22 desember 2011

GEORGE TOWN, MALAYSIA OG VISUMTUR I RASENDE FART...

Foto: Wikipedia

På det nordøstlige hjørnet av øya Penang ligger provinshovedstaden George Town. Oppkalt etter den britiske King George III. Monarken vet jeg ikke så veldig mye om,dvs. nesten nada utover navnet. Må bare innrømme det store hullet i den historiske kunnskapen. Men, jeg har vært en svipptur i Malaysia og oppholdt meg der. Det var en veldig hyggelig opplevelse, og jeg skulle gjerne vært der et litt lenger stykke tid.  Skyskraperne møter en i horisonten når en kjører over brua som gjør øya landfast. Den er lang og stor og man får tid til å forstå det er et metropol man skal inn i. Først etter køståing på Thai Ambassy selvsagt. Visumtur i rasende fart er og blir visumtur i rasende fart. Det betyr en to døgns tid. Vi dro ti sjeler (i minibuss) fra Phuket for å ordne mer oppholdstillatelse i "smilets land". Det forekom meg at opptil flere i den bussen skulle skaffe seg mer tid til alt annet enn feriering i Thailand, og jeg så ting jeg bare antar og tror og skal derfor la være utgreiinger. Lærerikt var det åkke som, på mer enn et vis. Malaysia hadde jeg nå ikke tenkt jeg skulle havne i på denne turen, men jeg gjorde altså det. Det vi raste gjennom av landet framsto som kontrast til Thailand. Veiene er velregulerte og fine. Bomringene står rimelig tett, akkurat som heime. Husene er like i farge og stil. Mye byggverk langs vegene får en til å tenke på økonomisk vekst. Til og med kokospalmer og andre trær var friserte og kultiverte. Rismarkene stod der med sitt vekselbruk, og i det hele tatt... Når man passerer grensen til Thailand endrer verden seg helt på streken. Kaos er et faktum. Bygningene er der tett i tett, med et mer pine og hytt utseende. Mange hus med kun første etasje i bruk. Den andre bare står der, eller nesten ramler ned. Men, butikkene av alle slag skal jo også ha en bolig. I disse traktene jeg har sett så langt bryr man seg lite om stil og snitt. Det er som det er, og blir som det blir ser det ut til. Kaos-happy-Thailand.
Den mest iøynefallende kontrasten jeg registrerte var mopedistene. I Thailand kan man sitte både fire og fem familiemedlemmer på en scooter. Babyen eller småbarnet på styret selvsagt. Ikke antydning til hjelm noe sted. I George Town så jeg en doning med fire sjeler på. Men, der har alle hjelm. Akkurat denne familen's var røde, også den lille som satt foran var utstyrt sikkert for turen.
Flott taksi... Foto: Synnøve Sætrum

 Farten minibussen kjører i er det ingenting å si på. Jeg syntes nok jeg så døden i kvitøyet mer enn en gang. Tenkte det ville være for idiotisk, men har man satt seg inn i en sånn buss er man maktesløs. Så det er bare å lukke øynene under de værste tildragelsene og håpe på det beste. Reisevenninna's hjemmehekla teori til trøst var at jo flere bilvrak vi passerte jo mindre sjanse, sånn statistisk sett, for at det ble oss neste gang. Jo, man har da sett noen ulykker, eller vrakene etter dem.Trafikkpoliti som står og dirigerer brølende trafikk og sånn også. Det kan likevel ikke dokumenteres med fotografier, siden vi passerte hvert et ulykkessted i ei 'velsigna' fart... ;-) 
 Siden naturloven om den gode Karma stod meg bi har jeg nå to måneder mer tid stemplet inn i passet, og kan visstnok bare oppsøke en ambassade eller et konsulat og få en tredje om behovet skulle melde seg. Den som reiser får se hva det blir til. Veiene blir til mens en går. Plutselig kan det være nok, og man sitter på flyet hjem. Jeg liker det der med å leve en dag av gangen, men jeg foretrekker også å ha formalitetene i orden, hvilket er en nødvendighet skal man oppholde seg 100 dager eller mer her i landet. Det gir frihet. Jeg elsker frihet. Og, jeg er blitt rett så betatt av kaos-happy-Thailand.

George Town er en millionby. Dama som booket turen for meg kalte den 'sånn passe stor'. Kanskje hun var fra Bangkok eller Tokyo siden hun uttrykte seg slik. Steder som lille Halsøy i Vefsn er sikkert ren fiksjon for den som er menneske under slike himmelstrøk. Jeg kaller jo Kristiansand for en sånn passe by.... Men, det er rart med det. Har man vært i Kairo, så gyver man på det meste uten å blunke ( Ikke sant Berit?).

Foto: Synnøve Sætrum


Så vi vandret og gikk i vanvittig svære markeder. Gate opp og ned. Det var skikkelig Asia, og skikkelig trivelig. Vennlige var de også selgerne og bød oss smake både det ene og det andre av sylta fremmedartede smaker. Vakre farger, men litt mye sukker for en diabetiker. Pent sagt. Fisk og kjøtt og klær og fyrverkeri og husalter. Datt og ditt i skjønn forening. Små hus som for lengst har hatt si storhetstid godt blandet med høyblokkene. Skyskrapere i mine øyne, og det slår meg her og nå at jeg ikke kjenner definisjonen for en. Hvor mange etasjer må det være?

Morgenhimmel over Continental Hotel i George Town, Malaysia. Foto: Synnøve Sætrum



Jeg i 15. etasje på Hotel Continental. Utsikten alle veger var formidabel. En opplevelse selv om gulvteppet på rommet for lengst hadde sett sine beste dager. Skulle vi vært der lenger hadde jeg klagd, men man får utporsjonere energien på de viktige ting når tiden er knapp.

Kort sagt: Jeg skulle gjerne hatt litt mer tid der i  byen. Men, nå er jeg her i Kamala igjen. Jeg registrerer og observerer at juleferieturistene fra Norge og Sverige er kommet. Overtrøtte unger hyler og skriker. De kan vel ikke vite at de har jet-leg stakkars. Jeg ser en mann behandle sin to-treåring ganske så dårlig akkurat her og nå, så nå må jeg fly for å blande meg inn. Det får da være grenser!

Ha god bitte lille julaften.

Synnøve Sætrum