29 februar 2012

En formiddag med pikk...

Foto: Synnøve Sætrum

Å være singel er lik at man kan være helt enestående, er ikke det flott?
Særlig på skuddårsdagen da alle dem som ikke er det har det så travelt med å fri til sine hjerters utkårede. Da slipper man slitet og spenninga. Man holder seg på den brede veg, og det helt uten noen som helst form for risiko. For slikt er jo en sjangse å ta!
Når man sier a har man jo mistet kontrollen over b liksom. Det kan i det hele tatt være litt skummelt med tap av kontroll noen ganger. Selv om det noen andre ganger er mer enn greit å slippe den.
Fløteskummingen kan være en saga blott før man har sagt kake, om du skjønner hva jeg mener?
Ikke det?
Tenk etter!

Fra gammelt av skulle man jo fri før man hadde strikka ferdig genseren til sin hjertens kjær.
Ellers kunne det spøke for hele sivilstatusen. Den som forble ugift var lite ansett. Om det er så mye mer anseelse ved singelstatusen i disse dager skal jeg ikke ha sagt noe bastant om, det eneste jeg vet er at det er flere av oss, og det går helt fint. Man kan til og med ligge helt uanfektet under et skyggefylt tre på ei tropestrand noen morgen- og formiddagstimer og ha mer enn nok med det. Riktig kjenne at live er godt samtidig som man føler seg i balanse med verden og alt rundt seg. Enda man er den eneste under treet som ikke ser paraktig ut. Det tenkte jeg på, og så kjente jeg godt etter og kom til at det var helt fint. Balanse er pr. min definisjon å ikke føle seg større eller mindre, bedre eller værre.
 Bare være den man er akkurat som man er. Enten man er her eller der.
Uten noen 'hvis bare' eller fånyttes sammenligninger med andre enn seg selv.
Ikke sant?

Foto: Synnøve Sætrum

Jo, når man er singel er man enestående.
Det er sant.
 Ikke sant?
Å være femti og singel betyr bare at man i tillegg til å være helt enestående har enestående erfaringer.
Også på skuddårsdagen på ei strand i sydhavet et sted. 
Er ikke det flott så vet ikke jeg.
 Å være singel betyr ikke at man ikke elsker.
Elsker opp til flere mennesker.
Vite at kjærligheten har flere sjatteringer enn hjertet.
At man kan elske så mye man vil og akkurat som man vil og når man vil.
Kjærligheten er ikke forbeholdt tosomheten.
Ikke er den underlagt skatteetaten heller, og takk for det.
Da hadde det vel blitt klasse 1 på meg.
Skjønner?
Det kan man grunne litt over under et skyggefult tre på stranda.
Så sendte jeg noen gode tanker til dem jeg kjenner kjærlighet for,
 og er glad jeg er fri til og evner det akkurat så mye jeg vil og orker...

Foto: Synnøve Sætrum

Men driftene da?
Kjødets lyster?
Behovene og sånn?
Slikt går jo fløyten når man er singel, eller?
Vel.
Noe er mitt og bare det.

Foto: Synnøve Sætrum

På den andre siden så hender det noen ganger, når man er singel.
Singel og kvinne på ei sydhavsstrand.
Da hender det man får sett manndomsprakt så det holder.
For det er nemlig ikke slik at det til enhver tid kan settes likhetstegn mellom ei kvinnes singeltilværelse og et liv uten pikk. Tvert i mot. Noen ganger er det akkurat det man tråkker 'til knes i' på sydhavsstranda. Man får en formiddag med pikk, og det helt uten følger av noe slag.
Jo, det er helt enestående å være singel!

Synnøve Sætrum

124 DAGER I THAILAND 'EN GANG I SKUDDÅRET'....

Foto: Synnøve Sætrum


Tropesoloppgangen vekket meg litt etter seks den 124. dagen i Thailand. Skikkelig flott å ha det sånn en gang hvert skuddår. Kaffekopp nummer to smaker godt den også. Jeg har bladd meg gjennom litt fjerne nyheter på ABC-siden. Sett videoer av sjeldne delfiner, bjørn som svinger staven og kollapsende boligblokk. Det er så mangt man kan bruke morgentimene til. Så må jeg innrømme at jeg ikke orket klikke meg inn på bildene av den nye svenske tronarvingen. Nettet gikk for tregt. Er slikt en majestetsforærmelse? Meget mulig det men jeg skal stå i det. Straks skal jeg ned og spise frokost og så blir det smurning etter alle kunstens regler. Beskytte huden mot sola, det er det naturlige. Særlig her omkring. Hva thaiene synes om oss europeerne mens vi sprader hvite og røde rundt på strendene er meg uvisst. Aparte er et ord som renner meg i hu. Tanke nummer to er at alle skal jo leve av noe, og da spiller det kanskje mindre rolle. Sola er i alle fall guden over alle her på kloden (hvis jeg er snill og ikke nevner kapitalen da...denne morgenen). I alle fall i masseturismens land. Kreftene som driver den er allerede nevnt. Alt har sin årsak og virkning. Sånn er det.

Om et par timer er jeg nok på 'holmane og skjærane' og bader så mye jeg klarer. Solinga blir noe sekundær om dagen. Jeg ligger konsekvent i skyggen... :-)
 Loangboatdag i dag.Siden det er så varmt i vannet må jeg utover til litt mer havstrømmer.
Ikke at vanntempen blir noe lignende Rhodos eller Norge,til det er sommertid i tropene for varmt. Skjønt det kalles visst bare vår her nå, men jeg har aldri opplevd noe så brennhett. Morgentimene er skjønne med temperaturer 'bare' som de aller varmeste Rhodos-dagene. Jeg sitter lenge i senga og drikker kaffe mens jeg tenker på hvor heldig jeg er. I løpet av denne tiden i Thailand har det jammen ikke vært mange nedturer.Ikke har det vært nevneverdige tumulter meg og reisefølget i mellom heller. I det hele tatt så har det aller aller meste gått over all forventning. Her i Ao Nang slutter jeg på et vis ringen sånn mentalt. Når jeg oppsummerer har jeg et uendelig billedgalleri for mitt indre. Hver eneste dag har på sitt vis hatt sitt høydepunkt. Selvsagt er noen minner mer stas enn andre. 124 dager stas er ei stund. Jammen har er jeg priviligert, og enda er det hele 17 dager tilbake før vi sitter i flykroppen. Dager det er all grunn til å se på gjennom det positive øyet. Bare nyte det som ligger her utenfor vinduene i gjestehuset.
Kjenner på meg at det er en fin måte å feire skuddårsdagen. Det kan i grunnen bare bli en sånn skuddårstradisjon det der siden tradisjoner og vaner er viktige ingredienser når man skal leve det gode liv. Hvilket jeg har til hensikt å skulle hver eneste dag.

Ha flott skuddårsonsdag!

Synnøve Sætrum

28 februar 2012

Å SLITE MED VEKTA

Kjent positur ved mitt tastatur.
Foto: Synnøve Sætrum

Da jeg var unge spurte 'de gamle tantene' meg om jeg ikke fikk mat hjemme fordi jeg var så veldig veldig tynn. Senere, i puberteten, ertet noen ufordragelige gutter meg for manglende store bryst.
Jeg vet nå at jeg måtte bli langt over tretti før jeg sluttet bry meg om de kommentarene.
 Kroppen forandret seg jo den gang da jeg fikk barn.
Brystenes utvikling etter den tid fulgte liksom med som et ekstra 'bonus'.
 Men mens jeg var veldig ung og tynn hadde jeg skikkelige komplekser,og var sånn sett lykkelig for at moten på den tida var vide gevanter sånn at jeg kunne skjule ståa. I dag er jeg som alle andre lett aldrende damer når jeg betrakter foto av meg selv på den tida. Jeg tenker så ung jeg var, så tynn jeg var, så utrolig pen jeg var. Hadde jeg bare visst det da! For det gjorde jeg ikke.
Selv om jeg fikk komplimenter for både kropp og utseende både fra menn og kvinner gjennom ungt voksent liv var jeg over hodet ikke i stand til å se det.
Den gangen var nemlig også fokus om man hadde anoreksi eller lignende på grunn av manglende fett på skrotten. Eller det het ikke det når jeg var i fjorten - femtenårsalderen.
 I hukommelsen min sitter godt begravelsen til ei venninne som hadde 'sultet seg ihjel'.
Fagtermene var ikke blitt en del av daglitalen.
Men, jeg kan huske jeg tenkte mye på hvordan det var mulig å dø av matmangel, og hvordan det var mulig i Norge uten at noen grep inn. Det var ingen krig eller hungersnød på den tiden(heller). 

