Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause!

'Gymdame' av Marit Walle

 

 

Nordvest i dypgrønt lauv og på vinduet.

Sommeren er tung og frodig, sammen med vinden som udiskutabelt varsler høst.

Jeg tenker på det med modning i livet.

Flotte tanker i uthvilte morgentimer.

På så mange måter trives jeg så inderlig godt med livet som det er nå.

Med rollen som godt voksen kvinne. Noe i meg står støtt som fjell.

Fokus på det indre landskap er større enn noen sinne.

Åndelige verdier gir mer og mer meningsfylde.

Jo, det står til det gode liv.

Ingen grunn til å være nedstemt, og jeg er det ikke heller.

Bare litt ergelig, for der finnes ytre og indre skår i gleden.

 

Jerremia!

Nå legger de ut bilder av matpakkene til barna sine på nettet.

Farveekspolosjoner og smakssymfonier.

Åhhhhhhhh...

Agurken er likevel fortsatt formet som agurk.

Gulrota har ikke stjernefasong.

Karbohydrater er fortsatt karbohydrater hånd i hånd med proteinene som er like så.

Open up your eyes!

 

 Positivt selvopptatt tenker jeg spaserturen må bli i byen denne dagen.

Ja, for jeg må røre meg for helsas skyld.

Diabetikere skal særlig mosjonere de store muskelgruppene, og jeg følger rådet så godt jeg kan.

Her gjelder det å holde koken før brøytekantene ligger meterhøye og jeg ikke kommer av flekken.

Har akkurat lest om et slankepulver hvor noen har gått ned 7 kilo på ei uke.

"Hør hvor det lyves i bøker og blader...".

Jau jau jau, tenker jeg og konstaterer muligheten for anskaffelse av hold- in- singlet som skjuler bulker og valker og til og med er behagelig å ha på. Bare 489 kroner for to eksemplarer...

Jau jau jau, og når førte tvangstrøya med seg velbehag?

Herre min skaper så lei jeg er av dette vektkjøret.

Så utrolig trøtt jeg er av at jeg som voksen kvinne ikke skal få bære mine kilo med stolthet og i fred.

Kunne være glad for alt som virker som det skal, sammen med fryden over det faktum at jeg er og har vært god nok for meg selv alle mine dager.
 Ups! Ups! Ja, jeg vet, jeg hører!

Verdens nådeløse kroppsfiksering er ingenlunde over.

Hele mitt liv har jeg vært opptatt av utseende og kropp, mer påtvunget enn selvpålagt. 

Jeg er mektig sliten.
Trøtt.
Lei.

Men, ikke maktesløs.

Som sagt: Jeg legger kilo og hode på bloggen!

Sjøl er jeg typen lett overvektig på de stedene man ikke skal være det iflg. alle som har greie på helse.
Kampen mot dem kjempes stadig, men den er seig for den som ikke kan spise noe som helst ustraffet.
Ei skive, to timer jogg!
En potet, tre timer jogg!
Et kjøttstykke, tre timer jogg!
Aldri, aldri, aldri har jeg likt å spurte rundt.
Men, jeg liker spaserturer selv om det ikke er godt nok.
Mosjonisten fortsetter med sitt, og strever med godtakelsen av alderstilleggene...

Jeg har skrevet om å slite med vekta før, og gjør det igjen.

Tungt funderende tenker jeg på dette med hersketeknikker og skjønnhetstyrannier.

Da jeg var ung og syltynn modellaktig kalte et par plageånder meg for synåla og streken.

(He he, de skulle sett brystkassa mi nå. Jævlene!)

Siden hunkjønn hele livet blir vurdert ut fra ytre atributter var ikke det noe særlig.

Menn (og kvinner) snakket om at jenter var stygge eller pene, for tynne eller for tjukke.

Om brystene var for flate eller for runde, for ikke å snakke om størrelsen på det alle har midt bak uavhengig av hvordan de snur seg. "Deigræva", "brilleapa" eller "kvisetrynet" var kjælenavnet uheldige medsøstre fikk slengt etter seg.Håningen av tannreguleringer, kviser og fregner satt løst.

Det finnes ikke en eneste del av kvinnekroppen som ikke er blitt vurderinger til del.

Jeg gledet meg til å bli voksen, og hadde min ungdommelige tro på at alt det der ville ta slutt med alderen. Oppdratt til å verdsette det indre foran det ytre, til å tro på menneskets ubestridte suverenitet uavhengig av alskens størrelser var jeg aldri i tvil. Det ville bli bedre en gang.

"Aldri la noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du er jente", sa far min.

 

Selvsagt har jeg tatt det til og med meg all min dag.

Skulle bare mangle!

Slik skal og bør det være.
Verdiene og idealene er krystallklare.
Men, ingen skal fortelle meg at vi ikke blir påvirket av tidenes press og trender.
Selv om vi aldri snakker høyt om det.
Voksne folk gjør sjelden det, nemlig.
Vi er jo voksne ikke sant?
Trygge og upåvirkelige sant ja?

I disse tider skal man jo ikke ha et kroppshår noe sted om man skal få seg et nummer.

Skjønnhetsidealet er glattbarbert...

Tar jeg det der inn over meg,
og reflekterer over maktmekanismene i denslags kjenner jeg på et gedigent neeeeeeeeeeeeeeeeeeiiiiiiii ...
Noen tjener uhorvelige mengder penger på hårfjerning av alle slag.
Hvem?
Hvor kom dette fra egentlig?
Pornoindustrien?
Jo, da jeg har hørt noen menn også bruker sine store tusenlapper for å kvitte seg med uønsket hår både på rygg og andre steder. Det er ikke det. Jeg følger med, kan ikke annet!

Men:Jeg husker også den vanvittige hetsen av dama med hår under armene (på fjesboka i fjor).

Som om den naturlige behåringen var skitten eller jeg vet ikke hva.

Den kvinnelige seksualiteten blir stadig vekk framstilt slik, så har man(n) kontroll.

Hadde jeg vært født inn i andre kulturer,

på andre breddegrader var jeg ei femti år gammel kjønnslemlestet dame.
Det kunne vært værre.
Likevel er det ikke limt slik sammen at hadde alt vært værre hadde alt vært bra!

Poenget er:

Alltid skal noen finne på et eller annet for å forandre kvinnekroppen.

Aldri skal den være god nok akkurat som den er.

