02 mars 2012

Så utrolig heldig jeg er (morgentanker i Ao Nang)...

Før seks var sodaen og dataen på plass ved min side i går morrest. Det er mye glede i godt selskap på morgensida. Hva gjorde jeg egentlig uten min bærbare eller stasjonære for den sakens skyld? 
Gårsdagen var lang dag jeg nå ser tilbake på den. Jeg fikk mange kilometer spasertur i beina sammenmed lange bad og gode måltider. Det gode liv hen hel torsdag til!

 God morgen fredag, tenker jeg nå dagen etter! Klokka er faktisk nesten halv ti. Jeg har sovet over ni timer. Rekord rekord! Deilig uthvilt, og drikkene mine smaker nydelig nå også. Nyter øyeblikket, og kjenner det er sant det er det eneste jeg har. Ikke har jeg vondt noen steder, smertehelvete er jegheldigvis spart for så langt. Tankene mine flyter lett og den mest framtredende er:
Så utrolig heldig jeg er!

Morgenstille hos meg. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har sett morgenrøden bli til lys østen. For meg er det ikke lenger 'bare' noe jeg har lest om.
 Jeg har våknet til haner som galer, til bønnene og smellene fra templene. Bare fuglesang og stillhet noen få steder. Men mest til sirriser, gresshopper og ubegripelig intense jungelmelodier. Froskekvekking blandet med lyder fra levende vesener jeg ikke kjenner, men hører.
Da jeg lå i skyggen på den lille stranda i går formiddag var luften tett av tropelyden. Som den alltid er. Poenget er at nå kjenner jeg betydningen av ordet, Jeg vet hva det innebærer når noe snakker eller skriver om tropelyd. For den har krøpet inn under huden på meg, blitt en del av hverdagstilværelsen her. En melodi jeg alltid vil kunne erindre for mitt indre øre. Jo, jeg føler meg rik som har fått oppleve også lyden av 'smilets land'. Akkurat her på Swiss Chalet er gekkoene tilbake i gangen og i taket. Jeg så på dem noe skeptisk for noen måneder siden. Nå er også de en del av min verden. Tror nesten jeg ville savnet dem om de var borte. Jeg har sett slanger og hoppet litt til, jeg har sett utallige små orm svømme i vannet.Heldigvis har det vært lite maneter. Bare noen ytterst få på hele turen. Jeg leste så øyet ble stort og vått om livsfarlige sådan før jeg dro. Heldigvis er det ikke blitt noe problem.
Ikke har jet sett noen hai eller rokke heller, men kanskje tiden er kommet ved møte med neste korallrev. Svømmingen med delfiner får jeg ha tilgode til en annen ferie ser det ut til,
uten at det på noe vis har senket kvaliteten på denne.

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

 Ei håndfull uker er enda tilbake, og denne stunda kjennes det helt riktig ut.
Jeg skal nyte hver eneste dag. Selv om jeg ærlig må si jeg synes det er vel varmt er livet sånn skrudd sammen her at jeg ikke er tvunget til å sitte i solsteika. Jeg liker å kunne oppføre meg som en thai og holde meg i skyggen mellom bad og måltider. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke høres ut som om man har hatt varme og tropisk skjønnhet alle vintre og tar det for gitt. En fantastisk helsebringende engangsopplevelse er det det er. Takknemligheten for at jeg fikk muligheten kjennes stor og varm. Snart er det tid for å bese noen tropefisk og krystallklart vann. Om et par tre dager har ryggen fått nok ny brunfarge til denslags aktivitet. Gleder meg allerede. Jo, jeg kan savne en solstol utplassert her ved strendene i Ao Nang. Særlig når jeg graver ut sand fra både pist og hist. Så selvopptatt kan det tenkes siden jeg nå ikke er helgenmateriale. Så ler jeg godt av meg selv og takker for dusjen som har nok vann også her hvor den ressursen er et knapt gode man har respekt for. Her er regnskog og mangrove, og menneskene er like skjønne som sine omgivelser. Alt er på et vis intakt selv om her er mye mennesker. Noen har vært så vettuge at de har forbydd solsenger på strendene vil jeg tro. Såpass kremmere er ellers dette folket at de neppe bare har latt muligheten for inntekter være sånn kollektivt helt av seg selv. Nei, det er på tide med løsriving fra knotteplata her. Jeg skal ikke være her når det blir sommer det er like sikkert som at fuglene tar til vett og trekker nordover i Europa for tiden. Undertegnede skal trekke til Nord-Europa og gleder seg til det. Våren hjemme er den absolutt nydeligste tida jeg kan tenke meg. Ingen steder, ingen tider som det. Så jeg gleder meg veldig. Det forringer ikke kvaliteten på oppholdet her det heller. Snarere tvert i mot. Min opplevelse av dagen i dag er med på å skape forventninger til morgendagen. Selv om det er her og nå som gjelder, og jeg hele tiden øver meg på å være i øyeblikket.

