Hallo depresjon, noe nytt?

-          Det var ikke det jeg sa.

-          Eller det jeg mente i det hele tatt, men det var likevel det som ble resultatet.

Noen ganger, må man bare trekke seg litt tilbake. Tenke over hva som hendte. Lære noe om man er heldig. Rett og slett håpe på at tiden en bruker til femte veggen gir noe på den andre siden. Man vet det er lys i tunnelen et eller annet sted, men noen ganger kan det være forferdelig langt til den andre sida.

Nei, det var ikke det jeg sa.Hvor ofte kan man ikke tenke den tanken, eller uttale de ordene uten at det gjør noen særlig forskjell? En er bare ansvarlig for det en sier, ikke hvordan andre tolker hevdes det. En sannhet med modifikasjoner, veldige modifikasjoner tenker jeg. Hvis det ikke var sånn kunne man jo løpe rundt og lire av seg den ene uhyrligheten etter den andre uten tanke på noe som helst.Ansvarsfraskrivelse er ordet som renner meg i hu. Jeg liker det kanskje ikke, men det er nå likevel det jeg tenker i denne sammenhengen.Man kan si unnskyld til tapetene faller av veggene uten at noe endres. Enkelte ord kan man ikke ta tilbake. Ordenes misgjerninger kan ikke gjøres ugjorte. 

Jeg innser at jeg er den største idioten jeg noen gang kommer til å møte, men det endrer ikke realitetene. Trampet rundt i salaten har jeg, og står til halsen i kvikksand liksom. Det er en råtten erkjennelse at man ikke er perfekt avbalansert og reflektert i en hver situasjon. Har evnen til å dra etter pusten, og tenke om ti ganger ved hver eneste diffuse og kludrete korsveg. Livet har nok av dem, så egentlig skulle en jo vært veltrent når en har passert femti. Jommen sa jeg femti, mens jeg har følelsen av å stirre 'skittungen' i kvitøyet. Det tar tid venne seg til å være passert femti, sier de som har kvista løype før meg. Tallet gjør noe med selvbildet sier de.Jeg tror dem, og venter spent!

Noen ganger makter jeg ikke si eller se jeg tar feil, eller i alle fall prøve se saken fra en annens synsvinkel. Jeg står på mitt, og dermed basta. Det handler ikke nødvendigvis om å ha rett, bare om blindsoner. Men, det man ikke ser blir ikke synlig av seg selv.Inderlig godt vet jeg at jeg tramper over, men makter ikke gjøre noe med det. Toget går og nødbremsene virker ikke. 

Andre ganger makter jeg ikke fortelle mennesker jeg er nær om hvor mye de egentlig betyr for meg. Hvor kjære de er for meg, hvor stor forskjell det er for mitt liv at de finnes i det.  Hvor tomt det ville bli om de skulle bli borte fra meg.  Jeg bare glemmer å artikulere det eksplisitt. I stedet er jeg sleivete og uvøren. Tar det for gitt at folk forstår det av seg selv, enda jeg godt vet jeg sjøl ikke klarer lese tanker og gjette meg til alt mulig. At jeg mange ganger i løpet av livet har lengtet etter ord som aldri ble sagt, eller i alle fall ikke kom meg for øre. De gode ordene.

De om kjærlighet for eksempel. Noen ganger kan femtiåringen være livredd for å uttrykke kjærligheten sin bare av den enkle grunn at hun frykter avvisning. Idiotisk egentlig om perspektivet er forgjengelighet og døden.  Misforståelsen er total når man befinner seg i det hjørnet. Setter forfengelighet og muligheten for sår stolthet foran det aller viktigste i livet. Som John Lennon sa: Det viktigste er jo at man elsker!  Ikke alt det andre. Når jeg tenker nærmere etter er jeg glad for at sånne følelser fortsatt finnes i kroppen.Likevel er det vanskelig å kommunisere dem. Mye enklere er det en teoretisk tilnærming og refleksjon til det meste. Slikt avslører jo ikke følelseslivet. Skjønt hva er det man frykter avslørt? At man er et menneske, med menneskelige trekk?

Noen ganger fortsetter dagene sånn, den tida det må ta. Lik ei uendelig rekke med overskriften: Hallo depresjon, noe nytt?

Det smerter meg mye når jeg ikke greier kommunisere følsomt og modent med dem jeg er aller mest glad i her på jorda.  Her nevnes i fleng datteren min, søsknene mine, foreldrene mine og mine nærmeste venner. Noen ganger er jeg bare et umodent, labilt og sårbart menneske. Kommunikasjonen blir deretter. Det som fra før av er vanskelig blir enda verre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den slags tilstand, men vondt gjør det. Jeg reagerer ofte med å bare tie, lukke meg og trekke meg unna. Kun for å oppleve gang etter gang at det som plager ikke blir bedre, og at all stengingen ikke gagner noen. Aller minst de andre. Den eller de jeg stenger av for tenker sitt om det, og ofte er det feil. Eller i det minste ganske så på siden...

Jommen ser jeg alt i teorien og i refleksjonene, men så var det det der med den forbaska empirien. Noen ganger er den så utrolig skummel. Den krever nemlig sitt trygge hele menneske som tør øve seg på kunsten det er å leve trofast mot seg selv, og bare ta ansvaret for sine egne følelser og tanker.  Sine egne ord og handlinger. Ansvar kan være noe nesten uoverkommelig noen ganger. Ikke sant?

Og igjen: Hallo depresjon, noe nytt?

Synnøve Sætrum