31 juli 2011

Å være på medmenneskesiden...

Endene svømmer i flokk, når de er mange nok... Foto: Synnøve Sætrum


Smeigesørlandssøndags kveld med åpne vinduer og dører.
Sola er akkurat gått. Fred og stillhet her jeg bor.
Det var det også i havgapet hvor jeg har vært det meste av dagen. 
Godt smurt med faktor 50, men likevel synes merkene etter sola.
Den er nå blitt sterkere med årene.
Jeg gidder faktisk ikke debattere det mer.
Solstrålenes kraft er bevis nok...
Et eller annet har skjedd med det laget som begynner på o og slutter på n...
Så det så!
Juli 2011 er snart historie, men ikke den måneden som går i 'agurkglemmeboka'.
Tragisk og uutsigelig trist ble det alt annet å skrive om for samlet norsk presse + + +.
Skulle ønske det hadde vært annerledes, men det nytter ikke.
Ønsk i den ene og se bakover, og drøm i den andre mot framtida... og se...

Dagen i dag:
Sommerfredelige Norge i skjærgården.
Jeg har verken hytte eller båt, men kan likevel komme meg raskt ut i havgapet.
Sørlandet har noen sånne steder heldigvis.
Fjellene som omkranser berg og knatter, som i nord mangler, men det er vakkert likevel.
Det er ingenting som minner om brutalitet av verste skuffe,
alt bare lå der som om ingenting har skjedd.
Men, noe er skjedd.
Undertegnede leste aviser i sommervarmen, og innimellom snakket vi litt om terroren enda en gang.
I dag kjente jeg på hvor inderlig tungt trist jeg blir av det.
Så oppriktig man ønsker det ikke hadde hendt.
Jo,jeg tror ikke noen av oss kommer til å glemme disse hendelsene.
Men, jeg håper på det som kommer ut av det blir et bedre Norge.
Et land som fortsetter å ta avstand fra kreftene som gjør slikt mulig.
For jeg mener faktisk at noe ligger bak.
Nazismen og facismen har vi sett før.
Krevd millioner på millioner av uskyldige menneskeliv.
Å la være å tenke på det ekstreme høyre er for meg komplett umulig.
Paralellene skinner i alle fall meg rett i øynene.
Nazistene ville ta jødebolsjevikene.
Terroristen fra 22.juli muslimene og det han kaller kulturmarxismen.
Jeg har lest litt om hvordan andre ser Norge i disse dagene.
I den franske avisa Liberation blir vi omtalt som et fredelig, velstående land der den ekstreme høyresida har stor makt.
Definisjonsmakt i ungdomsmiljøene, florerende ukultur på internett, og Europas største høyrepopulistiske parti.
Jeg tenker at det der en del i det .
Har tenkt det i et tiår minst, kanskje lenger.
Så nå tenker jeg vi har fått demonstrert på groteskt vis at denslags ikke bare finnes i utlandet.
Derom kan det ikke være noen diskusjon.
I årtier har de vært her fremmedfrykten, ytringene og slagordene som holder den brune gjørma fuktig og farlig. Det har vært nok av billige poenger på andres bekostning i utallige valgkamper. Menneskefientlig argumentasjon.
Tar opp et poeng fra en annen blogger, og sier jeg er på menneskesiden.
Har sagt det før, og sier det igjen:
Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske...
Jeg mener faktisk at populistene på høyre fløy bør ta en kraftig selvransakelse med tanke på hvordan de uttrykker seg om det flerkulturelle samfunn.
Så får venstresida begynne ta denslags på alvor og møte dem med motargumenter på ordentlig vis.
68-opprøret er 'long gone'.
Ekstremisme og terrorisme er det samme om det kommer fra høyre eller venstre eller religiøse fundamentalister av ulike slag.
Nytter ikke hvile på laubærene fra fordums tider.
Vi smertelig kommet inn i en annen tidsalder,
men så lenge det gode i menneskene lever videre er det håp.



