28 februar 2012

Å SLITE MED VEKTA

Kjent positur ved mitt tastatur.
Foto: Synnøve Sætrum

Da jeg var unge spurte 'de gamle tantene' meg om jeg ikke fikk mat hjemme fordi jeg var så veldig veldig tynn. Senere, i puberteten, ertet noen ufordragelige gutter meg for manglende store bryst.
Jeg vet nå at jeg måtte bli langt over tretti før jeg sluttet bry meg om de kommentarene.
 Kroppen forandret seg jo den gang da jeg fikk barn.
Brystenes utvikling etter den tid fulgte liksom med som et ekstra 'bonus'.
 Men mens jeg var veldig ung og tynn hadde jeg skikkelige komplekser,og var sånn sett lykkelig for at moten på den tida var vide gevanter sånn at jeg kunne skjule ståa. I dag er jeg som alle andre lett aldrende damer når jeg betrakter foto av meg selv på den tida. Jeg tenker så ung jeg var, så tynn jeg var, så utrolig pen jeg var. Hadde jeg bare visst det da! For det gjorde jeg ikke.
Selv om jeg fikk komplimenter for både kropp og utseende både fra menn og kvinner gjennom ungt voksent liv var jeg over hodet ikke i stand til å se det.
Den gangen var nemlig også fokus om man hadde anoreksi eller lignende på grunn av manglende fett på skrotten. Eller det het ikke det når jeg var i fjorten - femtenårsalderen.
 I hukommelsen min sitter godt begravelsen til ei venninne som hadde 'sultet seg ihjel'.
Fagtermene var ikke blitt en del av daglitalen.
Men, jeg kan huske jeg tenkte mye på hvordan det var mulig å dø av matmangel, og hvordan det var mulig i Norge uten at noen grep inn. Det var ingen krig eller hungersnød på den tiden(heller). 

Jeg forsøkte overhøre, og leve mitt liv upåvirket eller i alle fall late som utad, men jeg led.
Simpelten fordi jeg var tynnere enn gjennomsnittet.Hadde problemer med at jeg ikke klarte spise så mye, men jeg syntes mat var godt da også. Spiste jeg mye kunne jeg gjøre det 'ustraffet' fordi forbrenning og stoffskifte virket som det skulle. Likevel ser jeg i ettertid at jeg gikk og ønsket meg en annen kropp enn den jeg hadde. Skammet meg over den jeg var, men alle de konsekvensene det har for selvaktelsen eller manglende sådan. Utdypning trengs ikke.
I dag vet de aller fleste mye om det.

Så ble jeg nærmere tretti, og kroppen begynte forandre seg.
Gradvis la jeg på meg, og særlig over bryst og mage.
 Det ble etter hvert såpass at jeg ikke likte det heller. Kroppslig sett ble jeg fremmed for meg selv, samtidig som jeg var maktesløs i forhold til det som skjedde. I de tidlige trettiårene var det jo bare brystpartiet som fikk sitt. Bitte litt mage, men ikke noe å være obs på i det hele tatt. Dessuten snakket man ikke om type 2 diabetes på den tiden. Og, jeg var lykkelig for at det var slutt med gnålet om at jeg spiste for lite. Noen år 'fredet' fikk jeg. Alt er ikke helt svart hvitt.

I dag tror jeg det var overgangen til å bli diabetiker som var der, men hvem kan komme på at en kanskje er i ferd med å uvikle 'gammelmannsdiabetes' når en har sett ut som et skjelett med hud på det meste av voksne livet.Det er tross alt den tynne utgaven av meg som er identiteten min.
Dannelsen av den skjer jo som kjent i de unge årene.

Så går livet, for min del mye stillesittende over bøker i studietiden. Senere ble det rettearbeid, forberedelsesarbeid og jamt over mindre aktivt med gåing enn da jeg hadde småbarn jeg fulgte og gikk med både hit og dit. Det gjør underverker for helsa med et barn å ta vare på.
Ingenting er vel så helsebringende som akkurat det.

