Den som konsentrerer seg om å leve i øyeblikket vet at det finnes. Evig nå. At dagen i dag er den eneste man kan være sikker på, og alt det der. Likevel sitter takknemligheten langt inne, og gleden er snudd vrangt.
Noen dager er det slitsomt å være på reise. Jævlig slitsomt.
Man lengter rett og slett hjem. Til menneskene 'sine'.
Til hverdagene i Norge. Om enn de er hengende over snøskuffa.
En kommer på at det finnes et liv der også, et en er veldig veldig glad i. Mer glad i enn Thailand eller Burma eller Hellas eller Malaysia eller noe annet. Norge langt der oppe mot kanten av verden i nord.
Det kan man også kjenne på i tropene.
Vite veldig godt hvem en er og hvor en kommer fra og hvor en skal tilbake om et ikke så veldig langt stykke tid.
Derfor skulle en jo bare nyte livet ute alle dager uten ett kny, men:
Det er for mye mygg, for mange motoriserte bråkete veier som skal krysses. Trafikklysene virker ikke for fotgjengere, og en må konsentrere seg som f... for ikke å havne under en motorisert doning.
Man blir møkka lei av å snu kart på hodet, og for ikke å snakke om kun å finne syltynn nuddelsuppe som eneste alternativ når det er to timer for seint med matinntaket. Den som hadde en skikkelig kjele fårikål, eller lapskaus! Eller vafler med jordbærsyltetøy og meierismør i stedet for det elendige skvipet. Det kaller en altså kosten til millioner av mennesker når den slitsomme dagen er der.
Når en tror en har fått grepet på retningene og 'skjønt det' peker hele greia nese til en. Oppdagelsesferden som er et eventyr i dagslys framstår ikke alltid på det viset når mørket har falt på.
Man går der man trodde man visste helt til det kommer farende en flokk med ganske så agressive løshunder som forsvarer revir.
Heller ikke andre eller tredje gangen har man trekjeppen klar.
Bare å ta beina fatt, og rote seg enda mer vekk.
Er det ikke hunder så er det en selv, eller...
Dagen som begynte bra ender mindre bra. Blir til en av dem som det bare er å får fortest mulig avsegstyrt og i glemmeboka. Selv om blomsterangen henger over byen og sola skinner. Hva som rir en?
Ikke noe annet enn tomhet og trøtthet. Det eneste som hjelper er søvn. Får man ikke sove om dagen er det bare å ta natta til hjelp.
Synnøve Sætrum