Synnøve Sætrum

Viktig å være kamerat alle dager!

(Morgenstemning 31. juli 11  Foto: Synnøve Sætrum)


Søndagsmorgen badet i sol.
Jeg skal somle litt før jeg pakker sammen og drar ut og nyter denne deilige sommerdagen.
Det er en av de tingene som er så fint med å være menneske i Norge.
Selv om jeg bor langt inni innlandet, i 'dumpa' her så er det aldri langt til havet.
Slik livet mitt er, er det heller aldri langt til venner.
Havet er jeg oppvokst ved og elsker det.
Egentlig er det naturstridig at jeg bor her jeg bor nå,
men akkurat det har jeg ikke har lyst til å skrive om.
Andre ting ligger nærmere hjertet her jeg sitter med den første kaffekoppen.

Først har jeg lyst til å si:
Millionene sulter og vandrer fortsatt på Afrikas horn.
Hver og en av dem trenger hjelp.
Ikke glem dem midt oppi alt, gi en skjerv. De sulter, og vi har mer enn vi kan klare spise opp...
Det er også 'å være gode mot menneskenes jord', ikke sant?

 For det andre:
Selvsagt er det hjemme man er i tankene det meste av tiden disse dagene, i mitt lille land. Jeg hører Ole Paus tekst sunget igjen, fra konsert i Oslo Domkirke. Mens konserten gikk var jeg på Posebymarkedet og Fiskebrygga. Spiste blåskjell på Pier Ro, og var turist i egen by i sommervarmen. Da vi rusla hjemover sånn rundt halv seks i går ettermiddag viste gradestokken + 36.
Det er som å være på ei gresk øy på sitt beste.
Denne dagen ligger i skrivende øyablikk an til å bli det samme.
Bare at akkurat nå er jeg hjemme, og det er godt.
Borte bra, men hjemme best.
Sånn er og blir det.
Det som er hjemme som er nærmest.
Hjertet nærmest.

For det tredje:
Ei lita uke er gått siden det smalt.
Den har vært lenger enn lang.
Alle de fæle inntrykkene er ikke fordøyd.
Kanskje de aldri blir det helt.
Tankene har mye kretset rundt livet som er det eneste man har,
som de som var ofre for bomber og skudd ugjenkallelig mistet.
Det har ikke vært noe problem å skille det ene fra det andre.
Selv om man blogger og er på fjesboka lever man ikke sitt liv i cyberspace.
Blomstene mine har jeg vært utenfor og vannet.
De er mange nå, om enn ikke som blomsterhavene rundtomkring i Norge.
Seksten himmelske blå lyser mot meg. Pluss alle de andre blomstene.
Sommer og blomster og håp er deilig.

Til slutt:
Nå er de navngitte.
Alle som ble drept i terroren for ei uke siden.
Med ansikter og alder.
De blir virkeligere,
terroren blir enda mer brutal.
 Forleden satt jeg klistret til skjermen,
 og så minnemarkeringen til AUF og Arbeiderpartiet.
Sang sangene sammen med dem som var der.
Da var vi også på sommerleir på Utøya.
Midt i sorgen var det godt å høre AUF-lederen bruke 'Kamerater' når han addresserte tilhørerne til ten av alle talene han har holdt siden 22. juli...
Akkurat da var jeg, og sikkert hundretusener med meg kamerat.
Jeg tenker det nytter ikke å skru tiden tilbake, det går ikke an å få ugjort terroren.
Sjøl har jeg tenkt mye på mekanismer og årsaker til at slikt kan skje, og jeg tror det er viktig at alle mennesker i Norge engasjerer seg i diskusjon om hva slags land vi vil ha i framtida.
For det er jo framover man må se.
Aldri glemme, men går videre.
På grundig og ordentlig vis.
Det blir viktig å være kamerat alle dager!

Synnøve Sætrum