VAREOPPTELLINGER...

Tsunamiminnesmerket i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Her forsøker jeg virkelig å leve med varmen, ikke gjøre resten av oppholdet så tungt for meg selv.

Det er det heller ikke for så mye jeg blir sittende på rommet får jeg god tid til å tenke og oppsummere mitt livs feriereise. Vareopptellinger er fine greier. Jeg har mye til summering. Av og til får jeg myrdet en minikakerlakk som kommer krypende ut av maskinen. Så her er flere gode ting på gang.

Gjett om denne maskinen øyeblikkelig skal leveres til rens?
Helt klart. Men, det er da og ikke nå.
Her surrer tankene fra det ene til det andre.
Varme, tropetordenvær, gekkoer, slanger, høner og haner i fri dressur, skorpioner, slanger, mygg, myggstikk, myggspray. Stekt ris jeg ikke kan få ned en eneste bit til av. Det samme går for nudlene. Grove tjukke pannekaker spekket med gulrot, kanel og cashewnøtter toppet med hjemmelaget fantastisk yoghurt derimot... De har det bare i Chiang Mai.
Praktiserende munker, templer i alle stilarter.
Veggmalerier. Lydene av det myke kompliserte språket menneskene snakker her. Smilene. Vennligheten. Hjelpsomheten. Lokale busser. Lurendreiende reiseagenter. Gateselgere. Markeder. Matmarkeder. Krydder. Smaker. Storslagen natur. Jungel. Mangrove. Krystallklart hav. Ukjente fisk. Farlige maneter. Hvite svømmende småormer. Guaner. Kameloner. Andre 'smådrager' jeg ikke kjenner navnet på. Ufattelig atletiske unge kjekke loangboat- eller speedboatførere. Thailandske menn i klynger rundt whiskey-flaska på fridagene. Muslimske kvinners vakre hodeplagg. Praktiserende budhistmunker med almissebollene. Aftensang fra templene. Smell fra samme stedene. Stjernehimmel. Bølgenes slag mot strendene. De hvite melisstrendene. Gjestehus. Kafeer. Elefanter, for ikke å glemme de helt utrolig fantastiske elefantene. For noen dyr! Fanden eller hva det måtte være ta dem som både skyter slakter dem på grunn av elfenbeinet. Skulle vært...grrrrrr. Kjenner jeg blir hvitglødende forbanna gitt..! Like så med kjøperne. Fy seg og måtte de... ja og det så det svir..

Dette er meg i møtet med elefanten. Foto: Synnøve Sætrum

 Pannekakevogner. Gamle mennesker. Unge mennesker. Skitne og rene mennesker. Noen få fattige, men veldig veldig mange rike. I det hele tatt, minnene mine er ufattelig mange.
Stemninger jeg har kjent. Musikk jeg har hørt. Det surrer og surrer.
Jeg fordøyer og koser meg, mens jeg teller ned.
 Om ni dager er jeg hjemme igjen.
Helt sikker på at jeg skal takle det som måtte være igjen av vinter og blest med stoisk ro.

En av Phuket's buddhaer. Foto: Synnøve Sætrum

Har tenkt endel på hvor forvirret og hudløs jeg følte meg da vi kom ned her første gangen for eksempel. Jet-leg hjalp nok godt på, men alt kan neppe skyldes det alene. For eksempel syntes jeg det var nesten uoverkommelig å få krysset hovedvegene her. Følte det som jeg stod i fare for å sette livet til hver eneste gang. Venstrekjøring er overveldende til å begynne med, og trafikkbildet her var nok litt villere i november. Flere thaier på vegene rett og slett. Nå er de aller fleste på jobb hele tiden, og alt synes enklere. Jeg har ikke hjertet i halsen på samme viset, og det er deilig. Dessuten syntes jeg at avstandene jeg gikk var uhorvelig lange, og at stedet var stort og uoversiktelig. Perspektivet er helt forandret. Gatene her er stort sett turistsirkus av det typiske slaget. Å finne fram til de lokale marked og det ekte Thailand ble et must ganske så fort. Om enn jeg føler meg ganske så blasert og borskjemt når jeg går der og synes det er litt stusselig. Det er jo flott for dem som hører til her.
Bare det at etter Chiang Mai og Hua Hin er jeg forandret.
Det skal mer til for å overraske meg.

Sånn er det med erfaringer.

