UTARMENDE ØKONOMISK SYSTEM OG MANGEL PÅ GRUNNLEGGENDE RETTIGHETER...

-Til IPL med takk for alle samtalene som har vært, og med forventning til de som kommer...

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg sitter i Nord-Thailand fortsatt.

I Chiang Mai som lever så totalt opp til kallenavnet "Rosen i Nord".

Som priviligert back-pack light (jeg reiser med trillekoffert) har jeg gode dager her på Elegant Lanta. Energiene her er gode i denne stille bobbla midt mellom gamlebyen og Chinatown.

I løpet av uka som kommer har jeg tenkt å busse litt rundtomkring utenfor byen,

mer i provinsen som sådan og kikke meg litt om.

Se hvordan menneskene har det der.

Finne ut. Lære. Erfare.

Freden her jeg sitter nå har bare krøpet inn under huden,

og jeg kan ikke annet enn å bøye meg for livet og takke.

Tenk at livet bare fortsetter å tømme overflødighetshornet's toner over meg.

Noen ganger kan jeg føle meg fristet til å klype meg i armen for å våkne.

Igjen:

Så utrolig heldig jeg er.

Jeg har kroniske alvorlige sykdommer, ja.

Men, jeg er utrolig frisk til å være så sjuk.

Sommeren og mosjoneringen jeg er i stand til å bedrive her gjør underverker både fysisk og psykisk.

Noen ganger er det sånn at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Som om jeg er blitt en annen, uten at jeg klart kan definere eller presisere hva forandringene består i.

Men, livet kjennes sterkere, og kontrastene mellom meg og dem som ikke har noe føles tydeliger 

 

Jeg har ennå ikke vært i hele Chang Mai der de mindre priviligerte bor for eksempel.

Det jeg har sett på mine vandringer er det mer jevne.

Der man har det sånn noenlunde ok, og ikke noen ser ut til å være sultne eller plagede.

Men, jeg har sett tiggerne med bøyde hoder, og barn sendt ut med blomsterbuketter for salg til rike hvite turister på kveldstid.

En kveld kom det en liten gutt bort til bordet, og reisefølget kjøpte hele buketten.

Det var noe med den gutten.

Reaksjonen var helt ubetalelig.

Fra å være forsiktig søkende og litt lut rettet han ryggen og småsprang hoppende og fri avgårde.

Ingen tvil om hvor han skulle legger ruta der vi så han forsvinne i smugene.

Jeg tror vi felte en tåre eller ti begge to, og kjente på klumpen i halsen.

Hva det betydde for kvelden hans vet vi ikke,

men at det var noe veldig pjokkens kroppsspråk krystallklart.

Jeg gråter når jeg tenker på det.

For det er så stort dette med nøden og fattigdommen og ugjevne dypt urettferdige levekår for menneskebarna på jorda. Menneskerettighetene skulle ikke være 'lotteri'.

Like rettigheter til felles ressurser på jorda, tenker jeg.

Demokrati, sier hodet mitt. Individuell suverenitet.

Mat, klær, varme, beskyttelse mot sykdom, medisiner, tak over hodet, trygghet, utdanning, arbeid.

Sikkerhetsnett ved all type sykdom.

Offentlig sådan.

Ikke almisser for 'verdige trengende'.

Sykehus for alle uavhengig av inntekt osv. osv.

Ingen fengsling eller forfølgelse på grunn av tro eller politisk overbevisning.

Når skal festtalene ta slutt, og handlingene begynne på ordentlig og i enorm skala?

For det er det som må til.

Realpolitikk.

Verdens barn trenger i særdelshet hjelp, enten de befinner seg i Markens, Chiang Mai eller i Gaza.

I Egypt eller Oslo.

Enhver må kunne hjelpe med fritt, med fredelige metoder uansett hvor nøden finnes.

Ingen skulle forfølges eller fengsles fordi de forsøker bøte på, eller forandre urett.

Mennesket er født fritt og suverent, og må ha rett til å uttrykke seg med fredelige midler om enhver sak. Ikke med overgrep, trussler, vold eller krig. Jeg hører noen si jeg 'tyter' for mye om det der.

 Får stå sin prøve tenker jeg.

Problemene blir ikke borte ved å tie dem ihjel, kikke en annen veg,

 toe sine hender og si 'stakkars dem' og så videre. Det er jo så fryktelig, men du verden så enkelt...

Nylig leste jeg ei Facebook-side som oppfordret til å fjerne tiggerne fra Markens.

Vel, jeg rapporterte den, sammen med mange andre som ei hat-erklæring.

På det grunnlaget at den skikkanerer i dette tilfellet en hel gruppe mennesker.

Det er ingen forbrytelse å være fattig, men det er stor og blodig urett å kikke en annen veg mens man velter seg på sofaen, jafser ostepop og skyller ned med sin nyåpnede rødvin.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at blir man bare mett nok så blir man forbanna...

Menneskerettigheter. Menneskerettigheter. Menneskerettigheter.

Ordet kommer sterkere og sterkere til meg, enten jeg ser NRK,

leser Bankok News eller Chiang Mai Post...

Jeg tenker på dama jeg ga mine lusne bath til her om kvelden.

Hun satt på gata med en bein- og armstubb. Blodige var de. Jeg vet ikke om hun hadde vært utsatt for noe, eller var født slik. Men, at sårene var betente og at hun led var det ingen tvil om.

Inni meg forsøker forsvarsverket stenge det ute, ikke se, fordi det er så forferdelig.

Men, det nytter ikke. Kontrasten til mitt liv er et ubegripelig kvantesprang.

 Samtidig ser jeg ei kvinne, på min alder. Det kunne vært meg.  

Millioner av sædcellers kamp, og så ble jeg jeg... 

'Lotterivinneren' skulle bli tildelt sin skjerv av tid på jorda. 

Den dyrebare og ugjenkallelige tida blir som den blir mens jeg tråkker stien.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt:

Hvem er jeg som forsøker snu meg vekk?

Hvor har jeg all denne arrogansen fra?

"Och vem har sagt att just du kom till världen
för att få lycka och solsken på färden?"

Så jeg fortsetter å se, og gi fra meg det jeg måtte ha av smågrunker der og da.

Noe valg finnes ikke.

Det handler om akkurat det samme i Markens.

Fattigdom grunnet et utarmende økonomisk verdenssystem.

Et system som blant annet er tuftet på total mangel på grunnleggende rettigheter for utallige medmennesker. Jeg føler trang til å hyle, legge meg ned og hamre med armer og bein.

Skrike så høyt at folk våkner der de sitter og bivåner Plumbo, eller annet 'viktig'...

Og, når jeg kjenner ekstra godt etter enda en gang :

Det har jeg tenkt å fortsette å gnåle om så lenge det er 'tyt' i meg!

Synnøve Sætrum

Leonard Cohen... :-)

LULLABY - LEONARD COHEN

Dette er også Thailand ...

For det har seg slik at alt ikke bare er lutter idyll og gammen alltid. Jeg liker ikke at det er kakerlakker rundtomkring. Mange flere sorter enn jeg noen gang kunne drømt om i min villeste fantasi, og de er ville. De som kjenner meg godt vet hva jeg har stått i  i virkeligheten, uten at jeg skal trekke den gamle historien fram. Men, det er i alle fall noe herk å få i hus.