Den som er datter av skikkelige kroppstyrannier blir kastrert.
Bokstavelig talt.
Det er ille det!
Vi andre som 'bare' utsettes for syltynne botox-idealer sliter 'bare' med det mentale.

Det er ille det også!

 

"Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause", nynner jeg alt for ambisøst.

Det er fint å være såpass at det er sunt for helsa, ja!

Ikke det jeg ymter mot,

men mitt livs evinnelige fokusering på det ytre.

Massiv påvirkning utenfra gir indre tyranni.

Den svarte elva renner ikke forbi.

 

Illustrasjon(er):

Da jeg var liten skulle småjentene ha sløyfe i lokkene.

Undertegnede hadde tynt hår som fluset seg, så jeg ble alltid klippet som en gutt.

Dessuten spurte folk om jeg ikke fikk mat heime, fordi jeg var så tynn.

Puberteten har jeg allerede fortalt om.

Som ung voksen var jeg nedbrutt over å være så tynn.

Ikke fornøyd i det hele tatt.

I dag ser jeg på fotografier og tenker på hvordan det var mulig å være så misfornøyd.

Modellutseendet var ikke langt unna.

Men nei, har man først fått elendige tilbakemeldinger blir de sittende om en føler seg aldri så vel.

Siden kom litt alder, jeg este ut akkurat der man skal, men var ikke glad for meg som jeg var.

Følte meg langt fra bra nok eller god nok i forhold til alle kroppsidealene da heller.

Tullete rent objektivt sett, men objektet er også subjekt.

Siden er jeg blitt seende 'godt ut'...

Normalt sett skulle det bety at man slo seg til ro, nøt sitt otium i fulle drag og stoppet opp nedvurderingen som bare renner og renner. Sånn er det ikke.

Siden jeg ser 'godt ut' er det ei utfordring å finne klær som passer brystmålet.
Nesten uoverkommelig for dama som har 'vært hjemme til alle måltider' og høyst sansynlig kommer til å fortsette med det. Bare bitte litt spisevegring eksisterer ikke.

Jeg kan le godt i prøverommene.
Det er ikke det.

Galgenhumoren har det aldri vært noe i veien med.

Bedre det enn at gråten tar meg der den ligger på lur.

Fremmedfølelsen er en del av tilværelsen alle dager.

Jeg sitter som i ei skruestikke, og hater det.

Paradokset er at jeg, som strengt tatt ikke er så veldig opptatt av det materielle,
kan la meg affisere av alt dette ytre vissvass.
Trykket fra all overflatefokus er massivt,
en forsøker stå i mot men faller gjennom time after time after time after time... 

Bruker alt for mange krefter på å endre det jeg egentlig ikke kan gjøre særlig mye med.

I stedet for å bruke dem på egen- og nestekjærlighet, kreativtet, takknemlighet og livsglede.

 

Så:

Opp igjen!

Opp og stå!

Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause!

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

HOLDNINGENE SKURRER

 

 

Jo da, "livet er som et rede som må bygges strå for strå"(sitat Yogi Bahjan).

Det henger på greip og mitt åpne sinn og reflekterte jeg vet det.

Time for time, dag for dag, kveld for kveld, natt for natt.

Jeg har ingen kontroll og vil heller aldri bli den gitt om jeg klamrer meg aldri så mye til den ene eller andre besettende ideen.

Fatalisme er ikke greia tenker jeg mens jeg gruer til vinter enda sommeren fortsatt er indiansk.

Det er urasjonellt  idet jeg glemmer å nyte det nuet jeg er så glad i.

Eller var det det at jeg fikk et vepsestikk på foten akkurat denne seinsommerettermiddagen?

 Enhver nytelse har en skygge av ulyst/ smerte i seg.

Himmelen er høyere, lufta klarere.

 Skogen 'brenner' ikke ennå, men seinsommeren bevrer over tidens avgrunn. Jeg forsøker etter fattig evne å omfavne nået, konsentrere meg om øyeblikket. Det eneste jeg har, men lykkes ikke helt.  Den indre støyen er for påfallende. Holdningene mine skurrer.

 

Synnøve Sætrum

 

Fine greier med snoozing

Tenk det er gått ei uke siden sommerens siste reiseradio til søndagskaffen. Alle somre svinner som kjent lik sommerfugler ut av hendene. Naturloven jeg har vanskeligst for å leve med her på jorda. Sånn er det bare skrudd i hop for den som er et utpreget sommermenneske. Sånn sett er det naturstridig å leve sitt ene lille store liv her i randsonen mot Nordpolen. Selvsagt er det bare å flytte, innvender du nok. Men, nei det er ikke så enkelt. Mennesker er også livet, og det er her menneskene 'mine' er. Dyp ensomhet kan meg bekjent gjøre den varmeste sommer dypfrossen.

 Denne seinsommersøndagen mot slutten av august 2012 sov jeg gjennom radioens morgenhøydepunkter og trengte det. Gårsdagen ble hektisk, morsom , nydelig, givende men litt for lang til å rekke skjønnhetssøvnen i nattetimene. Det er da det er fine greier med 'snoozing'(eller repetisjonsalarm på mobilen). Tror jeg må ha sovet meg gjennom en god time av dem, og vel så det. Kort sagt. Jeg har sovet til langt utpå solformiddagen! 

Nei, jeg sier ikke fy! Bare at jeg skulle tatt sekken på ryggen og spannet i hånda, løpt skoa av meg etter tyttebær eller blåbær for sånn fem timer siden. Levd som en villmarkens pike og fått enda mer sol i håret. Den indianske sommeren er til for å nytes, så jeg sitter her utenfor under parasollen, og har det godt. Akkurat i skrivende nu passer soppfasongen perfekt sammen med krusets varme mørke, mens en sitronsommerfugl sitter blomstrer på solsikken mens alt er i sin skjønneste orden.

Faren for nedtur når mørket og høststormene setter skikkelig inn er overhengende.Skal jeg være helt ærlig må jeg bringe til bloggs att jeg GRUER meg aldri så lite til vinteren, sloss mot høstmelankolien og gjør det beste ut av alt som faller meg en smule tungt for brystet. Jeg nærmest hater vinter, mens jeg konstaterer at mitt livs lengste sommer er over om et par øyeblikk. I slutten av april 2011 spadde jeg en meter is og snø av plenen, og jeg savner det ikke. I ren desperasjon over bostedet her i høyden.Nede i Kristiansand var det allerede vår. Det var den vinteren ytterdøra frøys i takt med vannrørene i veggen her. Servofaenskapet i bilen også. Asiaten min er ikke laget for 17 dager sammenhengende minus tjue og mer. Sistnevnete trasige tildragelse kostet meg nesten ti store lapper i reparasjoner. Nå er jeg igrunnen ikke den som dveler så mye ved tusenlappene som forsvant.
Jeg mener, det gjør de jo likevel så det er ikke det.