Jeg forsøkte overhøre, og leve mitt liv upåvirket eller i alle fall late som utad, men jeg led.
Simpelten fordi jeg var tynnere enn gjennomsnittet.Hadde problemer med at jeg ikke klarte spise så mye, men jeg syntes mat var godt da også. Spiste jeg mye kunne jeg gjøre det 'ustraffet' fordi forbrenning og stoffskifte virket som det skulle. Likevel ser jeg i ettertid at jeg gikk og ønsket meg en annen kropp enn den jeg hadde. Skammet meg over den jeg var, men alle de konsekvensene det har for selvaktelsen eller manglende sådan. Utdypning trengs ikke.
I dag vet de aller fleste mye om det.

Så ble jeg nærmere tretti, og kroppen begynte forandre seg.
Gradvis la jeg på meg, og særlig over bryst og mage.
 Det ble etter hvert såpass at jeg ikke likte det heller. Kroppslig sett ble jeg fremmed for meg selv, samtidig som jeg var maktesløs i forhold til det som skjedde. I de tidlige trettiårene var det jo bare brystpartiet som fikk sitt. Bitte litt mage, men ikke noe å være obs på i det hele tatt. Dessuten snakket man ikke om type 2 diabetes på den tiden. Og, jeg var lykkelig for at det var slutt med gnålet om at jeg spiste for lite. Noen år 'fredet' fikk jeg. Alt er ikke helt svart hvitt.

I dag tror jeg det var overgangen til å bli diabetiker som var der, men hvem kan komme på at en kanskje er i ferd med å uvikle 'gammelmannsdiabetes' når en har sett ut som et skjelett med hud på det meste av voksne livet.Det er tross alt den tynne utgaven av meg som er identiteten min.
Dannelsen av den skjer jo som kjent i de unge årene.

Så går livet, for min del mye stillesittende over bøker i studietiden. Senere ble det rettearbeid, forberedelsesarbeid og jamt over mindre aktivt med gåing enn da jeg hadde småbarn jeg fulgte og gikk med både hit og dit. Det gjør underverker for helsa med et barn å ta vare på.
Ingenting er vel så helsebringende som akkurat det.

Når jeg kikker på det i ettertid trer det tydelig fram at singelstatusen, som jeg fikk ganske tidlig, hadde betydning for at livet ble mer passivt. I endel år var jeg helt utkjørt etter arbeid,
 og jeg fant det vanskelig med 'selvgåinga' etter jobb og i helgene.
Da barneperioden var over og jeg ble boende alene var det vanskelig å ta seg ut i skog og mark eller annet. Jeg følte meg veldig veldig singel. Var ikke lykkelig over statusen.
 Men, man snakker jo ikke særlig om det. Ikke i et samfunn hvor det meste er fokusert på å lykkes.
Gjøre karriere og suksess. Utdanne seg høyere, i det hele tatt gjøre de riktige valgene for å få et godt og interessant liv.Jeg hang på den karusellen jeg også. Over åtte år på høgskoler og universitetes lesesaler ble det. For all del interessante år som jeg ikke  på noe vis ville vært foruten.
Jeg kan enda huske fryden over å fordype meg i interessene mine.
Jeg var lykkelig over det, og jeg elsket miljøet og menneskene som kom meg nære gjennom den tiden. Mange av dem har jeg fortsatt rimelig nær kontakt med. Jeg ville uten tvil vært et fattigere menneske uten studiedagene mine. Ikke en dag for mye brukte jeg til det.Ingenting er helt svart hvitt. Ikke sant?

Men: Det ble for mange usunne vaner, for mange lettvinte løsninger.
Da jeg startet yrkeskarrieren gikk det ikke som smurt. Arbeidsmarkedet i Kristiansand var vanskelig min høyere utdanning til tross. Mange år med usikre vikariater hvor man ikke visste fra vår til høst om statusen ville bli arbeidssøkende eller ikke. Samtidig skar både kommune- og fylkeskommune på vikarmidlene. Midt oppi det var nyutdannede meg, som forsøkte holde hodet over vann. Eller vettet i behold. Kjært barn har mange navn, men det var bare uforutsigbarhet i forkledning alt sammen.
Ikke hadde jeg de riktige bekjentskapene heller, og dessuten tror jeg jeg mangler gener til å albue meg fram. Har ofte studert mennesker som kan det der, og konstatert jeg ikke får det til. Ikke under noen omstendighet. Om jeg har talens bruk så det holder betyr det likevel ikke at man behersker alt.
 Etter noen år ble jeg stresset, veldig stresset og veldig utrygg.
I ettertid kan jeg huske jeg tenkte:
Jeg savner noen å lene meg og ensomheten min mot!
Så forsøkte man kompensere med litt sosialt liv i helgene og slappe av sammen med venner.
For jeg både hadde og har det.
Likevel vet jeg at jeg følte meg ensom.
Syntes ofte det var trist å komme hjem til tom leilighet, våkne alene om morgenen.
Det enkleste var å ta en tur på puben i helgene,
for der var det alltid noen kjente både fra det ene eller andre miljøet.
Når det ble seint om kvelden sov jeg lenge utover formiddagen.
 På sikt var det ikke sunt for kroppen min.
Ikke det mentale landskapet heller. 
Kroppen er en del av hodet.

Det ble for mange timer på pub hvor man slengte innpå junkfood på veien hjem nattestid.
Helt hul av matmangel. Veldig av - og påforbrenning. Jævlig usuntl, men vanvittig godt.
 Kroppen instiller seg på hungersnød og begynner lagre fettreservene. Sånn sett er historien min helt etter boka.Vanlige morgener hadde jeg store problemer med frokosten.
I ettertid vet jeg at det er en del av depresjonsbildet uten at jeg var i stand til noen selvdiagnostisering da.Ei heller satt jeg i det jeg gjorde for moro skyld, og ønsket meg kroniske sykdommer som skulle sette meg ut på mange vis.Det er ikke likhetstegn mellom livet jeg beskriver og medisinske diagnoser. Over åtti prosent av befolkninga lever det livet de ønsker uten å bli rammet av noe som helst. Andre er kjernesunne og dør av kreft tidlig i tyveårene, en god del enda tidligere.
 Det handler mye om 'det genetiske lotteriet'. Husk det!

Først møtte jeg veggen på alle vis.
Siden fikk jeg høyt blodtrykk og andre stressrelaterte fysiske skavanker.
Vekta begynte øke radikalt, uten at jeg forstod det for den delen var ukentlige lange turer ute blitt en integrert del av tilværelsen. Det var for så vidt alle slags scanninger av hele kroppen også blitt.
Jeg hadde diffuse symptomer og på noen av vandreturene følte jeg meg som en nittiåring.
Helsa ble ikke bedre av turene ute i naturen rundtomkring Kristiansand, heller tvert imot.
Til slutt slo det meg at det var noe med maten som ikke stemte.
Jeg måtte ofte legge meg og sove i timevis etter måltider, og da særlig middagen.
Legen min 'våkna' da jeg sa det var noe med maten som ikke stemte. 
Noen få dager etter fikk jeg identitetskifte og ble 'gammelmannsdiabetiker'/livsstilsdiabetiker' i en alder av 43. Gjett en gang om jeg har fått fokus på vekt enda en gang i livet?
Det er jo nesten ikke med måte heller.Til å begynne med var det relativt enkelt med vektreduksjonen.
Samtidig med at jeg fikk blodsukkeret under kontroll forsvant noen kilo 'gratis'...
Det opplevdes som indre mentalt amnesti for ei stund. Hadde vært flink og fått dreisen på kroppen jeg for lengst hadde mistet kontollen over. Hvem kan egentlig kontrollere kroppen sin? Frisk eller syk?

Hvem ville ikke sluppet om de kunne velge? 
 Foto: Synnøve Sætrum

Til å begynne med sloss jeg som et dyr for å slippe medisiner.
Det gikk ei stund, men type to diabetes er en sykdom som er sammensatt og som utvikler seg om enn man gjør alt man kan. Så jeg måtte 'bite i gresset' og gå i gang med tabletter for å gjøre arbeidet mot sykdommen enklere for kroppen. Parallellt med hele min sykdomshistorie har massemediene vært spekket med at dette er en selvpåført sykdom som man kun har seg selv og takke. Lite om alle genene som disponerer og som faktisk også må til. Ingenting om hele slekter og familier som rammes av sykdommen i ledd etter ledd.Den framstilles til tider som om dersom man trener litt hver dag, og slutter spise så blir man frisk nærmest på automatikken. Lite sies om all genetikken som er involvert her, eller at man kan spise salatblader og løpe halvmaraton hver eneste dag og likevel bli ved sin lest resten av livet.Ei heller fokuseres det på bivirkninger medisiener av alle slag gir,
og det er mange av dem for diabetikeren. Kunne nevnt i fleng, men ser ikke helt poenget.
Da jeg skulle ut på 'mulig halvårstur' høsten som gikk rommet kofferten nesten halvparten medisiner.
Jeg fotograferte dem ikke, men jeg bærer 'tungt' med attester på at de er livsnødvendige og til eget bruk. Jeg tar mine relativt små doser hver eneste dag, og stoler på legen som sier det er 'signifikante funn' for forlenget levealder og redusert risiko for alvorlige senkomplikasjoner for den som medisineres sammenlignet med den som ikke gjør det.
Jeg sender også et takk og pris til foreleseren i vitenskapelig metode på høgskolen,
slik at jeg begriper hva han egentlig sier. For jeg gjør nemlig det.I alle fall i store trekk. Så da så.
Så takker jeg hver dag for å være så frisk til og være så sjuk.
Jeg vil jo leve lenge, og gjerne med både lemmer og hjerte i behold...