 Så jeg tenker det er deilig om det er vinter og frost når jeg kommer hjem,

 sånn at jeg kan få frosset kofferten og drept det som måtte være av egg og faenskap.

Her bruker jeg spray uhemmet før og etter hver flytting, men vet jo ikke hva som skjer egentlig. Da jeg kom inn på dette rommet dukket det opp noen svære, og en sort jeg ikke hadde lest om.

De ble sprayet til døde øyeblikkelig. Buddhist er jeg ikke blitt.

Ekle og vemmelige og motbydelige kryp...

Som jeg bar vekk i badehåndkleet av mangel på annet å ta dem med.

De gikk til vask, og dette stedet driver miljøvennlighet i praksis. Så selvsagt ble jeg spurt om det var noen grunn til at jeg skiftet hver dag. Jeg ventet meg et eller annet av mer ubehagelig art, men fikk selvsagt et smil og : "Next time. Call me. Sorry". Da jeg kom hjem den ettermiddagen lurer jeg på om de hadde vært her mer noe mer effektivt enn jeg har funnet på 7 eleven for siden har jeg ikke sett dem. Annet enn utenfor på hellene, og da møter de sprayen.

Kort sagt: Jeg liker ikke kakerlakker.

Blir stresset av de skadedyrene.

Ikke er jeg nevneverdig begestret for at jeg må sause meg inn i anti-myggmiddel til alle tider.

Gjør jeg det ikke sitter det en med løftet snabel og stikker. Jeg er allergisk, og det blir deretter.

 Kløing og verk og byller og til slutt arr. Ganske store noen av dem også.

Dessuten finnes jo malariamyggen her, så jeg bør ikke slurve.

Vet ikke om det er fordi jeg er diabetiker de suger sånn på meg.

Kanskje tilfeldig, men i Karon møtte jeg to andre diabetikere.

Samme problematikken, så det er kanskje ikke bare en myte det der med at myggen liker søtt blod.

For det tredje er jeg bare sånn måtelig begeistret for all eksosen en suger inn når en setter seg i en tuk-tuk, eller lokalbuss. Selv om munnbindet er i bruk har det begrenset effekt. Porene blir helt sorte. Kanskje jeg skulle fotografert vaskekluten... Nei, jeg lar det være.

Konstaterer bare at fogg er skittent og giftig.

Ellers synes jeg det er tragisk når jeg ser alle tiggerne, særlig de med funksjonshemninger av ulikt slag. Eller de som har amputerte lemmer, eller er noe som ligner på spedalske eller blinde.

Det smilende landet gjør visst ikke så mye for dem.

Egentlig vet jeg lite om det, men det er helt tydelig ikke nok om det skulle være slik at noe blir gjort.

Noe av det jeg har sett er så hjerteskjærende at jeg antakelig aldri kommer til å glemme det.

Medmennesker er de jo, men med helt andre utgangspunkt og odds.

 En skal ha mektig flaks for å være født i Norge under velferdsstaten.

Dessuten finnes det et tvilsomt strøk også her. Helt sikkert både red-light og mere til. I ei sidegate borti her står det uttrykkelig slått opp at det er forbudt med pistol, kniv eller andre våpen i lokalet. Da vi satte veskene på bordet kom betjeningen bort og sa vi måtte passe på den. Ha den ved siden på stolen. Veskenapping er egentlig et sjeldent fenomen her. På samme stedet har de god og rimelig mat, så vi bestilte. Jeg ble sittende å se på mennesker som reparerer alkoholismen. Skjelving som er så omfattende at det må drikkes for å løfte skeia til munnen. Man spiser med skje og gaffel i Thailand. Det hadde jeg litt problemer med til å begynne med, men nå oppfører jeg meg akkurat som en innfødt og aner ikke hva jeg bala med. Egentlig. Snakk om å være lite fleksible i utgangspunktet. Det kan man jo heller ikke slå seg på brystet med. Blitt litt bedre, og øver meg stadig. Gjør så godt jeg kan.

 Har latt meg fortelle at da er det godt nok...

Vel, på samme selsomme stedet satt det en som ikke hadde sett mat på ei stund. Alkohol hadde han derimot sett. Ufattelig full satt han og spiste og spydde og spytta og drakk samtidig. Nei, jeg likte ikke det noe særlig. Det hører med til historien at det er europeere jeg snakker om her.

Har ikke sett en thai på det viset.

 Noen hadde et muntert lag i Hua Hin i forbindelse med nyttårshelga, men det er en ganske annen sak.

Ja, det var kveldens lille solstreif.

Takk Gud for seng å sove i, tak over hodet og mat på bordet.

God helg...

Synnøve Sætrum

Chiang Mai...3...

Foto: Synnøve Sætrum

Gullet skinner på Wat Doi Suthep. Foto: Synnøve Sætrum

Fortsatt bopel er Elegant Lanne her i byen med det vakre kallenavnet "'Rosen i Nord".

Det stemmer som bare det.

Alltid et nytt kronblad som åpner seg og springer ut.

 Vakker opplevelsesby. Storby med ufattelig mange store vakre trær. Utallige mengder blomster.

 Klimaet er akkurat som å komme hjem igjen.

Det er iskaldt om morgenen. Myggfylt om kvelden.

God norsk sommer med andre ord. Slikt faller meg jo naturlig.

Jeg vet jeg er i tropene, på den motsatte sida av jorda.

Bare en liten kikk på stjernehimmelen understreker det.

Det som er på skrå heime står rett opp her. Månen også. 

Realiteter og følelser henger ikke alltid helt i hop...

Smilets land. . . Foto: Synnøve Sætrum

Det har vært langstragt morgen her.

Jeg våknet litt før åtte, og lå lenge og strakk meg til fuglekvitteret.

Kaffen varierer sammen med frokosten her på bruket, men her føles som hjemme.

Når man har funnet noen skiver ost til å ha under egget smaker det helt topp.

Allerede på dette tidspunkt vet jeg at jeg kommer til å oppsøke dette stedet om jeg skulle komme til Chiang Mai en gang senere i livet. For her trives jeg.

 Det på tross av at jeg har "tatt rotta på" tre ganske gigantiske kakerlakker,

samt et helt ubestemmelig antall mygg.

Maaaaaaaaaaange!

 "Ha-ha" hender det jeg sier med fryd når jeg lykkes å klaske til en så blodet spruter.

"Meg eller deg", tenker jeg, og smell!

Jeg har ikke konvertert så er nå det sagt.

Budhismen har utrolig mange fine sider.

Den mest forlokkende religionen i mitt univers, men jeg har nok for mange karakterbrist til å kunne gi meg i kast med noe slikt. Som for eksempel å slå ihjel mygg.

Elegant Lanna hadde opptatt på alle rom(forrige helg), så jeg dro til et lite sted rett borti veien.

Det var den bevingede elefanten som gjorde utslaget i første omgang.

Dessuten var der et basseng, og jeg så for meg at der skulle jeg ligge og slange meg.

 Bade og ikke bevege meg et skritt utenfor hotellområdet. Ha hvilehelg.

 Skjønt hvile fra hva?

Flott femtiårsdag?