Faktum er at jeg sitter midt i den indianske sommeren og gruer meg til vinteren. Jeg blir mektig værsjuk og gråsinnet når høststormene setter inn.
Synes ikke det er så vakkert når trærne står bare og det er fire måneder til vår.
Så hvem vet om jeg ikke pakker sammen og forsvinner til varme, blomster, fantastiske steder og mennesker, massasje og andre gode opplevelser når det nordiske klimaet igjen trykker på og ned!
Det rommer frihet å kjenne på at akkurat det er opp til meg og bare meg.

Jo a, jeg tar ikke sorgene tungt på forskudd, bare reflekterer litt mens jeg finner joggesko og staver.
Bein og ryggsekk har jeg. Så da er det enkelt: Bare å pakke sammen og komme seg ut.
Både til den tid og nå!

Synnøve Sætrum

 

Hvorfor knebler de seg selv?

Hei Norge, hei Russland, hei USA! I den rekkefølgen skal jeg tro statistikken her...

Det er vidunderlig verdenspremiere på "Kon Tiki" om noen skulle være i tvil...

Jeg skal nå gå på kino og se før jeg gjør meg opp!

Bare bittesmå tuer skal til for å velte et stort lass,

og små kaseroller har gigantiske ører.

Før jeg skriver mer vissvass stopper jeg ...

 Første del av dagen brukt med kaffekoppen i hånd lesende i nettaviser. Jeg er, for øyeblikket, så moderne at jeg har pause med daglige papirutgaver. 

Supplert med radioens sendinger + tv kan det hende det holder.

Nesten... 

 Hverdag er hverdag, men helg er helg. 

På helgehøytidspapirutgaver leser jeg Morgenbladet og Klassekampen.

Noen ganger, når leselysten er helt i hundre tar jeg sågu med meg Aftenposten til helgekosen.

I enkeltes øyne og ører, særlig det første kalles sånne som meg netthorer,

halvprostituerte meningspushere som 'selger seg billig'.

Tanker, refleksjoner og noen ganger til og med skjønnlitteratur publiseres her, under fullt navn.

Til og med er her fotografier nok til å gjenkjenne meg hvor det skulle være både av godsinnede og ondsinnede. Jeg har så avgjort møtt flest fra førstnevnte kategori her i cyberspace.

De andre vet jeg ikke hvem er egentlig, for de som vil meg ille,

eller finner mine holdninger uspiselige er alltid anonyme. 

Disse 'skyter fra hofta', og lirer av seg edder og galle uten å stå for det!

Det andre er at alle disse usaklige hatkommentarene ikke kan kalles debatt.

 Les VG for eksempel, eller enhver side der det er fritt fram i kommentarfeltene.

Man kan miste pusten av mindre!

Hvor kommer alt dette hatet fra? Hva er det som skjer i 'vårt lille land'?

Er noen for mette og andre for sultne?

Jeg har vært innom en del av bloggene som har fått fokus i kjølvannet av terroren,

og finner innholdet hårreisende. De aller fleste opptrer anonymt der også.

Jeg har trykket på knappen for kommentarkontroll på Ytringsstedet.

Undertegnede oppfatter ikke trakassering av meg eller andre som åpen demokratisk debatt. 

Anonyme hat-resolusjoner eller lignende er ikke måten! 

Som andre bloggere er det tungt å fikse så mye hat fra fremmede mennesker.

Men: en saklig åpen fredelig diskusjon har jeg ingenting i mot.

 Om fredagkvelden deltok jeg i veldig hyggelig lag, der ute med menneskene (hvor jeg liker meg best). Vi snakket om mangt og meget til langt utpå natta. Cyberspace ble også debattert.

Som alle andre er vi opptatt av å diskutere med blåbrunsvart høyreside.

Vel, vel, vel!

Diskusjon og diskusjon fru Blom !

Vi kom inn på problemet ...

Hvis man hadde kledd seg i hette,

og skrevet under pseudonym lever man da opp til  ideen om ytringsfrihet for alle?

 Nix og atter nix, i høyden neppe!

 Vi mener faktisk at alle har rett til å delta i debatten, så sant det ikke handler om trakassering og oppfordring til drap og kriminalitet. Selvsagt finnes det synspunkter der ute i cyberen og virkelighetens verden som får det til å gå kaldt nedover ryggen og vrenge seg i mellomgulvet.

 Noe som er de frie fredelige ytringers selvfølgelige pris.

Likevel, og igjen, mener jeg det er feigt å oppfordre til drap, vold, diskriminering og annen skit som på toppen av alt skjer anonymt.

Noen må utføre en omfattende selvransakelse.

Hvem knebler hvem egentlig?

Vi har skjønt budskapet som sier alle må med i debatten,

at man må møte hat og intoleranse med reflektert fredelig diskusjon.

 Problemet er bare, som jeg ser det at disse som for eks. er mot det flerkulturelle samfunn, demokratiet, åpenheten, toleransen og så videre stort sett ytrer seg anonymt. 

De står ikke åpent fram med det de mener, cyberrommet er skrudd sammen sånn. 

Hvorfor denne tsunamien av anonyme fy-rop og hat-manifester?

Det kaller jeg feigt.

Pun- - ktum!

Igjen:

Hvorfor knebler de seg selv?

Synnøve Sætrum

Høsten

Noe er det med høsten.

Høsten er melankoli.

Melankoli kommer etter gleden.

Gleden kommer med kjærligheten.

Kjærligheten kommer med sommeren.

Seinsommeren modner kjærligheten.

Kjærligheten kommer før høsten.

Høsten er melankoli.

Noe er det med høsten.

Synnøve Sætrum

 

Y T R I N G S S T E D E T: Om Gud

Y T R I N G S S T E D E T: Om Gud:

Mamma ville gjøre meg til Guds sovende sommerfugl som verken kunne gripe eller begripe, sydde meg inn i en kokong av lin, ga meg store--

SOMEBODY THAT I USED TO KNOW

Når ?

Egon Shiele "Liggende kvinneakt"

Når modner kjærligheten?

I kroppslig mindreverdighet i møtet med sin elskede?