Når jeg kikker på det i ettertid trer det tydelig fram at singelstatusen, som jeg fikk ganske tidlig, hadde betydning for at livet ble mer passivt. I endel år var jeg helt utkjørt etter arbeid,
 og jeg fant det vanskelig med 'selvgåinga' etter jobb og i helgene.
Da barneperioden var over og jeg ble boende alene var det vanskelig å ta seg ut i skog og mark eller annet. Jeg følte meg veldig veldig singel. Var ikke lykkelig over statusen.
 Men, man snakker jo ikke særlig om det. Ikke i et samfunn hvor det meste er fokusert på å lykkes.
Gjøre karriere og suksess. Utdanne seg høyere, i det hele tatt gjøre de riktige valgene for å få et godt og interessant liv.Jeg hang på den karusellen jeg også. Over åtte år på høgskoler og universitetes lesesaler ble det. For all del interessante år som jeg ikke  på noe vis ville vært foruten.
Jeg kan enda huske fryden over å fordype meg i interessene mine.
Jeg var lykkelig over det, og jeg elsket miljøet og menneskene som kom meg nære gjennom den tiden. Mange av dem har jeg fortsatt rimelig nær kontakt med. Jeg ville uten tvil vært et fattigere menneske uten studiedagene mine. Ikke en dag for mye brukte jeg til det.Ingenting er helt svart hvitt. Ikke sant?

Men: Det ble for mange usunne vaner, for mange lettvinte løsninger.
Da jeg startet yrkeskarrieren gikk det ikke som smurt. Arbeidsmarkedet i Kristiansand var vanskelig min høyere utdanning til tross. Mange år med usikre vikariater hvor man ikke visste fra vår til høst om statusen ville bli arbeidssøkende eller ikke. Samtidig skar både kommune- og fylkeskommune på vikarmidlene. Midt oppi det var nyutdannede meg, som forsøkte holde hodet over vann. Eller vettet i behold. Kjært barn har mange navn, men det var bare uforutsigbarhet i forkledning alt sammen.
Ikke hadde jeg de riktige bekjentskapene heller, og dessuten tror jeg jeg mangler gener til å albue meg fram. Har ofte studert mennesker som kan det der, og konstatert jeg ikke får det til. Ikke under noen omstendighet. Om jeg har talens bruk så det holder betyr det likevel ikke at man behersker alt.
 Etter noen år ble jeg stresset, veldig stresset og veldig utrygg.
I ettertid kan jeg huske jeg tenkte:
Jeg savner noen å lene meg og ensomheten min mot!
Så forsøkte man kompensere med litt sosialt liv i helgene og slappe av sammen med venner.
For jeg både hadde og har det.
Likevel vet jeg at jeg følte meg ensom.
Syntes ofte det var trist å komme hjem til tom leilighet, våkne alene om morgenen.
Det enkleste var å ta en tur på puben i helgene,
for der var det alltid noen kjente både fra det ene eller andre miljøet.
Når det ble seint om kvelden sov jeg lenge utover formiddagen.
 På sikt var det ikke sunt for kroppen min.
Ikke det mentale landskapet heller. 
Kroppen er en del av hodet.

Det ble for mange timer på pub hvor man slengte innpå junkfood på veien hjem nattestid.
Helt hul av matmangel. Veldig av - og påforbrenning. Jævlig usuntl, men vanvittig godt.
 Kroppen instiller seg på hungersnød og begynner lagre fettreservene. Sånn sett er historien min helt etter boka.Vanlige morgener hadde jeg store problemer med frokosten.
I ettertid vet jeg at det er en del av depresjonsbildet uten at jeg var i stand til noen selvdiagnostisering da.Ei heller satt jeg i det jeg gjorde for moro skyld, og ønsket meg kroniske sykdommer som skulle sette meg ut på mange vis.Det er ikke likhetstegn mellom livet jeg beskriver og medisinske diagnoser. Over åtti prosent av befolkninga lever det livet de ønsker uten å bli rammet av noe som helst. Andre er kjernesunne og dør av kreft tidlig i tyveårene, en god del enda tidligere.
 Det handler mye om 'det genetiske lotteriet'. Husk det!