Fineste byopphodet på reisen?

 Sola?

Maten?

Så det ble ikke slik.

Prisen var stiv, men når man så det hele etter i sømmene var det et typisk lyset på men ingen heime hotell. Fasade, men egentlig ikke et innhold som svarer til det. Jeg trodde jeg hadde sluttet tro på glansbilder, men akk... Rommene var ytterst små, selv om badet var bra.

Kun to kleshengere til to damer med koffert.

 Ingen gjorde tegn til å komme ilende til og hjelpe.

Når man er på langtur liker en å pakke ut, om det enn er for noen få netter.

På et vis føler man etter hvert at reisetilværelsen er hverdagen.

 Man lager seg små rutiner. Henger tilværelsen på noe.

Som å gå på yoga, ta massasje. Spise en del på de samme stedene.

 Etter hvert møter man kjente ansikter.

 Her på Elegant Lanna bor det mange europere på min alder +.

 Langtidsgjester synes det som.

Akkurat som jeg er blitt det.

 Kommer jo til å ha vært her over tre uker.

Her om dagen fortalte jeg at om tiden jeg har tenkt å tilbringe her til et ungt par.

De så himmelfallende ut og lurte på om det var så mye å gjøre her.

Her er mer enn nok. Alltid noe nytt.

 I tillegg til at det er fint med den snutten av byen som begynner bli kjent for meg.

 I alle fall såpass at jeg slipper gå så mye i ring med kartet snudd opp ned.

Fordelen med å gå feil, er at man blir kjent.

Wat Doi Suthep..  Foto: Synnøve Sætrum

I går gikk jeg ikke feil, for da ble jeg kjørt til Wat Doi Suthep ca. 1300 meter over havet. I åpen minibuss leid for dagen. 400 bath er til å leve med for denslags. Turen oppover hørtes mer strabasiøs ut for girkass og speed-wire, enn for oss. Men, det var mange svinger og endel fri eksos. Trollstigen er vel det som er sammenlignbart. Heldigvis for munnbindet, og yoga-treningen i å puste rolig med magen. Det gikk unna, og etterpå gikk vi alle trappene opp til toppen. Skal være noe over trehundre trinn temmelig bratt opp. Formidabelt tempel. Gullet skinner i sola, og er ikke påvirket av fogg og annet. Utsikten er ubetalelig. Man ser hele Chiang Mai og omegn.

Livet i storbytrafikken i åpen buss. Foto: Anonym

Noe av ettermiddagen gikk til å kikke på orkideer og tigre. Orkideene fikk godt stell, og noen sorter har jeg aldri sett før. Heller ikke her til lands. Tigre har jeg sett i dyreparken. De har herrens glade dager sammenlignet med dyrene her. Men, du verden så dresserte de var. Folk i hopetall til stede for å bli avbildet med dem. Jeg holdt meg på avstand. Torte ikke nærme meg. Men, jeg har ridd på elefanter og har tenkt meg opp på enda noen rygger. Tøft nok for meg!

Veldig modig jente det der.... Tror ikke jeg hadde våget...  Foto: Synnøve Sætrum

I dag skal jeg 'bare' ut og gå igjen.

På-egen-hånd-dag!

Man  må ha det innimellom...

Synnøve Sætrum

Chiang Mai...2...

Wat U Mong. Foto: Synnøve Sætrum

Ekornet smatter i treet utenfor.

Et par katter hyler og har seg.

Det stunder til midnatt om ikke så lenge, og bloggeren vet slett og rett ikke hvilken kant hun skal begynne fra. De utgjør litt av et nøste dagene i Chiang Mai.

Chiang Mai gir noe hver eneste dag.

 Så mye at jeg sovner som en dupp og våkner med smil om munnen om morgenen.

For det aller meste. Kjenner ingen steder at jeg savner snøskuffa og sånn.

Sosiale medier holder meg orientert om klimaet på andre siden av jorda.

Foto: Synnøve Sætrum

Noen andre ganger har jeg drømt at jeg er hjemme igjen.

 I søvnen sitter jeg ved et kjøkkenbord i Gislemyrveien, på Buhusheia eller hjemme hos meg selv.

Drømmer kan være så virkelige at jeg noen øyeblikk kjenner meg ganske så forvirret over at jeg fortsatt befinner meg her. Det hender jeg lengter hjem til senga mi rett før jeg sovner nemlig.

Denne bingen her på Elegant Lanna er såpass hard at jeg må ha ei ekstra dyne under meg, og jeg har kjøpt meg pute. Det hjelper litt, men ikke helt.

Man kan ikke få all verdens komfort for 500 bath natta...

Jeg har aldri vært så lenge hjemmefra før, og ei heller så langt vekk fra Norge geografisk.

Skal jeg være helt ærlig hadde jeg aldri trodd jeg kom til å gjennomføre noe slikt.

Den lange flyreisa har stått som ei stor barriere for det.

Jeg liker meg ikke i fly, men jeg liker å oppleve verden.

En fot i skrekken, og en for i nysgjerrigheten.

Reiser gir innsikt og utsyn når en er heldig.

Og så noe for syn, hørsel, mage og hjerte.

Minst.

Som for eksempel tempelet i skogen; - Wat U Mong.

Var der for et par dager siden. Nok en opplevelse av et tempel.

 Ikke så gullbelagt som mange av de andre, men atmosfæren var spesiell. 

Bygd midt i middelalderen, og jeg tipper gangene under bakken må ha vært forsvarsverk.

Dro dit med tuk-tuk etter motorvegen og andre veger.

Vind i håret og eksos i lungene.

Det siste kan jeg være helt foruten i grunnen.

 Man har jo ikke knattet røyken(snart gått 6 år..eller er det 7..),

 for å dure på med noe annet skittent.

 Så jeg bestemte meg for munnbindhandel sporenstruksen.

 

Jeg hadde hørt fuglekvitter, duekurr og en spinnvill vrælende hane akkurat den dagen jeg skriver om.

Motorduren fra den lille tuk-tuken midt i trefelts motorveg er ikke noe å nevne sammenlignet med monstrene som durte forbi på alle kanter.

Det er nesten utrolig at de holder det gående med det geskjeftet.

Tuk-tuk er veldig veldig typisk Thailand.

Happy Thailand.

 No problem Thailand.

Vi kjørte stort sett fortere enn scooter, så dem hørte jeg ikke noe til den dagen...

Jeg liker meg best i tuk-tuk akkurat her. Paradoksalt nok.

For der kan man se både framover og ut til siden.

De lokale bussene innbyr ikke til omvisningstur for egen maskin.

Trange og tette er de.

For trange og tette for den som har noen cm på sokkelesten.

Silkeorm. Foto: Synnøve Sætrum

På forleden dags rundtur så jeg også smykkesteiner bli slipt, silkeormen i aksjon side om side ved veverskene. Sølsmedene så ut til å kunne sitt fag, akkurat som bomullsprodusentene.

Jeg var for trøtt til å kunne bedømme lærskredderne når vi kom så langt,

 men det var sikkert ikke noe i vegen med dem heller.

Chiang Mai er jo blant annet kjent for sine håndverkstradisjoner, så det var på tide man fikk sett noen. En kan jo ikke bare labbe rundt fra det ene tilfeldige tempelet til det andre.

