06 mars 2012

Livet tirsdag 6.mars 2012...

Mellom regnbygene i Ao Nang denne tirsdagen. Foto: Synnøve Sætrum

Egentlig jobber man med en tekst om grenseløs ensomhet.
For noen ganger er den det.
I forbindelse med denne tekstsnutten står den på sitt og vil vente til seinere.
Like greit. Denslags skal man ta på ramme alvor.
Tross alt tilhører den jo et av de få tabu som er igjen i vår kultur.
Bloggeren får det ikke alltid som hun bestiller.
 Denne dagen har ikke følelsen vist seg over hodet.
Ikke eksistensielt og ei heller personlig.
Slett og rett har det vært som om jeg ikke vet en døyt om dem tilstanden, selv om det slett ikke er tilfelle. Jeg vet faktisk ganske mye om å være eller føle seg grenseløst ensom.
Men, man må finne de riktige ordene.
Dødsalvoret's uttrykk trenger sin modningstid.

I morrest var alt bare supert fra jeg satte foten ut av senga.
Jeg hadde til og med hørt ulvene( dvs. de halvville hundene) ule sånn litt før fem.
De var borte før jeg entret verandaen.
Har lyst til å få fotografert dem der de strekker hals og gir sine krystallklare beskjeder mot nattehimmelen. Helt spesiell tropetildragelse det der.
Jeg maktet heldigvis snu meg rundt og starte tirsdagen først sånn halv åtte.

Jeg elsker lange uthvilte somlende morgentimer.
Heime tenner jeg stearinlysene. Sommer som vinter.
I Thailand har jeg forsøkt meg på innkjøp av et par pakker, men det gir ikke samme effekt.
Så det er blitt med et par forsøk, og tanken.
Det går mot å ha levd min første vinter (som er sommer) uten storkonsumet av telys + + +.
Elendig med tedrikking og.
Her i tropene setter jeg på NRK nattradioen på til morgenkos.
Sitter med kaffekoppene til jeg nesten får skjelven av dem.
Spiser frokost.
 Leser litt nyheter og sosiale nettsider.
Sakte planlegging av dagen.
Jo, livet er godt våken og i rolig tempo.

Somlemorgen i Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Litt underlig å tenke på i aldersperspektiv.
Jentungen er jo blitt femti, ikke at det er noen alder annet enn på utsiden.
Inni er det meste fortsatt til forveksling likt henne jeg har kjent siden barneskoene.
Erfaringstyngden finnes selvsagt, den kommer man ikke forbi.
Likevel er det noe ved kjernen jeg innbiller meg dannes ganske så tidlig, noe som blir hengende ved.

Noen vaner derimot endrer seg i takt med naturen.
 Da jeg var yngre likte jeg meg ranglende oppe i nattetimene, og syntes stort sett morgenen var et stress. Mye er heseblesende den tiden man organiserer familie, og henger i stroppen for å komme på jobb. Gjøremålene har en nesten kvelende kvantitet. Man gråter i sitt indre over manglende kvalitetstid med de menneskene man elsker høyest på jorda. Dager og timer renner lik sand mellom fingrene, og plutselig våkner man femten år etter og undrer seg over hva som skjedde.

Utrolig men virkeligheten er snudd opp ned.
Her kryper man under fellen lenge før ellve, og våkner omtrent med fuglene.
Før måtte jeg få ro om kvelden til tanker og de store avgjørelser.
Nå passer det meg alt annet enn bra med denslags i dagens siste timer.
Skal saker og ting bli riktig må man være våken.
Da jeg var enda et stykke tid yngre enn det allerede nevnte så det ut som en tornado hadde vært i gang på rommet mitt, og andre steder jeg bare slapp fra meg ting.
Hva som skjedde på veien vet jeg ikke,
 men der jeg bor står det meste der det skal.
Detaljene har sin plass.
 Jeg kan ikke fordra samboerskap med kaniner av noe slag.
 'Er det alltid så ryddig her?' , spurte søsteren min.
 'Ja', sier jeg som sant er.
'Det skulle man ikke trodd', sier hun...

Det ble ingen 'store ting' i dag.
Om jeg overser at det faktisk er stort i seg selv med sinnsro og sommel.
Slentret ut sånn litt før halv tolv i stille 29 og nitti prosent luftfuktighet.
Søkkvåt av svette på et par hundre meter veldig rolig gange.
Fikk satt meg under et tre, nydt nok ei soda og bestemte meg for å bli litt mer stelt med.
Fjæra sjø, og da er stranda grumsete her. Ikke et avkjølingsalternativ mao.
Bedre å trekke inn i hudpleie og annen pleie...
Siden det er nå akkurat det jeg liker best ved Thailand.
Intet mindre enn mitt livs beste ansiktsmassasje ble meg til del denne dagen.
Ordnet føttene har jeg også..
Finfine greier.
Da blir da maks følelse til neste fotmassasje.
Kan egentlig bare begynne å glede meg.


Ensomheten har ikke krøpet på meg, så den teksten får vente.
Så dette ble en tekst av heller middelmådig kvalitet.
Ingen dypsindigheter eller kritikk av det store maktspillet i verden.
Jeg er ikke i det hjørnet eller humøret.
Det betyr ikke at jeg ikke legger merke til det finnes et land som heter Syria.
 Eller at jeg fikk vondt i magen av ABC-nyhetssiden i går.
Bare voldtekter og drap og drap og voldtekter av store og små.
Det er for jævlig rett og slett.
Den der 'smørkrisa' som Norge gjennomlevde her for litt siden tar liksom luven fra meg.
Hvordan verdens millioner på millioner av sultende mennesker må se på det der kan man bare gjette seg til. Det virker pent sagt noe aparte, hele stuntet.
Eller er det ramme alvor?

Nei, jeg får visst komme meg vekk fra tastaturet.
Ta meg ut sammen med menneskene og dypdykke ned i det som heter samvær.
Ensomheten får vente litt til.

I ettermiddag føler jeg meg i balanse med det meste.
Dessuten er det sikkert bare 25 grader og regn.
Kvelden lister seg allerede på tå...
Det mørkner og jeg benytter anledningen til å komme meg ut.
Innsektenes musikk blir garantert et av høydepunktene denne aftenen.
De spiller nemlig flotte melodier som kun hører tropekveldene til etter øs pøs.

Synnøve Sætrum