Stå i sitt og gå seg selv av minne.

Kjærligheten, en del av livet i alle år.

Alt er overgangsalder
Ansikt til ansikt med det og den inderlige gleden over å ha funnet det,

og bare det mennesket strupes en nesten av angsten.

Medfødt sjenanse og arrete stier spøker.

Lenkene tynger.

Sløvt lar man dagene svinne, gå seg selv av minne -

Blindet og lamslått føder sjelen den skrekkeligste tanken: 

"Mister jeg deg nå"?

Når modner kjærligheten?

Insomnia.

Sansene verker.

Munnen din.

Utålmodigheten min.

Tårer.

Lengsler.

Håpløshet.

Håp.

Erotiske fantasier.

Sanselige drømmebilder alle netter.

Brystenes lengsel etter hånden som ikke er der.

Er årene kvalitetsstemplet?

Er kjærligheten modnet når lidenskapen ikke lenger kan skjules?

Fritt gjenkjenner lengselen ens elskede i de hvite kveldstimene.

 Avstanden tynger.

Modner kjærligheten uten tiden foran oss og når alt haster?

Synnøve Sætrum



Et espalier, et strykejern, en kikkert og en rosenkrans....

Gal værmelding så langt!

Kanskje det eneste man ikke kan slå politisk mynt på lenger?

Døra til verandaen er åpen, sola skinner på kaffekoppen, og man befinner seg der i livet hvor takknemligheten siger på 'bare' over å våkne i det hele tatt. Midt i alle selvransakelsers tid finnes fortsatt vanskene ved og begripe Syrias barbari.

Hvilket mett, trygt og tilfreds menneske evner fatte skjebnen som venter millionene som snart rammes av hungersnød???Millioner er mange. Ufattelig mange tragedier.

 Det er noe riv ruskende feilskrudd tenker man og svelger nok en gang den svarte varme smaken av Brasil. 

Saften fra spansk nektarin renner litt nedover haka, men servietter fra Sverige fjerner alle spor. Jeg har aldri vært i på det amerikanske kontinentet. Det er årevis siden siste tur til søta brors rike, og nærmere bestemt seks høster er gått siden siste vandring i Barcelonas katedraler.

 Blomstene er skjønnhet og bare det.

De bor i espalieet utenfor vinduet. Blottet for empati. 

Et rosemalt strykejern i glass forteller ingenting om mørkebrun politikk med islett av rasisme i den ungarske hovedstaden. Menneskene må snart våkne både der og her. 'Budapest'skinner det mot meg fra hylla.

Tilværelsen er skjør, alle ting er ingen selvfølge.

Orkanens øye er langt borte, en nyter sitt stille otium alldeles alene gjennom morgentimene.

Reiseradioen sender siste uka, og alle medmenneskene befinner seg snurrende rundt sitt eget liv. 

Siden kikkerten har autofokus betrakter jeg ennå en lykkelig gang grønnspettenes jakt på maur og mark i gresset. Himmelens vidunderlige skapninger trekker enda ikke sørover.

Sommeren er sein,

og stearinlysene skinner i mørket etter ti om kvelden.

Søvnen kommer lettere, mens nypete gir større mening.

I ensomme kveldsstunder kjennes livet lett melankolsk.

Drømmene om ei hånd og holde i, tung røkelse og andre himmelstrøk lever.

Nå, om formiddagen, siger takknemligheten styrket på.

 Den som har flyskrekk med stor F finner fred i å være uten, bombetrussler med påfølgende nødlanding er slett ikke noe man trakter etter. Åpent erkjenner man at klassekampen stadig synes helt nødvendig, mens rosenkransen på veggen bare henger der. Fredelig rosa for betraktende brune øyne.

Sinnsro smaker.

Fred styrker.

Hverdagsmorgenen gleder.

 Mange, mange, mange, mange dager er livet i seg selv nok.

 Det finnes inderlig glede i et espalier,et strykejern, en kikkert og en rosenkrans.

Synnøve Sætrum

"Klippe, klippe, klippe" !

 

 

Selv om en er singel femti somre ung kvinne har en et liv som skal leves.
Gjerne i femti somre til. Minst!

Tilværelsen skal farges med meningsbærende innhold hver eneste dag, og ansvaret er hennes.

 Fjell skal bestiges og broer bygges. 

Tiden skal ikke falle fra kvinnen som sand mellom fingrene.

Løkka av tiden som svinner strammes stadig sterkere om halsen må vite.

Livsdagene handler om å være i livet som levende menneske!

 Forleden hørte jeg en mann si det ikke kunne være enkelt å bygge et tosomt forhold til den dama som "bare forsvinner" på dagsturer, kveldsturer, utenlandsreier, kinoforestillinger, konserter, teater, venne- og familiebesøk rett som det er.

Ooooo skrekk! Ooooo skrekk! Ooooo skrekk!

Er det mulig?

Skal en middelaldrende kvinnes tilværelse leves sittende og ventende mens hun tvinner tommeltotter og kikker ut gjennom vinduet etter mannen som aldri kommer rekende mot døra?

Jo da, jeg vet han antakelig ikke mente det så bokstavelig, men av og til kan det være klokt å koble hjernen til før munnen åpnes. Kvalitetssikring er jo så populært!
 Jeg vet ikke om det er menn som har funnet det opp.
Men, siden vi i disse dager får høre så mye om fine teorier som ikke blir satt ut i livet så... 

Noen liker kanskje å ofre livet sittende i ventemodus.

Det skal jeg ingen lunde frata noen muligheten til.

Enkeltmennesket er suverent, og jeg forutsetter den enkeltes udiskutable frie vilje til å gjøre hva som helst med livsdagen. For et menneske tilhørende undertegnedes kaliber passer en ventetilværelse heller elendig.

Ikke faen !

"Klippe, klippe, klippe" !

 Med vidåpne  sinn åpner kjerringer som meg alle vinduer og dører vi måtte komme over.

For det er jo der ute de finnes menneskene og møtene som utvider horisontene.

Alt det som gir ny innsikt, utvikler friheten og medmenneskeligheten.

Det som gjør friere, tøffere, stoltere, helere og tryggere.

"Mennesket er av naturen et sosialt dyr" sa Aristoteles for flere tusen år siden, og han hadde fullstendig rett. Meningen med livet henger heldigvis ikke på tosomheten alene.

 Hadde det vært så ville mange av oss gått fort til grunne. 