Selv om det gjør godt for helsa. Gatene er fulle av 'eventyr' på disse trakter nemlig...

Ingen strender, men du verden så mye annet.

Thailand er fint å oppleve i skandinavisk mindretall.

Det gjør seg å slippe vandre i flokk med alle de andre hjemmefra.

Ikke at det er noe galt med oss, men jeg har jo reist til det fjerne østen.

Selvsagt har jeg møtt en trønder eller fler uten at det var grunn til å bli rabiat...

Skjønner?

Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Chiang Mai...1...

Wat Pra Singh. Foto: Synnøve Sætrum

Fuglene kvitrer utenfor.

Dagslyset er tilbake. Strekke seg, lytte.

Enda en dag i Thailand.

 Sms på mobilen fra venninner i Kristiansand.

De er på rundreise i sør, og har blitt fortalt jeg var der for tre uker siden.

Noen felles bekjente som er blitt igjen på Phuket-øya visste det :-)

Morsomme småting i min hverdag i landet som smiler og smiler og smiler og smiler.

  Jeg befinner meg i skrivende øyeblikk sittende i senga på Elegant Lanna.

Et rolig og fint gjestehus til rimelig penge. Her er for det meste godt voksne langtidsreisende. Franskspråklige, amerikanske og så oss fra Norge.

 Det er fire bord under tak hvor vi spiser frokost alle sammen. Der får en tips om severdigheter og reising i Thailand som sådan. Atmosfæren føles heimslig på et vis. Det er som om en har bodd her all sin tid, og kommer til å fortsette med det. Et av de gjestehusene jeg kommer til å plukke med meg adressene og kortene til. Hit vil jeg når jeg kommer tilbake. Akkurat hit.

Her er ei stemning jeg ikke har hatt andre steder i hele Thailand.

Et fin-fint utgangspunkt for et fantastisk opphold i Chiang Mai eller 'Rosa i nord"...

 Før jeg fikk begynt på siste avsnitt er det blitt enda en kveld etter en opplevelsestett dag. Som alle dagene heromkring er. Alltid hender det noe. Tiden står aldri stille. Jeg koser meg intenst.

Chiang Mai fyller meg til randen. Bobbler av inntrykk stiger stadig for mitt indre øye. 

Stjernene synes sikkert for forbipasserende... 

Men, nå ligger jeg altså i senga og vurderer sushi fra Chinatown bare for å komme meg i seget.

 Bli ved tastaturet.

På den andre siden verker båre bein og korsrygg etter ukas strabaser, så jeg tenker det blir en runde oljemassasje hos Lila Massage. Jeg skippa yoga-klassen i dag, så da får jeg nøye meg med det 'nest beste'................

 Beste i byen.

Beste i hele Thailand så langt.

Synnøve Sætrum

SLITSOMME DAGER...

Den som konsentrerer seg om å leve i øyeblikket vet at det finnes. Evig nå. At dagen i dag er den eneste man kan være sikker på, og alt det der. Likevel sitter takknemligheten langt inne, og gleden er snudd vrangt.

Noen dager er det slitsomt å være på reise. Jævlig slitsomt.

Man lengter rett og slett hjem. Til menneskene 'sine'.

Til hverdagene i Norge. Om enn de er hengende over snøskuffa.

En kommer på at det finnes et liv der også, et en er veldig veldig glad i. Mer glad i enn Thailand eller Burma eller Hellas eller Malaysia eller noe annet. Norge langt der oppe mot kanten av verden i nord.

 Det kan man også kjenne på i tropene.

Vite veldig godt hvem en er og hvor en kommer fra og hvor en skal tilbake om et ikke så veldig langt stykke tid.

Derfor skulle en jo bare nyte livet ute alle dager uten ett kny, men:

Det er for mye mygg, for mange motoriserte bråkete veier som skal krysses. Trafikklysene virker ikke for fotgjengere, og en må konsentrere seg som f... for ikke å havne under en motorisert doning.

Man blir møkka lei av å snu kart på hodet, og for ikke å snakke om kun å finne syltynn nuddelsuppe som eneste alternativ når det er to timer for seint med matinntaket. Den som hadde en skikkelig kjele fårikål, eller lapskaus! Eller vafler med jordbærsyltetøy og meierismør i stedet for det elendige skvipet. Det kaller en altså kosten til millioner av mennesker når den slitsomme dagen er der.

 Når en tror en har fått grepet på retningene og 'skjønt det' peker hele greia nese til en. Oppdagelsesferden som er et eventyr i dagslys framstår ikke alltid på det viset når mørket har falt på.

Man går der man trodde man visste helt til det kommer farende en flokk med ganske så agressive løshunder som forsvarer revir.

Heller ikke andre eller tredje gangen har man trekjeppen klar.

Bare å ta beina fatt, og rote seg enda mer vekk.

Er det ikke hunder så er det en selv, eller...

Dagen som begynte bra ender mindre bra. Blir til en av dem som det bare er å får fortest mulig avsegstyrt og i glemmeboka. Selv om blomsterangen henger over byen og sola skinner. Hva som rir en?

Ikke noe annet enn tomhet og trøtthet. Det eneste som hjelper er søvn. Får man ikke sove om dagen er det bare å ta natta til hjelp.

Synnøve Sætrum

CHIANG MAI

Nytt og gammelt, Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Der kunne jeg bare stå og oppleve magisk lys og stemning. Foto: Synnøve Sætrum

Chiang Mai. Nord i Thailand.

 Byen er den nest største i landet.
 Rundt ligger fjellene, og elva renner gjennom.
Her er kanaler og grønne lunger mellom vegene. Hundrevis av budhistiske templer fra mange ulike epoker i landets historie. Vakre statuer og ufattelig skjønne bygninger.
Asiatiske ornamenter og kunst.
Det er så pusten nesten stopper opp i øyeblikkene man møter de hellige stedene.
Det veksler mellom kuldegysninger, gåsehud og varme. I går satt jeg et sted midt mellom en 'nyere' fantastisk bygning lysende i gull og hvitt og en gammel gedigen tempelruin og bare så.
I den tempelhagen finnes også noen trær som må ha stått der i mange århundrer.
Hva har de sett og hørt?
 Hvilke historier hadde de kunnet fortelle om århundrenes gang?

Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Så heldig jeg er, tenkte jeg.
Om livssituasjonen min til tider både synes krevende, vanskelig og til tider litt trist der hjemme er den det ikke her(skal ikke mase i veg om hellet ved å være borger av et velferdssamfunn når man blir kronisk syk...men det er alltid bakteppet i tankene mine..).
Jeg satt som sagt der, og bare var. Tenkte: Her sitter jeg og er blitt et rikere menneske.
 Hvis jeg ikke hadde opplevd dette hadde jeg gått glipp av noe på livsvegen. Jeg tror egentlig ikke jeg kan finne ordene for det jeg har kjent på i disse dagene i Chiang Mai.
Men, det handler om dyp takknemlighet for det jeg lever akkurat nå.
  Det er de aller beste opplevelsene på turen.
Ikke et sekund på stranda eller noe som helst i den retning.
Bare fantastiske vandringer i utrolig deilige miljøer.
Mitt livs massasje. Spa.
Fantastisk mat.
Osv.
Osv.
Osv.

