Foto: Synnøve Sætrum
Toleranse er flott, i alle fall i teorien.
Empirien kan være en ganske annen sak.
Hvor går grensen mellom sann toleranse og det servile, bukkende og skrapende?
Hvordan være tolerant uten å være selvutslettende?
Denslags dilemma kommer rekende når man minst trenger dem.
En strategi er selvfølgelig å forsøke tie fakta ihjel og kikke en annen veg.
Slikt nytter for ei stund, men før eller siden må strutsen trekke hode opp av sanda og kikke på terrenget. Vanskeligheten er når man ser man ikke kan komme utenom å såre et medmenneske.
Det værste som finnes når man er glad i noen. Skal man da tie, unndra seg sannheten.
Være en 'bærer' for husfreden eller hva det nå er for en fred si skyld?
Når det ikke går i hop har noen av oss det slik at vi peker innover i stedet for uteover.
I alle fall først.
Kanskje er det jeg som gjør noe feil?
Problemet er kanskje meg og bare meg.
Ser hvordan vi kan endre vår holdning til medmennesker og verden som sådan...
Vi prøver oss selv mot virkeligheten og finner ut hvordan det ligger an.
De fleste gangene er det en selv som er problemet, og da er jo saken grei skuring.
Men en og annen gang er det ikke slik, men likevel tier man kanskje der noe burde vært sagt.
Det handler om at man ikke vil såre, eller skuffe eller gjøre en situasjon værre enn den er.
Når man er kommet til sjels år og alder vet man at mennesker har skalker og sår og sånn.
Noe annet er det når det stikker enda dypere.
Det er da de diffuse samtalene oppstår.
Der det blir galt uansett hva en gjør.
Vogga går, vogga går, vogga går...
De som kanskje trenger andres inngripen, eller assistanse.
Femtiåringer av den typen jeg tilhører er ikke 'fiksere', vi vil bare leve og ha det godt de dagene som finnes til rådighet. Særlig når man har vært ute ei vinternatt før, og vet at livet kan gi en trøkk seksten når man minst venter det. Da er det deilig med hver og en dag av gangen i balanse og ro.
Uten sorger.
Dager hvor man bare er, og kjenner det er evig nok.
Enten det er i en leilighet på Høietun, eller et hotellrom i Karon.
Euforien er totalt borte, likevel kjennes tilværelsen bare god.
Hakuna Matata!
Noen sloss for den gode dagen i dag, forsøker øve seg i å se det som er bra i livet her og nå.
Innser at det å ha dagen er og ha alt.
Elske livet.
Fryder fryder seg over det.
Har det godt.
Slike livsanskuelser gir plenty sinnsro.
Kunne leve med gode, og mindre gode sider.
Eie erkjennelsen av å være et menneske.
Det er menneskelig å ikke være perfekt.
Sinnsro er å slippe spille skuespill og opprettholde fasaden for enhver pris.
Tabbekvoter har alle.
Andre velger å ligge under for alt det som ikke finnes i tilværelsen.
Fokusere beinhardt på fasaden som vellykket og veltilpasset utad om enn alt annet er tilfelle...
Et ståsted hvor et vanlig dødelig menneske er nødt til å bli taperen.
Det er utrolig vanskelig å bevare toleransen overfor den livsholdningen.
Men, man kan øve seg om man ikke har noe bedre å ta seg til.
Hakuna Matata!
Synnøve Sætrum
