L O V E I S S P O K E N H E R E....

 

"Hjemmet mitt er ikke annet enn en ruin fylt av sorg og stillhet og minner. Jeg har skrumpet inn, jeg er mitt eget gjenferd, all min skjønnhet og ungdom har visnet, jeg har ingen drøm om lykke som driver meg. Livet er et fengsel av fattigdom og knuste forhåpninger, det er ikke annet en en langsom ferd mot min plass under jorden, det er et Guds påfunn for å frata oss kjødets fortryllese, det er ikke mer enn en kortlivet flamme i et oljekar mellom et mørke og annet som avslutter det. Jeg sitter her og minnes en tid som en gang var. Jeg husker musikk i kvelden, og kjenner at alle mine gleder er blitt trukket ut av munnen min som tenner. Til evig tid skal jeg hungre og tørste og lengte. "

("Captein Corelilis Mandolin" Louis de Bernieres)

DET PARADOKSALT PATETISKE...

Det er så mye ved dette å eldes i livet.

En side ved det er at man i sitt indre ikke føler seg så annerledes bare mer fylt av livserfaring.

Noen dager, når podagraen gjør beinet stivt, eller diabetesen har taket på meg føler jeg meg ganske gammel. Er blodtrykket ute og kjøre, mens migrenen flimrer for øynene skal jeg ha riktig takk. Heldigvis hører dette ikke hver eneste hverdag til. Andre dager, når jeg våkner uthvilt klar til vekking av fuglene merker jeg ikke så mye til skavankene.

Jeg kjenner jeg meg ung, akkurat som om det hele nettopp har begynt.

Og, det har det jo i og for seg også.

Tida går så fort, og femti år er ingenting i evighetsperspektivet.

"Nå må du se og bestemme deg", sa en venn.

Men, må jeg egentlig det? Hvorfor i så fall?

 For å bli statisk? Det ville jo være naturstridig.

Jeg tror ikke jeg får det til mer enn jeg vil. 

Mennesket er det jo like lite som livet selv, ikke sant ? 

Kan vi ikke bare være akkurat som vi er, menneskene, alle våre dager?

Leve i fred, og være snille mot hverandre. Det er jo derfor menneskene vandrer på kloden.

For å få fred, og for å finne mat og et bedre liv. Noe vi også gjorde i stor stil fra Norge for ikke så forferdelig mange år siden. En million til Amerika herfra. Hvordan hadde vi hatt det i dag om ikke så mange hadde dratt? Hvis vi hadde vært flere til å dele rikdommene?

 Kontrafaktisk ja, men likevel et perspektiv når man debatterer innvandring.

Jeg skal ikke spore av, holde meg til det med alderen og sånn, men en digresjon passet liksom.

Jo, det var det med femti år mot evighetsperspektivet...

For den som har sett noen utforbakker er det godt her på flatmarka.

Ikke så mange overraskelser kanskje, men hva så?

Det er fint å våkne om morgenen og fortsatt oppdage at en ikke er død.

"Det blir en kjedelig morgen", sa den samme vennen. Vi enes alltid om det der. Og, jeg synes jeg har en klok venn, som alltid hjelper meg inn på den (for meg) riktige tanken. Jeg bestemmer at jeg synes alt er bedre som det er, og har ikke tenkt vike. Ser jeg det slik, er det helt greit å bestemme seg for dette med alderen. Alderen som en del av livet...!

Kanskje den til og med kan gi en smule ydmykhet, og akkurat det har vel ikke skadet så mange.

Å bli ydmyket er ei helt annen greie, og det kan jeg skrive om i en annen tekst en helt annen dag.

 Så fint man har valg.

Noen ganger kjenner jeg ikke igjen det lett aldrende ansiktet i datamaskinens skjerm, særlig vinklet nedenfra og opp. Ikke særlig flatterende må jeg si. Jeg kan helt tydelig se naturen 'svikte' unghetsidealet noe så til de grader.I det speilet nærmer jeg meg seksti, enda det er ti år til. Ja, altså om jeg ser det fra reklamesiden, og plastikk-kirurgene sin. Fra den siden som stadig presser menneskene her på denne siden av kloden til å se ut som de ikke har levd mer enn tjuefem år.