Solnedgang  ved Koh Lanta. Foto: Synnøve Sætrum

Kontrastenes Koh Lanta sitter som et intermesso i sinnet. Skitten og støvet og forfallet godt mikset med minnet om fargesprakende fisk i tusentall. Det klareste vannet jeg har sett noe sted. Ko Rhok med sine guaner og andre eksotiske tildragelser. For ei strand, for en opplevelse.
Snorkling fikk helt ny betydning for meg, og ordet sydhavsparadis også. Det topper noe så til de grader. Men, jeg fikk også et innblikk i dårlige veger med søppel slengt uhemmet omkring. Blue Andaman Resort var skrekkboligen over alle. Kontrasten ble oppholdet på Moonwalk uka etter. Nærmest paradiset det. Jo, der var det første møtet med kontrastenes Thailand viste seg.

Fra opptog i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Hua Hin ja.
Jeg har hatt mang en god latter for meg selv og tenkt på da vi nesten ikke kom av bussen midt på natta. Den uniformerte bussvertinne utgaven av Helga i 'Alo Alo' som lå på alle fire og morset i stopp i gulvet til førerhuset. Vantett lukket for kontakt mellom passasjer- og førerdelen. Godt man ikke kom til å trenge livreddende førstehjelp under slike omstendigheter. Stakkar den som måtte oppleve slikt.

Slett ikke som i en jumbo-jet nei. Kan vel neppe handle om alle kapringene etter vegene det der. Det var en underlig tildragelse. Enda underligere var det å komme fram til skrekk-kabinettet av et bryggehotell midt på natta. Siden da har småkakerlakkene fulgt meg (oss). Riktignok skal jeg ta med meg bagasje hjem. Men, alt skal tømmes på utsida og selve kofferten skal aldri andre steder enn rett i søppeldunken. Småkryp av det ufyselige slaget tåler ikke kuldegrader, så jeg håper det blir noen.

Ellers viste Hua Hin seg å være en helt brukbar liten thailandsk by. Jeg kan godt skjønne kongen og Bangkok-folket har sine 'chill out' der. Det er det rom for. Nattmarkedet er passe stort. Dagmarkedene også. Like så 'red-light' gata. Man må ikke forholde seg til noe som helst hvis man ikke vil. Jeg har også tenkt på at vi fant en av reisens desiderte gourmet-restauranter på et fortau i den byen. Massasjen hos de blinde er også et brukbart minne. Kingshome er et sært minne, og en opplevelse i seg selv. Jo mer jeg tenker på det mer originalt blir det. Litt av en karakter den eieren der. Reis og se og bo den som har lyst, men ikke forberd deg på luksus og overfladiskhet... Slikt finnes ikke i vokabularet der. Ei heller noen finesmeckernykker. Mye annet ubetalelig har stedet likevel å by på.

For ikke å snakke om å bli jaget av flokker med halvville hunder.

I nattemørket og feil bakgater. Selvsagt så jeg den fantastiske jernbanebygningen med glede opp til flere ganger. Byen har sjel og en viss stil, samtidig som det ikke var overveldende stort.

 Jo, Hua Hin har fått et godt rom i hjertet.

Foto: Synnøve Sætru

Hua Hin . Foto: Synnøve Sætrum

Chiang Mai er og blir høydepunktet. Det er en nydelig fredelig by på jorda.

 Om enn den er landets nest største er det så mye ved den som ikke minner om gigantby. Den er bare sånn akkurat passe. Alle de flotte templene, alt det grønne. Kanalen. Elvene. Chinatown. Nattbazaren. Blomstermarkedene. Båtturene. Templene, over 300. Maten var et klart uttrykk for at det er en verdensby. Nam nam nam tenker jeg, og vet det ikke har vært lignende noe annet sted jeg har sett. Bydeler og avenyer. Kunst, kultur og fantastiske markeder flere ganger i uka. Blomsterfestivalen. Den offentlige parken. Men aller først og fremst de åpne og herlige menneskene. Ikke som noe annet sted det heller. De skiller seg ut folket fra nord. At man forlot byen med tårevått blikk og klump i halsen var helt naturlig. Gjerne komme dit en gang til i livet, og gjør jeg det ikke tenker jeg at jeg hadde gått glipp av noe stort om jeg ikke hadde vært der. Chiang Mai blir stående høyt oppe på takknemlighetslista mi.

Frokost i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Langt nede på lista finnes Jomtien, Pattaya og Karon. Turistmaskiner på sitt vis alt sammen.
 Men, Karon hadde i det minste rein strand som man kunne gå fram og tilbake.
Vi fant en ende der med fred og paradisfølelse, samt et alldeles utmerket nederlandsk spisested.
 Helt i nordenden.

Det kan jeg anbefale.
Om jeg enn ikke anbefaler å bo langs hovedveien der.
 Et anstrengende intenst bråk var det. Det ble aldri roligere.