Foto: Synnøve Sætrum

Klimaet her er mer som norsk sommer, og man må bruke langbukse og jakke om kvelden. Det blir friskt sånn etter ni, og når man våkner viser gradestokken sånn 14.

Iskaldt for meg som er blitt vant til brennheten i sør.


Gode dager er gode dager, de kan ikke komme tilbake som dårlige.
Udiskutabel kjensgjerning det. I Thailand har man stort sett gode dager.
Sommerdager. Sunt liv. Siden temperaturen er stabilt varm blir det mye mosjon.
 Dessuten er kostholdet enklere å få til siden utvalget av grønnsaker og frukt er så gjennomført.
Brød er det dårlig med.
Det kan man savne noen øyeblikk, men det er ikke værre enn at erstatningene er gode.
 Mange gode alternativer i hverdagen, og kroppen til diabetikeren ser ut til å like det godt.Pragmatikeren får tilfredstilt seg her ja...
 Jevnt over lavere blodsukker, men heldigvis meget sjeldne følinger.
Det er som det sies i boka:
Spise lite og ofte, sammen med mosjonering så blir det vei i vellinga. Nesten som å være på en omfattende helsefarm slett og rett.
 Og, i Chiang Mai skal jeg være den dagen jeg fyller femti. Hæ?
Jentungen fyller femti.

Jeg skal skrive hjem om det etter hvert.
Feire om igjen i Norge.
Livet kan neppe feires en gang for mye.

Under parasollene. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

 

Siste natta i *King's Home* Hua Hin.......

Foto:Synnøve Sætrum

Det er kvelden sittende i senga rett før en tipper sånn rundt ti. For i morgen er det opp grytidlig. Kofferten står alt pakket og klar, bare å putte tannbørsten og datamaskinen ombord før en stavrer seg ned trappa til kaffekoppen. Eierne her har hjulpet oss med bestilling av buss og tuk-tuk på døra.

Hun har hatt orden på sakene og vært veldig hjelpsom.

Om jeg ikke har misforstått totalt, men det tror jeg ikke, så har hun jobbet med reisende hele livet.

 I kveld fikk jeg et turistkart over Chiang Mai,

 og noen tips om hvor vi burde bevege oss for å finne rimelig og bra bosted for tiden der.

Greie råd å ta med. Hun er thai og vet hva det handler om.

Han er nedelender og sier han jobbet med fjærkre før dette. Over hele verden i følge ham selv.

The Kings Home er ikke noe luksushotell, men et trygt og trivelig sted for budsjett-reisende.

Mer sjel enn veldig mange andre steder jeg har vært, så jeg anbefaler det uten å blunke.

Til å begynne med trodde jeg det var et typisk sted for litt yngre backpackere, men jeg har justert inntrykket etter som dagene har gått. Vi er flere midtveis på ferden og vel så det.

 Kanskje fordi det er lytt her, og intimt så om man er ung og vil være på fest ut i de små timer er det kanskje ikke stedet å komme ramlende.

Vekke alle de andre gjestene samt eierne er ikke noe særlig. Så denslags hører man ikke her.

Derimot er det nok av lykkelige katter som har seg rundt hjørnene. Kan høre skrikene akkurat nå.

De ter seg just presis på samme vis som i Norge.

 Men, om man er avhengig av eget bad,

og frokostbuffet samt andre bekvemmeligheter så la vær dette utmerkede gjestehuset.

Det man får her er ekte gjestfrihet.

 Noen å snakke med til alle tider utenfor rommet.

Utmerket har det vært å sitte i skyggen utenfor med slurpende over morgenkaffen og alles 'god morning". Hadde jeg kommet til Hua Hin alene og skulle finne ut av ting og tang er jeg ikke i tvil om at jeg hadde fått glitrende hjelp ved å legge meg inn her noen overnattinger.

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg håper jeg kommer tilbake til denne delen av Siam-bukta en gang.

Hua Hin er et hyggelig sted å være, så det kjennes ikke ut som om jeg er ferdig med byen.

Den har satt noen spor jeg ikke har fått andre steder i landet. Blitt en smule frelst rett og slett.

 Thailand på ordentlig dette, og det liker jeg.

Synnøve Sætrum

Det var en vakker vakker dag, og tenkt snart er den over...

Tempeltrappa. Foto: Synnøve Sætrum

Kuling med storm i kastene, i alle fall noe nesten der omkring.

 Gjøre den ene sarongen om til turban med ly for ørene, og binde seg fast til solstolen et stakket kvarter eller noe deromkring før beina varsler gå.

 De vandret med freidig mot, opp hundrevis av trappetrinn.

Først til den ene tempeltoppen, så videre til den andre.

Rett gjennom ville apers territorium uten å nøle. De så alle bedagelige og uinteressert i undertegnede der de lå og lyska hverandre i sol eller skygge. All min skepsis og smule frykt og beven direkte gjort til skamme. Sluntre og fotografere i veg uten noen nærkontakt.

 Hadde jeg derimot hatt med meg noe spiselig, så spørs det. Men, hvem i h....... har med seg mat i sekken når man vandrer matlysturen sånn rett før lunsjtid.

Foto: Synnøve Sætrum

 Kanskje det var sånn man skulle levd tropelivet i stedet.

Ligget og lysket noen i stedet for å trave mil etter mil etter mil på singelstien.

På den andre siden gjør det jo ikke så mye om man traver omkring.

Vakre steder, utenkelige panorama og mye mer dukker opp.

 Diabetes og blodtrykk får sin behandling, og kroppen roper hurra!

Det samme gjør mitt mentale landskap. Thailand er topp. Thailand er et eventyr.

Jeg setter meg på en benk. Det kommer ei hvitkledd dame og setter seg ved min side. Det glattbarberte hodet forteller meg at hun lever i tempelmiljøet jeg har forvillet meg inn i.

 Kvinnelig buddhistmunk stryker meg over armen og smiler.

 Sier ord jeg ikke forstår, men jeg skjønner det er vennlig.

Så surrer hun meg inn i nok en sarong.

Greit å være sømmelig kledd før man stiger inn i tempelet på trappens topp.

 

Det er helt spesielt der oppe.

Jeg ser mot Hua Hin, og jeg ser Siambukta begge veger så langt øyet kan rekke.

Vinden var varmere og svakere enn nede i lavlandet.

Gyldne øyeblikk under sola.

I det hele tatt:

Det var en vakker vakker dag, og tenkt snart er den over...

Mot Siambukta. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

8.januar 2012

En søndag i livet kan være forskjellig.

 Hjemme hos meg selv betyr den som oftes lang morgen med mye kaffe før jeg enten skal på tur, eller på besøk. Noen få ganger kommer noen til meg, med et hederlig unntak.

Takk og pris for sommerveger og tohjulinger, sier jeg og er lykkelig for at det før eller siden går mot vår også der hjemme. Likevel kjenner jeg gufset av vinter bare av å lese 'oppdateriner' på fjesboka.

Når folk begynner snakke om vårfornemmelser i januar, da er snøen i vente.

Sånn har det i alle fall vært de siste fire årene.

Nei der spora jeg av. Det var det der med manglende spontane besøk.

