06 august 2011

Savn og sommerstøv



 Sommerstøv og savn.
Akkurat det tenker jeg på når dagen stunder mot natt.
I halvmørket skimter jeg det førstnevnte i et par tre kroker.
Det andre kjenner jeg litt i mellomgulvet. Et slags trist sug.
Ikke lammende, bare tungt.
 Jeg har sett på tv. 
NRK- dokumentar om 22 juli 2011.
 Kunne selvsagt latt være, men etter at engelske "Emma" fikk sitt hjertes utkårede følte jeg meg klar for realisme. Dessuten så satt jeg nå bare her denne kvelden.
Ingen surfing rundt på nettsteder.Verken blogger eller annet. Avislesingen tok kvelden allerede i formiddag. Ingen lesing av lange dokumenter heller. Det får være til en annen gang.
Jeg vet jeg bør sette meg inn i tankegangen til både den ene og andre høyreekstreme og imøtegå dem med historiske fakta. Finne ut hva de faktisk sier.
Plukke argumentene fra hverandre. Man har da sin logikk innabords.
Men, ikke i kveld. Jeg er ennå der at jeg ikke helt klarer konsentrere meg om så lange tekster. Romanene tas inn pr. lydbok for tiden. Det er godt å bli lest for. Nesten som å være liten igjen.
Antakelig er det der det trykker.
Følelsen av å være litt liten og fortapt i den store, ikke alltid så gode verden.

Vel. Boxeren sov på teppet under bordet, og rundt ti er det ennå for tidlig å gå til sengs.
Trådholderne i NRK's dokumentar var flotte modige unge damer.
Så mye de vet om det som skjedde, og så utrolig flotte de er som ikke snakker om hat og hevn.
De jentene der kan være veldig stolte av seg selv. Det kan helt sikkert alle de andre som opplevde tragedien på kroppen også. På et vis var det håp i all elendigheten. Håp er en livsnødvendighet. Ikke noe sommerstøvaktig ved den tilstanden. Det vet den som har vært uten. Den som har vært så nede at en ikke en gang kan definere et savn.

Vel, så sliten er ikke undertegnede akkurat i kveld.
Bare litt alene.
Savner noen å dele alle inntrykkene med i sommernatta.
Noen ganger er det ikke bare ålreit å være selvgående.
Sommerstøv i krokene kan en alltids overse eller fjerne.
Gjelder å finne balansen og roen i eget selskap sier ofte en god venn.
Han sier stadig vekk noe klokt, som inspirerer mens han får tiden til å leve med sitt nærvær.
Skulle vært her nå og sagt noe klokt jeg kunne øve meg på, tenker jeg og savner litt.
Kanskje det er bra... 
Selv om jeg denne lørdagskvelden er alene, og jeg føler meg litt ensom. 
For i kveld handler det meste om savn og sommerstøv.

Synnøve Sætrum

Fotografier fra Hellas...

Siden sommeren ikke har vært helt som ønsket sitter jeg og blar i fotografier fra Hellas. Mimrer litt samtidig som jeg gleder meg til neste tur til Rhodos. Kan nesten begynne å telle ned nå,og det er deilig. Skal bli godt med sol på kritthvit hud. Ingen overdoser sol å spore her på denne kanten av Europa.......

Fra en av mine aller første vandringer i Gamlebyen på Rhodos i 2007.

Samme året, samme sted, en annen vandring...

Lunsj på Meltemi. 2007.

Tsambika Rhodos 2007

R
Rhodos by i juni 2008

Rhodos by, juni 2008
Solskinnshud. Sån blir det når sola får være med uavbrutt noen dager. Det skal bli godt å oppleve det igjen. Dette fotoet er fra Rhodos i juni 2008.

Kveldstime i Naoussa på Paros i august 2009.



Jentene bader. Strand på Paros. 2009

Rhodos igjen i april 2010

Solsengperspektiv på Elly Beach 2009

Rhodos. September 2010

Rhodos by. September 2010.


Santorini august 2009.
Der hadde vi nettopp kommet ut av flyet og ble sittende i varmen og vente på båten til Paros...









Noen ganger




Blomstene blomstrer i flokk, når de er mange nok.
Noen ganger.
Akkurat det gjør mine Morning Glory nå.  
Det varer i sånn seks timer før de har skiftet farge til rosa og folder seg sammen for godt.
Spesiell skapning.
Våt sommer dette.
Når en tenker at nå får det jammen bli den der sommeren som varer øser det ned igjen.
Søkke peise vått alt sammen.
Stolputer og tepper og hele sulamitten.
Ble liggende fordi madammen plutselig dro til Strømstad.
Så ikke 'Harry' noen steder jeg, men det er kanskje annerledes i slutten av fellesferien?
Båtfolket er kanskje ikke sånn?
Men, mye norskt var det.
Vi har jaggu tatt igjen det søta bror tok fra oss en gang...
Som om ikke det var nok bega man seg ut i skjærene på teater også.
Alt sammen med venner. Koselige mennesker som får tiden til å leve.
Den er heldig som slike har. Ensomheten holdes fra dørene på den måten.

Vært ute en snartur med den firbeinte gjesten.
Han syntes det var vått og litt umake toalettfart i gresset.  
Så nå ligger han i buret og sover etter tørrfor med majones.
Det er hyggelig med hund.
Selskap i singeltilværelsen.
For det er noe med helga av og til.
Det er liksom da man er singlest.
Noen ganger.
Andre ganger er det som det skal.
Vi snakket om det her for leden 'singelforeningen', om nederlagsfølelsen man noen ganger har. Ensomhetsfølelsen.
Den som viser seg i litt halvseine timer, nå man kun har seg selv å dele dagens laden og gjøren med. Da hender det man lengter etter et annet menneske.
Om skammen ved den, om å skamme seg over skammen til og med.
Sånn er det heldigvis ikke noe særlig, men vi visste alle hva vi snakket om.
Det er trasig med skam og nederlag enten det er på det ene eller andre viset man kjenner på det.
Alt er jo så lagt opp til ytre vellykkethet her på berget.
Selv om en tilhører den delen av befolkningen som synes det man er,
ikke hva man har som teller merker en det likevel.
Noen ganger.

Synnøve Sætrum