Tilbake til vekta.
Etter at jeg fikk diabetes har den vært gjennomgangsmelodien i livet mitt.
Mer enn sykdommen som sådan nesten. Blodsukkerkontroll ja, men kampen mot vekta overskygger.
Jeg forsøker å sammenligne meg med meg selv, og se mine egne små framskritt som store.
Men, enkelt er det ikke med de presseoppslagene som stadig finnes, og med vanlige folks generelt lave kunnskapsnivå om hva denne sykdommen egentlig er. Medisinbruk har for eksempel bivirkningen overvekt, samtidig som de forsøker minske den. Mosjonerer man ikke daglig sammen med tablettene og endringene i kosten blir man bare tjukkere. Drikker man Cola Zero eller annet 'sunt' diabetikeralternativ blir man tjukkere. For ikke snakke om alle de kjemisk framstilte søtningsstoffene.
Flere av dem som fortsatt er på markedet i Norge er forbudt andre steder i verden. De gir også fedme rundt buken. Den farlig fedmen. Undertegnede skal ikke nekte for at hun ikke til tider lider mentalt under alt dette. Føler seg litt som en fange i sin egen helsetilstand. Jeg skammer meg over meg selv og sykdommene mine, og at jeg ikke er i stand til trylling. At dørstokkmila til tider er uoverkommelig i vinterens Norge. Mørket påvirker mitt mentale lystsenter og det blir lettere liggende i horisontalen ventende på bedre tider. Selvsagt ville det hjulpet litt om jeg ikke innhalerte poser med Sørlandchips, men man får jo en trang til trøst når det ellers ikke er noe stas. Selv om det ikke er bra for vekta.
Jeg greier være 'nazi' mot meg selv kun periodevis for så å revne innimellom.Naturlig det. Menneskelig er det også.

Så blir jeg for sliten, og snur på flisa igjen. Denne vinteren har ei reise til sola vært metoden.Selskap har jeg også hatt. Vært så heldig at jeg har ei god venninne som også hadde muligheten.Hele vegen.Unngått vinterdepresjonene og vinterstillstanden. Det har virket.Kroppen min ligner bitte litt mer på meg... Den er ikke blitt tynn som en sylfide og stram i alle retninger.
 Likevel kjenner jeg musklene i beina, og ser noe av magemusklene i speilet.
Det er slett ikke værst. Storveis er det slett og rett.Ingen grøss eller lyst til å tre meg inn i en passe stor sekk.Jeg har som nå kjent den tynne jenta i hodet, men ser tjukka i speilet. Hun har vært gjennomgangsmelodien de siste årene. Så ettertrykkelig at jeg noen ganger har tenkt på fettsuging og annen moro. Har til og med spurt legen om hvorfor ikke det er behandlingsmetode for diabetikere siden magefettet er så skadelig og samtidig det vanligste problemet for den som rammes?
Da fikk jeg vite en del om hvor utrolig farlig den slags 'ekstremsport' er.

En ting var det nå om jeg hadde visst at det var bare noe jeg så og fordømte sjøl, men man skammer seg i forhold til det andre ser også. Rømmer inn i sekkene mine igjen og forsøker ikke bli sett.
 I stedet for å være glad for at man lever dagen i dag, og godta seg selv som den man er.
Det er det der med å gi seg selv fred og kreditt i stedet for å smelle med pisken.
Siden bildet som skapes av sykdommen er såvidt entydig er det nesten ikke til å unngå.
Jeg tenker det er på tide og ta bladet fra munnen og innrømme at man som type 2 diabetiker til tider gråter sine ramsalte tårer bak lukkede gardiner over at man ikke ønsker være den man er som man er.Jeg kjenner ikke kroppen min igjen når jeg er på det værste. Akkurat i disse dager er jeg ikke der.
Mye av fettet kroppen min hadde med seg til Thailand er borte. Jeg synes det er hyggelig å kjenne meg selv litt bedre igjen, selv om jeg kan se jeg er femti og har levd ei stund er ikke 'feita' den første tanken som streifer.Etter å ha kunnet være ute og gå hver eneste dag i nesten fem måneder er resultatene synlige, og så håper jeg våren og sommeren hjemme fortsatt skal nære bålet. Jeg liker meg selv bedre når jeg ikke er 'pakket inn' i ei fettpølse fra halsen til hoftene. Ønskene om å være en annen enn den man er holder seg i bakgrunnen.Det er dessuten enklere å være  mosjonist i sommerhalvårets Norge.
 I alle fall for den type kronisk syke mennesker jeg tilhører.

Til slutt:
Motivet mitt for disse ordene er ikke at man skal bli syntes synd på, og 'stakkars deg' og sånn.
Det jeg forsøker si er at man kanskje skal tenke seg litt om før man dømmer den overvektige.
Kanskje man skal tenke litt på genetikk og stoffskiftesykdommer som sådan, og ikke minst tenke på at denslags sykdommer krever evig innsats for å holde tilstandene i sjakk.Overvekt er et slit, og det oppleves til tider som stor skam. Jeg har prøvd den radmagres liv også, og kan sammenligne. Det er værre å være tjukk. Mye mye mye værre.I vår kultur er det vel heller ingen tvil om at syndpunktet er det. Man foretar fettsuging ikke tilførsel på plastikk-klinikkene. Jeg skal uten å blunke sette mange penger på at det aldri komme til å bli butikk med oppfeitingsklinikker for den jevne hopen medmennesker. Den som skal være sin 'egen beste hjelper' blir oppmuntret av den positive holdningen til seg selv, all negativiteten bare graver og graver og graver vekk et noe ellers ustødig fundament.
En kan øve seg endel på å ikke bry seg med hva massemedier og medmennesker mener om fett,
men det finnes grenser. Litt hyggelig og oppmuntrende hjelp mens man kjemper med kiloene hadde ikke vært dumt. Som før sagt, det negative er det orden på så det holder...
 Ingen lever i vakum!

Synnøve Sætrum

26 februar 2012

Varme dager i Ao Nang :-)


Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Kontrast... Foto: Synnøve Sætrum

Jo, det er ingen tvil om at jeg er på riktig sted for å slutter ringen.
Vindene endrer seg snart.
De kommer til å bli kalde og nordlige. Sånne jeg har hatt mest av mot kinnet i disse månedene i livet.
Jeg gruer meg faktisk ikke.
Hvordan kunne jeg egentlig det?
Den som har et sted å kalle hjemme er priviligert.
Jeg har mennesker som betyr alt for meg, og en verden av mine små detaljer
(jo da jeg vet det.. de ordene stod i 'Broene i Madison County'..).
Når man setter slike sammen blir det til en tilværelse og en mening.
Jeg er fornøyd og glad for livet som det er igjen.
 Akkurat som det skal være, og for det aller meste er.
 Det er deilig å leve.
Jeg er kjempeheldig som kan velge å ha det godt.

Men, jeg liker fortsatt ikke utnytting av svake.
Prostitusjon, fattigdom, krig, diskriminering, brudd på menneskerettigheter, vold, mord, terror og så videre og så videre og så videre og så videre...
Må bare nevne det.
Likegyldigheten har ikke nådd meg denne dagen heller.
Selv om jeg er veldig veldig takknemlig for at Ao Nang ikke har store red-light-distrikt.
Å alltid tråkke rundt oppi menneskelig elendighet gjør noe med en.
Selvsagt kan man spørre hva alternativet er og trekke på skuldrene.
Kanskje alternativet kan være utgjevning av fattigdomsgapet i verden, sammen med en større revolusjon i menneskesyn,  For å begynne et 'par små' steder...
Bare blåse meg opp bittelitt.