Ekte venner er i mange tilfeller like mye livets konstanter som familien.

 Den som er så heldig å oppleve gode vennskap får erfaringer med  dypere former for gjenkjennelser og sympati.Gjensidighet, likeverdighet og frihet. Store ord, men de er til for å brukes innimellom. Samlivsekspert er jeg åpenbart ikke.Likevel sitter jeg her og tenker på den erfaringen som forteller meg at man innenfor den  tosomme kjærligheten opplever at ulike verdier og livssyn ødelegger. Det gode vennskapet er også en kjærlighetsrelasjon, men mye åpnere og rausere når det kommer til verdier og livssyn. Handler ulikheten om makt?

Hvorfor moderne og ellers oppegående voksne menn mener moderne oppegående single damer burde leve sitt liv i ventemodus forstår jeg ikke kvidderet av.
Gjør du?

Men altså:

Skal man høre på den overfor nevnte mannens synspunkter er grunnen til singelstatusen at damer som meg velger å leve det livet som er blitt en til del så aktivt som mulig

(Les: utenfor vente-på-prinsen-modus...ikke at jeg hadde hatt noe i mot en skikkelig prins men her er elendig med duknakka blomsterbud utenfor denne døra...).

Til det finnes bare et eneste svar:

"Klippe, klippe, klippe" !

 

Synnøve Sætrum



VÆR VARSOM !

http://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A6r_Varsom-plakaten

Ord og bilder er et mektig våpen, så misbruk dem ikke!

Jeg er ei vanlig dødelig halvgammel dame, og så er jeg blogger. Hvilket gir mitt liv mening her i  den halvprivate sfæren som noen ynder kalle det.Offentlig sier nå jeg da! Siden jeg ytrer mine meninger med fullt navn og bilde. Vær-varsom-plakaten kjenner jeg godt til, og tar hensyn til den i mye større grad enn den norske pressa. Det betyr ikke at jeg knebler mine fredelige ytringer.

Selvsagt måtte samfunnet granske seg selv etter terroren 22.juli.
 Som samfunn er vi både moralsk og etisk forpliktet til det. Udiskutabelt, ikke sant?
Forhåpentlig gir rapporten store konsekvenser for politiet. Helst så mye at slikt som dette aldri aldri skjer igjen. Rapprten er svært grundig og usminket, akkurat som bestilt.Sjøl hørte jeg lederen legge fram hovedpunktene store deler av gårsdagen. Selvsagt ble jeg sjokkert over mangler og feil den avslører, og selvsagt får jeg vondt i magen når jeg tenker på systemfeil som kan ha kostet mennesker livet. Det rapporten likevel gjør er å holde seg for god til å foreslå navn for skafottet. Klokt gjort! Tvert i mot ble det tydelig sagt at syndebukker er ikke det de er ute etter, men lærdom for det lille samfunnet Norge er.Politiet og de politiske myndighetene må tåle kritikken.Ingen tvil.

 Selvfølgelig tar jeg innover seg at mennesker kunne overlevd om systemer hadde fungert, og andre bestlutninger tatt. Det er virkelig ille at så mange feil antakelig fikk så fatale konsekvenser. Men, usminket ærlig talt: Vil det gi noen livet tilbake om vi nå kollektivt går inn i ei heksejakt for å ta Jens Stoltenberg? Er det ikke et paradoks om vi nå skal la bitterhet og sinne og hva det måtte være ta fullstendig overhånd for å få brent noen på bålet? Vi har stått sammen når det virkelig gjaldt, og det bør vi fortsette med!I det hele tatt så vil jeg ikke være med på heksejakta som nå later til å være i gang. Nei, jeg er ikke enig med VG som mener Stoltenberg må gå, ikke med Dagbladet eller Kåre W for den saks skyld.

Jo, jeg er enig i at alt til syvende og sist hviler på stasapparatet og ordensmakten.
Hvem det gagner om alle skulle bli kastet er jeg mer i tvil om.
 Jeg kjenner det gjør meg utrygg om høyrekreftene skal overta i stedet.

For meg vil det være å gi terroristen en liten seier. Da har han jo oppnådd mye av det han ville.

Så VÆR VARSOM!

Sånn ser nå jeg det.


Synnøve Sætrum



Om verdighet, dårlig samvittighet og politikk...

Foto: Marit Sætrum

Denne dama reflekterer mye rundt dette med verdighet, dårlig samvittighet og politikk.

Årsak og virkning, eller sagt mer folkelig, kjenner jeg på hva som fører til hva i min livssituasjon.

Noen ganger skulle jeg nok ønske jeg bare kunne la være, leve i mi lille bobble, nyte både gode og mindre gode dager og ikke ta inn noe som helst. Slik er jeg ikke skrudd i hop.

Når den dårlige samvittigheten siger inn bakfra synes tankevirksomheten som en ulempe.

For jeg vet det er meninger der ute som hevder at slike som meg er unnasluntrere og slabbedasker som bare må se og ta seg sammen og komme seg på jobb.

Ikke sitter jeg i rullestol, og ikke har jeg uhelbredelig kreft. 

Det man ikke ser med det blåtte øyet finnes ikke.

Når en hører slikt tilstrekkelig mange ganger blir en påvirket.

Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg er kronisk syk, og noen ganger føler jeg meg utenfor og annerledes.Det kjennes uverdig.

Når jeg løfter blikket ut og bort fra meg selv kjennes evnen til refleksjon rundt livet og livssituasjonen min god. Selv om jeg ikke er "helt god" har jeg det fint.

Jeg får tak i selvrespekten, og får øye på verdigheten. 

Alt handler jo til syvende og sist om at man får dekket grunnleggende menneskelige behov, og om likeverdighet enten man er sånn eller slik.

Jeg kjenner det som å ha hatt ufattelig flaks, som om jeg har trukket vinnerloddet.

Det er et gedigent paradoks, men forandrer ikke tanken.

 Helseproblemer skal man ikke få så mange andre steder enn her.

Jo mer jeg løfter blikket mot verden, jo mer styrkes takknemligheten over å være født i trygge gode lille rare rike fredelige medmenneskelige Norge. 

