg tenker på "operasjonene" hvor Norge er med. Afghanistan, Libya...etc.etc.
Vi får jo stadig meldiger om at uskyldige sivile dør på grunn av krigshandlinger for den gode sak.
Det skurrer.
Det regnestykket går bare ikke opp.
Ikke i det hele tatt.

Så jeg får bare fortsette med hverdagen jeg er så glad i i stedet.
Jeg spiser sein frokost.
Salami med agurk og lettmajones på skiva.
Kaffen smaker godt, og jeg har tenkt meg mer enn en kopp før jeg finner fram joggesko og staver og gir meg til skogs. Nye medisiner i kroppen skal i teorien gi drahjelp i forhold til bukfettet.
Det fettet som er det værste for diabetikeren.
I dette tilfellet denne..
Hun har fått en del å tenke på denne morgenen, og det fine ved å gå er at tankene klarner litt. Dessuten skinner sola og skogen har tatt den grønne kåpa på.
Livet lever så til de grader utenfor døra, og det vil jeg feire på mitt stille vis...

Synnøve Sætrum