Men, der var fine Wat Karon og prostitusjonsstrøket var relativt tilbaketrukket.

Dessuten var man heldig og fant en restaurant som virkelig kunne sine saker på sjømat for meget anstendige priser. Krabbene der har jeg ikke smakt maken til noe annet sted, ei heller skjell og muslinger. Vi var innom der på reisen videre til Hua Hin, og spiste akkurat det overfor nevnte.

'Where have you been', smilte reisens desidert vakreste katoy.
Det medmennesket var en høydare i seg selv hver eneste gang jeg satte meg til bords på stedet!

Jo, "Elephant restaurant" vis av vis Karon Guesthouse har jeg ingen problemer med å anbefale.

Sitt i øverste etasje og kom litt unna gatetrafikken så er det nesten perfekt.

Sånt kan man vel neppe si om Pattaya eller nabostedet.

Jeg har besett området ei ukes tid, og det holder for resten av min. Dit skal jeg ikke tilbake.
Russere, russere, russere...
Søppel...
Fyll...
Skitt..
Uvennlighet...
Alt annet enn det jeg forbinder med Thailand.

Her sitter jeg altså i senga, det er kvelden blitt igjen. Luftkondisjoneringen surrer og går. Av og til forsøker jeg slå den av for å hvile hodet for suset. Fåfengt håper jeg det er blitt så kaldt ute at jeg kan slippe unna for ei stund. Men, her er veggene som i en bakerovn. Her snakker vi minutter før svetten siler. Det skal bli deilig med den kjørlige luften hjemme.
Jeg gleder meg enormt til å gå med joggesko og få motstand med bakker.
Være med å lufte Castor, og dra på fisketur både i hav og skogsvann.

Hjem til livet mitt og alle menneskene som betyr så uendelig mye for meg.

Hvordan jeg da vil se på denne reisen er det ikke helt mulig å forstå.

Perspektivet er et annet der oppe på den andre siden.

Paradigmet hjemme er noe helt annet.

Hjem kjære hjem...

I vannet ved Koh Rok... Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Den som kan velge det store i det små...

Morgen Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Har ikke annet 'problem' enn den høye temperaturen og luftfuktigheten som eker seg opp til ettermiddags tordenvær og øsregn. Tropevær av det vanlig slanget når man befinner seg i Krabi-området på den tida gjennomsnittstemperaturen er den høyeste i året. Akkurat det ble meg ikke til del før i dag, men nå vet jeg det og forstår bedre hvorfor jeg er så veldig veldig veldig veldig heit bare jeg stikker nesa utenfor døra. Men, problem er det jo ikke. Jeg må jo ikke oppholde meg i det. Betaler jo for A/C og gjett om jeg benytter meg av den? Skulle jeg heller vært i mildere omgivelser? For eksempel i Istanbul røykende på epletobakk i lett meditativ stilling på ei pute? Kikket på mosaikk i verdens vakreste moskeer, og lytet til ettermiddagssangen fra minaretene? Eller kanskje jeg bare burde leie en tuk-tuk for resten av dagen og fått beskuet de buddhaer og annet jeg ikke har sett her i området. Nei, jeg sitter her. Har hengt ut 'Not disturb' skiltet. Klar melding ut om at jeg vil være i fred her inne mellom laknene. Og, det i helt singel majestet. Ingen elsker å rulle seg rundt med.

 Bare meg som fintenker fritt på både hint og dette.

Deilig å kunne velge alenetid. Kvalitetstid med seg selv.

Uten en gang nødvendig stirring i femte veggen.

Foto: Synnøve Sætrum

 Siden jeg sitter her med pc-en på fanget, to puter bak nakken. Maarud gå heim tenker jeg, og spiser salte peanøtter produsert heromkring et eller annet sted. Peanøtter er det vanskelig å bli lei av akkurat som Soda. Hva skal jeg gjøre uten den drikken når jeg kommer heim igjen? Kan man ha et fullverdig liv uten denslags herlig forfriskende drikk? Må jeg gå tilbake til 'bare' rent vann?

Jo, jeg nevner enda et 'verdensproblem'. Tenker det ordner seg, som det meste annet.

Offer for noen veldig vanskelig problematikk er jeg slett ikke nå om dagene.

Utmerket utganskpunkt for romaner, reisemagasiner og Bangkok Post.
Samt en aldri så liten dupp.

Siden blir det sitronmilkshake borti vegen som belønning når ettermiddagskilometrene er tilbakelagt.

Den som kan velge det store i det små er i sannhet priviligert.

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum