Ennå intet trebein å spore... ;-)

Foto: Synnøve Sætrum

God morgen. Sarongen er behagelig svøpt om kroppen, og jeg tenker med takk på all den sinnsroen jeg er i besittelse av akkurat her og nå. Ennå intet trebein å spore... ;-) Phuket har dårlig med mat for 'de ville'...
De knusktørre fakta er vel snarere at sivilisasjonen har dype røtter i traktene heromkring.
Den som trodde Phuket var ei fjern øde sydhavsøy får tro om igjen og kikke godt etter hva glasset er fylt med alt for mye av......

Så godt det er å slippe bare holde ut vinteren, vente på Godot, som som kjent ikke dukker opp noensinne, mens man venter på våren. Alt av helsemessige greier synes å være bedre når man får være ute og gå hver eneste dag. Sporene av sylfiden glimrer likevel med sitt fravær, og kommer antakelig til å fortsette med det. De skulle sett meg med alderstilleggene de som kalte meg «synåla» og «flaten» i tenåringstiden...

Jo da, her står så absolutt til liv fredag morgen i Kamala, Phuket, Thailand. Toppen av turistsesongen avsegstyres akkurat nå fra midten av desember til midten av januar sies det.  Likevel regner det i dag, og det er deilig. Nyter «kulda» innendørs. Sånn blir man av å oppholde seg lenge i varmen.  Verandadøra står på gløtt, og jeg hører noen spille asiatisk musikk. Sangerinnen nærmest gråter uforståelige ord med sin klokkeklare stemme. Det er så hårene reiser seg på huden. Jeg har kruttsterk kaffe, fjernkontrollen, men ikke «Fantomet».  Derimot har jeg «Tibetanske veier til sinnsro», og tid nok til å øve på akkurat de meditasjonene jeg trenger (Så mange slags takk for lesestoffet Imre, det kommer stadig til nytte på ettermiddagstid).

 Jeg sitter ofte i skyggen og skriver om formiddagen, enten på rommet, som nå, eller på Iris Kafe. De har god mat, kaffe og gratis internett.

«Madam working » smiler personalet og vender tommelen opp. Hyggeligere kan jeg nesten ikke bli møtt av fremmede. Det blir ikke lenge til jeg skifter skrivekrok. Blogg-tekster skal publiseres.

  Jeg vurderer en lokalbuss til et eller annet sted etter hvert. Kanskje det blir i dag, eller kanskje det blir i morgen. Den som lever får se. Dagen lager seg alltid selv, og blir som den blir.  Phuket by har jeg ikke vært i på ei stund. Der finnes saker og ting jeg ikke har sett ennå.  Etter sigende skal den ha både kinesiske templer og hvite arkader. For ikke å snakke om ryktet som sier der finnes gourmetrestauranter som er ei utfordring for «det vanlige» både hva mat og miljø angår. Slike ord pirrer nysgjerrigheten. Dessuten setter jeg umåtelig stor pris på spennende matretter. Eller man kan forholde seg til det mer kjente som tandori, sitrongress og satay. Stekte nudler er jeg i ferd med å gå ganske lei av, men heldigvis har Thailand så uendelig mye mer å by på med sitt velsmakende kjøkken. Phuket by har drøye hundre års erfaring i å være internasjonalt samlingssted. Det finnes fire religioner praktisert der, og enda mange flere uttrykk.  Byen har både portugisisk og kinesisk innvandring i historien og byens form ble til under 1900-tallets gummiboom. Der finnes bankpalass og de typiske hvite villaene som jeg har skimtet godt gjemt i store hager. Man skal få følelsen av å være i Sørøst-Asia når man går langs gatene Krabi, Thanon Thalan og Phang Nga. Tenker jeg vil teste ut akkurat det. Ferskvaremarkedets labyrint har jeg så vidt skimtet allerede, og snust inn lukten av krydder, salt og fersk fisk.  Jeg liker byer på sitt vis. Selv om jeg foretrekker å ha nattesøvnen i roligere strøk. Uansett: Tilværelsen blir akkurat det man gjør den til, når man handler som hjertet ønsker.

Ha en flott dag der heime i nord!

Synnøve Sætrum

"Det som bare er sånn"...

Foto: Synnøve Sætrum

Sukk. Kjempesukk. Hjernen min jobber med teksten. Undersøker hva jeg vil ha med i denne reiseskildringen fra Thailand. Mye og mangt er sagt rundt tematikken jeg grunner på før, og det kommer til å bli sagt mye mer. Å ta mål av seg til å greie utgyte det store revolusjonerende nye i sakens anledning er nok å legge lista for høyt. Likevel; - Noe bare må jeg skrive. Jeg bare må. Noen ganger ser jeg ting jeg skulle ønske jeg slapp å skrive om. Sånn er det akkurat her jeg sitter og funderer. Kikker meg i speilet og ser tankerynka i panna bli stadig dypere.  Kanskje den er et resultat av konsentrasjon og empati. Ikke vet jeg, men kan i alle fall henge den på det.