Foto: Synnøve Sætrum


Sydhavsparadiset Ao Nang, og da i særdeleshet den ikke turistifiserte delen av stedet innfrir så det holder. Nydelig natur er det, og jeg visste at skulle jeg velge hvor jeg ville ha sol- og badeferie i Thailand så blir det i Krabi-provinsen. Det er en lykke at halve stedet er nasjonalpark. Fredet for det totale kommers med andre ord. Man møter til og med Thailand som det er når man går der.
 Jo, jeg stemmer for Krabi-provinsen.
Ikke i Phuket, ikke i Hua Hin. Selv om den sistnevnte lille by også har sin skjønnhet.
 Men, der må man ta bussen et stykke tid hver eneste dag for å finne idyllene.
Riktig nok kan det hende man tar en loangboat her, men båttur i skjærgården har jeg alltid likt.
At de små fartøyene i tillegg tar en til paradiser for en meget rimelig penge er ikke noe minus.
 Sånn har vi hatt det siden vi kom tilbake for noen dager siden.
Jeg har landet, og begynt min stille oppsummering,
 sammen med mental forberedelse på å komme hjem igjen.
Til Norge og alle diskusjonene der.
 De av det slaget som har vært så langt borte for meg disse månendene jeg har vært på andre siden av jorda. Siden jeg har datamaskinen med meg får jeg med meg brokker av det.
Hjemme blir fjernt på den måten, men jeg frykter ikke for at jeg ikke kommer fort inn i det igjen.
Men når sant skal sies har jeg ikke savnet tv-en et eneste sekund.
Den kassen har vært ikke-eksisterende i bevisstheten. Jo da, de aller fleste gjestehusrom har en slik stående på rommet jeg sover. Den står og står, stille og mørk. Kan ikke annet!

Loangboats i Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

I dag har det vært overskyet hele dagen og 32 grader fram til sånn halv to tiden.
 Nå viser uret snart tre og yr.no melder 'bare' 30 fram til kvelden.
Da skal tempen falle til 28. Så da må man vel kle seg mot frostskadene.
Nei, ærlig talt så er jeg glad for at jeg har 'sluppet' gå på stranda. Enda jeg ikke er spesielt brun. Skredderne her sier 'have a look madam' et sikkert tegn på at man ser nyankommet og bleik ut.
 Jeg og reisevenninna nesten synger; "-Not today thankyou" ...
Som om vi ikke hadde gjort annet de siste månedene.
Det har vi. Vi har vært langt utenfor de typiske turistløypene og hatt det veldig fint med det.
Nord-Thailand er og blir høydepunktet for meg, og det uten en eneste time på stranda. Godt klima, gode mennesker, god massasje, god mat, god kultur og så videre.
I det hele tatt god by og helt sikkert provins også, om jeg nå enn har til gode de store ekspedisjonene til en annen gang. Har fått stor tro både på landsdelen og menneskene som bor der.
 Når sant skal sies så kjennes det som om jeg 'produserer gode grunner' for en tur tilbake dit.

Nydelige meter å vasse til den lille strandflekken med tilhørende lille lagune. Sydhavsparadis er det.
Foto: Synnøve Sætrum

 Etter at vi reiste fra Chiang Mai ville jeg være uærlig om jeg sa jeg reagerte en smule negativt på varmen. Den blir bare mer og mer intens, og jeg ser det er meldt noe nedbør i de kommende dagene hvilket betyr høyere luftfuktighet. Jeg svetter og svetter. 
Ok, det er sundt å kvitte seg med masse slaggstoffer 'helt gratis', men for meg hadde det holdt med 25. Det er mer enn varmt nok for den nordboeren jeg innser sitter dypt under huden på meg. 
Ståa er vel den at hadde jeg visst det jeg vet i dag ville det blitt flere uker i Chiang Mai før et par oppsummringsrunder på stranda her og så heim.
 Jeg skal være forsiktig med å trekke den endelige konklusjonen før jeg sitter heime og oppsummerer.
"Learning by doing" er dog det beste.

Lørdagsstemning langs den lokale delen av stranda. Fint å være i Thailand.
Foto: Synnøve Sætrum

Har vært inne og drevet med egenpleie i luftkondisjonerte rom i stedet for pesing ute.
 Ei lita mil i går,
og et lengre opphold på ei av øyene utenfor her forleden dag krever pause fra tropesola...
 Besøk på sånne beauty-steder er tingen i gråvær.
Denslags gjorde jeg nesten aldri før jeg fylte femti. 
Ikke at det har noe med alderen å gjøre i det hele tatt, misforstå meg rett.
Jeg har da heller ikke vært i Thailand noen vinter før.
Ikke vært noe sted hvor denslags 'behandling' kommer på tale med uførepensjonistens lommebok.
Så jeg tenker jeg bare får nyte det med skikkelig god samvittighet også.
Kan bli lenge til neste gang etter at man er kommet ut av flykroppen på Kjevik.
Veldig lenge tenker jeg.

Øyne fulle av saltvann, så jeg glemte poseringen... He he.
Foto: Tilfeldig forbipasserende...

Men, akkurat nå tenker jeg å slenge meg litt på senga. Nyte en soda med isbiter. Halvslumre siesta før jeg legger meg på en benk for en dose tradisjonell thai-massasje enda en gang. Satser på den blir deilig denne gangen. I nitti prosent av tilfellene er den det. De andre ti har jeg filosofert litt over at jeg egentlig bare ønsker meg vekk. Følelsen av å utsette seg for halvkvevde viser er ikke noe særlig.
Men, her er det ingen grunn til å ta sorgene på forskudd.
Jo da:
 Det står så absolutt til liv dette livet.
Ha fortsatt god søndag!

Synnøve Sætrum

Det er meg inni der ja.. retrotenker når jeg ser det.. men det var dagen i dag...
Foto: Den andre frisørdama
 


23 februar 2012

Jeg sitter enda i sør, men kikker oftere mot nord!

Vakre Ao Nang. Foto: Grete Wågen

Hei Norge, hei verden!
Barnelatter. Fyrverkeri. Gråt fra ei kvinne. Musikk, eller kanskje snarere coverlåtskrammel fra et middelmådig band. Litt trafikk. Lyden fra rennende fontener. En scooter. En tuk-tuk. Gatelydene utenfor her jeg sitter i senga på Swiss Chalet i Ao Nang og reflekterer over kontrastene i meg, og i verden. Hvordan det påvirker sjela på godt og vondt. Mest det første heldigvis.
I tillegg til mine fysiske lyter tilhører jeg den delen av befolkninga som har opplevd 'å møte veggen' og frivillig bedt om hjelp for psykiske plager. Depresjoner og angst for å være spesifikk. Noe av det der knytter seg pr. i dag til de fysiske skavankene som er kommet til. Naturlig nok. Det er egentlig ikke noe sykt over å frykte egen forgjengelighet, og i tillegg sørge over tapte muligheter innimellom.
Helt menneskelig vil jeg tro, og jeg hadde store ambisjoner og mange drømmer det ikke ble noe av.
Jeg var veldig syk da jeg kasta inn håndklærne og erkjente tingenes tilstand overfor både meg selv og andre. Situasjonen kjentes helt låst, og jeg visste at fikk jeg ikke hjelp så ville det bli vanskelig med veien videre. Alvorlig depresjon er en livstruende tilstand lærte jeg siden. Ikke noe å kimse av.
Det var ikke akkurat det jeg hadde gjort, men jeg hadde forsøkt i årevis "å ta meg sammen".
Jeg kan ikke beskrive lettelsen da legen min møtte meg på alvor og sa:
" Når det gjelder dette hjelper det ikke ta seg sammen, det har du gjort nok".
Jeg lærte også at hjelpeapparatet stort sett fungerer og tar sykdommen på ramme alvor.
Dessuten er ikke depresjoner eller angst rigide tilstander. Antakelig er det like mange variasjoner der som ellers i menneskeheten, selv om det også finnes endel spesifikke felles trekk ved tilstanden. Noen blir helt friske og får aldri mer problemer. Andre blir ikke det, men får det likevel mye bedre.
Man lærer seg noen knep og måter for å leve med ståa. Kognitiv terapi er god støtte på vegen. Undertegnede tilhører vel den gruppen som sikkert ikke blir helt i hundre igjen, men likevel kan klare tenke positivt og kjenne på det gode liv sykdom til tross. Stort sett er livet blitt som om problemstillingene ikke finnes, ikke i hverdagen og den jevne tralten i alle fall. Folk spør meg av og til om jeg ikke kjeder meg med 'tralten', men jeg gjør altså ikke det. Den fyller livet mer enn nok.
Jeg opplever hver eneste dag som fylt, og at tiden bare går fortere og fortere.
 Alt er stort sett blitt mye bedre enn det var, så mye og mangt har hjulpet.
Det er håp for alle som opplever det samme!