Landet som ikke var så rikt da jeg ble født på sekstitallet, men som ble det i løpet av mine tre første tiår.Slik jeg ble oppdratt ble det sterkt veklagt at man skulle bidra, og bruke livsdagen. Foreldrene mine har alltid vært yrkesaktig, og jeg lærte tidlig at kjønn ikke var noe hinder for utdanning eller arbeidsliv. Denslags ser jeg nærmest på som selvfølgeligheter. Noe som bare skulle mangle. Man gjør sin plikt og krever sin rett. Veldig tidlig visste jeg hva solidaritet som prinsipp innebærer, og jeg fant det ubegripelig at noen kunne forfølge medmennesker på grunnlag av rase, kjønn eller seksuell legning. Bestefaren min husker jeg som gledesstrålende da de første sosiale velferdsordningene ble innført, og jeg kan ennå minnes begeistringen hans over arbeidsmiljøloven.

Endelig skulle livet bli levelig for vanlige mennesker.

Jeg tilhører ikke dinosaurene, men jeg forstår at min nevø på tolv kunne komme til å tro det.

 Jeg har aldri opplevd krig, eller sultet. 

Min overbevisnig sier meg at flere medmennesker på jorda gladelig skulle villet bytte med meg om de kunne. Like så er jeg overbevist om at jeg på mage måter ikke kan begripe hva det vil si å leve i krig, være sulten jamt mens man i tillegg blir forfulgt på grunn av sine fredelige overbevisninger.Jeg vet egentlig ingenting om hvordan det er å måtte tie om det man tror eller mener av frykt for konskevensene.Noen av mine venner ble født uten den beskyttelsen statstilhørighet gir.

 De har måttet ta sine få saker og flyktet i nattens mulm for å berge livet.

 "Etter andre gangs besøk om natten, og min bror var blitt borte bestemte vi oss for å dra", sier venninna mi. Jeg kan føle med henne og familien, respektere dem, men aldri fullt ut forstå hvordan det er å måtte forsvare seg for den man er  sånn til daglig. Jeg lever nemlig ikke med tilleggsbelastningen som åpenbart finnes i å bli møtt med mistenksomhet og mistro.

 Særlig om man er muslim eller har betydelig mørkere hudfarge enn vi har heromkring. Frykten for den som på en eller annen måte skiller seg litt ut er seiglivet fyr.

 Den kan bøye menneskenes nakker, og gjør noe med verdigheten.

Kanskje er det nettopp dette vi har til felles sånn hun og jeg.

Vi er født samme året, men under ulike himler på jorda.

Vi har opplevd fundamentalt forskjellige livsbetingelser, men likevel kjent på dette med annerledesfølelse og den kan bety for verdigheten.Hun har stått over for helt andre utfordringer i livet, men vi har begge bøyd nakken i skam over å være den man er.

 Den dårlige samvittigheten for at vi ikke bidrar aktivt til å øke landets brutto nasjonalprodukt kjenner vi begge på. Intellekt er en ting, følelser noe ganske annet.

 Den er heldig som er såpass i form at man kan gå mange timer ei lita uke i fjellet.

Syv til åtte timer jevn gange kjennes, men det går. Sinnsroen blir dypere, og ryggen rettere.

Man bøyes ikke under vekten av ryggsekken, snarere tvert om.

 Det er ingen ting jeg er så takknemlig for som takknemligheten.

Forstå det den som kan og vil, men den gror under nevnte omstendigheter. 

 Smilet mitt ble bare blir større jo lenger inn på vidda jeg kom.

Den dårlige samvittigheten fordufter mens man fortsetter sette det ene beinet foran det andre.

 Den norske fjellheimen gjør stolt.

Setesdalsheiene vidunderlige.

På ei vandring fødes drømmen om flere turer.

Mange flere. Hele tiden! Umerkelig  blir man bare revet vekk og med.

Finest i hele verden spør du meg!

Norsk sommertemperatur passer den norske.

Ingen tvil om det. Jeg synes faktisk det mest behagelige er norsk sommer som for meg betyr å kunne være ute uten lue, skjerf og votter men likevel være kledd.

 Når opplevelsen tidvis ga knallblå himmel, strålende sol ville jeg ikke byttet med noe sted på jord. 

Forventningene ble mer enn innfridd. 

Dessuten viste formen seg brukbar. 

Skavanker tar ikke automatisk helt knekken på den seige.

Ikke nevneverdig vondt annet enn i baken.

Skuldre og magemuskler greide åtte kilos sekk med glans.

Helt tvert i mot sank skuldrene ned, mens sinnsroen siger inn og den glade vandrer bare nyter og nyter og nyter den norske fjellheimen.

Noe vakrere er det vanskelig å komme på.

Ingenting gjør vondt, det bare "strøymer på ein så ein knapt kan andas".

Men helt ærlig: Jeg skulle ønske jeg kunne vært der helt uten snev av dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet for min sviktende helse svekker verdigheten min.

Uførepensjonisttilværelse hører med i mylderet av norske selvbilder. Uførepensjon betyr i utgangspunktet verdighet for mottakeren, og den er velferdstatens gullmedalje

.En rettighet som andre har kjempet for i mange år, og som jeg og andre kronikere er heldige å kunne motta. Det hadde vært fint å kunne kommet unna dårlig samvittighet, men det er vanskelig.

Jeg gruer meg allerede til neste valgkamp.

Legene mine har flere ganger spurt meg om hva jeg gjør når jeg er utslitt og trøtt.

"Sover" svarer jeg da.

Et svar som alltid blir mottat positivt.

Hjelperne mine gir meg verdigheten jeg så sårt trenger,

samtidig som de letter på min kronsik dårlige samvittighet.

Å være innvilget uførepensjon fra NAV betyr tid til å kjempe imot kroniske sykdommer, helst med verdigheten i behold.  Samtidig betyr det dårlig samvittighet påført utenfra.

Et liv med rett rygg er en gave for den kronisk syke.

Forutsetningen finnes i et samfunn som evner likeverdighet som grunnleggende verdi og rettighet.

Tur retur Bossbu - Gjuvasslega ga stillhet og rom for å grunne rundt det som er viktig i mitt livet enten det leves sånn eller slik. 

Verdighet styrker, mens dårlig samvittighet svekker.

Som enkeltmenneske handler det om å gjøre så godt en kan for fellesskapet.

Bruke livsdagen, og gjøre sitt beste. 

Kan man egentlig gjøre mer?

De ting den enkelte ikke kan kontrollere skal man vel ikke ha dårlig samvittighet for?

Enten den påføres innen- eller utenfra.

Eller er det slik at man skal føle seg som en byrde for samfunnet uansett?

Uten politisk vilje til velferdsordninger for alle hadde jeg ikke kunne gått fra hytte til hytte med verdigheten i behold. Jeg kunne ikke møtt de menneskene jeg møtte med rett rygg.