Når man tar det innover seg kan jeg ikke si annet enn at det er et underlig fenomen, og enda underligere er det at vi aldrende menneskene finner oss i det. Hvorfor høres ikke et unisont rungende nei fra alle steder.Her snakkes jo om eldrebølgen. Er det ikke på tide å enes om en skikkelig protest mot alt det der fiksfakseriet. Vi er da vitterlig mange nok til det. Nå vet jeg at å være femti ikke er å være gammel, men man får en tanke om at aldringen er i gang. En er ikke ungdom lenger, bare for gammele til å være ung og for ung til å være gammel. Menneskene lever jo som kjent sjelden til de blir hundre, og da vet man jo hvilken veg det går. Dermed skulle det vel være sånn at de fleste mente nå får det være nok. Vær som du er, selv om det ikke er salgbart. Og, det er ikke det at jeg har det minste imot de unge menneskene. Jeg  er oppriktig glad i mine ungen medmennesker. Kjenner til og med noen godt, de lever i familien min. Som den yngste generasjonen. Men, jeg er da akkurat like glad i dem som er på min alder og eldre. Det er den kunstige motsetningen jeg ikke skjønner noe av. Sjøl har jeg alltid tenkt at mennesker som har levd lenger enn meg kan lære meg noe. Nettopp på grunn av erfaringene. De jeg har vært så heldig å få ha rundt meg har beriket perspektivet, og det er det viktigste. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å være rynkeredd. 

Jeg mener, i speilets furer og rynker ser jeg jo levd liv. På godt og vondt.

Mest det første faktisk. Merker av kjærlig strev og latter. Noe sorg følger jo alltid av slikt, tegnes på huden, men når jeg resonnerer dypt synes jeg det er flott. I møtene med medmennesker forteller merkene ganske mye om hvem de er og hvem de har vært.

Ikke alt selvfølgelig, siden mennesket også er et åndsvesen, men det gjør det jo bare mer spennende.

Gir snill og positiv nysgjerrighet.

Nei, for meg blir det mer og mer ubegripelig det der med at man skal jobbe mot aldringen som om det var det værste som kunne hende.

For, om man har det rimelig godt, ikke er så syk av smerter at det hele er et helvete,

ønsker man da alternativet?

 Sjøl har man overlevd en del mennesker, fulgt andre som bare var på samme alder til endestasjonen. Det var alt for tidlig tenker man, ikke mening i, urettferdig og så videre.

De fleste jeg kjenner har gitt uttrykk for akkurat det samme i disse sammenhengene.

Så hvorfor styrer vi da så fælt med furer og rynker?

Kjøper age-beauty-kremer som om de var livsnødvendige vitaminer?

De rikeste opererer og styrer værre. Helt frivillig.

Hvor sykt selvopptatte skal vi være i en verden hvor millionene sulter, er arbeidsledige, dør i krig?

For det er noe sykelig over denne utseende-, anti-aldring- og kroppsfikseringen.

Vi lider faktisk også en smule under den typen tyranni uansett hva vi sier, ikke sant?

Jeg kjenner mennesker som har et daglig smertehelvete men likevel ikke ønsker seg ned i det store mørke hullet.De kjemper i mot. Tviholder seg til livet, for det er det som er saken når alt kommer til alt. Å få være, akkurat som en er.   

Noen ganger er det som det går oss/meg hus forbi at det viktigste er å være til stede i dagen og sitt eget liv siden det nå en gang er det eneste man har noen som helst garanti for.

Alt annet er og blir paradoksalt patetisk, ikke sant?

Kunsten å eldes

Jeg ser iblant en gammel frue
som ynder talens tidsfordriv.
En kveld forgylte hun vår stue
med blid erindring om sitt liv.
Og minnet ringlet som en bjelle
og fylte rommet helt en stund:
Når gamle damer kan fortelle,
bør alle andre holde munn!

Det strømmet fritt og con amore;
nu var hun i sitt hjerter-ess!
Jeg tenkte: du er grå i håret,
men inni er du grønn som gress!
Den grunnsolide, klippesterke
og elskelige dårskap som
er mennskeslektens adelsmerke,
ver det hun særlig talte om ...

