Klokka har passert tre.
Høstvarsel i vinden og soveromsvinduet lukket.
Noe sitter i tastaturet og vil ut.
Noen ganger blir det bare vel mye.
Afrika ja, tenker jeg.
Fortsatt sultkatastrofe der.
Den brer og brer og brer seg.
Stadige sms med oppfordringer til å gi til de sultne.
Fint det.
Noen får kanskje leve nettopp på grunn av det.
Det er vanskelig å fatte dimensjonene likevel.
Intellektet strever.
Kanskje fordi det er så langt unna.
Antakelig er det bra man ikke er i stand til å ta millioner av skjebner inn over seg for et menneske alene.
Det blir bare vel mye.
Noe treffende finnes i ordene som sies om verdenssamfunnets ansvar for å hjelpe alle disse menneskene.
Om tre uker er matlagrene tomme sies det på nattardioen.
Da kan millioner av mennesker dø.
Det er nasjonal katastrofe av helt ufattelige dimensjoner det.
Tankene om vår norske katastrofe blander seg inn.
77 er et tall til å begripe, i alle fall om man teller.
Dog får jeg understreke at man ikke kan telle skjebner, avbrutte liv. Ødelagte drømmer, savn, smerte og tap som kommer av mangelen av vekt på høyre arm. For det er fortsatt sånn at den best kjenner hvor skoen gnager som har den på.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen:
Hvem kan forstå mange millioner?
Som om ikke det var nok:
I Kongo er det kolerautbrudd av epidemisk art,
fortsetter stemmen i natta.
Alternativt kunne jeg jo lagt meg og fått skjønnhetssøvnen.
Om jeg ikke hadde vært så lys våken og full av tanker.
Noen ganger blir det bare vel mye...
Synnøve Sætrum
Den brer og brer og brer seg.
Stadige sms med oppfordringer til å gi til de sultne.
Fint det.
Noen får kanskje leve nettopp på grunn av det.
Det er vanskelig å fatte dimensjonene likevel.
Intellektet strever.
Kanskje fordi det er så langt unna.
Antakelig er det bra man ikke er i stand til å ta millioner av skjebner inn over seg for et menneske alene.
Det blir bare vel mye.
Noe treffende finnes i ordene som sies om verdenssamfunnets ansvar for å hjelpe alle disse menneskene.
Om tre uker er matlagrene tomme sies det på nattardioen.
Da kan millioner av mennesker dø.
Det er nasjonal katastrofe av helt ufattelige dimensjoner det.
Tankene om vår norske katastrofe blander seg inn.
77 er et tall til å begripe, i alle fall om man teller.
Dog får jeg understreke at man ikke kan telle skjebner, avbrutte liv. Ødelagte drømmer, savn, smerte og tap som kommer av mangelen av vekt på høyre arm. For det er fortsatt sånn at den best kjenner hvor skoen gnager som har den på.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen:
Hvem kan forstå mange millioner?
Som om ikke det var nok:
I Kongo er det kolerautbrudd av epidemisk art,
fortsetter stemmen i natta.
Alternativt kunne jeg jo lagt meg og fått skjønnhetssøvnen.
Om jeg ikke hadde vært så lys våken og full av tanker.
Noen ganger blir det bare vel mye...
Synnøve Sætrum