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg kjenner for å si noe om det midt i all denne reisinga.
Nevne noe om at alt ikke er bare solskinn og herrens glade dager.
Jeg mener fortsatt at om man ikke har en politisk nøkkelstilling, eller ellers et navn eller viktig posisjon i samfunnet er det ikke helt 'stuerent' å si at man har plagdes og til tider plages av slikt.
Her finnes fortsatt mange tabu, og mange vrangforestillinger om hva det handler om.
Man hører ikke stemmer, ser mannen med ljåen eller har en elsker på månen.
En kan bli tillagt så mangt, om en bare hvisker ordene 'psykiske lidelser'.
 Og blir en det ikke føler en rett som det er stor skam over tingenes tilstand.
Skam er kan være tungt å bære enten den er påført utenfra eller innenfra.
Det er vel kanskje unødvendig å tilføye at den som bærer slike til tider føler stor skam og er veldig veldig sårbar. Selv om en vet at depresjoner også har fysiske sider, som andre sykdommer kan en likevel finne på å bebreide seg selv for at en ikke holder mål, fordi fysikken 'har sviktet'.
Ja, og så sier jeg god natt fra senga her i Ao Nang!

Hei Norge, hei verden!
God morgen torsdag fra Krabi-provinsen!
 Nok en varm dag på gang i Thailand.
Jeg har spist frokost i den koselige kafeen her på Swiss Chalet.
Både bacon,skinke, smør, syltetøy, ost, omtlett, brød, kaffe,salat og juice for 120 bath.
Billig og bra, og nå vet jeg hva jeg snakker om siden det er blitt mange frokoster i Thailand.
Det er nesten som å være hjemme igjen.
Her kjenner jeg alle ansiktene, og når vi kom ble vi tatt i mot som noen fra familien.
Både klemming og smil og latter fra alle kanter.
Det føles trygt, og det føles rolig. Jeg ble glad. Veldig glad.
Selv om jeg akkurat her jeg sitter og skriver ser i speilbildet at jeg har hatt mye bearbeiding i nattetimene som gikk. Ansiktet er ikke helt avslappet, men det kommer seg nok om litt.
Jeg skal ut og gå snart, bare suge inn sydhavsidyllen og kjenne det er godt å være meg mens føttene går av seg selv. Det er slutt på de tidene da jeg måtte bruke vilje for å drive beina framover.
Nå synes det som jeg kan gå og gå og gå så langt det måtte være, bare jeg får vann og mat nok.

Lykkelige øyeblikk i Ao Nang. Foto: Grete Wågen

Etter mine begreper har det vært mye 'pes' og ganske så stygge kontraster og underlige tildragelser de siste par ukene siden vi forlot Chiang Mai for så å ende opp her. Noe som har vist seg å være helt riktig og en lykke her jeg sitter og 'lander'. Være i ro, rusle langs stranda. Ta loangboats til småparadisene. Da jeg sa farvelt til 'rosen i nord' visste jeg bare at jeg ville ned til havet for å ha ordentlig med sol og bad før det er hjem til vinteren i Kristiansand. Er jeg heldig får jeg en skitur eller to på Drivenesheia.

Først Jomtien. Der jeg hadde blitt overbevist om at man kunne reise, men var likevel i tvil ut fra heller grimme reiseberetninger jeg leste pist og hist. Det hjelper ikke å si 'man skulle hørt på dem'. Sånn er det ikke skrudd sammen, da var det enkelt. Noen ganger må man gjøre seg sine egne trasige oppdagelser. Sånn er det bare. Jeg var i tvil, men prøvde likevel.
Det er noe med undersøkelse før avvisning og alt det der.
I dette tilfellet ble det en gedigen skuffelse for meg som har sett det skjønne Thailand i måneder.
Forsøkte så godt jeg kunne å holde den nede.
Skuffelsen altså, for sånt kan slå meg helt ut.
Sånn kan det også være når man er et følelsesmenneske.
Jeg skjønte jo jeg måtte vekk, men hadde ingen plan B å dra rett opp av lomma.
Slett og rett så hadde man ikke tenkt på hva så om stedet viste seg å være det hølet enkelte andre sjeler kalte det. Ville ikke høre på det helt, håpte på noe annet.
Jommen sa jeg Jomtien.
 Aldri mer sier jeg nå. Aldri aldri mer!
Ei lettvint løsning kanskje med tanke på hvor mange og lange mil man igjen skulle reise for å finne paradiset. For det er jo mange av dem her til lands. Jeg sitter takk og pris i et av dem nå.

Jeg drikker gulrotjuce sammen med formiddagens tredje koppe kaffe.
 Rent natruprodukt fra ei lokal presse. Smaker utmerket, og gir næring av det riktige slaget.
Ikke for mye fruktsukker. Blodsukkermålingene viser at det er akkurat passe.
Noe så deilig, siden det er sånn at man alltid må tenke på akkurat det.
De fleste av mine dager lever jeg fint med den sykdommen også.
 Andre ganger kommer angsten inn. For at jeg ikke gjør det riktig, for senkomplikasjoner og tidlig død.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var likegyldig til kroppens 'meldinger', men det greier jeg ikke være. Til det er skavankene blitt for mange. Jeg følger med. Kroppen min er jo den eneste jeg har.
Det kan kanskje høres paradoksalt ut for andre, siden jeg noen ganger beskriver hvor svart jeg ser tilværelsen. Likevel er det sånn at jeg elsker livet med sine premisser.
 Alternativet er det store intet, og der kommer jeg tidsnok.
Jeg sier egentlig at så lenge det er håp står det til liv.
For meg ligger mye av overlevelsesmekanismene i håpet.
Om det blir borte er alt en annen sak. Der befinner jeg meg ikke nå heldigvis.
 I går formiddag derimot opplevde jeg et skikkelig angstanfall.
Det værste på mange år.
Jeg er takknemlig for at jeg ikke var alene, og enda mer takknemlig for at reisevenninna mi vet hva sånt handler om og kunne begripe hva som skjedde sett utenfra.
 For det virker sånn at den som ikke vet noe om det ikke skjønner et pip eller i alle fall veldig lite.
Selvsagt kan man vite at det er noe 'på gang' når man ser det i ettertid, men mens 'toget går' har man ikke annet valg enn å henge på. Som sagt har det vært mange sterke negative opplevelser siste tiden. Så kom vi hit, og det ble en overveldende sterk opplevelse. I går oppdaget jeg også at på Ao Nang hadde jeg bare sett halvparten av sist. Den turistifiserte delen. I går gikk vi til høyre og oppdaget sydhavsparadiset rett utenfor stuedøra. Swiss Chalet ligger midt i smørøyet, eller rettere sagt midt mellom to diametralt motsatte strender. Den ene med båter og selgere og tett med kafeer, samt trafikk. Den andre er kilometer på kilometer med nesten urørt natur. Vannet blir bare klarere og klarere jo lenger man går og det hele ender et sted man vasser ut til ved litt fjære sjø, og bare nyter og nyter synet. Perlemorskjellene blinker som tusener av skatter på sandbunnen. Den grønne vegetasjonen på sukkertoppklippene har en farge som ikke finnes i nordområdene. Sola steiker og alt er bare skjønnhet og ro. Jeg hadde brukt opp reservene mine for å holde elendigheta ute i de ukene som har gått. Så da jeg gikk i denne skjønnheten ble alt utrolig sterkt. Jeg hadde kuldegysninger og kjente halsen snøre seg. Hadde lyst til å gråte av glede men greide det ikke. Det var helt ubeskrivelig fantastisk.
Jeg kommer aldri til å glemme det.
Når en har et sårbart sinn, så er det sånn at gledene, langt fra alle, men noen ganger blir like intense som skuffelsene. I går var det en sånn gang.
Det blir rett og slett alt for mye av både det gode og det vonde.

Etter en del vandring og bading og overveldende følelser satte vi oss for å spise. Jeg bestilte noe jeg egentlig ikke ville ha. Kjente at jeg trengte noe, men var ikke sulten. Tenkte på blodsukkernivå og følingssymptomer. Har hatt det en fire fem ganger i løpet av turen og synes det er ubehagelige opplevelser. En ting er at det er trasig for meg selv, enda værre er det når man påfører andre stress av den grunn. En vil jo ikke være til bry, gjøre andre urolige og kanskje til og med redde.
Det er jo så mye i vår kultur som gjør sitt til akkurat det. Meget er jo så innrettet mot fasader og materiell suksess at det er lett å gå og late som det basale ikke eksisterer. Skyve det vekk.