Og stemmens pikelig naive
forundring steg når hun i fleng
berettet anekdoten: livet
som avgjort har et godt poeng!
Hun karikerte, tegnet, malte
så ondskapsmuntert hjertensgodt
mens et sibylle-smil fortalt
at alt var tilgitt og forstått.

Jeg tenkte: Du har elsket meget,
og like meget har du ledd!
Hva var ditt liv? Det var ditt eget.
For deg er ingen skade skjedd
ved det å eldes. År som synker
og blir til ringer i et tre,
har lagt en ring av latterrynker
rundt munnen som du smiler med!

Jeg så: Den kunst å eldes riktig
består i at man langsomt lar
sitt vesen helt bli gjennomsiktig
for lyset fra det liv som var.
Hver speilreflekse av drøm og handling
og alt de åpne sanser fikk,
skal gjennomgå en sen forvandling
til indre hørsel, indre blikk.

Å møte deg er som å hvile
ved bredden av et vann, hvor all
den vise aftensol får smile
som brutte stråler i krystall.
Du lattermilde! Det skal være
mitt gode håp for jorden nu:
at dens beboere må lære
den kunst å eldes slik som du!

(Andre Bjerke)

Om manglende unnasluntring og 'slabbedaskisering'...

Foto: Synnøve Sætrum, 2012.

Noen må vekke fuglene og Jon om morgenen. Denne tok jeg på meg oppgaven, til tross for at jeg ikke sitter i skjærgården og kikker på strandnelliker vaie i den lette brisen.Å stå opp så tidlig er enkelt nok når jeg møtte puta før uret viste halv ni i går kveld. Temperaturen har falt som spådd, men sola skinner ennå. Jeg er verken trist eller lei av den grunn. Naboene fra andre himmelstrøk har akkurat begitt seg til bussen og arbeid. De klager ikke de heller, er bare positive og hyggelige. Jeg følte for å si det siden noen finner det for godt å kalle våre nye medborgere unnasluntrere og slabbedasker. At de kommer hit i strie strømmer for å gå på sosialen hele gjengen. Vel, det er så absolutt ikke mitt inntrykk. Jeg kjenner en mann som bruker de veldig tidlige morgentimene på sykkel i ganske stor omegn for å plukke med seg tomflaskene rike norske medborgere kaster fra seg. Hele året, også når det er vinter og snø. For å spe på den elendige lønna han har i skrubben på en av byens restauranter (for de rike). Jo da, det høres ut som et annet land enn 'verdens beste', men det er ikke det. Jeg skriver om Kristiansand i Norge. Min venn har akkurat mottatt sitt norske statsborgerskap etter mange år her. Før det var han statsløs.Som kjent er det en menneskerettighet med beskyttelse og tilhørighet et sted. Nå har han det i Norge. Velkommen, sier nå jeg. Veldig velkommen!Ikke sluntrer han unna noe, ikke 'slabbedaskiserer' han heller...

Her jeg sitter og hører det er gode meningsmålinger for Høyre og Frp, setter jeg ikke morgenkaffen i halsen. Jeg har hørt dårlige meningsmålinger mange ganger før. Meningsmålinger er ikke nødvendigvis sannheten, og takk for det. Takk for at det ikke er valg i morgen heller for da ville høyresida fått solid flertall på Stortinget. Det bekymrer meg, i det hele tatt så bekymrer høyrebølgen som skyller over hele Europa meg( untatt Frankrike da). Av flere grunner aner jeg lyden av sabler og annet utrivelig. Synes det ser mørkt ut i horisontene, men håper ennå det mulige uværet går i oppløsning før det rekker oss. Det er for mye nynazisme og ekstremisme ute og labber med sine tunge sko. All historisk erfaring og kunnskap peker mot at det ikke er gunstig for menneskene.

