Reiserefleksjoner helt uten spunk...

Ytterst nord på Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Deilig å være kald i Norge får man vel si,
etter tre uker overoppheting i det greske spetakkelparadiset Rhodos by.
Reiste ned litt tidligere enn vanlig med tilsvarende høyere luftfuktighet pluss pluss pluss.

Etter sigende skal der ikke har regnet siden april.

En helt annen verden enn her, hvor himmelen mer eller mindre konstant har grått siden den tid.
Mer enn aldri så lite har det vært å gråte over i Norge denne sommeren, det er ikke det.

Misforstå meg likevel rett.
Det har vært utrolig deilig med tre uker sammenhengende varme og sommer.
Jeg blir et annet menneske.
Sommermenneske.
Er av de priviligerte som kan sette seg på et fly og dra sin kos fra øsregnet.
Snaue fire timers sveving over Europa, og vips befinner man seg i Helios' rike.
Slett ikke alle mennesker forunt, og akkurat det er jeg veldig klar over.
Synes det er på plass med litt takknemlighet for solens øy og grekernes land.
Hvor skulle jeg ha reist om ikke nettopp dit man er helt sikker på at den glødende ildkula alltid viser seg på hvelvingen? Hvilket alternativ bør man velge i stedet til neste år?
Hellas har jo så mange utrolig spennende, vakre og flotte øyer.
Selv om man blir svett og varm av gåingen, og blir bitt sønder og sammen på leggene om man glemmer greskproduserte myggmidler. (De finnes på apotekene der nede og fungerer.)
Nei, jeg klager egentlig ikke.
Jeg elsker livet når jeg kan oppholde meg i den varme skyggen.
Sitte stille med ei bok, drikke mine pressede appelsiner i selskap med en liten lekker fetapai.
Jeg har ikke brukt jakke en eneste kveld hele ferien.
Ingen raggsokker å spore noe sted.
Eia var jeg der...
Men nå er jeg her.
Lester på føttene, og varmen slått på.
Men, i dag har sola vist seg mellom skybruddene.
Jeg har kost meg i den kjørlige høstlufta, mens vaskemaskinen går og går og går.
Før eller siden kommer også den til døra...
Snart skal jeg ha ekte norsk torsk til middag.
Kanskje den er tatt på et av fiskefeltene på kysten i Troms i løpet av vinteren.
For det er mye godt fra havet som kommer derfra.

Jammen har jeg fått med meg førpremiæren av 'Jobben er livet' på NRK.
Flotte bilder og tanker fra livet på Husøy i Senja.

Ikke så værst å ha hatt drøye fem år av mitt unge voksenliv der ute i havgapet.
Det finnes værre steder på kloden å kalle hjemme.

Til og med var arvingens nære familie i fokus.

Datteren min er største 'fangsten' livet har gitt.

 Hav og fjell kjennes heimlig ut og det uavhengig av hvor kombinasjonen finnes på kloden.

På solens øy er det de tyrkiske fjellene man skuer, men fjell er fjell.
Synet av fjell inngir følelse av rammer.
Trygghet.
I alle fall for ei dame fra nord.
Muligheten for at følelsen er annerledes på Rhodos  finnes vel.
Jeg vet egentlig ikke noe som helst om akkurat det, annet enn at Tyrkia historisk sett er erkefienden.
Når jeg har snakket med greske venner om kulde og snø i Norge har jeg mer enn en gang blitt møtt med oppgitt trekk på skuldrene og replikken:
'Men dere har nå likevel ikke Tyrkia'.

Man merker det er endel å gråte over i Hellas om dagen.

Det fantes en del 'tomme hull' rundtomkring.
Typiske turist- saker og ting var endel dyrere enn i fjoråret(forståelig egentlig...selv en uførepensjonist kan virke løen sammen med det greske fattigfolk sliter med om dagen..).
Kollektivtransporten gikk tregere og var fullere enn før.

Undertegnede er vel bortskjemt og etter tre turer tidsmessig ala Rhodos-Gardermoen bare for å komme til ei strand ble det nok.
La dem busse rundt til all verdens sandhelveter den som lyster.
Mennesket er suverent og født fritt, ikke sant?

Ytterst på spissen av Rhodos by er det velsignet solsengfritt og man får vind i håret  mens man ligger slengt på stråmatta mellom innfødte, og andre litt gærne turister.
Følelsen av å faktisk befinne seg i Hellas kommer til den som er villig til å prøve det ut.
Ikke er det 'raveparty' som klippestranden Kalithea..
Stillheten og bølgeskvulpet var blitt til skrekk- og gruplassen...
Perlen var rett ut sagt ødelagt for den som ikke er naturist og soler lendene rett på fjellet litt lenger vekk fra musikkanleggene... Trenger skygge over hodet jeg, så da var det alternativet vekk.