 Om det skyldes at jeg bor så langt vekk fra byen, eller er så singel vet jeg ikke.

Antakelig er det ikke noe spesielt med det.Jeg hører at både lundskråger og justvikinger savner et uventet pling på døra de også. 

  I Sør-Norge flyr man ikke rundt på besøk ubedt, eller spontant. Men, kanskje det blir en annen dans nå når en oppfordres til å bli gode "nabokjerringer".

Eh, nei vel nei, det var digitalt han mente Jens.

Så da blir det vel å fortsette sittingen ved hver sin pc i blokk etter blokk, rekkehus etter rekkehus,

eller villa etter villa. Det sitter jeg altså foran skjermen og tenker på her i Hua Hin rett før jeg tar kvelden fra denne søndagen. Rart med det som dukker opp når man tar et så realt skritt til siden som det jeg har gjort denne vinteren. For å si det som jeg har sagt det før så kjenner jeg ikke et eneste sted noen plager ved at det er sommer hver eneste dag. Det er bare deilig. Her i Hua Hin tipper jeg gradene ligger sånn rundt 26-27, og det er i grunnen perfekt. Vi er hjertens enige om det reisefølget og jeg.

Hm.. Spontanbesøk eller ei... Jeg har alltid savnet Nord-Norge på den måten, men jeg har nesten aldri savnet mørketid og snøskuffing. Derfor blir jeg i sør. Jeg er endog slik skrudd sammen at jeg synes det er for mye mørketid og snømåkking der også, og prøver på noe annet. Ergo sitter jeg her. Har nettopp sett "Monarkiet" på NRK og ler godt hver gang.

 Her i Siam hadde vel denslags blitt oppfattet som grove majestetsformærmelser.

Vel, jeg er glad jeg er norsk, men står over monarkidebatten her og nå.

Hm.. det var altså denne siste søndagen i Hua Hin jeg ville si noe om.

Jeg våknet seint, og ble sittende og drikke kaffe i skyggen utenfor.

Tror ikke vi kom avgårde til frokost før rundt 11. Sein frokost med andre ord. Det blir det når man både skal dusje og ordne bussbillett til Chiang Mai onsdag morgen først.

Siden var jeg på kjøpesenter.

Et stort et som het "Villa Market".

Lokalbussen sørover setter en av der, eller man kan ta en tuk-tuk om slik transport synes for trang.

Jeg synes det er en opplevelse i seg selv.

 Samtidig som det er en meget billig og behagelig måte å få sett seg rundt.

De lokale bussene stopper på tegn uansett hvor det er hen.

Men, har man sett et kjøpesenter har man sett de alle. Ikke noe 'must' å ha vært der.

For sånne som meg holder det i lange baner med de lokale mer 'primitive' markedene.

Liker mye bedre surret og blandingen av alskens enn den rene komersen.

Så jeg ble ikke særlig klokere eller tingbehengt.

Mye og mangt kan sies om meg og mine krav,men jeg er rimelig billig å ha med på butikk.

Thailand er et moderne land, og den ene etasjen (som var gedigen) rommet bare mobiler og flatskjermer av ufattelig antall. Jeg snudde i rulletrappa.

Dessuten trenger jeg strengt tatt ikke noen flere klær.

Jeg har visst så det holder for koffertlivet.

Shopping har aldri vært min sterkeste side.

Ikke at jeg har tenkt jobbe intenst for å endre på det heller.

Antar jeg kan leve et godt liv uten å være shopoholiker.

Det var mye surr og mye tang og ting som jeg verken trenger eller hadde plass til å bære med meg. Ikke fikk jeg kjøpt nytt fotoapparat heller.

Men, kanskje det kommer ved neste destinasjon.

Slett og rett så ble det for overveldende.

 Akkurat som heime.

Det vanlige er at jeg orker tre, i høyden fire butikker og så er jeg skutt og ferdig med det for mange mange dager.

Derimot så er det sånn at jeg orker timer med massasje.

 Denne senettermiddagen la jeg meg rett ned og mottok hele to.

 Thai-massasje er fantastisk når massøren vet hva han/hun holder på med.

 Da er det bare så utrolig livgivende og foryngende.

 Man føler seg rett og slett som et nytt menneske i det en reiser seg fra madrassen og går ut døra.

Denne søndagen var jeg hos en helt fantastisk mann. Ikke bare hadde han varme hender, han hadde også varme føtter. Jo, de bruker beina også til å massere med, for den som ikke vet det.

Slektskapet med yoga er påfallende for den som har vært borti det.

 Jeg har lest meg til at thaimassasjen kom fra India.

bestemt ble metoden plukket opp av thailandske munker på misjonstur.

Massasjen er basert på oppfatningen om at det går usynlige linjer av energi langs kroppen.

Paralellene til indisk yoga som hevder at livskraft og energi fordeles i kroppen langs syttitotusen energilinjer. Når man har opplevd både yoga og thaimassasje merker man godt at noen av strekkøvelsene ligner på hverandre. Likevel merker man godt at massøren bruker press eller trykk for å løse opp blokkert energi langs linjene. Noen ganger gjør det litt vondt, men oftest er min erfaring at jeg blir meget avslappet og nesten sovner etter som stress og muskelstivhet bare blir knadd vekk.

Akkurat i ettermiddag fikk jeg følelsen av å bli fratatt en masse gamle spenninger og frustrasjoner.

God massasje virker sånn.

På de fleste stedene jeg har vært brukes ikke noe bord. Man ligger på en tynn madrass på gulvet mens massøren bruker tomler, armer, albuer, knær og føtter. De både krabber på kryss og tvers over en, og noen ganger kryper eller går de på meg. Jeg visste slett ikke at massasje kunne være sånn. Det eneste jeg kjente til var egentlig gamle og litt yngre griser's skitsnakk om massaje med 'happy ending'. Da er det ikke det jeg snakker om som er tema. Når sånt kommer opp lukker jeg ørene.

Man beholder med andre ord klærne på. Klesdrakten er en løssittende thai bommulsbukse og trøye som man skifter til. Det passer utmerket med tanke på de trykk- og strekkteknikkene som brukes.

Som jeg har opplevd det avsluttes massasjen med en hel serie av strekkøvelser der massøren vrir og bøyer kroppen bak, forover og sideveis. Veldig effektivt.

At det lindrer skulder- og ryggplager er det ingen tvil om for min del, forutsatt at massøren kan sitt fag. Hodesmerter og anspenthet blir vekk. Sånn som denne seinettermiddagen føltes det som om store mengder gamle spenninger av ymse slag bare rant ut av kroppen. Det er nesten slik at man blir rørt til tårer noen ganger. Det er ulike meninger om områdene thaimassasjen virker på. Noen mener at den i tillegg til å løse opp blokkert enegi har spirituelle elementer ved seg. I eldre tradisjon ble det avsagt bønner for å bygge opp meditativ atmosfære ved starten av massasjen. Dette for at massøren skulle føle spenninger og blokkeringer ved det enkelte individ.

Det hevdes at om denne delen av massasjen utføres skikkelig vil den gi mottakeren indre ro og harmoni, samt åpne for spirituell dialog mellom utøver og mottaker.