Skulle disse bevegelsene med sine utpregede nazistiske trekk komme til noen form for reell makt er jeg stygt redd vi kan få tilstander vi nå ikke helt ser konsekvensene av. Uansett så er det vel naivt å tro at ekstremhøyre er blitt noe 'snillere' siden sist de var på banen. Bevegelser som har sine forbilder i nasjonalsosialismen er ikke det. Vi vet hva de stelte i stand under siste verdenskrig.

Jeg er klar over at begrepet nynazisme brukes noe upresist, og som generell betegnelse på høyreekstremistiske, nasjonalistiske og rasistiske organisasjoner og aktivister. Men, det betyr ikke at disse grupperingene finnes eller at de ikke vokser. Vi ser det jo i valg. I Ungarn for eksempel.

Slikt tenker jeg altså på mens her stekes fletteloff med olivenolje, timian og rosmarin. Det dufter og stimulerer sansene. Snart gleder jeg meg over nykokte egg, tomater og kanskje til og med litt smør på de nyskårne skivene. Mat må man ha, enten verden ter seg skeivt eller rett, sånn eller slik. Interiørblogging blir det ikke fra denne kanten denne dagen heller.

Det tror jeg mange skal være veldig glade for.

Nyt sommeren så lenge den varer!

Synnøve Sætrum

NÅR NOEN ELSKER DEG...

Størst av alt er kjærligheten...

Rusler rundt, pusler med mitt. Hverdagsfilosoferer. Lever, bare er, har det godt eller i alle fall brukbart. Ingen sirkler utenom dem man møter, ingen overhengende skam for et eller annet eller en nylig blackout å gremmes over. Det er deilig å være noenlunde våkent til stede i verden med det meste av sansene inntakt alle dager. Distraksjoner forekommer, man er bare et menneske. Men, det er nettopp akkurat det. At man er, her og nå i den lille bobla som heter et liv. Et menneskeliv gjennomlevd fem tiår på jorda. Sånn flaks man har hatt, så vanvittig heldig å få være den man er. Sånn kan man vandre rundt og småfilosofere i en liten norsk by på jorda. Være langt borte, men likevel ha sommerskoende godt planta på fortauskanten.

- Hei, lenge siden jeg så deg sist.Hvordan går det?
-Joda jeg har det fint, godt. Livet er godt. Spireaen min blomstrer av og sola skinner. Det er fred og håpet om lang og god sommer er like grønt som alt det nye lauvet. Over tyve grader i skyggen klokka ellve om kvelden, og det før St.Hans. Det ser ut til at sommeren blir mer sommer dette året, i alle fall så kan man nyte dagen i dag og håpe på mer. Hvem ønsker seg ikke mer av det beste?
-Hvordan går det med kjærligheten? Blir det noe med deg og ....? 
-Jo det går bra. Den er knappet riktig kjærligheten. Jeg holder den i hånden morgen, middag og kveld. For meg handler det om å kikke etter, og så finner jeg den alle steder.
-Men, blir det ikke til noe med deg og?
Undertegnede kjenner hun vrir seg innvendig. Finner spørsmålene for nærgående. Strengt tatt har hun ikke noe behov for 'skrifte' til en bekjent. På den andre siden så er det fint når noen viser interesse utover det der jo da bare bra, og været er godt...
På den andre siden, nei, noe er mitt og bare mitt. Noe har ikke andre bruk for å vite.
-Den som lever får se, blir svaret.

Man unngår rundansen med spørsmål om hvorfor man fortsatt ikke har en kjæreste. Påpekt med at du er da både vennlig, og enda ganske så vakker ditt relativt modne liv til tross. Og, det er så underlig at du har vært singel i så mange år. Jeg kan slett ikke forstå det og så videre, du er jo ikke sååå stygg. Litt sær kanskje, men et godt menneske. En kjenner på litt engstelse og redsel for å utlevere seg for nye. For det er jo sånn at en fortsatt er mer sårbar alene. Noen ganger kjennes det både trist og fortvilet, ja til og med litt skammelig og flaut. Når det er sånn mangler både gleden, stoltheten og trivselen litt. Man får bare takke for at slike sinnstilstander ikke er kroniske. Alt går faktisk over, alt endres.