 Hadde jeg ikke selv sittet på skolebenken i flere tiår, og etterpå arbeidet i mange år hadde jeg ikke hatt de trygderettighetene.

Jeg kunne i det hele tatt ikke kjempet som best jeg kan for den livskvaliteten jeg har.

 Alt er politikk sa man på seksti- og syttitallet.

For meg kjennes det ikke mindre sant drøye tre tiår seinere.

Til slutt og enda en gang:

Min takknemlighet over at jeg er så frisk til å være så sjuk har jeg problemer med å finne beskrivende ord for. Verdigheten min er til stede hver eneste morgen når jeg tenker "så godt jeg har det".

Den er heldig som er uførepensjonist og ikke alltid har vondt over alt,

at helseproblemene som finnes ikke bare handler om smertehelvete på jord. 

 Oppvåkningen til augustsommerdagen kom seint, men den kom.

Siden har jeg sittet i skyggen og skrevet mitt bidrag til norske selvbilder.

Akkurat det har gjort dagen min til en av dem uten nevneverdig dårlig samvittighet.

Synnøve Sætrum

  

   

TYPISK NORSK...

Ved Bossbu i Setesdal. Morgenstemning. Foto: Synnøve Sætrum

Det skrives om norske selvbilder noen steder på internettet.

 Man diskuterer hva det vil si å være norsk, hvilke verdier som faktisk hegnes om mens 'vi alle'  løfter rosene mot himmelen

Det er norsk å hyle "seier'n er vår" mens man sitter på sin brede bak klistra foran skjermen og glor på mer enn ett og annet mesterskap. Et norsk selvbilde som innebærer at Kari og Ola griper nærmest bevisstløst etter potetgull og brusflaske.
Er det helgekveld får man til og med ei øl eller fem.
Brennevinet vil jeg ikke skrive om for dette her skal ikke handle om ruspolitikk eller manglende sådan. Ei heller junkfood, selv om det i nevnte 'setting' ofte telefoneres etter Peppe's pizza.
 For det er ikke snakk om å gå glipp av et eneste minutt sportssending.
Bekymringer for pærefasong finnes ikke, og alskens svindyre kampanjer for aktiv livsstil og bedring av den jevne folkehelsa synes meningsløse sett(lett skeivt) utenfra.
Når et eller flere gullhåp innfrir under NM, EM, VM eller OL ,i et eller annet, er sofasliterne mange.
Skuffer medaljehåpene kan trøsten være å framheve hvor mye strøm, gass, olje og fisk vi eksporterer. Norge er det lille fattige landet som er blitt styrtrikt i løpet av noen skarve tiår sammenlignet med andre nasjoner på kloden. Jo da jo da!
Det kollektive selvgode selvbildet står på ingen måte i umiddelbar fare for og bli tatt vekk eller glemt... Typisk norsk å være selvgod!

For mindre enn tretti år siden var internettet ren fiksjon.
På Kristiansand Handelsgymnasium & Handelsskole lærte jeg at den personlige datamaskinen aldri ville bli noen realitet.Vi fikk høre om noen 'guttevalper' sittende tumlende i en garasje eller hva det var, men læreren himlet med øynene og lo av dem. Fiksjon det også, og rene dagdrømmerier lærte vi. Det var alt for mange uoverkommelige tekniske problemer til at slikt skulle kunne hende.
Bare et bitte lite tiår seinere var EDB (som det da het) en del av pensum, og det med opplæring i alt annet enn Basic. Men den gang hevdet lektoren hardnakket at datamaskiner tok alt for stor plass og var alt for krevende. Jeg har lært at man skal være forsiktig med å utøve rollen som synsk.
Snaue tre tiår etter har pc-en lenge vært en del av min og alle andre's tilværelse.
Jeg sitter jo her og legger hodet på bloggen og liker mulighetene det gir.
Det er ikke det. Det er noe med at det innimellom blir for mye og massivt.
Kvelningsfornemmelser er ikke fremmedord alle dager uti massemediejungelen.
Heldigvis finnes en avknapp og  "a world outside"...

Det er  min påstand at det er (mer) typisk norsk å bry seg midt bak om fotball eller olympiske prestasjoner. Mange foretrekker i stedet vandring i den norske fjell mens man føler seg ytterst priviligert over ikke å måtte ta stilling til noe som helst.
Helt frivillig melde seg ut!
Den ultimate lykken er å slippe være på nett og langt utenfor dekning.
Bare utstyrt med kart og kompass, være trygg på den gammeldagse og velkjente måten.
Når man kommer til hytta står det riktignok en radio der, men det er ingen som slår den på.
Samtalen mellom vandrerne som møtes handler om hvordan dagen har vært,
hva man skal spise og hvor ferden går neste dag eller gang. Man studerer kart og leser årbøker.
Dessuten utveksles tips om toppturer eller andre turløyper rundtom i den norske fjellheimen.

Det er godt å være sosial på ordentlig.
Utenfor i solveggen på ei av DNT's hytter, eller omkring fellesbordet inne i dem.
Spandere en liten knert eller en bit av biffen i møtet med den kjente ukjente.
 Man har ingen problemer med kasting av komfort til fordel for utedo og enkel rengjøring.
Å bade i et iskaldt fjellvann oppleves som et forfriskende høydepunkt etter 7-8 timers vandring.
 Mens man går en tur drømmer man om en annen.
Vi bor jo nesten midt i turløypa uansett.
Det er typisk norsk å elske viddene og å være vandrer.
 Fottur fra hytte til hytte er et typisk norsk selvbilde.

