14 november 2011

20033

Foto: Synnøve Sætrum

20033 oppslag viser telleverket denne morgenen.
Hvorvidt jeg blir lest eller ikke vet jeg ikke, men jeg vet det er inspirerende.
På den andre siden er ikke blogg og logg det samme.
Opprinnelsen var atskillig mer heftig enn den private dagboka, så det så.
Selv om man først og fremst skriver for sin egen del, deler man alt fra  tanketumlerier om verden til de mer bastante oppfatningene om ting og tang.
I grunnen veldig spesielt å ha eneretten til sitt høyst private paradigme og legge det ut i all offentlighet. Når jeg tenker litt dypere etter er det et visst ansvar i akkurat det.
Folk sitter fengslet, har forsvunnet, og blitt dømt til døden på grunn av bloggingen sin.
Fredelig eksponering av fredelige meninger og holdninger blir behandlet slik noen steder.
For noen ville det bety den visse død å stille med fullt navn.

Det motsatte finnes også.
Med det sikter jeg til:
 Anonyme som gjemmer identiteten sin fordi har så 'trasige'(les: menneskefiendtlige og voldelige) meninger at de er for feige til å stå fram i offentligheten.
 Finnes endel høyre-ekstreme og andre ekstreme av den sorten.
Det kan se ut som feighet er en del av ekstremistens natur.
De skulle tort vise ansikt så man kunne diskutert med dem.

Ja, ja natur og natur...
 Det kan være ulike størrelser.'
Denne mandagen sitter denne bloggeren med kaffekoppen i ro og mak på rommet i Ao Nang for siste gang. I morgen tidlig drar vi videre, og jeg er helt klar for det.
Ao Nang har vært et 'hjem' mens vi har landet i Thailand.
Mitt første møte med landet i dagslys etter at vi dro fra Bankok til Krabi.
Storslagen natur på øyene rundt, ikke noe annet å kalle dem. Vakkert og hadde man hatt feit lommebok hadde man slått seg til ei uke eller to på en av idyllene, men da ryker et par måneders budsjett for ei lita uke. Slikt er for fiffen, ikke uførepensjonisten på budsjett-reise.
 Dersom jeg var på vanlig fjortendagers pakketur til syden,
 hadde jeg nok blitt litt skuffet over selve turist-turist-turist-maskin-atmosfæren i Ao Nang.
 Det er jeg heldigvis ikke !
Ikke skal jeg shoppe eller noe annet her.
 Takk og pris.
Det har vært deilig å kunne riste på hodet og tenkt på at skrammel har jeg sett nok av før.
Både i Norge  og her.
Jeg er overmett av shopping og utseende, og annet hysteri.
 Vil bare ha litt fred og ro og sommer om vinteren jeg.
 Jeg er helt på linje med dem som sier å ha vært her i 'transit'.
Nok en farende i Thailand har sluttet seg til rekkene...
For å yte selgerne rettferdighet må jeg si at de overbeviser meg om at jeg befinner meg i 'smilets land'.
Den myten synes sann enten man  befinner seg her eller der i dette landet.

Her bygges enda et hotell eller en butikk ved siden.
Vinkelsliperen til bygningsarbeiderne høres morra, middag og kveld er slitsomt i lengden.
 Det har tatt seg opp siste uka.
Turistsesongen er i gang for fullt, og byggherren satser antakelig på å komme opp og stå til den virkelig 'hotte' høysesongen i desember.
Vel, på det tidspunktet er jeg og svansen et helt annet sted.

Synnøve Sætrum