Først møtte jeg veggen på alle vis.
Siden fikk jeg høyt blodtrykk og andre stressrelaterte fysiske skavanker.
Vekta begynte øke radikalt, uten at jeg forstod det for den delen var ukentlige lange turer ute blitt en integrert del av tilværelsen. Det var for så vidt alle slags scanninger av hele kroppen også blitt.
Jeg hadde diffuse symptomer og på noen av vandreturene følte jeg meg som en nittiåring.
Helsa ble ikke bedre av turene ute i naturen rundtomkring Kristiansand, heller tvert imot.
Til slutt slo det meg at det var noe med maten som ikke stemte.
Jeg måtte ofte legge meg og sove i timevis etter måltider, og da særlig middagen.
Legen min 'våkna' da jeg sa det var noe med maten som ikke stemte. 
Noen få dager etter fikk jeg identitetskifte og ble 'gammelmannsdiabetiker'/livsstilsdiabetiker' i en alder av 43. Gjett en gang om jeg har fått fokus på vekt enda en gang i livet?
Det er jo nesten ikke med måte heller.Til å begynne med var det relativt enkelt med vektreduksjonen.
Samtidig med at jeg fikk blodsukkeret under kontroll forsvant noen kilo 'gratis'...
Det opplevdes som indre mentalt amnesti for ei stund. Hadde vært flink og fått dreisen på kroppen jeg for lengst hadde mistet kontollen over. Hvem kan egentlig kontrollere kroppen sin? Frisk eller syk?

Hvem ville ikke sluppet om de kunne velge? 
 Foto: Synnøve Sætrum

Til å begynne med sloss jeg som et dyr for å slippe medisiner.
Det gikk ei stund, men type to diabetes er en sykdom som er sammensatt og som utvikler seg om enn man gjør alt man kan. Så jeg måtte 'bite i gresset' og gå i gang med tabletter for å gjøre arbeidet mot sykdommen enklere for kroppen. Parallellt med hele min sykdomshistorie har massemediene vært spekket med at dette er en selvpåført sykdom som man kun har seg selv og takke. Lite om alle genene som disponerer og som faktisk også må til. Ingenting om hele slekter og familier som rammes av sykdommen i ledd etter ledd.Den framstilles til tider som om dersom man trener litt hver dag, og slutter spise så blir man frisk nærmest på automatikken. Lite sies om all genetikken som er involvert her, eller at man kan spise salatblader og løpe halvmaraton hver eneste dag og likevel bli ved sin lest resten av livet.Ei heller fokuseres det på bivirkninger medisiener av alle slag gir,
og det er mange av dem for diabetikeren. Kunne nevnt i fleng, men ser ikke helt poenget.
Da jeg skulle ut på 'mulig halvårstur' høsten som gikk rommet kofferten nesten halvparten medisiner.
Jeg fotograferte dem ikke, men jeg bærer 'tungt' med attester på at de er livsnødvendige og til eget bruk. Jeg tar mine relativt små doser hver eneste dag, og stoler på legen som sier det er 'signifikante funn' for forlenget levealder og redusert risiko for alvorlige senkomplikasjoner for den som medisineres sammenlignet med den som ikke gjør det.
Jeg sender også et takk og pris til foreleseren i vitenskapelig metode på høgskolen,
slik at jeg begriper hva han egentlig sier. For jeg gjør nemlig det.I alle fall i store trekk. Så da så.
Så takker jeg hver dag for å være så frisk til og være så sjuk.
Jeg vil jo leve lenge, og gjerne med både lemmer og hjerte i behold...

Tilbake til vekta.
Etter at jeg fikk diabetes har den vært gjennomgangsmelodien i livet mitt.
Mer enn sykdommen som sådan nesten. Blodsukkerkontroll ja, men kampen mot vekta overskygger.
Jeg forsøker å sammenligne meg med meg selv, og se mine egne små framskritt som store.
Men, enkelt er det ikke med de presseoppslagene som stadig finnes, og med vanlige folks generelt lave kunnskapsnivå om hva denne sykdommen egentlig er. Medisinbruk har for eksempel bivirkningen overvekt, samtidig som de forsøker minske den. Mosjonerer man ikke daglig sammen med tablettene og endringene i kosten blir man bare tjukkere. Drikker man Cola Zero eller annet 'sunt' diabetikeralternativ blir man tjukkere. For ikke snakke om alle de kjemisk framstilte søtningsstoffene.
Flere av dem som fortsatt er på markedet i Norge er forbudt andre steder i verden. De gir også fedme rundt buken. Den farlig fedmen. Undertegnede skal ikke nekte for at hun ikke til tider lider mentalt under alt dette. Føler seg litt som en fange i sin egen helsetilstand. Jeg skammer meg over meg selv og sykdommene mine, og at jeg ikke er i stand til trylling. At dørstokkmila til tider er uoverkommelig i vinterens Norge. Mørket påvirker mitt mentale lystsenter og det blir lettere liggende i horisontalen ventende på bedre tider. Selvsagt ville det hjulpet litt om jeg ikke innhalerte poser med Sørlandchips, men man får jo en trang til trøst når det ellers ikke er noe stas. Selv om det ikke er bra for vekta.
Jeg greier være 'nazi' mot meg selv kun periodevis for så å revne innimellom.Naturlig det. Menneskelig er det også.