Jeg vet ikke om det er stuerent for denne singeldama å si det rett ut, men kjærligheten går det utmerket med.For meg er den kneppet riktig, og jeg elsker opptil flere medmennesker på ulike vis. Likevel kjenner jeg ikke for konkretiseringene overfor et menneske jeg ikke kjenner, og langt mindre kjenner motivene til. Nei, det får bare være. Hva jeg skriver er en annen historie. Jeg kunne nevnt ti tusen tårer i havet og bølger som fortsetter bryte mot likegyldighetens sand. For noen ganger er den sånn, kjærligheten. Den smerter, og bøyer. Ingen kan leve et liv uten lengsel etter noen å lene seg mot, og en dypere mening med tilværelsen. Finne noen å være raus overfor og utvikle toleransen sin sammen med. Det er enkelt å elske, men noe helt annet å leve i tosomhet sammen med den en elsker. Jeg er alene i betydningen bo alene. Ingen eldes ved siden av meg i senga, eller under samme tak. Det ønsket jeg meg tidligere i livet, men sånn er det ikke blitt. Betyr det at man må leve i en mangeltilstand uten, og det på livstid? Eller er meningen å sitte ned alene, roe ned og ha det fint? Kan man ikke ha det godt som singelboer, selv om noe av det beste en vet er å legge seg på sofa eller seng og bli holdt rundt? Teller det ikke når man har mennesker i livet som bor andre steder, men likevel er ens tilværelse. Her om dagen tenkte jeg på det når jeg  satt sammen med en av mine beste venner. Jeg satt der og tenkte: 'Du er jo faktisk en av dem jeg eldes sammen med. Kjærligheten er der, tilliten, tryggheten, gleden og samhørigheten like så'.

Jeg vet hva som står skrevet, og hva som blir igjen:
Tro, håp og kjærlighet.
Men, størst av alt er kjærligheten.

Synnøve Sætrum

Tusen millioner smils takk...

 

 

Jeg er kommet hjem igjen og har landet. Reisen mot vest var fysisk sett mye enklere enn reisen mot øst. Jet-leg, ja vel, men det var helt over i løpet av ei lita uke. Raskt har jeg glidd inn i tilværelsen min her, og erkjenner at jeg har et liv også hjemme. Våren er treig, men den er i kjømda om dagen. Fellesskapene er der fortsatt, og i det hele tatt bryr noen seg om at jeg finnes. Det står til liv. Ok, vårens vær har vært traurig, men jeg lengter ikke til Asia akkurat nå. Monsunen med nesten 100 % luftfuktighet tror jeg ikke jeg takler over måte godt, så jeg blir her til reisefoten rykker igjen. 
Dessuten: Jeg har et liv. Er så frimodig at jeg våger sette det på trykk i cyberspace til og med. Stikke nesa frem og tro jeg vet noe, at jeg er, at jeg til tider er ganske klok også. Vel vitende om at endel vil mene det motsatte. Ikke kan man lese om mine eiendeler hos ligningsetaten, ei heller i statistikken for sysselsatte. For noen er jeg kun en byrde på samfunnets bak.

Jo, her er en hjemvendt 'globetrotter' så til de grader plassert på landjorda i Norge. Her går dagene sin gode gang. I går lå jeg strekk ut på et berg det meste av dagen, hørte havet, kjente den samme sola varme panna og ønsket meg ingen andre steder på jorda. Likevel: Smilene fra salige Siam sitter i sinnet, og jeg kan se i furene rundt øynene at de smiler. Jeg kjenner meg mer fornøyd enn jeg kan huske å ha vært på år. Det skyldes all varmen og vennligheten jeg har vært så heldig å få motta fra alle menneskene jeg har levd blant på den andre siden av jorda. For ikke å glemme at jeg var så heldig og dele mange av opplevelsene og inntrykkene med reisefølge. Vi gjorde det sammen, og fikk det til. Endel spådde oss nord og ned, at vi kom til å bli uvenner og måtte skille lag. Sjøl var jeg temmelig sikker på at så ikke ville skje. Jeg sitter her og er takknemlig for at jeg har et flott vennskap. Så sterkt at det holder et halvårs ekspedisjon. Det er de mellommenneskelige relasjonene som betyr noe her uti tilværelsen. Ikke sant?