 Føling ligner såpass på angst at jeg kan få angst for angsten.
 Det var bare det at det ikke var saken i går.
Jeg satt der, med vifte mot meg.
Rolig liten thai-kafe i sydhavsparadiset og kjente dødsangsten krype inn under huden.
Med et knips er alt det rasjonelle borte.
Sydhavsparadiser gir heller ingen garanti om sinnsro når det er blitt for mye.
Jeg vet jeg hadde tenkt noen dager; 'Det er for mange inntrykk nå, det er rett før det renner over'.
 Verden blir bare overrumplende, og selv har jeg ikke noe annet valg enn å følge med til det hele angsten er over. Når 'toget går' for de tankerekkene er det bare å holde seg fast, henge på.
Halsen snører seg sammen, man begynner hyperventilere.
Inn fra venstre kjenner man hjertet flimre, ikke vondt, men ukontrollerte energibølger.
Jeg tror min siste time er kommet, og at jeg kommer til å dø der.
På flekken! Slik gikk det jo ikke.
Jeg sitter her og formidler det.
Kan se mer objektivt på årsakene til panikkanfallet.
Men, likevel kunne jeg ikke forhindre det da det kom.
Det eneste jeg kunne gjøre da jeg skjønte det virkelig var et panikk-angst-anfall var å følge på bølgene.
Vite med den lille rasjonelle delen av hjernen at dette har jeg vært med på før, selv om det er årevis siden går det over. Jeg kjenner det igjen og kan med sakte drypp begynne å snakke rasjonelt til meg selv. Denne gangen var jeg også så heldig at det var et menneske der som vet hvordan det indre lanskapet ser ut når man gjennomlever denslags. Så jeg fikk beskjed om at jeg hadde alle ytre symptomer på panikk-angst, og at hun var helt sikker på det ikke var noe med hjertet eller føling.
Takk for det, tenker jeg nå. Til slutt satt jeg med hodet mellom knærne og kjente pusten roe seg og tårene komme. Da slapp det taket. Alt ble bedre, og har vært det siden.
Heldigvis har jeg også erfaring for at slikt ikke opptrer i serier og ett kjør. Det kan gå en årrekke til neste gang jeg opplever det. Kanskje aldri mer for den saks skyld. I dag er det en annen dag. Uten angst. Bare med tanker om det. Bearbeidelsesdagen.


I går kveld var det marked i Ao Nang.
Turen bort til stedet var selvfølgelig mye lenger enn man trodde.
Vi hadde hvilt og spist, og jeg svettet kraftig i tropevarmen, men kjente at alt fungerte igjen.
Da vi kom fram spiste jeg en smultring.
 De er forresten også fra østen, og smaker mye bedre enn dem hjemme.
Jeg drakk vann, og forsikret reisefølget om at alt var bra.
Det er ikke bare bare å være til stede når folk får angst-anfall.
En blir lett litt urolig og går og følger med i timene etterpå. Alt annet ville være rart.
 Men i går kveld som i dag: Fullstendig ro, som er det vanlige for meg.
 Jeg gikk der og følte meg egentlig litt blasert etter alle de jeg har sett, men det var deilig å komme hjem med god og billig sydhavsfrukt i posene. Sunnhet for noen få kroner. Dessuten var det fint med enda en god promenade før man kom så langt som inn i blant markedsbodene.
All mosjonen bringer kroppen min nærmere meg selv. En ting er at vekta sakte men sikkert reduseres. Det er fint for diabetikeren. Jeg gikk der og tenkte på kroppen, og på varmen.
At det ikke ble snakk om å gå tilbake.
Sist jeg var i Ao Nang var det jet-leg, og ei traving av en annen verden
Det var begynnelsen på måneder i Thailand. Et annet liv på et vis, i alle fall var det et møte med et land man ikke hadde noe forhold til. I dag er det helt annerledes. Jeg har snart fem måneder reise bak meg. Mitt indre billedgalleri er sprengfylt av materiale. Det er så utrolig mye som er sett og erfart. I tillegg er jeg blitt femti. Bursdagsfeiringen var flott, dagen i seg selv også. Ikke noe traume, bare stort. Men, å bli femti er en milepæl. Det gjør noe med selvbildet. Jeg kjenner at identiteten min er rokket litt ved. Visst ser jeg framtid i massevis, men jeg ser også fortid i lange baner. Alt som er godt, og det som har gjort vondt. Ting jeg håpte på som kanskje aldri blir noe av, samtidig som denne vinteren har lært meg noe vesentlig om å leve sine drømmer.
  Mitt livs lengste feriereise er snart over.
Mange følelser er knyttet til det også. Snart er det slutt, snart skal jeg være hjemme igjen.
I leiligheten min, i min verden av små detaljer og rutiner.
Jeg skal treffe datteren min igjen.
 Pappa og Mamma.
 Søsknene mine.
Alle de andre i familien.
De gode vennene mine.
Alt jeg er så heldig å ha i livet.
Den er priviligert som har noe å kalle et liv hjemme.
Jeg har det, og er dypt takknemlig for det.
Nå er jeg er for å avslutte den lange turen.
Slikke ekstra sol,og bare nyte varmen før vinteren i Norge venter der oppe på den andre siden av jorda.
Horisontene skal igjen bli lave og himmelen høyere.
De nordlige horisontene ser annerledes ut enn her, men det er dem jeg kjenner best.

Jeg sitter enda i sør, men kikker oftere mot nord.

Synnøve Sætrum

20 februar 2012

Hallo depresjon, noe nytt?




-          Det var ikke det jeg sa.
-          Eller det jeg mente i det hele tatt, men det var likevel det som ble resultatet.
Noen ganger, må man bare trekke seg litt tilbake. Tenke over hva som hendte. Lære noe om man er heldig. Rett og slett håpe på at tiden en bruker til femte veggen gir noe på den andre siden. Man vet det er lys i tunnelen et eller annet sted, men noen ganger kan det være forferdelig langt til den andre sida.

Nei, det var ikke det jeg sa.Hvor ofte kan man ikke tenke den tanken, eller uttale de ordene uten at det gjør noen særlig forskjell? En er bare ansvarlig for det en sier, ikke hvordan andre tolker hevdes det. En sannhet med modifikasjoner, veldige modifikasjoner tenker jeg. Hvis det ikke var sånn kunne man jo løpe rundt og lire av seg den ene uhyrligheten etter den andre uten tanke på noe som helst.Ansvarsfraskrivelse er ordet som renner meg i hu. Jeg liker det kanskje ikke, men det er nå likevel det jeg tenker i denne sammenhengen.Man kan si unnskyld til tapetene faller av veggene uten at noe endres. Enkelte ord kan man ikke ta tilbake. Ordenes misgjerninger kan ikke gjøres ugjorte. 

Jeg innser at jeg er den største idioten jeg noen gang kommer til å møte, men det endrer ikke realitetene. Trampet rundt i salaten har jeg, og står til halsen i kvikksand liksom. Det er en råtten erkjennelse at man ikke er perfekt avbalansert og reflektert i en hver situasjon. Har evnen til å dra etter pusten, og tenke om ti ganger ved hver eneste diffuse og kludrete korsveg. Livet har nok av dem, så egentlig skulle en jo vært veltrent når en har passert femti. Jommen sa jeg femti, mens jeg har følelsen av å stirre 'skittungen' i kvitøyet. Det tar tid venne seg til å være passert femti, sier de som har kvista løype før meg. Tallet gjør noe med selvbildet sier de.Jeg tror dem, og venter spent!
Noen ganger makter jeg ikke si eller se jeg tar feil, eller i alle fall prøve se saken fra en annens synsvinkel. Jeg står på mitt, og dermed basta. Det handler ikke nødvendigvis om å ha rett, bare om blindsoner. Men, det man ikke ser blir ikke synlig av seg selv.Inderlig godt vet jeg at jeg tramper over, men makter ikke gjøre noe med det. Toget går og nødbremsene virker ikke. 

Andre ganger makter jeg ikke fortelle mennesker jeg er nær om hvor mye de egentlig betyr for meg. Hvor kjære de er for meg, hvor stor forskjell det er for mitt liv at de finnes i det.  Hvor tomt det ville bli om de skulle bli borte fra meg.  Jeg bare glemmer å artikulere det eksplisitt. I stedet er jeg sleivete og uvøren. Tar det for gitt at folk forstår det av seg selv, enda jeg godt vet jeg sjøl ikke klarer lese tanker og gjette meg til alt mulig. At jeg mange ganger i løpet av livet har lengtet etter ord som aldri ble sagt, eller i alle fall ikke kom meg for øre. De gode ordene.

De om kjærlighet for eksempel. Noen ganger kan femtiåringen være livredd for å uttrykke kjærligheten sin bare av den enkle grunn at hun frykter avvisning. Idiotisk egentlig om perspektivet er forgjengelighet og døden.  Misforståelsen er total når man befinner seg i det hjørnet. Setter forfengelighet og muligheten for sår stolthet foran det aller viktigste i livet. Som John Lennon sa: Det viktigste er jo at man elsker!  Ikke alt det andre. Når jeg tenker nærmere etter er jeg glad for at sånne følelser fortsatt finnes i kroppen.Likevel er det vanskelig å kommunisere dem. Mye enklere er det en teoretisk tilnærming og refleksjon til det meste. Slikt avslører jo ikke følelseslivet. Skjønt hva er det man frykter avslørt? At man er et menneske, med menneskelige trekk?