Så blir jeg for sliten, og snur på flisa igjen. Denne vinteren har ei reise til sola vært metoden.Selskap har jeg også hatt. Vært så heldig at jeg har ei god venninne som også hadde muligheten.Hele vegen.Unngått vinterdepresjonene og vinterstillstanden. Det har virket.Kroppen min ligner bitte litt mer på meg... Den er ikke blitt tynn som en sylfide og stram i alle retninger.
 Likevel kjenner jeg musklene i beina, og ser noe av magemusklene i speilet.
Det er slett ikke værst. Storveis er det slett og rett.Ingen grøss eller lyst til å tre meg inn i en passe stor sekk.Jeg har som nå kjent den tynne jenta i hodet, men ser tjukka i speilet. Hun har vært gjennomgangsmelodien de siste årene. Så ettertrykkelig at jeg noen ganger har tenkt på fettsuging og annen moro. Har til og med spurt legen om hvorfor ikke det er behandlingsmetode for diabetikere siden magefettet er så skadelig og samtidig det vanligste problemet for den som rammes?
Da fikk jeg vite en del om hvor utrolig farlig den slags 'ekstremsport' er.

En ting var det nå om jeg hadde visst at det var bare noe jeg så og fordømte sjøl, men man skammer seg i forhold til det andre ser også. Rømmer inn i sekkene mine igjen og forsøker ikke bli sett.
 I stedet for å være glad for at man lever dagen i dag, og godta seg selv som den man er.
Det er det der med å gi seg selv fred og kreditt i stedet for å smelle med pisken.
Siden bildet som skapes av sykdommen er såvidt entydig er det nesten ikke til å unngå.
Jeg tenker det er på tide og ta bladet fra munnen og innrømme at man som type 2 diabetiker til tider gråter sine ramsalte tårer bak lukkede gardiner over at man ikke ønsker være den man er som man er.Jeg kjenner ikke kroppen min igjen når jeg er på det værste. Akkurat i disse dager er jeg ikke der.
Mye av fettet kroppen min hadde med seg til Thailand er borte. Jeg synes det er hyggelig å kjenne meg selv litt bedre igjen, selv om jeg kan se jeg er femti og har levd ei stund er ikke 'feita' den første tanken som streifer.Etter å ha kunnet være ute og gå hver eneste dag i nesten fem måneder er resultatene synlige, og så håper jeg våren og sommeren hjemme fortsatt skal nære bålet. Jeg liker meg selv bedre når jeg ikke er 'pakket inn' i ei fettpølse fra halsen til hoftene. Ønskene om å være en annen enn den man er holder seg i bakgrunnen.Det er dessuten enklere å være  mosjonist i sommerhalvårets Norge.
 I alle fall for den type kronisk syke mennesker jeg tilhører.

Til slutt:
Motivet mitt for disse ordene er ikke at man skal bli syntes synd på, og 'stakkars deg' og sånn.
Det jeg forsøker si er at man kanskje skal tenke seg litt om før man dømmer den overvektige.
Kanskje man skal tenke litt på genetikk og stoffskiftesykdommer som sådan, og ikke minst tenke på at denslags sykdommer krever evig innsats for å holde tilstandene i sjakk.Overvekt er et slit, og det oppleves til tider som stor skam. Jeg har prøvd den radmagres liv også, og kan sammenligne. Det er værre å være tjukk. Mye mye mye værre.I vår kultur er det vel heller ingen tvil om at syndpunktet er det. Man foretar fettsuging ikke tilførsel på plastikk-klinikkene. Jeg skal uten å blunke sette mange penger på at det aldri komme til å bli butikk med oppfeitingsklinikker for den jevne hopen medmennesker. Den som skal være sin 'egen beste hjelper' blir oppmuntret av den positive holdningen til seg selv, all negativiteten bare graver og graver og graver vekk et noe ellers ustødig fundament.
En kan øve seg endel på å ikke bry seg med hva massemedier og medmennesker mener om fett,
men det finnes grenser. Litt hyggelig og oppmuntrende hjelp mens man kjemper med kiloene hadde ikke vært dumt. Som før sagt, det negative er det orden på så det holder...
 Ingen lever i vakum!

Synnøve Sætrum