Jeg skal ikke uttale meg bombastisk om det siste. Det eneste jeg vet, er at når jeg befinner meg under hendene til en som kan faget er det en utrolig nærende opplevelse. Etter hvert klarer jeg rimelig fort å skille ut det som er humbug. Jeg har sogar stoppet et par tre seanser ganske radig, fordi jeg vet massøren ikke kan det hun/han gjør. Den typen massør kommuniserer ikke med min kropps blokkeringer, og kan i værste fall skade meg. Så da står jeg over. Jeg har til og med lært meg å gjøre det med et slags smil siden jeg er i 'smilets land'.

Massasjen jeg fikk denne ettermiddagen kjentes så absolutt ut som en behandling av det slaget jeg skulle ønske vi hadde tilgang til på blå resept heime. Berøring er helbredende på så mange vis.

Denne ettermiddagen vederfartes erfaringen meg en ganske alminnelig søndag i Hua Hin.

Synnøve Sætrum



Tidlig formiddag i "The King's Home"

Ao Takiap. Foto: Synnøve Sætrum

Kaffe og pc på senga. Sola skinner utenfor "specially for you", som huseiern uttrykkte da jeg vandret etasjen ned og hentet den. Selvsagt tenkte jeg. Han er en meget spesiell kar. Kona like så.

De har mange gode råd å gi, og jeg suger til meg. Deilig med folk som kan snakke skikkelig engelsk. Tror jeg har vært litt underernært på det ei stund. Blir for mye språk uten hode og hale.

Thai-engelsk åpner ikke for dybdekonversasjonen, og språket her kan jeg jo ikke et kvidder av.

Det holder ikke med å kunne si god morgen og takk.

 Det er tidlig formiddag i Thailand og jeg har min turs beste søvn her i "The kings home". Antakelig fordi senga er mykere enn gjennomsnittet. Korsryggen er lykkelig og skuldra nesten "healet"...

Om litt kommer dagen til å begynne med frokost på en liten kafe ved bussholdeplassen. Den nytes før bussen går til Ao Takip. Der blir det sol og bad ennå en dag. Kjenner på skjelettet at det er akkurat som det skal være. Ligge på solstol med tærne i vannkanten og bare nyte det dekadente liv. Strandfliken der er ei lita perle som masseturismen ikke har klart å spolere helt. Dvs. den er på god veg frekventerer man kafeene rett overfor. Dyr og dårlig mat. Så vi har funnet ut det lønner seg å gå en kilometers veg etter stranda og spise der landets innbyggere får sitt. Der er maten god og prisene like så.

Jeg er blitt en ihuga fan av blikk-krus og krakk. Det autentiske er dog det beste, og rimeligste også for den som reiser på budsjett. Kopier er og blir bare dyre turistkopier. Jeg opplever at sier man man er fra Norge går prisen i været med et smell. Ingen rom for pruting av særlig slag eller noe som helst. Vi har rykte på oss for å være løene alle sammen. Undertegnede er jo ikke det i det hele tatt om hun sammenligner seg med gjennomsnittet i Norge, hun befinner seg faktisk langt nede på statistikkene for inntekt. Det er nå en gang ikke en krøsus-tilværelse med uførepensjon. Men, jeg skjønner jo jeg kan oppfattes slik sammenlignet med resten av klodens fattige( he...så fikk jeg sagt akkurat det der ennå en gang..). Så jeg starter ingen konversasjon med å braute brystet fram og si jeg er norsk. Ikke noe lurt triks for budsjett-reisende. Derimot går det helt fint å begynne med hilsen på språket her. Da ler de godt. Hvis jeg forsøker gjenta noe noen har sagt enda bedre. Antar det høres temmelig vilt ut. Å snakke språk nesten uten vokaler er mer enn utfordrende om jeg må si det pent.

Akkurat som noe av engelsken thaiene presterer.

Nei, kaffekruset er tomt.

Det er på tide å komme seg ut i verden og nyte enda en dag i 'smilets land'.

Fortsatt god helg!

Synnøve Sætrum



Give peace .....

Working class hero - John Lennon

Going under

The Book of Love... Peter Gabriel

Til sengs med en indianerhøvding og på vandring blant Buddha-er...

Kokosklatt... Foto: Synnøve Sætrum

Om de skal forestille noen, kokoshodene ved bassenget her på gjestehuset med det lite beskjedne navnet "Kings Home"vet jeg ikke.

Her på bruket er det så mangt av slagene en ikke er vant til.

Slikt som å ha et rimelig avansert dusjkabinett godt plassert inne ved senga, men ingen do. Kanskje det kommer av at unge backpackere ikke later vannet så ofte som de litt mer tilårskomne, og at målgruppa for dette etablissementet muligens er dem. Ikke for det, eieren kaller oss "girls" på den fine måten. Det kan jeg like. Ingen madam(er) her...

Nedenifra og opp... Foto: Synnøve Sætrum

Toalettet finnes to trapper ned,og sånn er det med den saken. Men, som plaster på det såret har jeg "a room with a view", dvs. hver kveld går jeg til sengs med indianderhøvdingen. Jeg mener bestemt jeg husker det ansiktet, men her kommer ingen navn opp... Kan noen være behjelpelig?

 Man bør jo helst hvite hva "sengekameraten" heter. Evig eies jo kun det dårlige ryktet, ikke sant? Det kan man jo ikke ha noe av når sjels år og alder er nådd. Den første klassekameraten fra småskolen fylte 50 i går. Det gir perspektiver.

Foto: Synnøve Sætrum

Her befinner vi oss i et relativt stort og noe tilårskommet hus hvor det er lagt vekt på å skape hjemlig atmosfære, sier de. Ingen tvil om det, men jeg mistenker at vi bor i deler av rommene som ellers er hjem. I alle fall for slektninger og venner eierne måtte ha. Jeg gjør i det minste det ser jeg på innredningen. Hvem som pleier bo på rommet til reisefølget er en annen sak. Vi er hjertens enige om at der mangler atmosfæren, og det må være noe av det kummerligste sett på denne turen.

Kommer du hit stå over køysengrommet om enn det er rimelig. Komplett bad ja, men for et bad... Men, fordelen der er at det er så mørkt at man sover, noe som kan være bra for oss litt mer tilårskomne. Man kan egentlig leke ungdomskandidat der inne mens man klatrer opp stigen til andre etasje. Så har vi det likt reisefølget og jeg. Vi må begge stavre oss ned en etasje når naturen krever sitt.

Internettsingnalene er mer enn gode nok.

Fint det, så har man noe å drive dank med på rommet.

Her er ingen stoler som er sittende i, så livet leves i senga. Begynner venne meg til å være uten bord og stol når jeg skriver.

Er glad jeg valgte en litt større utgave av bærbar. Det hadde blitt mye plunder og klunder ellers når man delvis ligger og skriver.

Kanskje det er derfor den ene skuldra har fått seg akutt verk...

Men, man kan da ikke avstå fra skriveriene.

Det ville jo være som å kutte av seg hånda eller foten.