 En liten digresjon kanskje: Det er alltid litt forventning knyttet til dagens første åpning av elektronikken min. Denne morgenen fikk jeg rykende fersk epost fra nord. Jeg satt her i tropene og leve meg inn i snøforholdene på Brokke denne helga.Tenke på at jeg slett ikke hadde hatt det minste i mot en skitur eller to.Kanskje det betyr jeg har fått den varmen jeg trenger for ei stund nå? Jeg har hatt en drøm om opplevelsen av 'å bli lei' evig solskinn og varme. Mulig den er i ferd med å bli realisert. Skjønt lei er vel ikke riktig ordvalg. Det handler vel mer om å mettes.

Heldiggrisen får som kjent levd sine drømmer, og det er en gave med unevnelig verdi.
Samtidig er det flott å evne to tanker i hodet på en gang.  Det høres veldig fint ut at det smelter og våres i dalen der hjemme. Jeg trenger ikke praktisere budhisme så mye over snøskuffa i år. Et sted går grensen og så lei er jeg altså ikke. En tur på treplankene med sola mot panna derimot. Kaffe og osteskive i ei snøskråning er ikke noe å lage negative tumulter over. Så jeg forbereder mitt mentale landskap på muligheten, siden jeg nå en gang har min postadresse i de polare strøk. Når en er så langt borte over så lang tid blir alt det en har av identitet tydeligere, og alt en er glad i ved livet hjemme trer klarere fram. Klar kjørlig luft sånn apropos ordet klar. Så renner det inn igjen at været kan man ikke kontrollere enten det er nordisk eller tropisk. Det eneste som er sikkert for min del er at vinteren blir veldig veldig veldig kort dette året.

Jeg er uansett veldig glad for å for å ha kunnet bære med meg det store cyberspace i denne maskinen.  Man kan 'samtale' med sine kjære nesten i det uendelige rom ved hjelp av teknologien. Kombinasjoner av nuller og ett-tall sendes ut i 'det store intet' skaper kontakt i brøkdelen av sekundet. Avstandene utryddet! For jorda er diger, og jeg er virkelig veldig veldig langt borte hjemmefra.
Mange mange mange ganger har jeg sagt til meg selv at jeg befinner meg på den andre siden. Selv om det er sannheten er det vanskelig å begripe. Jeg vet jeg har reist lenge med fly. Tretten timer i godt over 800 kilometer i timen er langt det. Et regnestykke jeg slett ikke tar på strak arm. Det er enklere å forholde seg til de praktiske konsekvensne. Som sommervarmen hele året, og tidsforskjellene. Snart skal jeg tilbake til fortida seks timer. Hente inn igjen i livet det stykket tid som er ble borte ved ferdens start. Fint å tenke på her jeg smører meg for tropesol og bad enda en fredag!

Synnøve Sætrum


Morgen på verandaen i Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum