FOLK SOM SER I SAMME RETNING VANDRER OFTE DE SAMME VEGENE...

Til Mia

I Karon, Phuket. John er fotografen...

Jeg tilhører den typen mennesker som er åpen for at det finnes krefter som er atskillig større enn det vi kan se med det blotte øye. Ikke vil jeg lukke meg for muligheten for at mennesket kan kommunisere på frekvenser vi ennå ikke er oss bevisst på dette stadiet i evolusjonen heller. Vitenskapen forteller oss at bare en liten del av hjernen brukes bevisst. Hva vi gjør med resten finnes ingen sikre svar på.

Heldigvis blir man i disse tider ikke stekt eller kokt av å si slikt høyt.
Det er gått ei stund siden siste kjetter- og heksebål slukket på våre kanter.

I Karon. Foto: Synnøve Sætrum

Noen vil sikkert være totalt uenige med meg. Helt greit.

Jeg har stor kjærlighet til den frie fredelige ytringen enten den er sånn eller slik.

 Dette er ingen argumentasjonstekst bare så den premissen er klargjort først som sist.

Bare en anskuelse jeg har gjort meg noen ganger opp gjennom livet.  

Det er bare det at noen ganger skjer det ting som får en til å undre seg litt utover det opplagte.

 Som om ting bare er tilrettelagt eller timet.. 

Tilfeldigheter blir for enkelt forståelse av noen tildragelser.

Det må være noe mer i sving...
Høyere makter?
Lovene om årsak og virkning?
God eller dårlig karma?
Skjebne?
 Skjønner?

Ko Ko heter stedet vi har havnet på her på Phuket,

og man må kanskje være akkurat det for å få det til.
I et mylder av ulike muligheter på internettet bestemmer vi i fellesskap akkurat dette.
 Passe bevisstløse, men likevel et valg blandt endel tusen mulige. 

Jeg har roet meg ned, og vil ikke gå med tap. Her er stille og rolig, det jeg trenger mest om natta.

Senga er helt utmerket, og temperaturen på rommet nesten nordisk,
 så her er det bare å sove som en stein de nettene jeg har betalt for.

 Jeg kan bare tenke meg hvordan det ville blitt inne i trafikk-kaoset i sentrum av Phuket...

Alt endte opp som timet og tilrettelagt.

Denne morgenen hadde vi et eneste uttalt mål med dagen.

Finne bolig for en lengre periode, og etter å ha sett kaoset i sentrum fristet det mer med turiststrender tross alt. Jeg kan vel ha godt av å ta i selvsyn endel av det 'folk' er så opprørt over...
Antar jeg kan bli det selv også, og kommer nok tilbake til saken.
 Man kan alltids klare det en fjorten dagers tid mens man ellers drar rundt og utforsker severdigheter og ting å tang både til lands og til vanns.
Mye å utforske rundt øya, og den er vel ikke særlig mye større enn Rhodos tenker jeg.

 Reisehåndbøkene og 'de som har gått vegen før' lover en god del.
 Det skal bli nok å ta seg til.

Først forsøkte vi å få tak i et kjøretøy for å komme oss til bussen i Phuket by.

Det ble mye plunder og fram og tilbake, så det endte med at den vennlige hotell-eieren kjørte oss dit selv. Bare det at vi ikke har bil, og ingen av oss tør kjøre scooter i dette kaoset,
i det hele tatt at vi er to voksne damer midt uti her er underlig nok i seg selv.
Dessuten er det ikke en taxi-sjåfør som aner hvorfor vi er her når vi ikke skal videre til flyplassen.

Ruta går den vegen kun, om man forstod det som skjedde i resepsjonen noenlunde riktig.

Når vi beveger oss ute blir vi smilt og vinket til i hele nabolaget.
De vet om oss.

 Man får litt følelsen av å være den første av hvilket slag det nå enn måtte være på bygda...

Riktig sjarmerende opplevelse på sitt vis.

 Maten på det lokale spisestedet er billig og velsmakende.

Vi slo oss løs med mat fra havet i kveld...
Både krabben og fisken smakte utmerket.

Tilbake til formiddagen.

Vi kom oss vel opp på busslasteplanet og vegen til Katon og Kata var en fornøyelse.

 Bedagelig fart, ingen bråbremsing på tvers over sørspissen av Phuket.
Mye spennende å se etter vegen, skygge over hodet og vind i håret.
Deilig bussvær.