Noen ganger fortsetter dagene sånn, den tida det må ta. Lik ei uendelig rekke med overskriften: Hallo depresjon, noe nytt?

Det smerter meg mye når jeg ikke greier kommunisere følsomt og modent med dem jeg er aller mest glad i her på jorda.  Her nevnes i fleng datteren min, søsknene mine, foreldrene mine og mine nærmeste venner. Noen ganger er jeg bare et umodent, labilt og sårbart menneske. Kommunikasjonen blir deretter. Det som fra før av er vanskelig blir enda verre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den slags tilstand, men vondt gjør det. Jeg reagerer ofte med å bare tie, lukke meg og trekke meg unna. Kun for å oppleve gang etter gang at det som plager ikke blir bedre, og at all stengingen ikke gagner noen. Aller minst de andre. Den eller de jeg stenger av for tenker sitt om det, og ofte er det feil. Eller i det minste ganske så på siden...
Jommen ser jeg alt i teorien og i refleksjonene, men så var det det der med den forbaska empirien. Noen ganger er den så utrolig skummel. Den krever nemlig sitt trygge hele menneske som tør øve seg på kunsten det er å leve trofast mot seg selv, og bare ta ansvaret for sine egne følelser og tanker.  Sine egne ord og handlinger. Ansvar kan være noe nesten uoverkommelig noen ganger. Ikke sant?

Og igjen: Hallo depresjon, noe nytt?

Synnøve Sætrum

15 februar 2012

NÅR ALT KOMMER TIL ALT ER DET PENGA, OG BARE DE, SOM RÅR...


Ja, her sitter jeg da og ser amerikansk dilldall med et halvt øye.
I tillegg til at skjermen suser er det samme lyden fra vifta i taket og klimaanlegget på veggen.
Her bruker jeg en masse av Thailand's kostbare strøm for å holde varmen unna kroppen.
Ganske ille å ta inn over seg, mens folk fryser ihjel i Europa. 
Jeg har det tross alt fredelig her jeg sitter/delvis ligger. Ikke er jeg tvunget hit heller...

 Denne dagen begynte jeg med å sjekke strandkanten nedenfor her vi bor nå.
Jeg har ikke så lett for å gi opp ei heller troen på et under.
Det sies jo at den tiden ennå ikke er forbi.
Man fotograferte da en Snøleopard her om dagen, så hvorfor ikke?
Hvem vet alt egentlig?
Og, hva kan ikke plutselig skje?
Som at man kan være heldig å finne et erke norskt spisested mellom alle de russiske?
For er det noe sted så skal skje så må det være her.
 Ser det norske flagget vaie med ganske så intens frekvens på enkelte strekk av stranda.
Om det er et godt eller dårlig tegn skal jeg ikke uttale meg om.

 Men, nei(tilbake til befaring av strandkanten):
Så mye plastikk og søppel at jeg ikke under noen omstendighet hadde latt meg friste til et bad.
 Sørgelig når masseturismen får kvele det som hundre prosent sikkert en gang var vakkert.
 Like vakkert som mye annet fortsatt er i Thailand.
 For jeg liker landet, og har tenkt å oppføre meg som god gjest så lenge jeg blir.
Det er plikten pilgrimen har på vegen.
 Så da holder jeg meg i ro, forsøker være så vennlig jeg kan overfor de få menneskene jeg møter disse dagene. For det er ikke mange siden det meste av dem har vært på rommet helt utslått etter tre døgn i russerstrøket. Ei har jeg vandret "Walkingstreet" i Pattaya, eller noe lignende. Finner ingen underholdning eller forlystelse ved å beskue menneskelig nød. For i mine øyne er det det.

Jeg liker ikke at fordommene mine mot russisk mafia og annen mafia blomstrer her. 
På den andre siden er det helt umulig og komme utenom. Uansett hvordan det er eller ikke er.
Jeg får mange tanker om stormakters innrulling både her og der.
Hva gjorde de ikke i Ungarn eller Tjekkoslovakia eller, eller, eller?
At kommunistene ikke er elsket deromkring er fullt ut forståelig.
Man vet jo hva de gjorde da de rullet inn der.

Jo da, jeg vet de var de frigjørende styrkene under krigen, og jeg vet vi har levd fredelig ved siden av den store naboen i nord. I Norge har vi ikke helt samme erfaringene som i det sentrale Europa.
 Likevel digger jeg ikke Stalin, eller andre diktatorer for den saks skyld.
Jeg har i flere år syntes det er svært betenkelig det med Fidesz framgang i Ungarn, men at de lærde ikke er begynt å strides før nå er kanskje enda mer merkelig. Historien har mange eksempler som handler om makttaburetter som bestittes og byttes om fra den ene ytterligheten til den andre.
 I 'min verden' har vi allerede diskutert det der i flere år. Både farene ved det, og historiens mulige gjentakelser. Lærer menneskeheten noensinne noe som helst av historien?
Facismen vet vi jo hva er, og hva den står for. Og likevel... Verden har neppe bare en ABB...
Man trenger ikke nye eksempler på det for å vite.
 Eller er det den gamle 'visa' med at makta bare kan gå der og glemme?
Siden det først nå 'strides' mener jeg?

Ikke skjønner jeg helt debatten om å være berørt eller ikke berørt etter terroren 22. juli heller. 
Det betyr ikke at jeg hjerteløst mener de som har lidt direkte tap, mistet sine kjære ikke har det værre enn meg. Ville aldri finne på å tenke eller se på det slik. Bare så det er presisert.  
Siden jeg bare har internett som kilde til tankene mine skal jeg ikke være for bombastisk.
Jeg har jo ikke fått diskutert i dybde og bredde hva det der egentlig handler om med noen.
Tar i betraktning at jeg befinner meg på andre siden av kloden.
 Men, det høres underlig ut når det manes til at kunstnere, forfattere og andre ikke skal skulle kunne kommentere hendelsen som de vil.
Hva blir det neste da?
Der man sensurerer eller brenner bøker osv..
Munnkurv? Skal noen ha monopol på tanker rundt tragedien?
Er det å møte hendelsen med mer åpenhet og demokrati?
 Markeringene og demonstrasjonene i dagene rett etter viste jo til fulle at det angikk hele Norge som samfunn. Vi er alle berørte!

Egentlig skulle jeg vel kanskje ikke være så sjokkert over ferierende russere.
De fleste av dem er vel vanlige mennesker akkurat som meg selv, men noen har liksom gått foran og skapt et elendig klima og rykte. Ikke vært særlig gode forbilder for de oppvoksende frie slekter...
Noe av den atferden jeg ser får meg til å tenke på puberteten med sine tenåringsnykker og store forvirring. Som et slags kollektivt 'prøve å finne seg sjæl'.
Men, når det blir for mye brennevin og sirkus baner det vegen for lyssky aktiviteter i 'skyggene'.
Den som ligger døddrukken når dagslyset kommer er ute av stand til å foreta seg noe som helst med det.Mulig jeg trekker det for langt, men jeg kan ikke la være tenke på det.

Som om ikke det er nok befinner tanken seg plutselig i Hellas.
Forstår det slik at EU har gitt frist til i dag for vedtak av flere sparetiltak.
De som har minst må betale mest. Minstelønnen foreslås kuttet med 22 %.
 Femten tusen offentlige ansatte skal miste jobbene sine i løpet av kommende året. Hundreogfemtitusen i løpet av de neste tre.
Hva betyr det?
Egentlig?
Hva blir igjen til hvem? 
Kan det være helt på bærtur å tenke seg at de som allerede har skodd seg sitter trygt,
mens de som intet har skal fratas også det?
 Man kan jo bare prøve forestille seg hvordan stemningen i Norge ville være om noe lignende var på trappene.Jeg tenker på hvordan de som skal betale gildet noen har stelt i stand skal få det i årene som kommer. Så kan man diskutere tapeten av veggene om det er sånn eller slik fatt. 
Det jeg ser er at propagandaen fra EU og finansverdenen som sådan virker.
Den framstiller jo den jevne greker som unnasluntrere og slabbedasker alle sammen, og det ser for meg ut til at en del av opinionen biter på.
Selvsagt hjelper det ikke noe særlig at voldelige demonstranter bokstavelig talt fyrer på symboelene for kapital og statsapparat.
Det er ikke måten man diskuterer på i et demokrati, og aller minst i det landet som vi alle betegner som 'demokratiets vugge'...
 Vold skal ikke være formen.
På den andre siden er det forståelig at frustrasjonen blir stor for den som blir fratatt det han/hun allerede ikke har. Og, jeg kan ikke slutte å forundre meg over at man tror kapitalen er snill, at den tar menneskelige hensyn. Religion er opium for folket heter det, men når kapitalen blir 'religionen' er vel virkningen akkurat den samme.Eller er jeg helt på tur? Tror ikke det!
  Hva kapitalen angår er det bare et eneste prinsipp som gjelder:
Inntjening.
Eller var det ikke profittmaksimering det ble kalt den gangen jeg slet buksebaken på høgskolen?
 Er det noe som har forandret seg grunnleggende siden den gangen liksom?