I mitt indre svirrer ti tusener av bilder, stemninger, situasjoner, minner. Jeg erindrer et smil i Ao Nang, lukten av grillet fisk på Koh Lanta, trafikkstøyen i Karon, svensk frokost på Kamala, massasjen i Hua Hin, templene i Chiang Mai, bazarene i Georgetown Malaysia osv. osv. En vakker dag skal jeg pakke sekken igjen, sette meg på flyet og returnere. Thailand blir jeg ikke ferdig med, og Asia som sådan har jeg så vidt begynt snuse på. Det er utrolig deilig å vite at det finnes der, en flyreise unna bare. Ukomplisert, gjestfritt, lykkelig og generøst velkomment for den som måtte ønske opplevelsen. Landet er ei perle, et paradis og et gedigent smil.

Takk, sier jeg. Tusen millioner smils takk!

Synnøve Sætrum

TILGI DEM IKKE, DE VET HVA DE GJØR...

Jeg tenker på 22. juli 11 over morgenkaffen en lørdag 19. mai 12.
Det sitter en rødstrupe og blåmeis og spiser utenfor vinduet mitt.
I fredelig og fargerikt fellesskap. Sola er så vidt gjennom, men den store varmen blir det nok ikke. Mye mer kulde skal ikke til før en begynner fable om Egeerhavets strender og milde Meltemi, selv om det ikke er det milde varme som preger tanken akkurat her og nå. Jeg har lest nyheter på nettet, og noen gir flere tanker enn annet...

Jeg ser referert at en 10.klassing støttet terroristens politiske syn i sin 17.mai- tale.På Gran Canaria. Selv om en facistisk diktator styrte Spania for litt siden, hørtes vel malplassert ut i den settingen. For ikke å snakke om at noen må ha  glemt hva den norske grunnloven egentlig er. Det er jo den vi feirer nasjonaldagen, ikke sant? Friheten. Massemorderen står for det motsatte ikke sant? Man har jo fått med seg at massemorderens politiske ståsted er i godt selskap med andre nazister/facister/høyreekstremister. Bare et bitte lite historisk blikk bakover forteller at både den ene og andre har selskap. Sjøl kan jeg ikke begripe at mennesker tror på disse ideene. Det kjennes som iskalde gufs mot panna, mens ondskapen puster meg i nakken.

Hånd i hånd med denslags 17.mai-taler går rettsaken etter 22. juli 11 sin sørgelige gang. Jeg får med meg mye av vitnenes historier fra den dagen. Det er hjerteskjærende trist og vondt. Enkelte velger å slå av knappene på radio- eller tvapparat, men jeg kjenner det som en forpliktelse å delta. Hvorfor skulle jeg egentlig ikke det? Jeg får også med meg at massemorderen sitter der like følelsesløs. Beregnende følelsesløs, tenker jeg.

Jeg kan ikke fordra det nazismen, fascismen og andre ytterliggående ideologier/religionstolkninger står for.Venstreradikale terrorister appellerer ei heller til undertegnede. Bare så det er sagt. Har aldri gjort det. Som ung og ung voksen var jeg venstreradikal, men innså etter hvert at individer til ytterste venstre hadde idealer jeg ikke kunne identifisere meg med.  Det trengs ikke så mange store historiske blikk bitte litt bakover for å skjønne det også. Dessuten så har jeg jo levd mens noen av de sorte begivenhetene fant sted. Mange autoritære ledere gikk i bresjen og pent sagt sviktet idealene. De ble stående til albuene i blod og vel så det. 
Jeg husker jeg tenkte de hadde misforstått totalt. 
Kanskje var jeg for ung og naiv til å ta innover seg hva noen mennesker kan være troende til når de utøver makt/maktmisbruk?Kanskje visste jeg ikke noe solid om makt- og maktforhold i samfunnet før jeg leste min første maktutredning?Aldri har jeg hatt tro på voldelige metoder for å fremme ideologien sin, ei heller religionen. For meg går det ut på ett når man med våpen i hånd dreper for å hevde det man kaller rett. Metoden er kriminell, ikke noe annet. I disse dager tenker jeg ekstra på høyreradikalisme og feighet. Jeg ser for meg gjenger som i flokk trakasserer den eller de gruppene de skylder for det som måtte være feil i samfunnet. Ofte uten at det får andre konsekvenser enn analyser av hvilke samfunnslag disse 'rebeller' måtte komme fra. Denne unfallenheten i forhold til ytterste høyre har vi hatt lenge. Et par tiår av mine i alle fall, og nå har vi fått et skikkelig uttrykk for typen 'værste skuffe' i Norge.

"Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør. De puster på hatets og ondskapens glør"..

Det tar alt for mye energi å hate noen.  Likevel er det helt forståelig om noen gjør det, hater ham. Eller hater dem som har myrdet millioner. Sinne må til når man bearbeider traumer. Det er naturlig. Undertegnede bearbeider også den kullsorte fredagen fra i fjor sommer.22.juli 2011 er et nasjonalt traume. For meg handler det om å kikke på det, kjenne etter og å komme seg videre. Leve livet, glemme, men ikke tilgi. Hvorfor i all verden skulle man det?  

Synnøve Sætrum

SVEN HENRIKSEN'S GUIDE TO THE GALAXY: UBEHAG

SVEN HENRIKSEN'S GUIDE TO THE GALAXY: UBEHAG: UBEHAG Ja, det er ubehagelig. Ja, det stikker et sted i samvittigheten når vi går forbi en utstrakt hånd.  Se en mor i et kaldt p...

Ikke mye vårsol i bakkene...

Alle fugler små diiiii er, kommet nå tilbake.

Gjøk og sissik, trost ååg stær synger alle dage:

Bruuuuuuuuummmm!

Skrap, skrap, skrap!

Dunk, dunk, dunk!

Bruuuuuuuuuuuuummmmm!

Et eller annet fullstendig galt med det naturskjønne kvitter denne morgenen.

Så 'stod' jeg i senga, og kunne nesten lurt på om nabolaget var i ferd med forsvinning i et synkehull.

Hadde jeg hatt enda litt mer anlegg for katastrofetenkning sånn i otta mener jeg...

Det hadde for så vidt vært fånyttes ; - siden jeg sitter her fortsatt.

Glad for det er jeg. Alternativet er for dårlig, ikke sant?

Ikke et vondt ord om asfaltgutta, samt ei jente, som røska meg rett ut av skjønnhetssøvnen før fanden hadde sko på. Slike gutter det vil gamle Norge ha nemlig. Har latt meg fortelle så år inn og ut. 

"Dovne" uførepensjonister derimot, sier Siv og de . . .

Nei, jeg skal ikke ta meg inn i den regla.

Stiv som en pinne lirka jeg meg ut av senga(slikt går heldigvis over),

 og nå sitter jeg her med kaffekopp nummer to. Den smaker utmerket. Knekkebrødet med servelat og agurk også! Egentlig er det ikke så mye annet man kan ønske seg, annet enn sommervær. Ikke at jeg klager siden jeg nå har hatt det meste av vinteren i sola, men jammen skal det ikke mye nordvest og regnvær til før jeg tenker: "Gjev eg var i eit varmare land"... Lengselen gnager lik regnbyger...

Her blinker ikke mye vårsol i bakkene nå om dagen, og så jeg som vil "danse mot vår"...

Synnøve Sætrum

HAN SOM KYSSER GLEDEN...

Foto: Synnøve Sætrum

Sola henger på himmelen fortsatt, mens skyene gjør sitt til for å dekke over det faktum denne formiddagstimen. Spireaen blomstrer utenfor vinduet mitt og jeg synes den er god å hvile øynene på. Som så mange blomster i mai. Det er ei nydelig tid våren, og meg slår det like sterkt hvert eneste år. Dette året renner den ikke opp med vinteren som baketeppe for meg, men tvert i mot den asiatiske sommeren. Ingenlunde gjør det blomstringen mindre mektig. Snarere tvert i mot. Min viten om bitte små frø som slumrer under is og snø knekkes ikke av all verdens asiatiske somre. Norge sitter i blodet og det er her jeg hører til. Morgenstunder med rykende kaffe mot det nordiske vårlyset er en magisk opplevlse for den som er så heldig å være i den. De kommer og går med all tydelighet. Skiller seg fra den enda lysere dagen med like skarpe konturer som årstidene her på denne siden av jorda.