Jeg satt der og ergret meg litt over Netcom som kobler seg av og på mobilen min etter forgodtbefinnende. Mest av. Hjelper ikke at kontankortet er fylt til randen med tusinger heller. Tyst for signaler fra den kanten.
Jeg har latt meg fortelle det kommer av at Telenor rår grunnen her i landet, men likevel...
Det spiller jo ikke så stor rolle, når man har Skype og andre kommunikasjonsmuligheter i forhold til heime. Dessuten har jeg og reisefølget landets mobiler.
Men, noen ganger er det greit at teknologien virker som forutsagt.
Denne morgenen trengte jeg virkelig å nå noen heromkring.
Like dødt. NetCom tar ikke denslags smålige hensyn.
Så: Skype ble brukt til å kontakte venninne om at jeg var på veg i hennes retning denne dagen.
Og, så håpte jeg mobilen ville komme seg 'opp og gå' når vi kom til mer turistifiserte strøk,
slik at hun kunne nå meg...

Myggbeskyttelse er en del av livet her, enten det er under måltid eller annet.

Foto: Grete Wågen

Vi kom til Kata.
Vi spiste frokost.
Tok livet med ro en god time, og det gjorde NetCom også.

Ingen dekning i det hele tatt.

Jeg hadde fått et hotell-navn, men hadde først og fremst mer enn nok å gjøre med eget bosted de neste par ukene. Det ble mye ut og inn og opp og ned trapper og ganger.
Svenske og danske og himmelen vet hvilke nasjonaliteter av hotelpushere krysset våre stier.
 Det tok sine timer.
 Vi gikk på en slags 'hunsh', eller i alle fall jeg.
Den som handler om at greit nok her, men ennå har vi ikke det rette. Enten er det prisen eller skiten eller lukta eller klientellet man ser eller alt sammen eller ingenting.
Å pakke turer selv har endel utfordringer i varmen.
Et sted på det varmeste satte vi oss litt, fikk i oss Soda og sorterte de alternativene vi hadde.
Egentlig ikke stort, men...

En vegstubb til å gå.
Det må man når man ikke lenger vil kjøpe bolig usett.

Alt la seg til rette ennå en gang,

og minutter før skikkelig tropisk regnvær og blodsukker på 0 fant vi det vi kunne gå for.

Tropisk øsregn i Karon.  Foto: Synnøve Sætrum

Så ble vi sittende lenge og spise og hvile i det forrykende tropiske regnværet på et sted som skal bli nabolaget om et par dager. Jeg kjente meg sliten, og ettermiddagen var langt på hell.
Tenkte det blir ikke noe av å oppsøke venninne og co.
 Dumt egentlig, jeg hadde gledet meg til å møtes i Thailand.
Vi har jo hatt så mye felles på den store reisen gjennom livet,
men så er det de der tingene man ikke kan forandre.
Som NetCom.

For lenge siden gikk jeg på 'lekeskole' i Mosjøen.
I den klassen gikk også hun.
Vi var små, og vi kjente ikke hverandre.
 Det vet vi, godt over fire tiår seinere i livet.
Hun flyttet fra Mosjøen som lite barn.
Jeg som et litt større.
Vi viste fortsatt ingenting om hverandre før vi møttes igjen på nordisk mellomfag på den gangen Agder Distriktshøgskole. Mennesker som ser i samme retning vandrer ofte de samme vegene.
Undertegnede hadde kommentert et utsagn om Bjørnson's avslutning på 'Synnøve Solbakken'.
Gjort seg bemerket, og helt sikkert snakket den dialekta jeg har store deler inntakt av også i dag.
 I pausen dumpa det ned ei dame på sida av meg.
Den ennå helt ukjente lekeskoleklassekameraten :-)
Hun bretta opp armen på skinnjakka og blottet med det tatoveringen.
Kvinnesakssymbolet.

Noen ganger er det sånn i livet at man er i stand til å oppfatte når ting skjer, når livet 'svinger'.
Man blir seg bevisst å se i samme retning, og vandre på samme vegen.
Noen sjeldne ganger fødes dypere vennskap av slikt.
Sånn ble det og sånn er det over tyve år seinere.

Så jo, jeg kjente på det der jeg gikk denne dagen, og var maktesløs overfor teknologien.
Samtidig var det noe som sa meg at det kanskje ville legge seg til rette likevel.
I alle fall så lenge jeg fortsatt var deromkring.
Det hender jeg får fornemmelser som sier ting vil ordne seg på vis jeg ikke kan forutse.

Så som om det var en 'hverdagslig sak' kom de kjørende på andre siden av vegen bare et lite stykke tid etter at tanken var tenkt. Som om vi skulle vært i Kristiansand, Farsund eller Vanse. Ikke på andre sida av jorda, og på toppen av alt i en annen by enn noen av oss har bopel akkurat disse dagene.
Som utallige ganger før i de årene vi har kjent hverandre og bare møttes 'tilfeldig'...
Jeg hørte bare en stemme som sa:
 "Jeg vet da vel hvor du er hen".

Så moralen er:
Hvorfor ergre seg over ubrukelig teknologi?
Mine livserfaringer og sannheter er jo blant andre:
Folk som ser i samme retning vandrer ofte de samme vegene.

Synnøve Sætrum