Synnøve Sætrum



LITT NAVLEBESKUENDE NORSK

Lykken er å kunne sette seg utenfor i skyggen en deilig varm sommerformiddag, ja den er det.
 Sant nok er lykken også nytrukket kaffe når man kommer fra badet en mer regnfull morgen.
En morgen som denne hvor kaffen smaker og de nystekte baguettene like så.
Den sola jeg har fått sitter i de norske jordbærene jeg har nydt.
 Utenfor regner det, men landet er frodig.
Kanskje vil det regne for mye denne dagen.
Det varsles oversvømmelser på Agder.
Siden jeg ikkr sitter med tean i tanga skjer det neppe her i nabolaget.
Jeg sover trygt i senga.
Ingen sender raketter inn for å fjerne meg, ikke skrikes det skjellsord når jeg beveger meg utenfor.
Riktignok har jeg blitt kaldt både stilken og flata i min grønne ungdom...
Akk... Ertekrokene skulle sett meg nå når alderen bulker seg både pist og hist.
Formulert på annet vis; - stor takknemlighet, mikroskopiske problemer.
Føttene kjentes litt kalde og akkurat det handler om dårlig med klær.
Klær for nordisk klima og lynne har jeg nok av.
 Aldri noen sinne har jeg manglet det.
 Ja, slikt tenker jeg mens jeg trekker Ulvang's spesialsokk over dem.
Varme tær gir varmt hjerte.
Hodet bør derimot, med visse unevnelige unntak, holdes noenlunde kaldt.
Så utrolig deilig det er å få lov til å leve her og det i en verden som ellers blir værre og værre og værre.Jeg gjentar at krigene som raser er flere enn noen gang før og at hungersnøden er enorm.
Millioner på millioner lever den skjebnen hver eneste dag, og her sitter jeg.
En uførepensjonist i verdens randsone, og føler meg helt trygg.
Den eneste jeg har å frykte, egentlig, er meg selv.
Hvis noen lager krøll i min tilværelse så er det stort sett jeg som har ansvaret for det.
Akkurat i dag er stien bred og veien rett.
Som om ikke det er nok fikk jeg denne morgenen familehumor på sitt beste.
Antakelig livsforlengende start på dagen.
 Flire så tårene spretter sammen med mamma.
Jo: Det er deilig og være litt navlebeskuende norsk i Norge... ;-)

Synnøve Sætrum

   

Uten vegger

Savner denne natta.

Natt uten vegger.

Veggene faller ut.

Ute er det natt.

Jeg savner.

Synnøve Sætrum

VEI I VELLINGA...

Sukk og atter sukk!

En pakke sukkerfrie pastiller på senga til vederkvegelse og trøst for alt jeg mangler, eller synes jeg savner akkurat her og nå. Jeg tygger ergo er jeg, søtsmaken holder sursmaken unna.

Styggord så lite jeg liker denne slags øyeblikk og kvelder om du skjønner hvor jeg vil hen?

Siden skrotten ikke tåler sukkermums av noe slag, ovedoser karbohydrater eller proteiner så ble det sånn. Ok, det hører med til den lille saga at der fortærtes en anseelig bolle jordbær med fløte på toppen. Tilsatt stevia som bare er sunt og uten noen kjente bivirkninger. En urt fra subkontinentet for den som ønsker ta det inn. Sikkorirot er visst ikke heller så værst for den som er aldri så lite giktbrudden. Tilbake til de fortærte pastiller:

  Ikke tilsatt sukker, men en god dose lakserende søtningsstoffer. Det siste, tja...

Kan slikt være helsefremmende,eller i beste fall fødselsframbringende?

Kvalmende virkning har det jaffal, i tillegg til mageraketteffekten...

Går det for tregt, ta en eske sukkerfri IFA, så blir det nok vei i vellinga.

 I dinosaurtida inntok man slikt flytende fra flaske, og hadde nok med det.

Synnøve Sætrum



VENSTRESIDESTOLT ! ! !

Jeg har latt meg fortelle at jeg har et "forvrengt verdensbilde".

Det er jeg mektig stolt av.

Venstresidestolt!!!

Så det så, og med det menes som følger litt nedenfor. 
Hvilket jeg har fått så hatten passer for.
Helt i orden for meg, mine verdensanskuelser består.
Skulle ønske det ikke var slik med tanke på millioner av lidende medmennesker, bare så det er sagt ennå en gang.
Jeg er genuint opptatt av tingenes iboende faenskap.

En håndfull fattige tiggere gir oss rike en påminnelse om ståa på jorda. Verden er ikke Norge alene, selv om vi ynder tro det her i verdens beste og rikeste og fredeligste og flotteste land. 
Norge mitt Norge, hvor vi har så mye fred at vi glemmer krigenes redsler. Katastrofetrøtte 'zapper' vi over til Hellstrøm som ordner opp på etablissementer der matmangel ikke er tema. Vi er så mette at vi blir forbanna på dem som sulter, og så friske at vi lever til vi blir hundre. Minst! 
Ukrutt forgår ikke så lett, sier et gammelt munnhell.
Kanskje det ikke var ment brukt i sammenhenger som dette, men jeg gjør det likevel.

Hvordan kan det ha seg at mennesker dør av lett kurerbare sykdommer fordi de ikke har penger til medisiner, samtidig som medisinprodusentgigantene 'dumper' ubrukeligheter i fattige land for å begrense de økonomiske tapene?
Puuuhhh!!! Utmattende ikke sant?
Enda mer og særlig for dem som tar møkka i god tro.

Hvordan påvirker det helsa til den som inntar 'søppla'?

Jeg undrer meg, og kan slett ikke holde opp!

Det har heller aldri vært så mange vepna konflikter som nå.

Krig er et pågående blodig helvete for menneskene, mens våpenprodusentene lever sine glade dager.
Noen skor seg på andres elendighet, men det er jo 'greit'.

Kapitalismen rår, og lidelsene består.

 'Forvrenger' jeg verdensbildet ved å si at noen få tjener rått på det?Det er da vitterlig ståa.
Inntektene finnes der, men de kommer ikke verdens krigsherjede, sultne eller syke til gode.
Jeg undrer meg enda litt mer, jeg bare må ha den.
Undringen.

Dessuten er det fortsatt slik at mange av Norges unge
(og en del andre uten spesielt feit lommebok) bekymrer seg for om de noen gang kommer til å kunne skaffe seg en bolig.

Jeg snakker ikke om palasser.

Bare en liten, men anstendig leilighet.

Hvordan det går med sysselsettingen i framtiden bekymrer flere enn meg, så lenge markedskreftene rår.

Jakten på den maksimale profitten har enorme negative menneskelige konsekvenser.Sånn er mekanismene som styrer.

Her tas ikke menneskelige hensyn, eller deles ut ved dørene.

Vinn eller forsvinn, som før skrevet.

Kanskje er det naivt og utopisk, men ideene om noe annet enn det bestående er der. Undertegnede drømmer fortsatt om 'en jord der blomster gror', og rettferdige livsvilkår, fred og inkludering for alle verdensborgerne.

Det passer meg utmerket å gå med hodeplagget på snei.

Det gjør meg bare spesielt stolt.

Venstresidestolt!

Synnøve Sætrum