Sukk. Kjempesukk.  Skal man få skrevet noe får man begynne i et hjørne. Eller rettere sagt med et ord og ei setning. En tekst har alltid utgangspunktet der. Noen ganger er det vanskelig å finne de riktige ordene for det en skulle ha sagt. Så jeg får slett og rett starte med følgende observasjon: Det er sånn i Thailand, at den som har gangsyn ser barjentene. Prostitusjonen. Kjønnsmarkedet. Menneskehandelen. Sexsalget. Ukjært barn har også mange navn. Selvsagt er ikke Kamala som Patong eller Karon. Stedet har ennå sitt småbyaktige særpreg. Her er stille om nettene, og strandpromenaden er uten trafikk. Ei heller synlig kjønnstrafikk. Måtte de gode gudene gjøre fortsettelsen enda bedre. For er det ikke det vi trenger guder til?

Her oppi gata hvor gjestehuset mitt ligger er det litt andre forhold enn nede på den idylliske strandpromenaden. Biltrafikkene overdøver ikke froskene etter et kraftig regnskyll hvilket betyr den er tålelig.  ‘Redlight-barene’ finnes klemt inn mellom alle massasjestedene og skredderne. De er i mindretall, men de er. Hvor mange skreddere kan tjene seg fete på 250 meter? Hvor mange barjenter tjener seg fete og lykkelige i Kamala? Finnes 'den lykkelige prostituerte' her? Vanskelig å forestille seg om enn sextrafikken her er aldri så tilbaketrukket.

Man hører ikke så fullt mange: «Hallo welcome», fra veldig unge thailandske kvinner dinglende på barkrakker. Det var mange flere i Karon, og Patong kan vel ta knekken på selv den mest utkrøpne kyniker tenker jeg. Der må det være mange mange medmennesker som går til grunne på kjønnsdriftens alter.  Når jeg hører og ser disse «hallo welcome» forundres jeg litt over at de er så vennlige, at smilene sitter så løst.  Men, jeg ser også døde blikk bak alt stæsjet. Oppgittheten. Maskeraden. Tristessen. Sukk. Kjempesukk.

 Nå legger jeg ikke opp til en debatt om hvorvidt man skal gjemme eller vise verdens elendighet åpent. Den var utvilsomt mer skjult på Koh Lanta eller i Ao Nang, eller Kristiansand for den saks skyld. Ikke poenget egentlig, for det er ikke sånn at det du ikke ser og vet det har du ikke vondt av. Så enkelt er det bare ikke. For syltynne greier å skulle komme unna med faenskapen fordi man ikke viser den fram. Noen tjener seg rike på andres elendighet. Andre har et menneskesyn som tillater å utnytte medmenneskers sårbarheter av ulike slag. Punktum!

Selv om ‘ en lille smule’ diskresjonen hersker her på stedet ser jeg virkeligheten rett i kvitøyet fra balkongen min. Dette lille universet rommer alt. Jeg har verandautsikt til Kamala Coffee House, Yut Seafood Restaurant og WAEW BAR. Sistnevnte har ikke noen dukedidunkdunk musikk. Derimot har bardisken der to mørkerøde lysstriper som tennes etter mørkets frambrudd. Lyset understreker på sitt sørgelige vis jentene som sitter der og dingler. Det er også Thailand. Skyggesiden. Jeg ser den hver eneste kveld, med unntak av kongens fødselsdag. Da var barene stengt, og jentene hadde fri.

Jeg befinner meg for den som måtte lure fortsatt på Phuket. Den største øya i Thailand. Viktigste turistmålet også sier reisehåndbøkene. Det kommer sånn omtrent fem millioner mennesker hit i året. Her kommer de kåte i flokk, flokk, flokk… Nei, det var vel å trekke det litt vel langt. Majoriteten av turister er som undertegnede mennesker som elsker sol og hav og varme, som bare koser seg og slapper av. Nyter de fantastiske stedene, all vennligheten og all den gode maten.  Likevel. Noen er her for å kjøpe sex. «Sånn er det bare i dette landet», sier medreisende fra de mer polare strøk på kloden. «Sånn er det bare» må være noe av det mest fatalistiske man kan si om forholdene disse jentene lever under. For må det være sånn at «det som bare er sånn» nærmest må regnes som naturlov?  En lov som har den virkningen at man toer sine hender og tenker ja det er sørgelig, stakkars dem, og ser en annen veg. Så får systemet som «bare er sånn» fortsette og fortsette.  Dette kvinneundertrykkende og mannsfordummende(noen menn… ikke alle takk og pris og heldigvis) systemet. Jeg tror fortsatt ikke på myten om den lykkelige unge hora, som smilende tar i mot store feite brander med både hengebuk og hengek…!

Sukk. Kjempesukk.  Hallo, finn på noe annet den som kan! Vi skriver 2012 snart. Jeg kan ikke for det, men jeg knurrer mens kloden fortsatt snurrer. Teksten kommer garantert til å fortsette etter siste punktum satt herfra. Spørsmålet er bare om det blir framlengs eller baklengs rett inn i…?

Ja, bare Gud vet hva.

Synnøve Sætrum