Tøffinger i veggen på Railey. Foto: Synnøve Sætrum
Himmelen lover regn akkurat nå. Foto: Synnøve Sætrum
I Asia går 13. november 2011 mot seinettermiddag og kveld.
Utenfor er det ganske mørke skyer,
noe som kanskje betyr tropisk regnskyll.
noe som kanskje betyr tropisk regnskyll.
Det hadde ikke vært meg i mot,
for denne ettermiddagen finner jeg varmen ganske trykkende.
for denne ettermiddagen finner jeg varmen ganske trykkende.
Jeg er slett ikke som de tøffingen som klatret i den stupbratte veggen på øya utenfor her.
Sterk flott ungdom i massevis der ute, og de klatrer og klatrer og er tilsynelatende uaffisert av varmen. Sånn ser det i alle fall ut for ei middelaldrende dame som meg selv.
Formiddagen tilbragte jeg under et skyggefullt tre sammen med reisefølget ute på Railay Beach,
og der var det litt drag i lufta.
En liten flau vind er mer enn ingen vind har jeg latt meg fortelle...
og der var det litt drag i lufta.
En liten flau vind er mer enn ingen vind har jeg latt meg fortelle...
Hadde det ikke vært en som dreiv med en vinkelsliper akkurat ved det treet det var ledig skygge hadde det vært perfekt. For egentlig er det slett ikke likt seg å klage på varme og lyd når man befinner seg i et sydhavsparadis. Jeg ser den, det er ikke helt høvelig.
Men, man skal være noenlunde ærlig og ikke fare med juks i reisebrevene hjem.
Vinkelsliper ja... turistnæringen går sin gang uavhengig av hva jeg måtte synes og mene.
Ei god stund greide jeg å 'logge ut' med MP3-spilleren, men det er måte på.
Den tåler ikke vann, men det gjør jeg.
Nesten som en fisk i havet.
Jeg fikk for siste gang bade i havet mens jeg tok den vakre naturen i øyesyn ennå en gang.
For storslagent er det på 'småholmene' utenfor her.
Tirsdag flytter vi oss enda lenger sør, til enda mer varme og forhåpentlig roligere strender enn her ved Ao Nang. Morgendagen vil nok gå med til å ordne med småting og tang.
Etter at jeg landa i Thailand har jeg skjønt hva jeg ikke har tatt med som skulle vært her,
og hva som er for mye og blir værende igjen på Swiss Chalet.
Kanskje noen kan bruke det, i alle fall går det nå ikke i søppla.
Så avriveren kom først i dusjen tilbake her på herberget.
Dusje i kaldt vann er fint på disse breddegrader.
La meg navlebeskuende erklære at jeg har litt tilvenningsproblemer.
Dog ikke mer enn forventet, men de er. Så jeg kjenner godt jeg er i livet, og det er flott.
Varmen slår meg tidvis rett ut, og jeg tenker på at dette bare er begynnelsen på sesongen i Thailand.
Jeg vet av tidligere erfaring at det tar meg sånn 4-5 uker å bli akklimatisert, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen og være litt tålmodig. Det årner seg når jeg må ha tykk dyne over meg om natta for ikke å fryse. Har opplevd det før, og stoler på den gamle erfaringen.
Alt tar bare litt tid, og litt mer jo eldre man blir ser det ut til.
Liker det ikke, men skal jeg være ærlig må jeg bare innrømme at gårdagen var preget av et snev hjemlengsel. Til stikk motsatt temperatur. Skjønner at det å være nordboer er mer enn et spørsmål om geografi. Det man er vant til takler man vel best egentlig.
Dessuten har jeg det slett i fælt hjemme.
Menneskene jeg er glad i og bundet til finnes der, og det er absolutt alt annet enn bagateller.
Noen av dere skulle jeg mer enn gjerne hatt med på denne opplevelsen.
Tror jeg har bare godt av å kjenne på tankene og følelsene som knytter seg til akkurat det med å være varm og langt borte hjemmefra. Å reise er møtet med seg selv på så mange vis.
Det er derfor jeg er så glad i det.
Priviligert er jeg i en verden av flom, krig, terror, sult, dødelige sykdommer og annen elendighet. Kvelden's måltid tenker jeg innta ved havet et eller annet sted her i Ao Nang.
Finnes mange koselige plasser til å fø seg selv.
Og blir det så mye regn at man må vasse finnes alltid det mobile gatekjøkkenet på hjørnet rett borti her.
Jo, jeg har det så bra at jeg kan ikke annet enn klage...
;-)
;-)
;-)
Synnøve Sætrum