Det er bare å si det som det er.

Jeg ble ikke så sint, bare veldig veldig veldig skuffet.

Rhodos by idyll... Foto: Synnøve Sætrum

Blue Lagoon var derimot akkurat som før.
Assosiasjonene til sjørøverskutene og tropariet i Kristiansand Dyrepark trenger seg på.
'Kaptein Sabeltann' er henger fortsatt under taket,
og en viss sanger (jeg trenger neppe nevne navn...rhodistene vet hvem jeg mener)
spiller Julius dette året også...
Ha ha!!!
Det er til å holde ut en veldig liten halvtime om man fokuserer på komikken.

Caramella er mer eller mindre gjort om til finsk karaoke-bar.
Jeg fatter ikke logikken. . .
Der er det for mye sang, og jeg greier ikke alltid dra fram humoren.
Siden jeg ikke drikker er det ikke mulig å bedøve hørselen i glasset heller.
Ok, jeg godtar at jeg ikke må skjønne alt, og takker for at jeg har bein til å gå vekk med.

Hmmmmm.....!
;-((

Stranden ved akvariet er og blir det eneste gangbare for den som ønsker seg litt fred i knotten og krystallklart vann på skinnet. Det er kreativiteten det kommer an på, og å lette på ræva og se seg om. Ikke vandre rundt i andres opptråkkede stier for enhver pris. Signe nysgjerrigheten og kreativiteten.
Har hørt mye om hvordan Rhodos var i 'gamle dager' (les; gamle turistdager) denne ferien.
Minnet nesten om gnål enkelte dager, men man er da høflig og later som om man hører etter.
Lyset på, men ingen hjemme. Indre blokkering er jo også en kunstart.
Det gjør meg ikke noe at folk har minner,
men for min del opplever jeg Rhodos by som den framstår akkurat nå.
Fortid er fortid, og nåtid nåtid.
I morgen er i dag i går, ikke sant?

Som før nevnt finnes også spor den autentiske greske følelsen i gamlebyens smale gater, bare man våger ta seg vekk fra turiststripene.
Det hender til og med en går seg litt vill og finner nye steder der en kan hilse et høflig 'yassas' til eldre grekere på krakkene sine.

Uten blunking av noe slag anbefaler jeg opplevelsen.
Jeg kan sitte timevis i havna og fantasere om hvordan Kolossen må ha sett ut den gangen den stod der. Om infernoet den må ha forårsaket da den styrtet i havet.
Fantasiene har gode vilkår der Helios råder.

Vemodig å se at en del av de små koselige tavernaene, som aldri har vært innbringende turistfeller var borte. Jeg savnet mine frappe, og fruktfat og gebrokkne samtaler i hagen for eksempel. Det flotte utsiktstaket var også borte. Bare sitrontrærne stod igjen. Skjønt bare. Middelalderbyen har jo stått gjennom mange ulike tider, og blir nok stående i mange til.
Gamlebyen er verdt å utforske mer enn en gang.

Ferieøya mi opplevdes litt annerledes enn de andre gangene.

Hvorvidt den i realiteten var det, eller det bare handler om mitt indre, eller en kobinasjon vil jeg nødig være for bombastisk om, men det var noe mer pes og kjøpepress enn det jeg liker.
Flere intense forsøk på å bli påprakket skit og rask man slett ikke har lyst på eller behov for.
Har man sett en turistskrotbutikk så har man sett dem alle.
Gull- og skinn og diamanter har jeg ikke lommebok for.
Tror forresten ikke jeg hadde hatt interessen om jeg var løen heller.
Er ikke typen.
Har ikke genet. Heller mer til den der greia om at man har så det klarer seg.
Det er ikke det ytre overfladiske livet handler om slik jeg ser det.
Ting er jo bare ting.
Fasade kun fasade.
Det er ikke bare gull alt som glimrer og glitrer
De 'kondisjonerte' raper og fiser som andre folk, jammen blir vi jamsides og like der alt ender.
Enkelte harde realiteter kommer ingen forbi.
Ønsk i den ene og drit i den andre...men dog...
Skjønner?

Så trøtt man blir, så uendelig trøtt.

Det blir noe vulgært over denne grafsingen i gull og annet som krever 'stål'.
Befinner man seg i tillegg på et sted hvor vanlige mennesker etter hvert får 'kjørt seg' ganske så bra(...jeg tror dessuten det kommer til å bli mye mye værre...), og er de som skal betale regningen fra de rikes spekulasjoner og fest får jeg mange tanker om arroganse.