Nei, det synes ikke sånn.
Ikke i det hele tatt.
Det synes mer som om alt er ulike sider av samme saken, uansett hvor i verden man måtte befinne seg.
Når alt kommer til alt er det penga,og bare de, som rår!

Synnøve Sætrum

 







DET SKAL BLI DEILIG Å SETTE ENDELIG PUNKTUM

Sover ut rusen, 'morgenidyll' ved Jomtien Beach. Foto: Synnøve Sætrum

Hurra.
Vi drar til Koh Chang i morgen tidlig.
Der håper jeg vi finner det vi vil ha som avslutning på denne fantastiske turen i Thailand.
 Jeg lengter etter krystallklart hav, fargerike fisk, melissand, bølgelyder.
 Palmer, blomster og fuglekvitter. Insektspill og kvekking fra frosker. Lutter idyll og ro.
 Alt det jeg forbinder med landets øyer og strender. Fantastiske skjønne Thailand.
For det har den vært, og det er jeg viss på den vil bli når vi bare er kommet oss vekk fra Jomtien Beach og Pattaya-området som sådan.

 Jo da, jeg vet det sikkert er ok her om man kan bo på luksushotell bak høye murer og slippe se all skiten. Da kan det sikkert være sjarmerende nok med gaten her sånn et par timer på kveldstid. Men det er ikke denslags tur jeg er på. Dette er det minst sjarmerende stedet jeg har vært.
Karon var mye mye mye bedre, for der var stranda rein.
Havet også, selv om vi bodde ved ei trafikkåre. Rene paradiset sammenlignet med dette her. Så min opplevelse er den diametralt motsatte fra dem som opplever dette som et veldig bra sted. Kan ikke for det, men jeg tenker dette sikkert er et bra sted for å gå til grunne.
Her må det være helt utmerket om man 'er på kjøret', eller har tenkt seg dit.

'Idylliske' Latex Plaza.. Jau jau... Foto: Synnøve Sætrum

Vil forresten gjenta at det er et meget bra gjestehus vi har havnet på nå til slutt, mens vi hviler oss til reisen lenger sørover i morgen. Alt er reint, og her er strenge regler mot både den ene og andre typen atferd. Det heter for eksempel at skal man være to på et dobbeltrom så må begge være sjekket inn samtidig. Kan det handle om at noen drasser meg seg noen fra 'et eller annet sted'? I husreglementet står det også å lese at man kun får være to personer på et dobbeltrom. Fantasien min strekker godt nok til å forstå den også. Ser for meg diverse' kalaser' bestående av fulle skrikende og skrålende mennesker fra diverse steder i Europa, ta seg til rette og holde resten av hotellet våkent hele natta eller dagen for den saks skyld... Senga her er ok, og den er rein. Det har jeg sagt, og det står jeg ved.
 Men, under laknene ligger det ei plastmatte som minner om sånne som brukes på operasjonssaler.
Hvorfor det er sånn orker jeg nesten heller ikke tenke på.
 Hva som kan foregå i senger på et sted som Jomtien/Pattaya indikerer vel bruken av akkurat den beskyttelsen for å bevare madrassen intakt om 'riktige' gjestene skulle dukke opp... Huff og atter huff! Jeg forsøker ikke tenke på det rett før jeg sovner, men gjør det nå og har luftet det for reisefølget.
Hun synes ikke det ok hun heller.
Godt det, så er jeg ikke alene i verden om den heller.

Enda mer 'skjønnhet' ved Jomtien Beach, og sånn bare fortsetter og fortsetter og fortsetter det.
Foto: Synnøve Sætrum

Her er selvsagt lister over hva alt koster om man ødelegger noe, i tillegg til at her sporenstruksen blir varsel til politi om man bruker narkotika. Så her er ingen eventualiteter av trasig oppførsel utelatt.
Greit nok på et vis, for da holder vel den som tenker seg en 'på kjøret'-ferie unna.
Vi andre får sove i fred og ro, føle oss trygge også.
Men, for meg forteller reglene hva som foregår i stor stil utenfor dørene ved Jomtien Beach.
Det skal bli deilig å sette endelig punktum.

Synnøve Sætrum

14 februar 2012

DU MÅ IKKE SOVE

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
(1936, i diktsamlingen "Røde front")

13 februar 2012

Stakkars lille store jente...


Da jeg var ung spilte jeg i korps. Jeg sang i kor også.
 Så tok livet meg på merkelig vis bort fra noe av det jeg er gladest i,
 men den eller det man elsker vender som oftest tilbake. Livet får liksom et hull i seg uten.
De siste årene har jeg sunget i kor.
 Den mer beskjedne 2.alt- rollen. I meg finnes ingen 1.sopran, men jeg er lykkelig lell. Musikklærern på Mosjøen skole skal ha så mange slags takk for formidlingen av notekunnskapene jeg fortsatt besitter. Årene i korps og storband også. Til sammen er det blitt mange mange mange gode timer.
Vitenskapen har slått fast at man blir gladere, får bedre helse og lever lenger om man synger i kor.
Jeg tenker man ikke trenger være professor for å skjønne det, men det er greit å få medhold fra den kanten også. Å samarbeide med mennesker som har samme interesse og mål gjør godt for sinn og skinn. Sånn er det. Prosessen er egentlig viktigere enn resultatet.
Livet er ei reisa ikke bestemmelsesstedet.
 Vi kan ingenting ta med oss dit.
 Det hender til og med at man kjenner på noe,
føler noe og er heldig å få være med på formidlingen av det vesentlige i tilværelsen.
Jeg gleder meg til å komme hjem og fortsette med korsangen, så det så.

Men egentlig er det ikke det jeg vil skrive om.
 Jeg vil skrive om å være ulykkelig og finne trøst i musikken uten at det blir patetisk.
 Selvsagt kan ikke en amatør formidle kunst som en profesjonell, det er ikke mulig.
Men, amatøren kan elske kunsten like inderlig som proffen, og gjenkjenne det kunsten formidler.
Det swinger når melodien og teksten smeller til midt i mellomgolvet,
eller får hårene til å reise seg på huden. Sånn var det når jeg hørte Whitney Huston synge ' I will always love you' første gangen, og jeg har hatt akkurat samme reaksjonen mange mange mange ganger seinere. For det er det den store stemmen og kunstneren kan.
Synge seg inn gjennom alle forsvarsverk og lette det en selv bærer på.
 Dele og samtidig lindre.
 Dolly Parton gir meg akkurat samme, og det er jo 'hennes sang' egentlig.
Men, det er heller ikke poenget.
 Stemmer kan utrette så mye.


'Livet er ikke for amatører', sier munnhellet. 
Underlig utsagn egentlig. Hvem er det for da egentlig?
Man kan vel neppe bli profesjonell i å leve.
 Livet kan vel være sorg, smerte, svik og død når man er menneske på jorda.
Livet blir man nødt til å leve på livets premisser.
 Kormedlem eller superdiva går ut på ett fett når det kommer til livets krevende og ubarmhjertige realiteter. Elendigheten og mismotet er for alle, lik som gleden eller euforien også er det.
Løsningene man finner på livets utfordringer er en annen sak.

Da jeg leste om Whitney Huston's død natt til i dag tenkte jeg 'stakkars jente'. 
Siden har det har vært en dag med tanker om 'små jenter' med store stemmer. Og, alle de store små jentene jeg kjenner i livet mitt uten divastemmer, men med erfaringer av alle slag. Jeg er til og med så priviligert at noen medmennesker deler det meste med meg, og jeg får lov til det samme.
Jeg har tenkt på smerte, sorg og svik. Løgn og sannhet. Hele suppa.  
Om det er sant eller ikke sant alt pressen allerede grafser i spiller ingen rolle.
Om man vil henge med på den kyniske karusellen kan man det, men valget kan også være å la vær.
Tankene er mine, det jeg kjenner på er mitt og enda en gang tenker jeg uten helt å vite hvorfor:
 'Stakkars lille store jente'... 

Synnøve Sætrum