Siden jeg var liten har jeg lest bøker med reisende mennesker. Robinson Crusoe og Pippi Langstrømpe på de syv hav. Jules Verne reiser både over og under havet, nærmest lest i filler. Fjerne østen og stillehavsstrender var med. Keisere og konger, oppinnere og store verdensreligioner. Mennesker annerledes utseende enn meg, og noen ganger veldig ulikt tenkende.
Jeg oppdaget tidlig romanenes muligheter til å ta meg til andre universer enn lille Halsøy i Vefsn hvor jeg tråkka barneskoene. Dragningen mot det ukjente har alltid vært der.
Mulighetene til å kunne gjøre noe med den har for det aller meste vært strengt begrenset.
I et travelt studie- og arbeidsliv finnes lite rom for slikt. Så lenge man er småbarnsmor er det det som gjelder, det er mer enn godt nok. En tid jeg ikke ville vært foruten for all verdens penger. Det viktigste i livet er ubetalelig, og det er jeg svært takknemlig for.
Årene raser, og like plutselig er arvingen for lengst flyttet og begynt på sine egne reiser.
Selv fikk jeg helseproblemer, og måtte ta i tu med dem endel år.
Iherdig innsats, og så får man det mye bedre som uførepensjonist.
Stress er blitt et fremmedord, og det er en gave for den som ikke takler tilstanden særlig godt.
Tid er blitt en kjær ressurs, en luksus jeg setter stor pris på sammenlignet med hektiske døgn hvor tiden aldri strakk til. Rikelige mengder timer med refleksjoner over hvor man står, og hva man gjør med resten av dagene. Om tiden flyter rolig, er den begrenset. Kjensgjerningen blir tydeligere etter som årene går, og for mitt vedkommende enda mer understreket med kroniske alvorlige sykdommer.
For dårlig helse til å være i arbeidslivet, men det gjelder å finne meningsfylde ved den tilværelsen som faktisk er hver eneste dag. Drømme drømmer der man står og går. Noen forblir antakelig akkurat det, mens andre finnes tid og muligheter for å realisere. Som drømmen om en vinter et varmere sted.
Realitetsorienteringen begynte under 'zen-tiden' med snøskuffa i hånda vinteren 10-11.
Den første snøen falt 24. oktober.
I første uka av november kom sprengfrosten og snøen med den.
Det varte til langt uti april.
Undertegnede måtte mer enn en gang klamre seg i vegger for hånden bare for å komme seg ut til postkassa. Utallige ganger ut gjennom verandadør for å spa gangdøra fram.
Atter andre ganger innefrosset. Den var hard vinteren som gikk. Hardere enn på lenge.
Påtrengende ble den etter hvert, den drømmen om en annen vinter til neste år.
Ikke til å overse i det hele tatt.
Motivasjonen ble sterk nok.
Skulle jeg reise alene? I så fall hvor? Hvor fjernt tør jeg ta ut helt på egenhånd?
Eller fantes det noen i min nærhet i samme situasjon?
Det heldige er at det finnes flere, og enda heldigere fantes et menneske med samme drømmen.
En eller annen gang i januar-februar bestemte vi oss for å dra ut vinteren 11-12.
To godt voksne damer diskuterte mulighetene i Europa først.
Det nære og trygge liksom.
Ikke så langt å dra, og enklere å komme hjem om noe uforutsett skulle hende.
Men, Europa er vel dyrt for uførepensjonister, og dessuten er vi ikke sikre på at det er varmt nok?
Ville for eksempel Hellas være det samme om vinteren?
Er grekerne like blide og trivelige på den tiden, eller ville det bare bli en nedtur?
Økonomien fikk, som vanlig er, siste ordet.
Realisering av reisedrømmer koster kroner.
Så vi reiser til Thailand ganske enkelt.
Ukomplisert land å begynne med om man skal utforske Asia, sier de bereiste.
Langt nok vekk til å være totalt annerledes, sier vi andre.
"Thailand" i Latinerkvarteret. Foto: Synnøve Sætrum
Det er måneder siden jeg begynte lese om landet.
På internett, og gjennom reisehåndbøker.
Jeg har litt erfarng med ryggsekkereising ja, men ikke på den andre siden av jorda.
Biblioteket i Kristiansand viste seg å være ganske så godt utstyrt, og jeg har kjøpt ei oppdatet lefse fra Vagabond. Dama har alltid vært god til å sko seg på teori.
Nå er det snart bare omsetningen i praksis som gjelder.
Tanken pirrer og opptar.
Innvendingene jeg har møtt i meg selv har handlet om alt fra den lange flyturen til urasjonell frykt for tropesykdommer og ville dyr. Jeg har antakelig tenkt veldig lite på det som blir problemene når realitetene begynner å skrive seg om en snau måned, men noe må man vel våge.
På den andre siden kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg.
Skrekkblandet fryd er en fin tilstand.
Flybilletten og moskitonett er kjøpt.
Vaksinert er man, og visumsøknaden for lengst sendt den Thailandske ambassaden i Oslo.
Vi skal fly Kjevik-København-Bankok-Krabi, med Ao Nang som første destinasjon på Siam's jord. Turiststed ja, og jeg er overbevist om at det er fint å begynne der. Vakkert sies det også å være. Betagende vakkert, og jeg velger tro dem som har vært der før.
All verdens skildringer og fotografier er neppe fake...
Synnøve Sætum