Smaken i munnen blir noe besk, og jeg kan ikke fri meg fra å tenke på hvordan det norske framstår. Jeg er fortsatt veldig veldig takknemlig for de velferdsordningne arbeiderbevegelsen har kjempet fram gjennom årtier knallhard kamp. Ingenting har kommet rekende til noe av oss nålevende på ei fjøl. Det er blod svette og tårer bak det gode Norge.
Det later det til at endel har glemt. Bare hoppet elegant over.
Når ferierende FRP-velgere bryster seg med at alle andre må se 'på oss'
(Les: den nordiske sosialdemokratiske økonomiske modellen... samtidig som de vil styrte den i grus og la ultra-liberalismen råde...)smaker det enda beskere på tunga.

Hovmod står for fall er det fortsatt noe som heter ...

Ytringer av det slaget får meg til å vemmes.

Trasig å høre uttalt at 'alle i Norge var så glade for at terroristen ikke var muslim' fra samme kanten.
En stakkar kan jo få spunk av mindre, ikke sant?
Spunk er en medisinsk vanskelig tilstand. Det har jo salige fru Lindgren ettertrykkelig fastslått. Pippilotta fikk litt av hvert å bryne seg på i jakten på medisinen...
:-)

En vennlig gammel greker snakket om tragedien på Utøya med sørgmodige øyne. 'Elendige sjekketriks det der', klarte sågar et riktig 'lyst' hode å uttale om medfølelsen mannen viste oss.
Hjææææælp!
Hjæææælp!
Hjææælp!
Jeg ville stappe fingrene i ørene og vræææææle.
Uttallelsene blir bare mer og mer søkte jo mer jeg hører den.

Skal man være glad for at en forkvakla høyre-kristen-terrorist plasserer bomber og massakrerer mennesker? Og, når ble medmenneskelighet sjekketriks?
Hvor i all verden er det vettuge i den tankegangen?

Terror er nå like jævlig enten det er den ene eller den andre fanatikeren som utfører den, ikke sant?

Heldigvis har alt sin innebygde balanse, for den som ser og hører etter.

Vennligheten er ikke død.

Smilene er ikke døde.

Litteraturen er ikke død.

Filosofien er ikke død.

Musikken er ikke død.

Solidariteten er ikke død.

Det finnes ennå refleksjon og komplekse resonnementer,
dype samtaler og mennesker som fokuserer på å være menneske.
De fleste grekerne jeg har møtt er vennlige og varme mennesker.
Jeg har truffet mange norske mennesker av samme typen.
Heldig som jeg er.

Ikke alle er opptatt av shopping, aksjer og hvordan det skal gå med kapitalen samlet i pose og sekk.

 Ingen tvil om at vi befinner oss på ulike planeter menneskene.

Takk for mangfoldet, alle fargerike fellesskap,
 og de uendelige rekkene av åndelige perspektiver i menneskeheten.
Måtte menneskene fortsette å være øyer som det må bygges broer mellom.
Ellers hadde kunne det for blitt det det ikke må bli.

Synnøve Sætrum

Heldig er jeg...

Ankom Kjevik lufthavn for en par timer siden i øs pøs og bare åtte grader.

Heldig er jeg som ble hentet og slapp styre med busser som går, og de som ikke gjør det.

Nei, tenkt for de gjør ikke det til Høietun sånn på søndagen.

Et eller flere "genier" har stukket hodene samme og kokt i hop at vi ikke trenger denslag her halvannen mil i fra byen på hviledagen. Er vi spesielt hellige og bare sitter inne her likevel? Er det det som er grunnen? Eller har det kanskje noe med kronasjer å gjøre? Skulle ikke forundre meg det spøtt...I Hellas går flyvelderne sakte, så jeg har vært på reise siden klokka ti, gresk tid.

Som vi ventet og ventet og venten på Diagoras, og som vi svettet...

Vi ventet på Gardermoen også, men der var det er å se.

Folk hadde så mye klær på seg, rene vinteraktige stilen.

Der satt jeg med legionærsandalene mine, og frøs ikke. Så har jeg tatt meg et lite glass saft, og sjekker datamaskinen. Den er oppe og går fortsatt...

Ydmykt registrerer jeg 1357 oppslag på Ytringsstedet mitt den siste måneden, og det til på tross av at ordene har vært meget få. Undertegnede har vært på ferie må vite. Solens øy nok en gang.

Akkurat hjemme, har satt på vifta og gjør meg klar til natt under egen dyne på kjørlig soverom.

Borte bra, men hjemme best.

Reisebetraktninger følger snart.

Natta til alle hjemvendte.

Synnøve Sætrum