Man får fryde seg og nyte mens man kan.

"Han som knytter gleden til seg, vil bli ødelagt av det bevingede liv. Han som kysser gleden mens den flyr forbi, vil leve i evighetens soloppgang", skriver William Blake. Klok kar det!

Ha god mandag!

Synnøve Sætrum

Om skrik og sånn...

Foto: Synnøve Sætrum

Noe står og noe forgår. "Skrik" ble solgt for 107 milloner hører man på morgennyhetene. Gammel kunst står. Menneskers skrik er det noe annet med. De forgår, også angstskrikene fra øya da de reddet seg ut fra busk og kratt og på land. Hørte en hjelper snakke om dem her på morgensida over kaffekoppen. Dødsangstskrik er noe av det mest rystene man kan høre. De ble kringkastet de forferdelige dagene i juli. Det gjorde et uutslettelig inntrykk som står, om enn elendigheta er over. Skrikene fra damene som blir slått halvt ihjel i heimen slutter ikke heller. Ei heller fra dem som kjønnslemlestes, spørsmålet er bare om verden fortsatt hører dem?

Noe står og noe forgår. Gamle imperier for eksempel. Fordums storhet og fantastisk historie hjelper ikke når man tenker kortsiktig profitt. Den tjener kun her og nå for de få, og bygger i beste fall luftslott for de mange. Bare å se til det greske samfunnet. Troikaen regjerer mensde vanlige menneskene sliter nå om dagen. Noen sitter på sin store vom vel plassert over sin brede bak, mens andre... Det er millioner av sultne. De går under.
Om ikke hungersnøden slår til akkurat ved Egeerhavets strender er det nok av andre steder hvor levende 'knokkelhauger' vandrer etter mat og vann.

Da jeg reiste til Hellas de første gangenen for over 20 år siden møtte jeg et helt annet land enn det jeg har sett det siste lille tiåret. Moderne har det blitt, og hadde det ikke vært for varmen  og de hjelmløse motorsyklistene kunne man like godt blitt forledet til å tro man befant seg betydelig lenger nordover i lendet. Økonomisk vekst og framskritt kalte de det i EU. Vel, det varte ikke så lenge. Det kan se ut som de kan bli satt mer enn som så bakover om ikke noe uventet skjer. Hundre år tilbakeskritt sier de vanlige medmenneskene.
 Å påkalle undere er nok å forvente for mye den kapitalismen rår.

Jeg har latt meg fortelle at noe går meg hus forbi siden jeg ikke frekventerer den kongelig norske statskirka i utide. Kirkebyggene står tomme og låste heromkring. Alle andre steder i verden får den som vil gå inn i gudshusene om behovet måtte melde seg. Jeg tenker endel på Hellas for jeg har uendelig mange gode minner fra landet. Det handler om solidaritet, og litt om at man for første gang på årevis ikke har banka ei reise i mai du skjønne milde. Vel, jeg regner med turistnæringen i det fantastiske landet får sitt påfyll helt uavhengig av meg. Midt oppi alt vil de greske hanene fortsette å gale dag og natt, og Egeerhavet vil være like tiltrekkende. De sølvgrønne olivenlundene vil fortsatt forskjønne landskapene, og havet forbli asurblågrønt og vakkert. Jo, noe består. Det hjelper ikke om jeg ber.Kapitalismen rår der nede også.Men,kanskje den fogår (under) om ikke så lenge. Neeeeeiiii vil de som sikrer pengebingene protestere. Den slags skriking har en tendens til å bli hørt.
Her er så underlig i verden. Pengemakta rår fortsatt.
Likevel kan man vel få lov til å drømme om en litt annen verden?
Var det noen som sa vi ikke trenger en internasjonal solidaritets- og kampdag?
Gratulerer med overstått solidaritets- og kampdag !!!

Synnøve Sætrum