Køysengrommet i "The kings home", på størrelse med en togkupe, men utstyrt med mikro og tre dører... Foto: Synnøve Sætrum

Vel, ligger sommerpalasset til den thailandske kongen bare i meget kort gangavstand herfra det er så. Jeg vanskelig for å forestille meg at monarken ville slått seg til på huset her. Vi er blitt opplyst om at han spaserer i gatene rundt her med livvakter og det hele, men ikke nå. For nå er han syk og befinner seg i Bangkok. Kongen er som før nevnt høyt elsket i den thailandske befolkningen, så også jeg er blitt informert. 

Vel, noens lodd i livet er å bo i palassenes enorme rom. Andre velger en mer enkel stil og camperer på 'hemsen'.. Slikt kan man også leie her.

Adgang via stige. Jeg hadde ikke fått bagasjen med inn.

Godt det i grunnen.

Misforstå meg ellers rett. Jeg klager ikke, og trekker ingen bastante konklusjoner om valg av innredninger og stil. Synes egentlig stedet har særpreg så det holder, og jeg kommer til å sove godt enda ei natt.

Rom for ungdomskandidatene ... Foto: Synnøve Sætrum

 Her er så underlig i "The kings home", og jeg har nesten ikke ord på tross av at mitt indre bobbler av bilder. Rommet jeg frekventerer har store tunge soveromsmøbler, og et merkelig dusjkabinett klemt inn i et hjørne. Senga og alt ser ut til å være kjøpt til et rom en gang for alle. Ikke så værst hadde det bare ikke vært såpass med støv som her er. I et hjørnet benyttes en safe som tv-bord. Om det er en Frantz Jeger fra Berlin vet jeg ikke et kvidder om, men assosiasjonen bare detter inn hele tiden.Ingen gekko i taket her altså, men derimot ei vifte som snurrer og snurrer. Der er lamper også for den som ønsker så.

Songthaew og tuk-tuk er det tett av i denne lille byen. De stopper og tar en med dersom man gir tegn. Tilbudet er der for den som ikke ønsker bruke apostlenes hester. Undertegnede har trava rundt i ei drøy uke. Alene og sammen med reisefølget. Mest det siste. Vi har sett nesten hver lille gatesnutt, og blitt jaget flere ganger av hunder i flokk.

Hundene som opptrer på det viset er det bare å komme seg vekk fra.

Jeg hadde hørt om det før, men ikke opplevd det.

Siste gangen var på stranden forleden kveld.

Det var såpass fjære at vi hadde tenkt oss en lengre promenade uten trafikk, men akk... Hunder i det fjerne østen er ikke alltid det samme som hunder i det kalde nord. Spesielt ikke de som streifer omkring i flokker på en fjorten femten dyr.

 Siden er jeg blitt fortalt at man bare tar et trestykke og hytter med, så forsvinner de som lynet.

Tenker noen har fått skikkelig juling med slikt.

På den annen side:

Hvem i huleste har et trestykke for hånden under en mer nattlig promenade langs Siam-bukta?

Fram til nå har det liksom ikke falt seg helt naturlig å tenke på slikt. 

Hvasom skjer siden er et annet lærret.

Stranden her i Hua Hin er egentlig ikke noe særlig å skrive hjem om. Skulle jeg på bad og solferie ville jeg nok heller dratt litt lenger nord. Cha Am skal etter sigende ha den beste stranden heromkring.

Tenker det blir en buss dit snart.

Noe skal man jo gjøre når alle gater er beglodd.

Ja, og sånn går nå dagene.

Kort sagt og fortalt.

....

Her ble det en dags pause i skrivingen. Ingen tur til Cha Am (enda), men derimot så tok vi en lokalbuss (eller songthaew) til stranda og stedet Ao Takiap sånn syv kilometer sør for Hua Hin. Det viste seg å være skjønt, så nå blir det noen dager badeferie før bussen går til Chiang Mai.

Stranda er idyllisk som bare det. Der er mye å se, og lite folk. Selv om noen høye hoteller allerede forstyrrer idyllen kan man bare snu ryggen til og kikke på det som er vakkert. Solstolene står ikke så tett, og man får leie dem for bare 50 bath. Bussen koster 20 tur-retur, så det er ingen kompliserte eller krevende strabaser for å komme seg dit. I hele området rundt der ligger det templer, utsiktspunkter og statuer som er verd å kikke på. Når man er som meg får man gått litt også. Trim gjør ingenting, enten det er langs stranda eller ved statuens fot.

Man kan få massasje der også selvsagt, og matservering er det nok av. Det eneste en trenger å forholde seg til er vraking og velging.

 

Idylliske Ao Takiap. Foto: Synnøve Sætrum

Luksusproblemstillinger med andre ord.

Hua Hin er passe liten.

Man får ganske mye fortere oversikt enn antatt de første vandringene. Chatchai Market, som strekker seg over et helt kvartal og er oppe om dagen fant vi fort. Der har vi rotet rundt i alle deler noen ganger.

Det er trivelig stemning og muligheter for pruting.

En kan sikkert gjøre noen gode kjøp innimellom.

Når en er på langtidsreise blir det likevel begrenset shopping.

Man skal jo dra på 'junket' og det krever sin kvinne.

Liker å kunne buksere trillekofferten selv.

Sånn er det nå bare. Neste gang blir det en atskillig mindre sak, eller ryggsekk. Siden jeg må ta ei reise av gangen forholder jeg med til den bagasjeemballasjen jeg drakser rundt på nå. Hjem skal den ikke, for jeg har mistanke om kakerlakk-invasjon i sømmer og annet.

De vil jeg ikke under noen omstendighet ha i hus.

Har helt utskyldig og høyst ufrivillig måttet forholde meg til den problemstillingen en gang for et stykke tid tilbake.

Er det noe som ikke frister til gjentakelse så er det det sponhælvete..

Bagasje ja... Noen ganger får man hjelp, men det hører unntaket til. Thaiene er mindre enn oss og når man drar på alt for mye er det eget blod, svette og tårer som får kjørt seg. Eier du mer enn ni ting eier de deg eller noe sånt. Begynner får en viss innsikt i baksiden av 'klamringen' til alskens 'stuff'. Hva skal man egentlig med det? Når det er mulig å være ute hele dagen blir det faktisk ikke så interessant med alle tingene. Andre betingelser enn heime hvor vi faktisk lever inne store deler av året. Da betyr det mer hva omgivelsene inneholder. I alle fall innbiller jeg meg å være skrudd sammen på det viset. Ikke at jeg skal banne og sverge, men jeg har tenkt litt på slikt etter som ukene i Thailand går. I alle fall føles det som om toleransen vokser for både det ene og det andre man hoppa og skvatt over til å begynne med. Slikt som kryp og mygg på rommet. Jeg kunne gått vært uten de humpete armene og den oppspiste ryggen, men det er vel tilleggsprisen man betaler i tropene. Malaria skal det nå ikke være her på disse kanter, så jeg smører meg med "Relief Balm" fra munkene ved den store B på Phuket. 

Nå er det natta, og kanskje jeg snart får blund på øynene.

Alt vel... Det skulle vel ellers være rart om jeg meldte noe annet fra disse breddegrader. I tillegg til at senga er utmerket, er jeg utslitt.

 Å vandre mellom buddhaer og gå til sengs med indianerhøvdingen hver eneste kveld krever sitt... ;-)

Trappedekorasjon i "The kings home" Hua Hin. Foto:Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum